Ole Edvard Nilsen Masoni var misjonær i Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM), men brøt med NLM på grunn av uenighet om ordinasjon og liturgi. Hvem var denne merkelige mannen
Reindriftssamene på Nordkalotten var ikke bundet av landegrenser. Mange svenske samer dro til kysten av Norge for å finne godt beite til dyra sine. I Arjeplog i Sverige var det noen samer som brukte søndre del av Saltfjellet som beiteområdet. Edvard Masoni tilhørte ei slik slekt med røtter fra Arjeplog i Norrbotten.
På midten av 1800-tallet var det utbredt fattigdom i Nord-Sverige. Flere uår hadde fulgt etter hverandre, med tørre og korte somre, og lange og kalde vintre. Mange måtte ty til barkebrød for å overleve, og selv reinen hadde problemer med å finne mat. Dette førte til at flere, blant annet fra traktene rundt Arjeplog, flyttet over grensa til Norge og til områdene rundt Mo i Rana.
Røtter fra Arjeplog
Edvard Masoni sin mor het Anna Larsdatter. Hun ble født i Arjeplog i 1834 og gift 20 år gammel, med Anders Person Fjellmann. Da de ble gift, var Anders 71 år gammel. Anders var lærer og reineier. Når samene dro til Norge på sommerbeite for reinsdyra, fulgte Anders med for å undervise barna. Anna og Anders fikk to barn, Johannes Anderson Fjellmann i 1852 og Laurentius Petrus Anderson Fjellmann to år senere. Anders levde kun fem år etter at han ble gift. Man antar at han druknet i Bjøllåga ved Svartisen i 1857.
Etter at Anders døde, flyttet Anna og de to sønnene til Isterstranda ved Langvassheia nord for Mo i Rana i 1860. Her overlevde hun ved å sy og reparere komager og noe forefallende arbeid på gardene i nærheten. 8. januar 1865 ble hun gift på nytt, denne gang med Nils Madsen. Vielsen foregikk i Mo. Nils var også fra Arjeplog i Sverige og født i 1824. I folketellingen i 1865 er det oppført at Anna og Nils hadde to barn sammen, Brita Stina (f.1859) og Erik Mathias (f.1864). Det kan tyde på at det var et forhold mellom Anna og Nils i mange år før de ble gift.
Nils og Anna bodde på en liten husmannsplass som het Rasta og lå ved skoggrensa av Risfjellet, nordøst for Mo. De fikk et liv i stor fattigdom, og Anna og Nils måtte ofte ut å tigge mat for å overleve. Sønnene fra første ekteskapet ble ikke boende i Anna og Nils sin heim, men fikk bo på hver sin fjellgard ved Langvassgrend. 25. mai 1870 fikk Anna og Nils sønnen Ole Edvard Nilsen, som i voksen alder tok etternavnet Masoni.
Den eldste sønnen fra første ekteskapet. Johannes, overtok farens lille reinflokk da han døde. Han hadde sine dyr, i sammen flokk som sin morbror i Langvassgrenda nord for Mo. Johannes var skoleflink, og var en av de beste konfirmantene i sitt kull. Da han var 15 år, begynte han imidlertid å bli sinnsforvirret. Han fikk et voldsomt temperament, og kunne til tider være utilregnelig. Ved ett par anledninger holdt han på å ta livet av noen som hadde provosert han. Han fikk fengselsstraff for dette. Johannes hadde ikke noen fast bolig, men vandret fra gard til gard og fikk kost og losji, mot arbeid over kortere eller lengre tid. Dette holdt han på med i 70 år.
Johannes hadde også mange gode sider. Han holdt ord, var tro mot det han hadde lovet og var alltid ærlig. Han var vennlig mot barna og tok seg lite betalt for arbeidet han utførte. Ellers var han veldig glad i mat, og kunne si kraftig ifra hvis han ikke fikk nok mat der han kom. Han ble en kjent bygdeoriginal i Mo. Om sommeren gikk han barbeint, og sørget for å tjærebre føttene. Ofte når han kom til en ny gard, spurte han etter tran. Fikk han det, kledde han seg naken og smurte inn hele kroppen med tranen. Det skulle holde lusa borte, men gjorde samtidig at han luktet fælt. Ved juletider 1937 ble han syk og fikk plass på et gamlehjem i Mo. 11. mars 1938 døde han, 86 år gammel.
Oppvekst i Rana
Edvard begynte på skolen som niåring, men det ble en tung start. Av skoleårets 48 dager, var han borte fra skolen i 35. I fraværsprotokollen var hovedårsaken til at han var borte, notert som «uvær». Rasta lå avsides til, med lang vei til skolen. Likevel fikk læreren hans bety mye for ham. Læreren var omtrent 70 år gammel, og Edvard fikk et nært forhold til ham. Læreren var kristen, og fortalte ofte om Jesus og hans verk for de små. Dette grep Edvard så mye, at han allerede som 8-9 åring bestemte seg for å tilhøre Jesus. Læreren minnet også om alle rundt om i verden som ikke hadde hørt om Jesus. Han viste Edvard noen bilder fra misjonsarbeidet, og Edvard ble så berørt at han utbrøt: «Nå jeg blir voksen, vil jeg reise ut til hedningene og fortelle dem om Jesus.» Dette løftet levde i han i hele oppveksten.
Edvard var en flink elev, og allerede i 3. klasse hadde han arbeidet seg opp fra å være nummer 17 til nummer fire på skolens ranking av elevene. Det tredje skoleåret var også fraværet sunket til seks dager, og de dagene skyldtes sykdom. Da han var kommet til det siste skoleåret, var han blitt klassens klart beste elev. Edvard var 16 år da han ble konfirmert i Mo kirke, den 4. juli 1886. Han fikk god attest av presten. Tidligere samme året som han ble konfirmert, døde mor hans. Hun ble funnet død på fjellet 2. februar 1886 og ble jordfestet 4. september året etter. Det ble fortalt at hun omkom på vei til en samisk trollmann i Jokkmokk, hvor hun ville få hjelp til å «sette gann på» (skade ved trolldom) noen hun var blitt uvenner med. Dette er imidlertid usikkert. Faren Nils døde 5. desember 1894. Han var da fattiglem. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om antall søsken Edvard hadde og hvor lenge de levde.
Etter konfirmasjonen tok han amtsskole på Hemnesberget. Han var også fisker, både i Lofoten og i Finnmark og var lensmannsdreng i ett par år. Kort tid etter konfirmasjonen, vendte han seg bort fra Gud og levde et liv i synd. Han sier selv at han ble en bitter motstander av misjonen og alt Guds verk. Men så grep Gud inn i hans liv. Han ble kalt, og fikk ta imot sin Frelser på nytt. Og straks etter kom kallet til misjon til ham på nytt.
Kall til Kina
I 1892 søkte Edvard på misjonshøyskolen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Stavanger. Det var 33 aspiranter som søkte om opptak. 29 av disse ble innkalt til opptaksprøve, men kun 23 møtte. 16 besto prøven, men bare 11 kom gjennom siste nåløye. Edvard Masoni var en av de 11 som fikk starte, og avgangseksamen for misjonsskolen var i desember 1896.
Edvard kjente på et kall til å virke i Kina. NMS hadde ikke misjonsarbeid der i 1896, og det var heller ikke planer om å opprette misjonsarbeid i Kina. Edvard tok derfor kontakt med generalsekretær i Kinamisjonsforbundet (NLM), Johannes Brandtzæg, for å høre om det var mulig å reise ut for dem. Han mente også på det tidspunktet, at lekmannssynet til NLM passet bedre for han enn det mer prestestyrte NMS. Brandtzæg og forbundsstyret var lenge veldig usikre på om det var rett å ta opp Masoni som misjonær. Han var frittalende og var ikke alltid like flink til å veie sine ord. Han hadde blant annet kommet med kvasse angrep på prestene og statskirken. Men det endte med et enstemmig vedtak i fellesstyret om opptak av Masoni som ny utsending til Kina. Masoni måtte betale NMS kr.3000,- da han sluttet i organisasjonen. Dette som dekking av undervisning, kost og losji under studiene på Misjonsskolen. NLM dekket halvparten av dette beløpet, mens resten ble notert som et lån fra NLM til Masoni.
Forbundsstyret i NLM ville at Masoni skulle reise ut med det samme han var ferdig på misjonsskolen. Brandtzæg søkte derfor kirkestatsråd Jacob Sverdrup om å få Masoni ordinert til prest før utreise. Dette var ikke noe sterkt ønske fra Masoni selv. Han var ikke opptatt av noe ordinasjon på det tidspunkt, men var villig til å bli ordinert om NLM ønsket det. Byråkratiet i departementet tok tid, og før svaret fra Sverdrup forelå, kom Bradtzægs søknad forbundsstyret for øret. Søknaden var noe Brandtzæg hadde gjort uten å behandle saken i styret. Hovedstyrets flertall ønsket ikke at Masoni skulle bli ordinert, og gjord vedtak om det. Da et positivt svar fra statsråd Sverdrup forelå 17. november 1897, måtte Brandtzæg derfor svare med å beklage at han hadde handlet utenom styret, og at ordinasjonen ikke ble noe av likevel. Dette var ikke noe problem for Masoni, som var reist til Kina før svaret fra biskopen forelå. Han var imidlertid ikke mer enn nådd Kina, før han endret syn ganske radikalt, både på ordinasjon og liturgi.
Fra Norge til Kina
De første tiårene etter at Kinamisjonen ble stiftet, var misjonens blad Kineseren, fylt med brev fra misjonærene. En av dem som var flittigst til å skrive, var Edvard Masoni. Gjennom hele 1898 var det reisebrev fra han, og de neste tre årene kom artiklene tett. Det første brevet sto på trykk i nr.3, februar 1898. Det var påbegynt om bord på skipet Campania på Atlanterhavet 30. november 1897. Det er et brev til Brandtzæg, som han hadde tenkt å postlegge før avgang fra Liverpool, men som han nå vil sende fra New York.
Han forteller at de har hatt mye dårlig vær underveis, men han har fått vært frisk helt siden avreise fra Bergen, og har ikke vært plaget av sjøsyke. I Liverpool hadde han oppsøkt selskapet som eide båten han skulle følge, og ba om rabatt på andre klasse, og det fikk han. Han fikk til og med beste lugar på klasse to. Han forteller videre at han fikk godt reisefølge med en tysk familie. De kunne ikke engelsk, så han var tolk for dem, med sin dårlige tysk. Båten nådde New York 3. desember.
Neste brev ble skrevet på «Empress of India» 18. januar 1898. Han skriver at de reiste fra Vancouver 4.januar, og at de nå snart var framme i Yokohama i Japan. Det hadde vært et forferdelig vær underveis, men han hadde heller ikke denne gang vær sjøsyk. Flesteparten av passasjerene var japanesere og kinesere. Han gledet seg over å se den japanske naturen, med snøkledde fjell. Den dagen de ankom Japan, var det en kineser om bord som døde av underernæring. Han hadde vært på Cuba for å få jobb, uten å lykkes og hadde lidd stor nød. Masoni avsluttet brevet med et hjertesukk: «Denne sjel er også gått inn i evigheten som en hedning uten Gud og noe håp. Min sjel gyser ved tanken på det. Lykkelig den som kjenner sin frelser.»
Allerede i nummerte etter av Kineseren (mai -98), kom neste livstegn fra Masoni. Det er skrevet i Shanghai 11. februar. Da er han altså vel på plass i Kina. Han var kommet til Shanghai 25. januar, og der ventet et brev fra Arnetvet om at han måtte telegrafere når han var kommet fram, så skulle det Arnetvedt komme fra Laohokow og hente han. For ikke å gå på tomgang i Shanghai, hyret han inn en lærer i kinesisk. 11. februar var Arnetvedt kommet, og de skulle reise inn på feltet dagen etter. Også i dette brevet uttrykker han sin nød overfor kineserne som ikke er frelst. Han skriver at han er «bedrøvet og knust ved at disse masser av dyrekjøpte sjeler, nedsunket i syndens mørke natt og laster og fastbundet i Satans grumme slaveri. Å, Det er hjerteskjærende å tenke på disse millioner, som vandrer mot døden rand uten Gud, uten noe håp om evighetens lys i Herrens samfunn.»
28. mars sender han sitt første brev fra Kinamisjonens hovedstad, Laohokow. Her hilser han med noen tanker ut fra Guds ord. Videre sier han at han er forbauset over hva den protestantiske misjon har fått utrette på så kort tid de har vært i Kina. Samtidig skildrer han nøden, med at det er så alt for få misjonærer i Kina. Han ser tegn til vekkelse og gleder seg over det.
Fra juli 1898 og i nesten hvert nummer resten av året og fram til juni 1899, har Masoni en artikkelserie han har kalt «Reiseinntrykk på vei til «Sinims land»». Sinim er omtalt i Jesaja 49,12, og noen fortolker mener dette er et navn på Kina. Han starter med å fortelle fra sin oppvekst, da han ble frelst og hvordan han fikk misjonærkallet. Noe av dette har jeg tatt med i innledningen av denne artikkelen. Videre forteller han i detaljer fra reisen, som han tidligere hadde skildret i korte trekk. Det er imponerende å lese alle detaljer han har fått med om folk, byer, natur og kristenliv langs ruten. Det er også interessant at Kineseren valgte å trykke alle disse sidene med reiseskildringer.
Da han skildret ankomsten til Amerika, har han mange lovord om landet. Samtidig kommer hans andre hjertesak, utenom misjonen, også fram. Dette var med et moderne uttrykk, urfolks rettigheter. Han sier om europeernes behandling av indianerne: «Dessverre har her som på andre steder, europeernes herskesyke og djevelske blodtørst, vært døv for samvittighetens stemme. Den dyriske makt har underkuet rettferdighetens rop. Lykkelig de folk som ikke har besmittet sine hender med uskyldig blod, men elsket sin neste som seg selv og øvet menneskelig rettferdighet.» Sterk kost i et misjonsblad i 1898!
Masoni hadde øynene med seg på reisen. Side opp og side ned i Kineseren, forteller han om dagligliv og kirkeliv i New York, om julefeiring, og om togreisen fra New York via Montreal til Vancouver. Han skildrer blant annet hvordan han på toget ble overfalt av en gjeng fulle engelske soldater, som truet han til å drikke brennevin, men han vred seg unna. Akkurat da en av soldatene skulle slå han i hodet med ei flaske, kom konduktøren, som etter en del bruduljer fikk tømt vogna hvor Masoni var, for soldater. Han var ikke nådig i sin dom over soldatene. De var «avskum som er verre enn dyr, ja, rent ut som djevler i menneskeklær.» Overfarten fra Vancouver via Japan til Shanghai, er også skildret i detalj på mange sider i Kineseren.
På Kinas jord
Vel framme i Shanghai, benyttet han tiden godt. både med språkundervisning og til å se seg omkring. Han fikk også hilse på den kjente lederen for China Inlands Mission, Hudson Taylor. Masoni fikk delta på et felles kristent stevne. Han trivdes godt der, men ble etter hvert lei av de reformertes fordømming av lutherdommen. Han avslutter den fortellingen på følgende måte: «Først nå man kommer midt opp i det reformerte virvar, lærer man for alvor å sette pris på den lutherske erkjennelse av Herrens hellige ord om frelsens herlige åpenbaring i Kristus. Mange av de reformertes kjetteri er jo ikke stort bedre enn katolikkenes.»
Midnatt 12. februar reiste Masoni og «den ærverdige gamle Arnetvedt (51)» fra Shanghai. De gikk å la seg med det samme, og våknet morgenen etter av at båten sto på grunn på en sandbanke. Her ble de liggende i et halvt døgn, før de kom løs igjen. Videre på reisen blir han overrasket over at det var så mye folk overalt. «Det kryr overalt, på land og vann og hvor man ser.» I Hankow møtte den norskamerikanske misjonæren D. Nelson opp og tok imot dem. De fikk bo hos ham, mens de ventet på neste båt som skulle videre til Laohokow. De besøkte også byen Wuchang, rett over elven for Hankow. Her traff de misjonærene Kristensen fra Norge og Fredèn fra Sverige. Masoni besøkte også kirkegården, hvor Ludvig Johnsen, Bertine og Sigvald Netland var begravet.
24. februar var de klar for avreis fra Hankow. Det var en liten båt de reiste med. Mannskapet var på sju personer, og så var det fire passasjerer. Reisen tok lang tid, med utallige stopp underveis. En plass de stoppet, gikk Arnetvedt og Masoni til en gravplass, hvor noen holdt på å begrave en av sine døde. Da de gikk fra gravplassen, ropte kineserne «utenlandske djevler» etter dem. Masoni bemerker: «Sannelig hedningenes elskverdighet oppmuntrer ingen til å være misjonær. Men Gud være lov og takk, «Kristi kjærlighet tvinger oss.»»
Litt lenger oppe i elva, ble de rundstjålet, mens de lå for anker. De mistenkte sterkt at det var mannskapet på båten som hadde gjort det, men fant ingen bevis. Videre skildrer Masoni den daglige kampen for å få mannskapet til å ha framdrift. Det ble mange pauser, og lange dager som Masoni brukte en del av til å lære kinesisk. I Fancheng ble de påkjørt av en annen båt, men det gikk bra. De gikk i land i denne byen, og oppsøkte noen norskamerikanske misjonærer som var der. Det var familiene Rønning, Thorstein Himle og Landahl, og frøknene Hodnefjeld og Fugleskjel. De hadde ei bønnestund sammen og fikk omvisning på misjonsstasjonen. Reisen fortsatte, og 23 mars så de endelig målet i horisonten, nemlig Laohokow. Da hadde Masoni vært på reise i fire måneder.
Like før de ankom Laohokow, gikk Arnetvedt og Masoni i land for å besøke misjonsstasjonen som Ole M. Sama styrte. I tillegg til familien Sama, var også Anna Haaland og Gjertine Johnsen på denne misjonsstasjonen. De overnattet hos Sama, og om natten opplevde de at tyver brøt seg inn på misjonsstasjonen. Sama hadde våknet og tyvene stakk av. Dagen etter hentet Arnetvedt og Masoni bagasjen om bord på båten. Arnetvedt skulle videre til stasjonen han styrte, Tsin-shan-kiang. På denne stasjonen var også Gotteberg, og Masoni fikk hilse på han, før han dro videre sammen med Arnetvedt.
Stasjonert i Yüngyang
Edvard Masoni ankom altså Kina våren 1898. Han hadde nok en vanskelig personlighet som ikke hadde lett for å innordne seg. Rapportene fra Kina viser at det var samarbeidsproblemer i alle de årene Masoni var ansatt i NLM. Tilsynsmann Nils Arnetvedt delte Masonis nye syn på ordinasjon og liturgi, men opplevde likevel Masoni som strid. Han skrev heim til Brandtzæg at forbundsstyret nok oppfattet Masoni som nokså fri og ikke «rigorøst kirkelig. Faktum er imidlertid at han er den strieste av oss alle, og som du visst vet gir han seg aldri.» En annen av kollegaene skrev i et brev til misjonsvenner i Rana at «Masoni er meget begavet, men han er noe egenmektig.» Det er flere uttalelser fra kollegaene hans om at han var veldig vanskelig å samarbeide med, og at han var veldig sta.
Skoleåret 1898-99 gikk med til språkundervisning for Masoni. Men det ble også tid til noen korte utflukter. Også disse ble behørig omtalt i Kineseren. Om høsten besøkte han de norskamerikanske misjonærene i Fancheng. Her ble han noen dager, før han la i vei til fots de åtte norske mil tilbake til Laohokow. Han hadde som mål å klare denne turen på en dag, men det ble mange heftelser underveis. Et sted ble han utskjelt som utlending og utenlandsk djevel. Han ble så lei av dette at han gikk bort til dem og sa at han slett ikke var noen djevel. Han sa til de som ropte at oppførselen deres var verre enn en hunds. Hans hensikt med å komme til Kina var kun å gjøre godt. Hvorfor da stå å skjelle meg ut, spurte han. Pleide vi utenlandske misjonærer kalle dem for kinesiske djevler? Kineserne unnskyldte seg, og det hele gikk over i likeste laget. På grunn av alle heftelsene, nådde han ikke fram før det ble mørkt. Han gikk seg derfor vill, men om morgenen fikk han hjelp til å finne fram.
Sommeren 1899 var det misjonærkonferanse for NLMs kinamisjonærer. På den tid hadde ikke kvinnene adgang til konferansen, som var det høyeste organet for NLM på misjonsmarken. På denne konferansen gjorde den ferske misjonæren fra Rana seg bemerket. Han hadde kun vært i Kina et knapt år, og da i hovedsak lest språk. Likevel var han frimodig og fremmet et forslag om at kvinner skulle ha sete i konferansen med tale og stemmerett i saker som angår deres egne arbeidsgrener. Dette forslaget ble ikke vedtatt da, men kvinnene fikk adgang til konferansen som observatører. Masonis forslag fikk imidlertid flertall på konferansen i 1903 og ble godkjent av NLMs generalforsamling i 1905.
Senere på sommeren var Masoni sammen med de norskamerikanske misjonærene han traff i Fancheng, til deres ferieplass. Det var deilig å komme fra heten i Laohokow og opp i høyden hvor det var betydelig kjøligere, forteller han. Etter noen dager ble Giske Himle syk og døde. Hun var født i 1863 og var fra Sigmundstad i Fister i Ryfylke. Her ble hun kjent med Vossingen Torstein Himle, som var lærer på Fister en periode. Giske og Torstein ble gift og emigrerte til Amerika i 1887. Her ble de utsendt av Hauge synoden til Kina i 1896. De hadde to barn. Masoni deltok i begravelsen hennes, og skrev et to-siders minneord om henne og begravelsen i Kineseren.
Etter språkstudiet reiste Masoni på flere undersøkelsesreiser, både alene og sammen med andre misjonærer. Sommeren 1899 var han på undersøkelsesreise til Haishan. I midten av september samme år reiste han til Honan på oppdrag av konferansen. De ville han skulle undersøke hele Honan-distriktet, men Masoni besøkte bare byene Tengchow og Nanyang, noe han fikk kritikk for av styret for feltet. Masoni møtte et vennlig folk i Honan, men også «ofte sandstormer og mye røverpakk». Han mente området var usunt å bo i for utlendinger, og valgte selv å være stasjonert i Yüngyang, hvor han fikk leie et hus. Masoni skrev en reiseberetning fra denne turen, som gikk over flere nummer i Kineseren i 1900. Yüngyang ligger langs elva Han, 18 mil fra Laohokow som var misjonens hovedsete i Kina.
I begynnelsen av mai 1900 var han på en tur til Tsin-shan-kiang for å treffe misjonærene der. Han ble der ei natt, før han begynte på heimturen til Yünyang. Han fikk følge av kollegene Gotteberg og Hertzberg et stykke på veien. Turen gikk med båt, og 25 km før Yüngyang, la båten til for overnatting. Den natten ble de overfalt av røvere. De forlangte å få Masonis penger, men han nektet. Da slo de til han, med jernklubber og kniver. Han ble slått hardt på høyre hofte, en annen slo han på føttene og andre igjen skrapte huden av den venstre handa. De ropte og skrek at de ville drepe både han, og de to kineserne han hadde med i reisefølget. Lederen for banden tok tak i Masonis hårpisk, men Masoni fikk tak i tollekniven sin og skar av hele pisken. I den operasjonen, kom han til å skjære et stort kutt i røverlederens hånd, så blodet sprutet ut over båten. Dette satte en støkk i røverne, og de dro sin vei med noe røvergods - men Masoni og hans folk var reddet. Masoni ville anmelde røverne fortest mulig, og gikk derfor til fots tilbake til Yüngyang. Han var full av blod på klærne og var også forslått. Slik møtte han opp hos myndighetene. De sendte 30 mann for å prøve å finne røverne, men lyktes ikke med det. Båtmannskapet ble derimot dømt til pisking for ikke å ha grepet inn mot røverne. Røverhøvdingen ble imidlertid tatt en stund senere, og dømt til døden.
Bokseropprøret
Sommeren 1900 ble det uro i Kina. Det såkalte bokseropprøret rettet seg i første rekke mot utlendinger og ikke minst de utenlandske misjonærene, men også kristne kinesere ble angrepet. Masoni var på besøk hos kollega, Gotteberg, da det i juli kom beskjed fra det norske konsulatet, at alle norske måtte evakuere til Shanghai. Han brukte natta for å komme seg heim til Yüngyang for å pakke og si farvel. Så bar det til Laohokow og videre til Shanghai.
Under bokseropprøret ble mange tusen kristne kinesere og flere hundre utenlandske misjonærer drept. Opprøret ble slått ned og freden gjenopprettet i september 1901. NLMs misjonærer reiste alle heim til Norge, bortsett fra Masoni. Han ble igjen i Shanghai det året som bokseropprøret pågikk og ble derfor et viktig kontaktpunkt mellom Kina og ledelsen i Norge. Han hadde like før avreisen til Shanghai, pådratt seg et snev av dysenteri, noe som varte hele turen til kysten. Det fortelles at Masoni alltid gikk med ei skarpladd rifle mens bokseropprøret pågikk.
6. september skrev han et brev til Brandtzæg fra Shanghai, gjengitt i Kineseren. Her forteller han om tilstanden i Kina og uttrykker sin oppgitthet både over utenlandske myndigheter, men først og fremst over de kinesiske. Ut over vinteren 1900-01 kom det stadig brev fra Kinamisjonens eneste utsending om det pågående bokseopprøret. Masoni forteller om de grusomme drapene som skjedde. På et sted var det en misjonær som søkte tilflukt hos myndighetene, men istedenfor å få hjelp, tok embetsmannen fram et sverd og hugg hodet av misjonæren. Kvinner og barn ble heller ikke spart. Masoni skildrer den grusomste tortur i detaljer. Han skriver at det er en grusomhet som er verre en dyriskhet, den er djevelsk.
Samtidig uttrykke Masoni forståelse for kineserne. Han skriver blant annet i en rapport fra september 1900: «Det er ikke keiserinnen, prins Tuan og deres bande som vi vil forsvare, men det kinesiske folks rett overfor de fremmede makters griskhet og råttenhet. Kineserne har fullkommen god grunn til å rette seg mot de europeiske statsmakter, når det bare skjer på en slik måte at kun statsmakten blir gjenstand for angrep.» I oktober skildret han engelskmennenes behandling av kinesiske fanger, som lite mer human enn kinesernes behandling av hvite. Han kunne også fortelle nyheter fra Laohokow, om at alt var vel der. Han selv brukte mye av tiden i Shanghai til å lese kinesisk.
Følgende hendelse fra boksertiden fortalte Masoni til avisen The Evening Times, Grand Forks, North Dakota 29. august 1906. Han var om bord på en elvebåt, da båten ble angrepet av opprørere. Han ble tatt til fange, og fikk beskjed om at han ville bli henrettet dagen etter. Masoni hadde lært at mange kinesere var redde for folk som var sinnssyke. De trodde de var besatt av onde ånder og at disse åndene flyttet seg fra den syke, over til dem som måtte gjøre den syke noe vondt. Han begynte derfor å spille sinnssyk, ved blant annet å lage dyrelyder, rive seg i håret, hakke tenner og gjø som en hund. Denne hans oppførsel hadde den rette virkning, så istedenfor å bli drept, ble han sluppet fri.
11. mars 1901 skrev han brev til tilsynsmann Ole M. Sama i Norge. Han skriver at «i denne krigens tid i Kina, glemmer jeg tvistepunktene. Guds rikes gjerninger veier over alt.» Dette hentyder til rådsmøtet for Kinamisjonen som var i begynnelsen av januar 1901. Rådsmøtet vedtok en ordning for ordinasjon og liturgi som Masoni var dypt uenig i. Det kommer vi tilbake til. Videre skriver han at han skal gi beskjed til Norge når det er forsvarlig for misjonærene å komme ut igjen. Han selv ønsker å reise tilbake til misjonsfeltet så snart som mulig. 1. mai skrev han i et nytt brev at midt under fredsforhandlingene, var man igjen i gang med kriging på liv og død. Mange i Shanghai fryktet for at krigen ville vare i mange år.
Tilbake til feltet
7. september 1901 måtte imidlertid kineserne kapitulere, og bøye seg for overmakten. Det betydde at misjonærene kunne vende tilbake til sine misjonsfelt. Flere av Kinamisjonens misjonærer reiste tilbake til Kina i løpet av høsten 1901. Masoni fikk tillatelse til å reise fra Shanghai en måned før fredsslutningen ble undertegnet. 3. august gikk han om bord i en dampbåt med kurs for Hankow, men på grunn av en storm, kom ikke båten av gårde før 5. august. Elva gikk flomstor, og overalt langs ruta skildret han ødeleggelser fra flommen. De nådde Hankow 9. august kl.11.30 og Masoni kunne melde til Norge at han hadde vært frisk på hele turen, bortsett fra et illebefinnende i starten av reisen.
Avreisen mot Laohokow startet allerede dagen etter. 16. august meldte han om at han har fått en akutt tannpine. Denne ble så voldsom, at han ikke fikk sove om natta. Han fikk også et snev av klimatfeber på grunn av at kinnet på venstre side hadde hovnet kraftig opp på grunn av tannverken. Hevelsen vokste også nedover halsen, og tannverken var som tortur. Først 21.august ble smertene så godt som borte. Fredag 23. august kom Masoni endelig fram til Laohokow. Her inspiserte han misjonsstasjonene. Det viste seg at det meste var i orden, men på den ene stasjonen hadde de vært innbrudd, og en del av innboet var stjålet.
Etter et opphold i Laohokow, reiste Masoni videre til Tsin-shan-kiang. Her rapporterte han 31.oktober at mange utenlandske misjonærer var på plass i område, og at alt var fredelig. I desember forteller han at han hadde vært en snartur i Laohokow for å hent to gutter som gikk på skolen på misjonsstasjonen. Han dro like før jul til «sin egen» misjonsstasjon Yüngyang, men var tilbake i Tsin-shan-kiang til jul. Det er det siste vi leser fra Edvard Masonis penn i Kineseren. I mai-nummeret 1902, er det trykket et brev fra mars fra Ole M. Sama, som var tilbake i Laohokow. Her forteller han at Masoni hadde tatt imot dem da de kom. Han hadde gjort rent på stasjonen både utvendig og innvendig. Da søndagen kom, var det tid for velkomstmøte. Masoni begynte møtet med bønn, og Sama talte. Sama skrev også at Masoni var klar for å reise tilbake til Yüngyang.
Da nye og gamle misjonærer var tilbake i Kina, reiste altså Masoni til «sin» stasjon i Yüngyang. Sommeren 1901 hadde NLMs generalforsamling gjort endelig vedtak om at NLMs misjonærer ikke skulle ordineres. Dette hadde vært en betent debatt både i Norge og blant misjonærene i Kina (se under). Etter at endelig beslutning var fattet, forlot en stor del av NLMs misjonærer organisasjonen. Masoni var en av dem. Vel framme i Yüngyang skrev han brev til hovedstyret og sa at han ikke kunne bøye seg for vedtaket som var fattet i GF. Fellesstyret tok brevet som en oppsigelse, og tok konsekvensene av det. Masonis versjon av det som skjedde, var at han fikk sparken.
Masoni mistet lønna, og han ble krevd for lånet han hadde til NLM, og som han ikke hadde betalt noe tilbake på. Masoni fortsatte noen uker i Kina på eget ansvar, men måttet til slutt reise heim til Norge. Forbundsstyret ville ikke gi ham reisepenger, men etter press fra kollegaer i Kina, fikk han låne penger av misjonen for å komme seg heim. Han forlot feltet utslitt og nedbrutt i august og ankom Stavanger i slutten av november 1902. Misjonens ledelse konkluderte på følgende vis: «Forholdet mellom ham (Masoni) og misjonen og medarbeiderne hadde aldri vært lykkelig.» Kinamisjonens brutale behandling av Masoni i forbindelse med oppsigelsen, ble ett av flere ankepunkt mot organisasjonen som Masoni kom til å målbære både skriftlig og muntlig da han var tilbake i Norge. Men før vi ser mer på det, vil vi ta med litt mer om den såkalte ordinasjonsstriden, som var den direkte årsak til Masonis oppsigelse.
Ordinasjonsstriden
NLM ble stiftet i 1891. Det første tiåret etter stiftelsen ble den kirkelige kursen lagt. Striden sto først og fremst om hvorvidt NLMs misjonærer skulle ordineres av Den norske kirke eller innvies av NLMs hovedstyre. Det andre stridsspørsmålet gjaldt hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. Det store flertallet av misjonærene ønsket ordinasjon, men ledelsen i Norge var skeptisk. Saken var oppe på flere styremøter og generalforsamlinger og endte med at NLM ikke vil ordinere sine utsendinger, men innvie dem selv ved en forbønnshandling av hovedstyret.
Spørsmål om ritualer ved kirkelige handlinger ble først vedtatt av generalforsamlingen i 1895. Da het det kort og enkelt at faste ordninger «bør være så få og enkle som mulig.» Misjonærene var heller ikke enig i dette og ønsket ritualer lik det som var i Den norske kirke. Hovedstyret delte ikke dette synet, og vedtok en ordning som blant annet innebar så få og enkle faste former som mulig, plass for nådegavene og fri bønner. Hovedstyrets forslag ble vedtatt av generalforsamlingen i 1899.
Da misjonærene kom heim på grunn av bokseropprøret, ønsket mange av dem å få prøvet saken en gang til. Da de ikke nådde fram på et rådsmøte 3. januar 1901, leverte misjonærene Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sine oppsigelser. Det samme gjorde en misjonskandidat. Disse ble for øvrig de første utsendingene for NMS sitt nye Kina-arbeid som ble vedtatt opprettet sommeren 1901. Da utfallet av denne striden nådde Masoni i Kina, valgte han å si opp. Men først la han til rette for misjonærene som kom i retur til Kina på nyåret 1902. Til Forbundsstyret skrev han blant annet: «Jeg må åpent og bestemt erklære at Forbundets meninger med hensyn til de omstridte ting, deler jeg aldeles ikke. Jeg kan ikke etterfølge Generalforsamlingens beslutninger, da det er min fulle overbevisning at Forbundet har tatt feil og er i strid med sine egne grunnregler. Det er ikke rett å handle mot sin egen overbevisning, for det er synd.»
Oppgjør med NLM
Etter at Masoni kom heim til Norge i november 1902, reiste han mye rundt i Norge og hadde møter om Kina. På disse møtene brukte han mye tid på harde angrep på NLM. Angrepene gikk både på NLMs syn på ordinasjon og ritualer, men også på den behandlingen han selv mente seg utsatt for da han måtte slutt i NLM. Han skrev også flere ramsalte innlegg i ulike aviser der han advarte mot NLM.
I et leserbrev i avisen Vestlandsposten nr.23 og 24 1903, bruker Masoni hardt skyts mot sin gamle arbeidsgiver. Han forteller hvor dårlig det står til på Kinamisjonens felt, og at dette skyldes deres arbeidsmåter. Han fortsetter: «Og dette har kanskje også Fellesstyret forstått, siden de har stanset dagboken over min reise til misjonsfeltet i 1901 i Kineseren. For denne (dagboken) taler åpent og ærlig om den ynkelige tilstand ved stasjonene. De vil kanskje ikke at misjonsfolket skal få vite sannheten. Disse løgn-, bedrag og tyvehistorier og indirekte mord, skal vel ikke omtales.»
Videre skriver han: «Kun Gud vet om hva jeg i det siste har lidt der ute i Kina på grunn av disse Forbundsugreier. Mine tårer, sukk og sjelekvaler kjenne kun Han som vet alt. Og uten Guds hjelp og styrkende hånd, hadde jeg visst ligget i min grav på grunn av disse tærende kvaler, bedrøvelser og sjelekamper, påført ved menneskers uforstand. Derfor ble også mine legemskrefter så nedbrutt, at jeg fikk en tærende sykdom.»
Flere misjonsvenner skrev også avisinnlegg både til støtte for og mot Masoni. Jeg har funnet artikler om Masoni-saken i aviser i hele Sør-Norge. Masonis virksomhet i Norge ble avsluttet tidlig på høsten 1903 da han satte kursen vestover mot USA.
Til Amerika for å bli lege
17. oktober 1903 gikk Masoni om bord i båten «Saint Louis» som lå til kai i Southampton, med kurs for New York City. Planen hans var å utdanne seg til lege, med tanke på ny utreise til Kina. Han begynte på det fireårige legestudiet på Hamline universitet i Minneapolis høsten 1904. På universitet traff han en annen nordmann, Tønnes Frøyland fra Sokndal. Frøyland hadde planer om utreise som legemisjonær for NLM. Masoni begynte etter kort tid å motarbeide Tønnes Frøyland. Han fikk med seg noen venner, og de spredte mange og vonde rykter om han. De anklaget han blant annet for å leve i umoral, uærlighet, latskap og for å mangle åndelig interesse. De sendte også brev til hovedstyret for NLM med slike anklager. Ryktene nådde også Tønnes selv, og han sendte et forklarende brev til hovedstyret.
Hovedstyret tok dette så alvorlig at de sendte den kjente misjonshøvdingen fra Egersund, Brynjuf P. Mugaas til Amerika for å undersøke saken. Masoni selv reiste bort da Mugaas kom til USA. Mugaas konkluderte med at alle anklagene var falske og forlangte at ryktesprederne skulle trekke anklagene tilbake. Hvis ikke ville Kinamisjonen vurdere å gå til rettsak. Dette endte med at de falske anklagene ble trukket tilbake og beklaget.
Mugaas sitt besøk i Amerika medførte også en avisartikkel i Stavanger Avis i februar 1910. Artikkelen het «Omkring Masoni» og beskrev Mugaas sin tur som en lystreise på NLMs bekostning. Artikkelen var skrevet av en jernbanemann. Mugaas gikk til meddomsretten med saken, for å få dømt beskyldningene for usanne. Mugaas vant saken og jernbanemannen måtte betale Mugaas sine saksomkostninger.
Edvard Masoni brukte ellers tiden i Amerika til å reise rundt i landet og forkynne Guds ord og å holde foredrag om Kina. Hendelsen fra bokseropprøret nevnt over, var noe han fortalte på en slik turné. Han var da på besøk hos pastor Krogstad i Trinyty Lutheran Church i Grand Forks og hadde foredrag om Kina. Han fullførte legeutdannelsen og kom tilbake til Norge i 1909.
Kamp for samers rettigheter
I perioden fram til han reiste ut igjen til Kina i januar 1912, talte han på ulike møter rundt om i landet. Han talte på møter i avholdsforening i Stavanger, på basar i loge i Sandnes, foredrag om Kina på Hemnes forsamlingshus, på Halsnøy, Feda og på ulike møter i Jelsa, for bare å nevne noe. Fra Jelsa meldtes det i Stavanger Aftenblad at Masoni holdt et «opplysende foredrag om det såkalte Kinaforbunds forhold til den lutherske kirkes bekjennelse, dets opptreden mot annerledes tenkende og om det åndstyranni det søker å utøve. Foredraget som varte i fulle 2 timer, ble med oppmerksomhet fullt fra først til sist.»
Særlig intens var hans møtevirksomhet på Jæren. Her gikk han til frontalangrep på Kinamisjonens lære, ikke minst i synet på fri nattverd. På Brusand ble bedehuset stengt for han, noe som førte til full splittelse blant bedehusfolket. De som var uenige i at Masoni ikke fikk tale, gikk ut av venneflokken. De kjøpte nabotomta til bedehuset, for å bygge eget bedehus der. På Vigrestad samlet han mye folk og et fyldig referat ble sendt til ulike aviser. Dette resulterte i at kretsstyret for NLM sendte ut en redegjørelse om den såkalte Masoni-saken til foreningene.
Foruten møtevirksomheten med forkynnelse, informasjon om Kina og agitasjon mot Kinamisjonen, arbeidet Masoni også i disse årene for samefolkets sak. Han skrev flere artikler i det samiske bladet «Waren Sardne». Han reiste sammen med sameaktivisten Elsa Renberg til Finnmark og oppfordret samene til å organisere seg for å fremme sin sak. Det ble referert at Renberg talte på verdslige møter, mens Masoni også fikk tale i kirkene siden han var misjonær. I Finnmark fikk Masoni være med å stifte den første samiske forening i Tana. Han brukte også sterke ord mot Samemisjonens arbeid på disse samlingene. Etter at han reiste tilbake til Kina ble det slutt på agiteringen for samenes sak. En historiker skriver at tapet av Masoni var ganske følbart for arbeidet for samiske rettigheter. «Masoni hadde vært en sterk og dyktig forbundsfelle, og som misjonær hadde hans ord ei ekstra stor vekt når andre autoriteter måtte tas i skole.»
Tilbake til Kina
5. januar 1912 var det avskjedsfest for Edvard Masoni i Hetland kirke i Stavanger. Han reiste like etter til Kina. I juli kunne Stavanger Aftenblad melde at Masoni var ankommet Kina. Tilbake i Kina startet Masoni et eget misjonsarbeid i Sichuan. Dette fikk navnet Independent Evangelical Lutheran Mission (ELM). I et minneord over Masoni i Stavanger Aftenblad omtales denne tiden slik: «Han arbeidet som lege og misjonær. Han gikk til fots fra bygd til bygd, helst i utkantene der andre misjonærer ikke kom. Han tok seg av både åndelig og legemlig syke. I mellomtiden hadde han skole for voksne og barn..
Men så ble det opprør i Kina. Røverne kom til den byen Masoni bodde, oppe i Yangtsekiang-dalene. Han måtte rømme for å berge livet, og lå gjemt i ei jordhule i 15 dager. Han led mye vondt, og helsa ble knekt for alltid. Røverne tok alt han eide. Noe tok de med seg, mens resten ble brent. Nå sto han fattig og snau. Bare noen kroner til heimreisa til Norge fikk han med seg. Disse hadde han fått av venner i Norge.»
Siste år
Edvard Masoni kom heim til Norge for godt i 1928. Da var helsa knekt, og han var uten inntekt og formue. Han flyttet fra plass til plass og tok inn hos venner, men han fortsatte å forkynne Guds ord. Det siste året bodde han hos Johanna og Torger Øvstebø i Åkra. Familien Øvstebø besto av ni personer, den yngste var nyfødt. Det ble travelt for husmor, med den store familien og i tillegg en syklig predikant i huset et helt år. Det ble derfor bestemt at Masoni skulle reise videre våren 1930, men han eide ikke penger. Torger tok derfor en tur rundt i bygda for å samle inn en pengegave til Masoni. Dette var den 5. mars. Mange ville gi en gave, og da han kom tilbake etter sin runde, satt de to karene og samtalte om dette. Da fikk plutselig Masoni et anfall. Han kastet seg på senga og sovnet inn, 60 år gammel. Han ble begravet fra Åkra kirkegård 11. mars 1930.
I et minneord i Stavanger Aftenblad er forkynnelsen til Edvard Masoni omtalt slik: «Han satte strenge krav til seg selv og til alle som bekjente seg som kristne. Ja så streng var han, at noen syntes han var for streng. Men han gikk aldri utenom det som sto i Bibelen. Noen ganger kunne folk kjenne seg støtt, men måtte stadig erkjenne at Masoni hadde rett.»
Kilder:
Axel
Coldevin: Mo prestegjeld etter 1850
Erik
Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Handeland
og Tiltnes: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år I og II
Jakob
Straume: Kristenliv i Rogaland
Josef
Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen
Kaare
Granøyen Rogstad: Streif i Sør-Samenes saga
Olav
Uglem: Norsk misjonshistorie
Peder
Borgen: Samenes første landsmøte
Per
Otnes: Den samiske nasjon
Samisk
skolehistorie 4 (nettutgave)
Hans
J. Henriksen: Sameforeninger I første del av 1900-tallet (Ottar januar 1976)
Kineseren,
1897-1902
Olav
Myre Johannes Anderson Fjellmann. Årbok for Rana 1989
R. G. Tiedemann: Missionary Societies in China
Sigurd
Marsten Samegutten fra Rasta i Rana som ble misjonær og lege i Kina. Årbok for
Rana 1983
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
familysearch.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar