En vaskeekte bergenser med stor sans for humor. En lærer og forkynner med vekkelse som mål. Det er litt av det som kjennetegnet Johs. Kvalheim.
Det er leir for gutter i 12-15 års alderen på KFUM sitt leirsted, Ynglingen, utenfor Bergen. En av deltakerne på leiren er den 14 år gamle Per Lønning. Flere av lederne hadde hatt samtaler med Per i løpet av samlingen. De ønsket at han måtte få klarhet i sin frelsessak. Om formiddagene var det bibeltime for hele guttegjengen. En nyutdannet teolog som snakket ekte bergensmål og hedde mer enn normalt godt humør, var taler. 45 år senere skrev 14 åringen ei bok. Han var da nyutnevnt biskop i Bjørgvin. I boka forteller han om det som skjedde på leiren:
«Men det var under en tale av miljøets store avviker, nybakt cand.theol. og superpietist, Johannes Kvalheim, at jeg kjente meg tvunget til den store beslutningen som skulle komme til å forme hele mitt voksne liv. Kvalheim var teolog, men ikke prest, og en gnistrende vekkelsestaler, med en egen evne til å stille unge gutter på valg. Egentlig en fremmed fugl… Under «Joas» Kvalheims bibeltime gikk det altså hull på byllen, noe jeg stammende måtte gi uttrykk for allerede på gruppemøtet en halv time etter.» Per Lønning bestemte seg for å bli en kristen.
Ekte bergenser
Den 1. april 1911 ble smedsvend Kornelius Johan Kvalheim og strykerske Sofie Knudsen Hope gift i Korskirken i Bergen. Kornelius ble født på Bø i Manger i Nord-Hordaland, men hadde fått arbeid og lærekontrakt hos en smed i Bergen. Sofie ble født på Hope i Masfjord. Brudgommen var 23 år og bruden 27 år. De nygifte bosatte seg på Kaldfaret, sentralt i Bergen. Etter hvert fikk de tre barn, Kaspar (f.1911), Martha (f.1912) og Johannes Birger.
Johannes Birger ble hetende Johannes, eller Johs, resten av livet. Han ble født 3. februar 1915 og ble hjemmedøpt 20. februar. Dåpen ble stadfestet i Korskirken 25. april. Han ble konfirmert som 16 år gammel, den 10. mai 1931. Det er lite som er kjent fra Johannes sin barndom, men vi vet at foreldrene var med i Ynglingeforeningen (KFUM/KFUK) i Bergen. Her gikk Johannes på søndagsskole, med postmann Hanssen som søndagsskolelærer. Etter hvert gikk han også fast på gutteklubb i KFUM.
Etter konfirmasjonen hadde Johannes ulike jobber, blant annet var han med som mannskap på turer som båten Brand III hadde i kristen regi. På denne tiden hadde Guds Ånd begynt å arbeide med han, og han var blitt urolig for om han hadde sin sak i orden med Gud. En dag var han alene på broen sammen med skipper Fauske. Johannes våget åpne seg for skipperen, som svarte på ungguttens uro med å sitere et bibelvers. Det var fra Mat 12,20: «Han skal ikke knuse et knekket siv, og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier.» Og der på broa om bord på Brand III rant lyset for Johannes Kvalheim. Han fikk tro seg frelst. Samme kveld la Brand III til kai i Kristiansund, og folket om bord ble med på et møte i KFUM-hytta i byen. På dette møtet fikk Johannes bekjenne at han var blitt frelst.
Johannes begynte deretter på gymnas i Bergen. Her fant han snart sin plass blant ungdommene i Norges Kristelig Student og Skoleungdomslag (NKSS). Han følte seg teologisk mer heime her enn i KFUM. Selv om han hadde tatt imot Jesus som sin frelser, var ikke dermed alle problemer løst. I gymnastiden slet han med å se seg løst og fri. Han fikk tak i et eksemplar av Rosenius sin bok «Husandaktsboken». Denne leste han hver dag, og han leste seg fri i evangeliet. Det var spesielt Rosenius sin forkynnelse ut fra bibelavsnittene i Rom 1-3, Rom 4,8 og Ef 2,14 som ble han til stor hjelp. Løsningsordet hans ble «i Kristus».
I 1936 begynte Johannes på Menighetsfakultet i Oslo. Foreldrene hans hadde rådet han til å bli prest, men det var noe han selv ikke var innstilt på. Likevel begynte han på teologistudiet. Mens han studerte i Oslo, var han ofte og hørte på forkynnelsen til presten Carl Fr. Wisløff, og denne forkynnelsen var med å forme hans bibelsyn. Han fullførte teologistudiet i 1942 og praktikum i 1943, og flyttet da tilbake til Bergen. Han var fremdeles bestemt på at han ikke skulle bli prest, for han hadde allerede funnet sin plass blant det radikale lekfolket på bedehuset.
Hjørdis Eismann
Vel tilbake i Bergen i 1943, eller kanskje var det enda tidligere, fikk Johannes Kvalheim kjæreste. Den utkårede kom fra Eidsvåg i Åsane og het Hjørdis Eismann. Hjørdis sine besteforeldre het Hulda Wilhelmine Karoline Schram og Johan Heinreich Fredrich Louis Eismann. Hulda og Louis Eismann var fra Thüringen, sentralt i Tyskland. De flyttet til Norge mot slutten av 1870-tallet og slo seg ned i Eidsvåg. Her startet Louis ulike virksomheter, blant annet bakeri og sigarfabrikken «L. Eismann og sønns cigarfabrikk».
Sønnen deres het Friedrich Arthur og ble født i 1875 i Thüringen. Etter hvert som han vokste til, ble han medarbeider i faren sine bedrifter. Han hadde titler som sigarfabrikant og bakersvenn. Selv startet han i 1931 Eidsvåg Husholdningsselskap og var også poståpner i Ervik. Arthur ble gift med Helga Larsen fra Bergen i 1900, og de fikk minst ti barn, hvorav flere døde som små. På fritiden var Helga og Arthur aktive i det kristne miljøet. Han var blant annet formann i byggekomiteen fra nytt bedehus i 1924 og var medlem av kretsstyret til Norges Samemisjon. Han var også musikalsk, og var en av stifterne av korpset Eidsvåg Musikklag. Men det var i Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI) han hadde sin åndelig heim.
En av døtrene til Helga og Arthur het Gunhild Sprangelo. Hun ble gift med Johan J. Jørgensen og de var misjonærer på Madagaskar i flere år. En annen datter, Hulda Marie, ble gift med Øyvind Rein Strømme fra Norheimsund. Hun fikk to sønner som var misjonærer i Kenya for NLM, Arthur og Kjell Strømme. I 1914 fikk Helga og Arthur tvillinger. Det var jentene Hildegard og Hjørdis som ble født 7. desember. Begge ble døpt i Åsane kirke 1. april 1915.
Bryllupet mellom Hjørdis Eismann og Johannes Kvalheim sto i Eidsvåg lørdag 21. oktober 1944. De skulle få et langt liv sammen, Hjørdis sto trofast sammen med Johannes i kallet. De fikk tre jenter, Jorunn i 1946, Ingegjerd i 1950 og Dagfrid i 1954.
Predikant, skribent og skolemann
Etter at Johannes var ferdig på MF i 1943, fikk han kall fra Indremisjonsforbundet til å bli emissær. Han takket ja til dette kallet og reiste med Guds ord i Hordaland i to år. Han fortalte selv at det var sjelden han kom på møter i denne perioden, uten at noen søkte åndelig hjelp. I januar i 1945 var han på ei ungdomsuke på Voss. Det brøt ut vekkelse og møtene fortsatte ut over det som var planlagt. Da møtene gikk mot slutten, foreslo Johannes at ungdommene burde starte en egen forening. Dette fikk han gehør for, og Bulken Indremisjonsungdomslag ble stiftet. 62 ungdommer tegnet seg som medlemmer.
Tiden som omreisende forkynner ble ikke lang, men forkynnerkallet hadde han gjennom hele livet. Ledelsen i DVI hadde lagt merke til den friske ungdommen og han lekmannssyn, til tross for at han var teolog. I 1945 fikk han derfor et kall til å bli redaksjonssekretær for DVI sitt blad, Sambåndet. Det var Gustav Ballestad som var både redaktør og generalsekretær i DVI, men mye av det praktiske arbeidet med Sambåndet falt på Johannes. Kvalheim så tilbake på året i Sambåndet med stor takknemlighet. Ikke minst satte han Ballestad høyt som sjef. Han som fikk gi ungdommen mye sunn veiledning. Kvalheim hadde ei egen spalte i bladet som han kalte «Pietistvarden». Hans lune humor kom også fram i bladet. Mange eldre kvakk nok til av overskrifter som «Vårherre som sengeband» og «Sambåndet og Old Brandy».
Etter ett år som redaksjonssjef, ble Johannes penset inn på det som skulle bli hans livsgjerning. Han ble utfordret til å bli lærer ved Frekkhaug ungdomsskole. Her ble han værende i åtte år. I 1954 fikk han et nytt kall, denne gang fra Frikirken. Deres folkehøgskole i Stavern, som heter Fredtun, trengte ny rektor og valget falt på Johannes Kvalheim. Han svarte ja, og familien flyttet østover til Vestfold. Dette skulle imidlertid bli en kort mellometappe, før familien igjen flyttet vestover, denne gang for godt.
Tryggheim Ungdomsskule på Nærbø
På et stevne i 1955 traff Kvalheim på generalsekretæren i Misjonssambandet (NLM), Tormod Vågen. Vågen la handa si på skuldra til Kvalheim og sa stille: ««Kan du tenkja deg å koma til Tryggheim?» Mer ble ikke sagt den gang. På Tryggheim hadde de nettopp fått ny rektor, men han døde brått, før han egentlig hadde fått komme i gang. Flere i skolestyret på Tryggheim hadde nok hørt om superpietisten fra Bergen, for det ble raskt enighet om å kalle Johannes Kvalheim til ny rektor på Tryggheim. Hvorfor han valgte å slutte på Fredtun etter kun to år, vites ikke, men Hjørdis og Johannes ble enige om å svare ja.
Lørdag 30. juni 1956 svingte så flyttebilen fra Vestfold inn på tunet til rektorboligen på Tryggheim. Mor og far og de tre jentene på fra 2-10 år, var nå kommet heim. For her på Nærbø ble Hjørdis og Johannes boende resten av sitt liv. Kvalheim følte seg fullt og helt heime i Tryggheim sin åndelige profil og blant bedehusfolket på Jæren. Selv sa han det slik: «Da misjonsfolket og bedehusfolket bygget disse skolene (Folkehøgskolene), så var målet meget bestemt. De ville at ungdommen skulle vinnes for Gud». Derfor kalte han også Tryggheim for vekkelsesskolen.
Da familien Kvalheim kom til Tryggheim, var skole i starten på en omfattende byggeperiode. Johannes fikk derfor hendene fulle, ikke bare med skoleledelse og undervisning, men også med byggesaker. I 1960 sto internatet «Austheim» ferdig. Ny dobbel lærerbolig var på plass i 1964, gutteinternat, lærerbolig og hybler for kjøkkenjentene var ferdig i 1966 og nytt hovedbygg i 1969. Midt i all byggingen var det mange unge som ble frelst eller fikk åndelig hjelp i sitt kristenliv. I sommerferiene var det fast at kretsen arrangerte sommerskole på Tryggheim. I 1967 var Øivind Andersen og Arne Aano talere, og vekkelsen brøt ut. Det ble derfor fortsettelse med møter ut over høsten. Da Andersen måtte tilbake til Fjellhaug hvor han var lærer, steppet Harald Midtsian inn sammen med Aano. Kvalheim gledet seg over det som skjedde.
DVI hadde imidlertid ikke glemt den friske bergenseren. Ballestad sluttet som generalsekretær i 1960, og et enstemmig styre valgte å kalle Johannes Kvalheim som Ballestads etterfølger. Johannes og familien hadde imidlertid slått røtter på Nærbø, så svaret til DVI ble derfor nei. Kvalheim ble værende i rektorstillingen på Tryggheim i 15 år. I 1971 kjente han på at det var rett å slippe andre til. Han gikk derfor over til å være lærer, etter først å ha vikariert ett år på Kvitsund gymnas. Dette gjorde han antakelig for å gi sin etterfølger litt handlingsrom uten at gamlerektor så han i kortene. I 1972 var Johannes imidlertid tilbake på Tryggheim som lærer, en stilling han hadde fram til han ble pensjonist i 1982.
Skribent
Som nevnt var Kvalheim redaksjonssekretær i Sambåndet i ett år. Men selv om han var kort tid i den stillingen, sluttet han ikke å skrive. Han oversatte ett par bøker fra svensk og dansk, blant annet en biografiroman om Hans Adolph Brorson. Den het «Rosen mellom torner». Selv skrev han tre bøker, to biografier og et lite hefte med andakter fra 1 Johannes brev. Bøkene het «Lars Njøten» (kom i 1950), «Bibelens grunntone» (1976) og «Martin Sandve. Krøterhandler og lekpredikant» (1980).
Han fikk stadig spørsmål om å skrive flere bøker, men da svarte han på sitt karakteristiske vis: «Jeg kan ikke skrive på oppfordring. Det blir bare sitronpresseri. Og det er surt. Derimot skriver jeg gjerne vennebrev, og helst på dialekt. Det har jeg moro av.» Om det ikke ble flere bøker, ble det mange artikler og andakter i ulike aviser og misjonsblader. Ikke minst var han mye brukt i NLM sitt organ, Utsyn.
Rike siste år
Johannes Kvalheim sa at han hadde et dobbelt kall. Et kall til lærergjerning i Ungdomsskolen (Folkehøgskolen) og et forkynnerkall. Hele tiden mens han var på Tryggheim, brukte han noe av fritiden sin som forkynner. Han ble ofte brukt som taler på stormøter, også på Ungdommens Landsmøte (UL). Til ungdommene på UL i Stjørdal i 1979, sa han blant annet: «Du er ikke kommet hit til Stjørdal på slump, og jeg spør deg om du er rede til å møte Gud i dommen? Ingen glir inn i et rett forhold til Gud. Det er en ny fødsel som må til. Du har lest din bibel, avlagt vitnesbyrd og bestemt deg for å bli en kristen. Jeg vil ikke si noe ondt om disse gjerninger, samtidig må jeg skynde meg å si at de frelser ingen. Men alt det vonde du har gjort, har Gud tilregnet Jesus» (Dagen 27.07.1979)
Etter at han ble pensjonist, brukte han mye av tiden til forkynnelse. Per Lønning kalte Kvalheim for superpietist, og Johannes la aldri skjul på at han var nettopp pietist. Det var ofte at han på talerstolen siterte fra Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet», gjerne med nummer på spørsmålet og svaret han siterte. Han hadde en frigjørende forkynnelse, som også var vekkende. Samtidig var han ikke redd for å gi konkret veiledning i etiske spørsmål.
Ofte var han innom Efeserbrevet. På en konferanse arrangert av musikkforlaget Concordia, var Haldis Reigstad deltaker. Kvalheim var bibeltimeholder på kurset og hadde nettopp Efeserne 1 og «Utvelgelsen i Kristus» som tema. Dette ble til velsignelse for Haldis Reigstad, og hun fikk inspirasjon til den kjente sangen, «Utvald i Kristus, kjøpt fri ved hans blod.» Johannes Kvalheim ble også brukt en god del i NLMs nærradio Nytt Liv Media, både i sjelesorgsprogram og som andaktsholder. Han vikarierte også i noen semester som bibelskolelærer på Fjelltun bibelskole.
Johannes Kvalheim var mye brukt som veileder og sjelesørger, og der som ellers hadde han glimtet i øyet midt i alvoret. Da hans nære og gode venn Otto Aase fylte 70 år, måtte selvsagt Kvalalabben, som han ofte ble kalt på folkemunne, si noen bevingede ord. Han benyttet anledningen til å minne Otto om hans bedre halvdel, Aslaug. Otto hadde vært forkynner mesteparten av sitt voksne liv, men ifølge Johannes, ville han ikke holdt ut, uten Aslaug. For Aslaug hadde drevet og jekket Otto på plass opp gjennom livet. Noen ganger hadde møtene Otto var på, vært helt stengt. Otto kom heim til Aslaug og sa han aldri skulle ut som predikant mer. Da jekket Aslaug han opp, og minnet han om andre møter som var helt annerledes. Andre ganger var Otto helt i sky når han kom heim. Alt var bare helt fantastisk. Da jekket Aslaug han ned, og minnet han om de tyngre dagene. Sjelesorg med glimt i øye, var et kjennetegn på bergenseren Johannes Kvalheim.
Hjørdis og Johannes
Kvalheim var like gamle. Begge fikk et langt liv, og døde nesten samtidig.
Hjørdis fikk flytte heim til Jesus 2. januar 2003, mens Johannes fikk heimlov 13.
mai samme året. Begge ble 88 år gamle.
Kilder
Arne Norheim m.fl.:
Festeskrift til 50 års jubileet for Tryggheim Ungdomsskule (1969)
Astrid Dalehaug Norheim:
Tett ved sida mi går Jesus. Portrett av Haldis Reigstad (1999)
Bjarne Dåe: Kjerdalen
1887-2000 (2000)
Johannes Kleppa og Paul
Odland: Ordets folk DVI 1898-1998 (1998)
Josef Tungland m.fl.: I
livsens vår. Tryggheim 75 år (1994)
Juul Møller: Studentene
fra 1936 (1961)
Per Kløve: Festskrift:
Voss Indremisjon 125 år (1991)
Per Lønning: Endelig
hjemme (1987)
Reidar Bolling: Norges
prester og andre teologiske kandidater (1949)
Ukjent: Guds kall – mitt
svar (1961)
Liv Randi Bjørlykke:
«Bedehuset er mitt hus- og der ønsker jeg nå å være emissær» (Intervju i Dagen
02.04.1982)
Marie Fossen:
Sigarproduksjon i bygden. aasanehistorielag.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Dagen.no
Aftenbladet.no
1 kommentar:
Det var gildt å lesa om Kvalheim. Ein av dei som har betydd mykje for mange, og som eg set stor pris på!!"Alt vel i Kristus" var hans motto.
Solveig
Legg inn en kommentar