Mot slutten av 1800-tallet var det mange unge som begynte å reise med Guds ord. Det var vekkelsestider, og noen av emissærene er blitt husket også i ettertiden. En mer ukjent evangelist, var Morten Olsen.
Det er fredag kveld den 24. august 1894. I Misjonshuset Bethel i Bergen er det fullt hus og folk er klar til fest kl.20.00. På første og andre benk sitter en stor familie. Det er Janne Malene og Morten Olsen og deres åtte barn i alderen 4-18 år. Morten har vær pastor i menigheten for noen år tilbake, og har også i senere år besøkt menigheten og forkynt Guds ord.
Nå har familien fått ro for å gjøre oppbrudd. Morten har fått kall til å bli pastor i en skandinavisk menighet i Amerika, og sammen har familien blitt enig om å svare ja til kallet. Billett til Amerikabåten er kjøpt, og nå vil vennene deres ta farvel med en stor avskjedsfest. Morten skal selv holde kveldens tale, men det ventes også hilsener fra flere i menigheten.
Oppvekst på Bømlo
Morten Olsen ble født på Bømlo. Far hans, Ola Olsen Våge, fikk festeseddel som husmann på plassen Storhaugvik i Finnås i Bremnes kommune på Bømlo i 1840. Han fikk kjøpe husmannsplassen i 1854 og eide bruket fram til han solgte garden i 1883. Ola ble gift med Anna Larsdatter Våge og sammen fikk de 12 barn i perioden 1837-1853. Tre av barna døde tidlig, og Morten var den yngste av barna som vokste opp. Han ble født 6. september 1850. Anna og Ola Vornes var begge kristne, og Ola var med i det lokale styret for Indremisjonen. I tillegg til bonde, var Ola også fisker.
Den første tiden etter konfirmasjonen, bodde Morten heime og hjalp faren på garden og i fiskebåten. Senere flyttet han til Bergen og gikk underoffiserskolen. Da den var fullført, fikk han jobb som politikonstabel i Bergen. I Vestlandets hovedstad ble han kjent med ei jente fra Sandviken. Hun het Janicke (Janne) Malene Iversdatter, og de ble gift i 1879.
I Bergen var det på denne tiden ei storhetstid for Indremisjonen. Jakob Traasdahl var den store høvdingen, som samlet fulle hus i Indremisjonen sitt bedehus, Bergen Misjonshus. Om det var Traasdahl som hørte ei forkynnernådegave hos Morten Olsen, er uvisst. Men Olsen startet som 30-åring å forkynne Guds ord, ved siden av arbeidet som politi. En av de første turene hans gikk til Ombo i Ryfylke, men ellers var det helst i Bergen han ble annonsert til å ha bibellesninger.
Fredrik Franson
Fredrik Franson ble født i Örebro i Sverige i 1852. I 1869 emigrerte han til Amerika, hvor han og familien slo seg ned i Nebraska, hvor to eldre brødre allerede bodde. Han ble frelst i ei baptistkirke i nærheten av hjemmet, og begynte snart å forkynne Guds ord. Han kom i kontakt med den verdenskjente predikanten Dwight L. Moody, som ble til stor hjelp for hans åndelige syn. Franson forkynte som Moody: «Kom til Jesus og bli frelst!» Han arbeidet for at kontroversielle lærespørsmål ikke måtte skille de troende.
I 1881 var han tilbake i Sverige og hadde noen vekkelsesmøter. En representant for De Lammerske frimenighetene i Norge, reiste til Sverige og inviterte ham til Norge. 1. nyttårsdag 1883 startet han med møter i Oslo, og besøkte senere alle de Lammerske frimenighetene i Norge. Det ble vekkelse hvor han kom. Franson brukte nye og kontroversielle metoder. Under møtene ba han de kristne om å reise seg. Det ble bønnemøte og ettermøte der Franson gikk til de som ikke bekjente troen og formante dem til å vende om.
Disse vekkelsene blir regnet som starten på Det Norske Misjonsforbund i Norge, kalt Frimisjonen (1884). Senere reiste Franson verden rundt som evangelist, og han startet kirker i flere land. Fredrik Franson døde i 1908, 56 år gammel.
I Misjonsforbundets tjeneste
Franson kom også til Bergen i 1883 og hadde møter på Bergen torg. Også her brøt det ut en stor vekkelse der mange ble frelst, og flere kristne ble vunnet for Fransons sak. En av disse var Morten Olsen. Morten Olsen ble tent i brann, og valgte å slutte som politi, for å reise med Guds ord på full tid. Han ble lønnet av den nye frimenigheten, og senere av Bergen krets av Misjonsforbundet.
Olsen sitt virkeområde ble Ryfylke og Sunnhordaland. Han reiste tilbake til Ombo, hvor han hadde vært før. Her brøt det ut vekkelse, men også hard motstand fra de gamle troende. På ett av møtene på Ombo, spurte han om det var noen som var villig til å ta imot tre mann. Ei gammel kone svarte at hun kunne ta imot to, men de måtte ligge i samme seng. Da svarte Morten at det var en hake ved det, for disse tre måtte bo sammen for det var Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det ble ellers lagt merke til at Morten hadde satt streker under flere vers i Bibelen. Han ble spurt om hvorfor, og svarte at merkene var satt under kjernevers, for at han lett skulle finne dem når han var i sjelesorg med folk som var i syndenød.
Han brukte samme metoder som sin læremester Franson, med bønnemøter og ettermøter. Dette, i tillegg til at han ikke var tydelig luthersk i sin lære, førte til at mange bedehus ble stengt for han. Dette skjedde blant annet på Hjelmeland, der Olsen ble beskyldt for å være en farlig vranglærer, som var alt for lett i sin forkynnelse. Ikke alle var enig i den strenge bedømmelsen, men det endte med at han måtte reise fra Hjelmeland. Andre steder ble han beskyldt for at han hadde alt for lange møter. Det parerte han med å si at når fiskerne var på sildefiske, brukte de hele natta!
I 1884 opplevde Olsen sin største vekkelse på norsk jord. Den kom i Ølen og spredt seg til bygdene rundt, blant annet Bjoa, Etne, Skånevik og Vikebygd. På et stevne i Ølen 15. juni 1884, møtte hele 3500 fram. Stevnet var naturligvis utendørs, og varte i fire timer, selv om regnbygene var tette. I 1885 var han på Talgje og Finnøy, og også her ble mange frelst. Han fikk ikke tale i kirken eller på skolen, så møtene var i heimene.
I et brev til en slektning, nevnte Morten Olsen de stedene han hadde opplevd å få stå i vekkelser. I Ryfylke var det Sjernarøy, Halsnøy, Hellesøy, Årdal, Ombo, Fister, Hjelmeland, Randøy, Bjerga Finnøy, Talgje, Sand, Hylsfjord og Vindafjord. I Sunn-Hordaland: Valestrand, Ålfjord, Fjellberg, Bjoa, Ølen og Etne. Mange frelst på alle disse stedene. I tillegg var han også innom flere andre bygder og byer, uten at det brøt ut noen gjennomgripende vekkelser.
Fra emissær til forstander
I 1885 sluttet han som reisepredikant, og ble ansatt som forstander for Misjonsmenigheten i Bergen. Selv om han nå hadde en fast menighet han var forkynner i, fortsatte han likevel å ta noen møteturer. I 1887 fikk han stå i en stor vekkelse på Fister. Her ble vossingen Gulleik Himle frelst. Himle flyttet senere til Fiskå og ble en høvding for Kinamisjonen i bygda. På Fister ble det startet søndagsskole, i forlengelsen av vekkelsen. Olsen sto også i vekkelser på Bokn og Randøy dette året.
Etter to år i Bergensforsamlingen, fikk Morten Olsen et nytt kall som medførte at familien måtte flytte. Janne og Morten hadde på det tidspunktet fått sju barn. Familien med sitt flyttelass tok båt fra Bergen og til Tromsø, hvor Morten skulle være forstander i Misjonsmenigheten der. Denne menigheten ble startet i forlengelsen av den store vekkelsen ved Ole Kallem og Endre Johannessen i 1854/55. Mange av de som ble frelst i denne vekkelsen, brøt med statskirken kort tid etter vekkelsen, og dannet en frimenighet. Det første møtet med Morten Olsen i Tromsø som er annonsert, er på juledags morgen 1887 kl.07.00 i Frimenighetens Forsamlingshus. Det siste møte jeg finner han annonsert i Tromsø, er samme sted 1. juli 1894.
Etter fire år som forstander i Tromsø, gikk han over i en stilling som reisepredikant i Det Norske Misjonsforbund. Denne stillingen innebar mye reising over hele landet, men i hovedsak i Troms og Finnmark. Her fikk han god kontakt med samiske miljø, og han foreslo at Misjonsforbundet skulle starte et eget arbeid blant det samiske folk.
Til Amerika
Mot slutten av familiens opphold i Tromsø, fikk Morten Olsen kall fra Den norske evangeliske frimenighed i Boston USA. Denne kirken var en søsterkirke til Misjonsforbundet i Norge. Etter avskjedsfesten i Bergen og overfarten til USA, var Morten Olsen klar til å bli prest i Frimenigheten i Boston 6. september 1894. Det var mest utvandrede nordmenn og svensker som gikk i denne kirken. Etter noen år i denne menigheten, fikk han et spesielt kall til å arbeide blant skandinaviske sjøfolk i Boston. Dette ble en del av hans menighet sitt arbeid. Det var to bibelvers som gav Olsen støtet til dette spesielle kallet. «Ved lyden av dine styrmenns skrik skal dine marker beve.» (Esek 27:28) og «Hver styrmann og hver skipsfører og alle sjøfolk, og hver den som ferdes på havet, stod langt borte,» (Åp 18:17)
I Boston var det i løpet av 1898 innom 25 000 skandinavisk sjøfolk. Olsen fikk leie et rom som han kalte «Oppbyggelses- og leseværelse for skandinaviske sjømenn». Mange ble frelst gjennom denne virksomheten. Flere norskamerikanere hørte om Morten Olsens arbeid, og støtten den økonomisk. I Chicago stiftet Olga Salvesen foreningen «Haabet» som en støtteforening for sjømannsarbeidet til Olsen. Året etter ba foreningene om julegaver som Olsen skulle dele ut til sjøfolkene. «Om giverne også ville skrive et kristelig oppmuntrende brev med sitt navn og adresse inne i pakken, ville det gjøre gaven dobbel verdifull», sto det i annonsen.
Etter 12 år i Boston, kom et nytt kall til Morten Olsen. Denne gang var det kirken i Tacoma, Washington, som ville ha ham som prest. Her ble han værende i perioden 1906-23, med friår i 1912-13 og i 1916-18. Menigheten han var i het Elims Evangelical Free Congregational. Den skiftet navn i 1922 til Elim Tabernacle og i 1940 til Elim Evangelical Free Church.
Sitt siste kall fikk Morten Olsen i New London i Connecticut. Her ble han til han var utsatt for en bilulykke i 1927. Han ble hardt skadd i denne ulykken, men ikke i hode. Han kunne derfor fortsette å delta som forkynner fram til sykdommen tok overhånd. Mortens kone døde i 1927, mens han selv døde i 1929, 79 år gammel. Avisen Skandinavien skrev i et minneord om Morten Olsen: «Vår hennfarne ven utmerket seg kan hende ikke så mye som administrator i sine menigheter, men i stedet var han en varmhjertet og iherdig sjelevinner. Og mon ikke den siste egenskap veier mest for Gud?»
Forkynnelsen av Guds ord
var Morten Olsens hovedkall, men han var også forfatter. Han skrev bøker, og
mange artikler til magasin i USA og i norske blader.
Kilder
Bjuge m.fl.: Evangeli Budskab (1915)
Ingulf Diesen: Veien
videre (1984)
Ingulf Diesen: Veiryddere
og «Veien videre» (1994)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jakob Straume: Kristenliv
i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund (1960)
Josef Tungland: Sven
Foldøen (1978)
Simon Steinsbø: Bømlo
bygdebok (1973)
Carl Fr. Wisløff: Norsk
Kirkehistorie 3 (1971)
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
(Norske og Norskamerikanske aviser)
Digitalarkivet.no
Historisk dokument
Evangelical Free Church
Ætt og heim 2005. Olav
Golf: Religiøse minoriteter på Ombo før 1950-åra
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar