Hans Nielsen Hauge – Norges vekkerrøst

Hans Nielsen Hauge

 

I 1804 ble Hans Nielsen Hauge fengslet for å ha virket som predikant i strid med konventikkelplakaten. Dette ble slutten på åtte års reisevirksomhet som resulterte i en åndelig oppvekking i landet vårt.

Hvem var denne mannen som i løpet av åtte år ble et redskap til at folk i hele Norge ble vakt og et myndig lekmannsarbeidet vokste fram?

Tiden han ble født

Nesten alle i Norge var bønder eller husmenn på slutten av 1700-tallet. Åndelig sett var det ortodoksien og pietismen som rådet, men opplysningstiden var i ferd med å overta. Norges barn og unge var preget av Pontoppidan sin forklaring til katekismen, «Sannhet til gudfryktighet». Samtidig merket man et gryende opprør mot tradisjonelle verdier.

Norge var i union med Danmark. Lokalt var det lensmann og prest som sto for det meste av styringen. Norges befolkning var veldig fattig på 1700-tallet. Det døde flere enn det ble født, og årsaken var blant annet fattigdom og ulike typer sykdom.

Barndom

Hans Nielsen Hauge ble født på garden Hauge på Rolvsøy i Tune 3. april 1771. Foreldre var Niels Michelsen Evenrød fra Glemmen og Marie Olsdatter Hauge. Niels var 31 år og Marie 25 år da de giftet seg i 1760. Marie og Nils fikk til sammen 10 barn. Hans var nummer fem i rekken. På garden på Hauge var det under Hans sin oppvekst tre hester, seks kyr og noen sauer.

Hans var ingen glad gutt i oppveksten. Derimot var han innesluttet og drømmende, egenrådig og selvbevisst. Som åtteåring reagerte han kraftig på noe foreldrene hadde gjort overfor han, og han vurderte å ta sitt eget liv som hevn. Han følte seg ofte oversett, men presten Gerhard Seeberg så han og viste han omsorg noe som stimulerte blant annet hans lesetrang. Han leste mye religiøs litteratur og grublet mye over spørsmålet om himmel og helete.

Som tenåring falt han en gang i elva, etter å ha vært over på andre siden av elva for å hente høy sammen med bl.a. broren og faren. Disse falt også i elva, men kom seg opp. Hans opplevde en sterk angst for helvete mens han fløt i elva. Han besvimer og våkner av at faren og broren hadde berget han i land og fikk liv i han. Etter ett døgn var han imidlertid i fin form igjen. Han bestemte seg da for å ta gudsforholdet enda mere på alvor.

Hauges fødested

 

Hans opplevde også to andre nestenulykker ved drukning og en gang var han dødssyk. Alt dette førte til at han grublet mye, og mange var redd han skulle bli gal. Han var en einstøing og ble antakelig mobbet av jevnaldrende. Samtidig kjempet han mellom en trang til å komme seg opp og fram, og en uttrykt ydmykhet innfor den hellige Gud.

Hauge hadde tidlig en godt utviklet forretningssans. Sammen med nøkternhet i forbruk, førte det til at han hadde en formue på 300 riksdaler i 1796. Han reiste til Fredrikstad høsten 1795 som slaktersvenn. Der kom han i dårlig selskap og drakk seg full. Dette fikk han store samvittighetskvaler for og falt tilbake på grubleri og religiøsitet. På grunn av alt dette, valgte foreldrene å hente Hans heim til Tune på nyåret 1796.

Presten i Tune het den gang Seeberg. Seeberg fikk bety mye for Hauge i konfirmasjonsalderen. Seeberg var påvirket av Herrnhuter bevegelsen, og var en god forkynner. Men det var stort skille mellom liv og lære hos Seeberg. Han ble forhatt i menigheten for sin behandling av menigheten, bl.a. når det gjaldt innkreving av kirkeskatten. Han ble tilslutt avsatt og dannet sin egen «menighet». Hauge tok et kraftig oppgjør med presten i sin første bok som ble påbegynt før plog-opplevelsen, og fullført etter denne hendelsen.

Åndsopplevelsen 5. april 1796

«5 april 1796 gikk Hans Nielsen Hauge ute på jordet og pløyde. Mens han arbeidet sang han på salmen «Jesus din søte forening å smake». Han fortsatte med andre verset:

Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne

at jeg kan kjenne hva Ånden formår,

ta meg til fange i tale og sinne,

led meg og lokk meg så svak som jeg går.

Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste,

når du alene i sjelen må bo,

og seg omsider på døren må liste

hva som forstyrrer min inderlig ro.

Mens han sang dette verset, kjente han med ett at hans sinn ble løftet til Gud. Han følte anger over sine synder og at han ikke hadde tjent Gud i alle ting. Ingenting i verden var noe å akte.  Det var som om han så alt med nye øyne, og kjente trang til å lese mer i bibelen. Han følte en inderlig kjærlighet til Gud, og et forsterket ønske om at andre mennesker skulle få del i den samme nåde som han hadde fått oppleve.» (Fra: haugeinstitute.org)

Forkynner og forfatter

Straks etter denne avgjørende hendelsen i Hauges liv, startet han med møtevirksomhet i heimene. Her vitnet han om sin omvendelse og formante folket til å søke Gud. For å unngå å komme i konflikt med loven, varslet han alltid presten før samlingene. Han kom likevel i strid med konventikkelplakaten av 13.01.1741 som forbyr møtevirksomhet uten prestens godkjennelse.

Prestene protesterte forsiktig på denne virksomheten, men lot likevel Hauge få fortsette. Hauge var nøye med å gå i gudstjeneste og ikke å lære i strid med Den norske kirke. Men ut fra et gudgitt kall, mente han seg likevel berettiget til å forkynne Guds ord. Midt i denne virksomheten ble kampen i han om trangen til selvhevdelse og selvbekreftelse forsterket. Omvendelsessalmens strofe «meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste» ble en ledetråd for hans offentlige virke. Han fokuserer sterkt på at det må være samsvar mellom liv og lære hos Guds barn.

Like etter åndsopplevelsen i april 1796, skrev han ferdig den første boka si. Her var han krass mot datidens prester som forkynte vrangt, eller hvor det var lite samsvar mellom forkynnelse og det levde livet. Han fikk trykket boka, og også ei påfølgende bok. I 1797 reiste Hauge mye i Østfold, Akershus, Drammen, og Vestfold og forkynte Guds ord og solgte bøkene sine.

Hans Nielsen Hauge

 

Etter hvert ble Hauge sin tids desidert mest leste forfatter. Han solgte 200 000 bøker i perioden 1796-1804, mens Norges befolkning var på 900 000. Men denne virksomheten hans gikk ikke upåaktet hen hos lensmann og prest. 3.juledag 1797 holdt han en preken i Glemmen ved Fredrikstad. Han ble arrestert, men slapp fri igjen etter avhør. Etter dette skrev han enda ei bok, og reiste til Christiania for å få den utgitt. Her ble han arrestert på ny og forvist tilbake til Fredrikstad og Tune. Han fortsatte likevel å gi ut bøker, med både oppbyggelige taler og sterke angrep på prester som ikke er tro mot Guds ord i liv og lære.

Til Bergen og Trondheim

Sommeren 1798 reiste Hans Nielsen Hauge til Bergen. Turen går til fots, og han ankom i begynnelsen av august. Det første han gjorde var å kontakte ulike trykkeri for å få trykket nye bøker og nye opplag av gamle. Samtidig fikk han virke som predikant uten store inngrep fra myndighetene. Biskop Johan Nordahl Brun i Bergen var mer bekymret for rasjonalismen, enn haugianismen.

Hauge ble i Bergen fram til begynnelsen av november. Da reiste han sørover til Jæren og videre til Kristiansand. Etter et kort opphold i Kristiansand, fortsatte han til Skien og Drammen. I Eiker ved Drammen var det en flokk haugianere. Her tok han inn og hadde flere oppbyggelige samlinger. Dette kom myndighetene for øre, og han ble arrestert. Lensmannen kjørte først med sin hest, mens noen venner med Hauge fulgte bak. Vennene klarte imidlertid å kjøre fra lensmannen over i naboprestegjeldet og dermed var Hauge igjen en fri mann.

I denne perioden drev han mye sjelesorg og veiledning via brev. Brevene ble mindre polemiske etter hvert, og inneholdt i stedet mer sjelesorg og veiledning fra lederen til sine venner rundt i hele landet.

Våren 1799 reiste han til Bergen igjen og videre til Trondheim sommeren 1799. Også her arbeidet han med trykking av sine bøker, og forkynnelse av Guds ord. Det ble en del konfrontasjoner med myndighetene og han havnet i rådhusarresten julaften 1799. Denne dagen skrev han den kjente salmen «Jeg er hos Gud i nåde». I begynnelsen av mars 1800 ble han løslatt og sendt heim til Tune.

Sommeren 1800 var han i København for å trykke flere bøker. 60 000 bøker ble bestilt. Her fikk han også en ide om å starte egen papirmølle i Norge. Han søkte om å få opprettet ei slik mølle i Ådal, men fikk avslag våren 1801.

I mai 1801 reiste han tilbake i Bergen. Turen dit brukte han fire måneder på. Han gikk til fots denne imponerende reiseruta: Stange – Vang – Fåberg – Gausdal – Biri – Land – Hadeland – Ådalen – Eiker – Hemsedal – Gol – Ål – Norderhov – Begnadalen – Bagn – Reinli –Etnadalen – Bruflaten – Tonsåsen - Nordre Aurdal – Svennes – Skrautvål - Vestre Slidre - Vang i Valdres – Nystuen – Maristuen – Lærdal – Gudvangen – Voss - Bergen.

Norge var fattig på den tiden, så han fikk lite næring underveis. På alle steder han kom, holdt han taler og utøvde sjelesorg. Han skrev også brev og bok underveis. En imponerende kapasitet. Underveis ble han stadig anholdt, men løslatt igjen etter avhør.

Haugianerne (Tidemann)

Borger i Bergen

For å ha lovlig grunnlag for sin forretningsvirksomhet, ble han godkjent som borger i Bergen 9. juli 1801. Han startet med det en omfattende kjøpmannsvirksomhet med mange frakteskuter. Han fartet nord til Trøndelag med kombinasjon handel, forkynnelse, veiledning og arrestasjoner. Samtidig innsetter han «eldster» rundt om i landet.

I perioden fram mot 1804 fortsatte Hans Nielsen Hauge med reisevirksomhet og storhandel. Han kjøpte båter, gårder, bedrifter og fiskevær, bl.a. Gjeslingene i Namdal. Han fikk haugianer rundt om i landet til å flytte på seg og å kjøpe de investeringsobjekt han fikk tro for at «vennene» skulle kjøpe.  Han drev også en omfattende kobling av menn og kvinner for ekteskap. I denne perioden nådde han også Nord Norge. Han reiste så langt nord som til Målselv og Tromsø

Fengsel 1804-1814

Sommeren 1804 forlot Hauge Bergen for siste gang. Han reiste da via Kristiansand til Danmark. Underveis merket han at myndighetene hadde startet en aksjon for å få stoppet Hauges virksomhet. Det ble satt i gang en innsamling av opplysninger om Hauge over hele landet. I Danmark fortsatte anklagene mot han, og han reiste derfor tilbake til Norge og Tune.

I oktober 1804 ble han arrestert i Eiker og ført til Christiania. Her ble han satt i arresten under elendige forhold. Han blir raskt nedbrutt og syk. Våren 1805 var han i forhør og bøkene hans ble inndratt over hele landet. De som ikke leverte inn bøkene av Hauge, fikk ei stor bot. Forholdene i fengslet brøt Hauge så mye ned, at han i oktober 1805 skrev en benådningssøknad. Denne ble imidlertid avslått.

Rettssaken mot Hauge varte fra 1805-1808, og over 600 vitner ble avhørt. Saken ble oversendt kanselliet til dom våren 1808. I Norge var stemningen overfor Hauge imidlertid i ferd med å snu. Embetsmennene fikk mer og mer forståelse for Hauge og de var fortvilet over den dårlige behandlingen han fikk i fengselet. Men myndighetene i Danmark stod på sitt og ville holde han fengslet.

1808 og 1809 var alvorlige kriseår i Norge. Hauge settes derfor fri noen måneder i 1809 for å starte salt-kokeri for å avhjelpe saltmangelen. På denne turen holdt han ikke noen taler. Dette fikk han kritikk for av noen av vennene, men han skyldte på helsa og på forbud fra myndighetene.

Domskommisjonen hadde sitt første møte 11.10.1809. Hauge søkte om å bli løslatt under rettssaken, men han måtte bli sittende i arresten til 1811. Han fikk imidlertid frier tøyler, og fikk besøke venner i Christiania med jevne mellomrom. Helsa hans var stadig svak. Han led av bl.a. blodsott, koldfeber, gikt, kolikk, skjørbuk og nerveproblemer.

Tukthuset i Trondheim hvor Hauge var fengslet julen 1799

 

Med venners hjelp kjøpte han garden Bakkehaugen ved Akerselva i 1811. Han fikk bo der i husarrest under resten av rettsaken som varte til høsten 1814. 4. desember 1813 kom endelig dommen: Hans Nielsen Hauge dømtes til to års straffearbeid for brudd på konventikkelplakaten. Ander punkt han blir dømt for, er basert på antakelser om straffbare økonomiske forhold.

Hauge anket dommen umiddelbart og fikk redusert straffen til 1000 riksdaler da endelig dom ble avsagt lille julaften 1814. Han kunne da reise heim som en fri mann og fikk hjelp av venner til å betale boten.

Siste år

Etter alle årene i fengsel var Haug en slagen mann. Hans pågangsmot var borte og han var veldig forsiktig overfor myndighetene. Noe av dette kan også skyldes at myndighetene i 1814 var mye mer positivt innstilt til haugianerne.

I huspostillen sin skriver han at «hovedsummen av vår evangeliske lære er «at vi skal kiende at Gud er hellig, vi Syndere, og saa tage troen paa Naaden i Jesu Chriso som skal oversætte os fra Syndestand til Naadestanden; saaledes er da den Guds Rettfærdighet: lad os blive den underdanig, forringe os selv, saa vil Gud ophøie os. Amen.»» Dette var med få ord hovedsummen av det Hauge ønsket å forkynne.

Hauge var ingen teolog. På flere lærepunkt avvek han fra luthersk og bibelsk lære, noe som ikke minst avspeiltes i hans bibelsyn. Han var først og fremst evangelisten og gründeren.

Han solgte Bakkehaugen og kjøpte Bredtvedt i 1817. Etter løslatelsen var det slutt på reisevirksomheten, men han fortsatte med en omfattende sjelesorg og veiledning gjennom brev og besøk på Bredtvedt fra hele landet.

Hauges første bok (foto nb.no)

 

27. januar 1815 giftet han seg med Andrea Andersdatter Nyhus. Hun ble gravid og fødte en sønn, Andreas 12.12.1815. Ei uke etter fødselen døde Andrea. Våren 1817 giftet han seg på ny med Ingeborg Marie Olsdatter. De fikk tre barn, som alle døde som små.

Hans Nielsen Hauge skrev sitt åndelige testamente i 1821, der han bl.a. ba sine venner om å bli værende i statskirken. Dette testamentet ble sendt ut etter Hauges død.. Han døde 29. mars 1824 og ble nesten 53 år gammel.

(Dette er en kort gjenfortelling av Kulleruds Hauge-biografi.)

Hans Nielsen Hauges betydning

Ingen enkeltperson har betydd så mye for norsk kristenliv som Hans Nielsen Hauge. I åtte år, fra han var 25 til han var 33, reiste han Norge på kryss og tvers og på langs. Han forkynte Guds ord til vekkelse. Han skrev bøker som kom i opplag som mangler sidestykke i norsk historie inntil da. Han skrev utallige brev til sjelesorg og veiledning. I årtider etter Hauge, kunne det merkes hvor han hadde vært og hvor han ikke hadde vært. Der Hauge hadde virket var det de fleste steder levende kristenliv, der han ikke hadde vært var det åndelig mørkt.

Hauge var en varm talsmann for det allmenne prestedømme. Alle kristne kan vitne om sin tro og den Gud gir nådegave til det, kan forkynne Guds ord. Dette var i strid med norsk lov, som gav presten monopol på forkynnelsen. Hauges virksomhet la grunnen for det sterke lekmannsarbeidet i Norge.

I tillegg til den åndelige virksomheten, bygget han opp bedrifter med stor omsetning rundt om i landet. Han og hans menn og kvinner kjøpte mange store fraktebåter, kjøpte gardsbruk, fiskevær og gruver. Startet møller og andre bedrifter. Mange haugianer ble sentrale i ledersakapet i Norge ut over på 1800-tallet. Alt dette skjedde altså i løpet av åtte år.

Hauge var en typisk evangelist. Han var ikke grunnfestet i læren. Hans bibelsyn var preget av historisk kritisk tenkning, lenge før den historisk kritiske metode begynte å ødelegge europeisk teologi. Hans forkynnelse var lovisk preget. Han ønsket at folk skulle bli fri i Jesus, men vektleggingen var preget av at det måtte være samsvar mellom liv og lære.

Det var derfor først når den rosenianske forkynnelse nådde Norge, at folk ble satt virkelig fri. Når forkynnelsen preget av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius nådde vårt land på siste halvdel av 1800-tallet, møtte den motstand fra haugianerne. De hevdet at det var for lett å forkynne «kom som du er» og «det alt er ferdig, eg skal inkje gjera» slik rosenianerne forkynte. Samtidig frigjorde denne forkynnelsen noe tungt og uforløst hos haugianerne og vekkelsen brøt ut på ny i Norge.

 

 

Kilder:

Dag Kullerud: Hans Nielsen Hauge Mannen som vekket Norge Forum – Aschehoug 1996

haugeinstitute.org