NLM er en indremisjon – også

Vårt kall er å forkynne evangeliet i Norge og til verdens ender.

Fra tid til annen høres uttalelser om at det er indremisjonsorganisasjonene sitt ansvar å drive arbeidet på bedehusene. Misjonssambandet er en ytremisjon, og har sitt hovedansvar blant unådde folkeslag.

Det blir argumentert med at indremisjonen er bedehusets mor, som har ansvar for bedehus-heimen. Så har de ulike indremisjonsvennene også et ansvar for misjon blant unådde folkegrupper, som de får utløp for gjennom de ulike ytremisjonsorganisasjonene. Det er mor (indremisjonen) sitt hovedansvar å lede arbeidet på bedehuset. Et sted i landet gikk det så langt at indremisjonen arrangerte fellesmøter, der både Den norske kirke, pinsevenner og andre ble invitert med, men ikke NLM. Begrunnelsen for det var at NLM sitt ansvar var ytremisjon og at arbeidet på bedehuset var ivaretatt av indremisjonen. Med uttrykket mor, tenkes nok på at flere av ytremisjonsorganisasjonene hadde utspring blant indremisjonsfolket på Vestlandet.

Nå er slike tanker heldigvis ikke de rådende i bedehus Norge. De aller fleste steder er det et godt og nært forhold mellom de ulike organisasjoner på bedehusene. På noen bedehus har til og med ImF og NLM dannet felles forsamlinger. Det er likevel på sin plass å minne om NLMs kall fra starten i 1891. I den siste halvdel av 1800-tallet, gikk det et sterkt kall til Kina over kristenheten. Dette kallet nådde også Norge, og de som fikk dette kallet ønsket at den ene store misjonsorganisasjonen på den tid, NMS, skulle sende misjonærer til Kina. Det ville ikke NMS påta seg, så Kina-folket startet en egen organisasjon i pinsen 1891.

Kallet til Kina var årsaken til at NLM ble stiftet, men misjonsfolket var fra starten klare på at uten et sterkt indremisjonsarbeid, ville de ikke nå langt med evangeliet til Kina. Det var derfor ikke bare misjonærer som ble utsendt, men også emissærer. Fra århundreskiftet brøt det ut mange og store vekkelser i Norge, og mange emissærer fra Kinamisjonen fikk stå i et rikt innhøstningsarbeid.

I tillegg til at folk ble frelst, ble også bæregrunnlaget for Kinamisjonen styrket gjennom dette arbeidet. Det vokste derfor fram et markert indremisjonsarbeid drevet av NLM på luthersk roseniansk grunn. Dette arbeidet var et selvstendig arbeid, ikke underlagt noen av de etablerte indremisjonsorganisasjonene. Og slik har det vært fram til nå. Det blir derfor ikke dekkende å si at NLM er en ytremisjonsorganisasjon. Det er heller ikke dekkende å si at vi er en indremisjonsorganisasjon. Nei, NLM er og har vært begge deler. Det er vårt kall å vinne «Verden for Kristus». Evangeliet må forkynnes både til de unådde folkeslag, og til vårt eget folk.

Innad i NLM har det til tider vært enkelte røster som har støttet en liknende tankegang som nevnt innledningsvis. Spesielt har dette kommet fram i tider med dyp uenighet om den teologiske profilen til NLM. Det ble da hevdet at «det er ytremisjonen som samler oss» i NLM. Vi er engasjert i ulike sammenhenger i Norge, vi har ulikt teologisk syn og ulikt kirkesyn, men ytremisjonen står vi sammen om. En slik tankegang har imidlertid aldri vært rådende i NLM. Vårt kall har vært et kall til de unådde, ja, men det har vært båret av et bibeltro lekmanns- og vekkelsesarbeid på bedehusene i Norge.