Læstadiansk splittelse i Kjøllefjord

Lars Levi Læstadius

Fra midten av 1950-tallet opplevde den gren av læstadianismen som kalles «De førstefødte», en alvorlig lærestrid som endte i splittelse. I Sverige rundt 1965 og i Kjøllefjord i 1970.

Uroen startet blant predikanter i Sverige, men forgreinet seg også til Finland og Norge. I Kjøllefjord ble resultatet at forsamlingen ble delt i to. Jeg har i en tidligere artikkel, skrevet om da læstadianismen kom til Lebesby kommune. (Se link nederst i denne artikkelen)

Allerede mot slutten av 1860-tallet kom de første læstadianske forkynnerne til Kjøllefjord. De kom fra Lyngen. I 1876 flyttet Edvard Johan Akselsen til Brenngam ved Kjøllefjord og ble kommunens første egne læstadianske predikant. Han virket mest i bygdene innover i Laksefjorden. Etter at den læstadianske forsamling ble splittet i ulike grener, hadde flere retninger fotfeste i Lebesby, men de fleste sluttet seg til Alta-retningen.

I 1924 inviterte Nils Eilert Nilsen Lund predikanter fra Ofoten, som tilhørte retningen De førstefødte til Kjøllefjord. Mange fulgte Nils Eilert over i denne retningen etter det besøket, og De førstefødte tok etter hvert over som den dominerende retning i Lebesby kommune. Svigersønnen til Nils Eilert sin søster, ble leder for De førstefødte i Kjøllefjord og Vest-Finnmark. Han het Thoralf Fridtjof Jensen.

Kjøllefjord gamle kirke (1738-1944)

Thoralf Jensen (1896-1984) var en høyt aktet og respektert leder og forkynner blant De førstefødte i Finnmark, men han skulle etter et langt liv, oppleve å bli utstøtt av sin egen forsamling. Hendelsesforløpet og årsaken til denne splittelsen har jeg i hovedsak hentet fra den svenskspråklige boka «Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark». Boken ble utgitt i Finland i 1976 av en rekke medlemmer av «det utstøtte parti».

I en nettkommentar på Facebook bli boka karakterisert slik: «Det er et anklageskrift fra de som mente man hadde blitt for liberal i vestlæstadianismen/førstefødteretningen.» Boka gir likevel et nyttig innsyn i hendelsene.

Ledende læstadianere som overtok etter 

Lars Levi Læstadius når han døde

En revidert huspostill

Like etter andre verdenskrig skapte utviklingen blant De førstefødte i Amerika en viss uro hos noen av predikantene på Nordkalotten. Denne uroen spredt seg også til Sverige og ble forsterket da prosten Per Boreman gav ut en revidert utgave av Læstadius sin huspostill, med mange merknader til tekstene. Postillen het «Evangeliepostilla av L. L. Læstadius».

Denne reviderte postillen var en forkortet utgave av den originale postillen av Læstadius. Boreman samlet 84 taler av Læstadius. Han ble anklaget for å ha tatt ut ord som han syntes var for grove i Læstadius sin originalutgave. Han hadde ikke bare kuttet ned på antall taler, men også forkortet de enkelte talene. I tillegg var altså boken utstyrt med et omfattende tillegg med «ordforklaringer», der han ble anklaget for å gi en ny tolkning av Læstadius sin lære. Videre ble Boreman anklaget for å gjøre Læstadius sitt kirkesyn langt mer kirkelig, enn Læstadius sin påståtte lekmannsprofil.

Den nye postillen ble hjertelig mottatt av ledelsen for De førstefødte i Gällivare, med tilslutning av et stort flertall av predikantene. En kjent norsk predikant, Ole Fredriksen, skrev i et brev til Thoralf Jensen i oktober 1970 at «jeg må si at det er en dyrebar bok, full som den er av Ånn og sanhet.» Thoralf Jensen hadde i sitt brev kommet med kritiske bemerkninger til den nye postillen. Mindretallet som ikke kunne akseptere Boremans postill kalte flertallet for «det boremanske partiet» og uttalte at «det finns ingen salighet i det bormanska partiet».

«Moderne kristendom»

Et annet hovedpunkt som splittet de to gruppene, var det mindretallet kalte for «synet på en modernara kristendom». Flertallet blant De førstefødte var blitt noe friere i forholdet til den ytre kristne livsførsel, noe mindretallet reagerte kraftig imot.

De anklaget flertallet for at «verdens form ble rådende, d.v.s. utsmykning i form av bilder, blomster og klær ble tillatt. Kvinnene forlot forkledet og begynte å bruke korte kjoler m.m. Mannen skaffet seg moderne hatter og hvite skjorter, med predikantene i spissen. Orglene ble tatt inn i heimen for å kvikke opp andakten. Radio og senere til og med TV ble vanlig i kristne heimer… Selv lotteri, idrett m.m. til og med på søndagene blev alminnelig i forsamlingene.» (OS oversatt)

Kirken i Karesuando hvor Læstadius sto i store vekkelser

Brudd mellom fløyene

Brytningene mellom de to fløyene økte ut over 1960-tallet. Flertallet krevde at mindretallet skulle slutte med sitt «partivesen», mens mindretallet arbeidet for forsoning under forutsetning av at flertallet la om kursen på de to over nevnte punkt. Under julesamlingen i Gällivare i 1964, ble det sendt brev til forsamlingene på Nordkalotten, der en av mindretallets predikanter ble «lyst i bann».

Nyttårshelgen 1964/65 holdt flere av mindretallets predikanter samling i Tjautjasjaur i Kiruna. Da kom en delegasjon fra flertallet, og arrangerte samling i samme by. Splittelsen var et faktum, og de to partene anerkjente ikke hverandre som sanne kristne. De fleste predikanter og forsamlinger fulgte flertallet og forble tro mot ledelsen i Gällivare. I Finland gikk det likedan, men en liten flokk gikk sammen med mindretallet. Rundt 1975 hadde mindretallet forsamlinger i minst 11 ulike byer i Finland, og seks predikanter som besøkte disse.

Thoralf Fridtjof Jensen

Forsamlingen i Kjøllefjord deles

Splittelsen i Sverige kom etter hvert også forsamlingen i Kjøllefjord for øret. Det kom brev fra Gällivare i julehelga 1969 med sterke advarsler mot partivesenet og alvorlige anklager mot lederen i Kjøllefjord, Thoralf Jensen. Samtidig fikk flokken i Kjøllefjord feilaktig høre at det kun var 2-3 personer i Sverige som hadde brutt med lederne i Gällivare. Thoralf Jensen var blant dem som delte syn med mindretallet. Flertallet i forsamlingen han ledet, forblev imidlertid tro mot Gällivare og disse begynte å undergrave Jensens lederskap.

Under en samling tidlig på nyåret 1970, tok flertallet et oppgjør med gamle Thoralf Jensen. Han satt sammen med noen andre «ved bordet» på bedehuset deres i Kjøllefjord. Da kom flere i forsamlingen fram til bordet og sa til Jensen: «Hva har du her å gjøre, gå først til Lappmarken og «gör bättring»». Etter dette ble det umulig å samles i samme bedehus, og en flokk på om lag 35 voksne og deres barn ble utestengt fra bedehuset, inkludert lederen Thoralf Jensen.

Ikke lenge etter fikk Thoralf Jensen telefon fra en av lederne av mindretallet i Sverige. Han kunne informere Thoralf om at det ikke bare var 2-3 som hadde brutt ut, men at det var mange forsamlinger i Sverige som støttet mindretallet. Brev ble utvekslet mellom Jensen og mindretallet i Sverige. Ikke lenge etter, reiste Jensen til Kiruna for å treffe sine likesinnede i Sverige. Han var da blitt 74 år gammel.

«Vid Järnvägsstationen hade den norska åldringen tårar i ögonen då han mötte och omfamnade de svenska predikanterna, vilka hade kommit för att möta dem». Samværet med de svenske mindretalls predikantene gjorde Thoralf godt, og flere av dem var i ettertid ofte på besøk i Kjøllefjord og hadde forsamling i den utstøtte menigheten.

I andre etasje i dette huset, hadde Thoralf Jensen og han gruppe,

samlingene sine etter splittelsen.

Disse hadde den første tiden etter splittelsen, sine samlinger i kjelleren heime hos Thoralf Jensen. Senere fikk de sitt eget bedehus. Rundt 1975 var det tre predikanter i «Jensens forsamling» i Kjøllefjord.

Signe og Thoralf Jensen

Bakgrunn for Thoralf Jensens brudd

Hva var årsaken til at Thoralf Jensen brøt med modermenigheten i Gällivare? Jensen var bekymret for predikanten Nils Guttormsens forkynnelse. Dette tok han først opp med Guttormsen i et brev datert 1. april 1968, men nådde ikke fram. Han skrev derfor brev til lederen for De førstefødte, Gunnar Jönsson, men nådde heller ikke fram hos ham. Tvert imot ble han beskyldt for å komme med falske beskyldninger.

Lederen av De førstefødte læstadianerne Gunnar Jönsson nr.2 f.v.

(foto Svenska Dagbladet 31.10.1965)

I et svarbrev datert 31. januar 1969, skrev Thoralf at han også var blitt skuffet over Gunnar Jönnson. «Første gang jeg ble skuffet var på Kunes. Vi satt og ventet på skyss til Porsanger da Jens Pedersen spurte om de tre brød som omtales i Lukas 11,5. Da ble han avfeiet med ordene: «Vi i Sverige har ikke funnet at det har noen åndelig betydning.», underforstått, «vi her på denne siden har ikke noe med å tenke!» Diktat fra Sverige opprørte den gamle predikanten.

Etter dette ble Thoralf Jensen beskyldt for å være partimann. I et brev til forsamlingen i Kjøllefjord fra lederne i Sverige, sendt i pinsen 1969, ble Thoralf Jensen stemplet for å ha kommet med falsk anklager. Reaksjonene ble sterke, og ble forsterket av et nytt brev fra juleforsamlingen i Gällivare 1969. I dette brevet ble han bannlyst og all omgang med den bannlyste ble forbudt. Påbudet ble nøye fulgt opp av flertallet i Kjøllefjord.

På internett ligger  en samling brev fra brevvekslingen mellom Thoralf Jensen

og flere av de førstesfødte predikantene. Her er slutten på ett av brevene.

Thoralf Jensen og hans venner var etter dette takknemlig for støtten fra utbryterne i Sverige. I et brev datert 28.3.1970 skrev han, sammen med Jakop Axelsen, August Krågh og Hans Danielsen en varm takk for støtte, i et brev de hadde mottatt. Videre skrev de at de av hjertet takker Gud fordi de har fått se hvorledes ødeleggelsens vederstyggelighet er kommet på hellig grunn. Videre: Vi kan ikke legge ned de åndelige våpen selv om dragen viser tenner, men det gjelder for oss å bruke rene våpen, og ikke gripe til så urenslige saker som løgn og underfundighet…. Vi har ikke byttet kristendom, avsluttet de fire utbryterne.

Mindretallets gruppe kalte seg for "Den opprinnelige apostoliske lutherske førstefødtes

forsamling i Kjøllefjord". Lauri Koistinen fra Tampere i Finland tilhørte mindretallet.

I 1973 gav han ut dette heftet med brev og artikler om splittelsen. 

Her er blant annet tre brev fra Thoralf Jensen 

Sener på året skrev Thoralf Jensen på vegne av utbryterne i Kjøllefjord, et lite hefte der han begrunner splittelsen. Heftet heter «Et anskrik». Her sammenligner han ledelsen blant «de førstefødte» i Gällivare med paven i Rom. Han oppfordrer også medlemmene i den andre gruppen til å tenke nøye over situasjonen før det blir for sent. En av Jensens predikantbrødre, som ikke brøt med Gällivar, Ole Fredriksen, svarer Jensen i et brev. Her skriver han bl.a at alle som vil, «ser hesthoven, bak de gode ord» som Jensen skrev i «Et anskrik». Han oppfordrer Jensen til å «gjøre bedring».

Etter at Thoralf Jensen og de eldste i flokken i Kjøllefjord gikk bort, har utbryterforsamlingen stadig minket i antall. Nå er det kun noen eldre igjen. Disse har ikke egne samlinger. Flertallsforsamlingen i Kjøllefjord er imidlertid godt oppegående, og mange samles under deres forsamlinger.

1700 var til stede da det nye bedehuset til De førstefødte i Gällivare

ble innviet i 2010.

Litt om De førstefødte

«De Førstefødte har i dag sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten, men der er også forsamlinger i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i byene Trondheim, Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de Førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn, The Old Apostolic Lutheran Church.

Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de Førstefødte. Samlingene som holdes hvert år i Gällivare ved juletider er svært viktige. Der samles predikantrådet og man avgjør spørsmål om predikantutsendelser og tar opp læremessige og praktiske spørsmål som fra oppstår i forsamlingsarbeidet.» (Roald E. Kristiansen)

Lars Levi Læstadius

Flere artikler om læstadianismen finner du her:

Da læstadianerne kom til Lebesby

Et portrett av Lars Lev Læstadius

Læstadianerne - hvem er de?

Læstadianerne sett sørfra - med Lars Oftedals øyne

Kilder

Levi Älvgen: Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark

Roald E. Kristiansen: Læstadianske fraksjoner og retninger (kvenskintitutt.no)

Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie

Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius

Andreas Markusson: Han som kjempet mot møtrket

Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius. En nykterhetskämpe i höga norden

Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)

Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse

Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse

Peder Nyvold: Avhandling: Ja eller nei til gjengifte (1986)

Andreas Esbensen: Skilsmissestriden (1987)

Erling Saltnes: Noen tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte

G. Sandberg: Fra Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)

Erik Johnsen m.fl.: Taler hefte II (1931)

Lars Levi Læstadius: Kirke-postille (A. Brune)

Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth

Terje Forsberg: De forvillede i troen?

Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino

Warren H. Hepokoski: The Laestadian Movement

koistinen.se

Koistinen/Mäkelä: Minnestal ved predikant Levi Älvgrens begravning

Thoralf Jensen sen: Et anskrik

Ole Fredriksen: Brev til Thoralf Jensen sen

geni.com

På Norsktoppen

nsd.se