Har vi mistet radikaliteten og friskheten?

Det har vært både trosstyrkende, spennende og til ettertanke å lese misjonshistorie fra tiden da NLM ble stiftet. Misjonsfolket var radikalt, vekkelsesfriskt og frimodig.

Jeg har det siste året lest en god del misjonshistorie fra tiden før og like etter oppstarten av Misjonssambandet (NLM). Det har vært både spennende, trosstyrkende og fornyende av kallet. Mange ungdommer opplevde vekkelse med påfølgende kall til misjon. Noen reiste til Kina for aldri å komme tilbake igjen. De døde på grunn av tropiske sykdommer.

Thormod Rettedal var sentral da NLM ble opprettet. Den første tiden han var predikant, var han tro mot den tids «nødsprinsipp». Det vil si at forkynnelsen egentlig var forbeholdt ordinerte prester, men siden nøden var stor for å nå ut med evangeliet, tillot man lekfolk å forkynne under kontroll av presten.

Thromod Rettedal (foto: nlm-arkivet)

Det gikk imidlertid ikke mange år før han innså at dette var uholdbart. Etter få års virksomhet, hevdet med styrke at forkynnelsen ikke er avhengig av utdannelse og ordinasjon, men kall og nådegave. Både Rettedal og mange av NLMs pionerer var frimodige til å hevde sitt syn både når det gjaldt lekmannssynet, tjenestedeling, nattverd, ordinasjon med mye mer. Det synes som frimodigheten og friskheten var med å samle misjonsfolket. Dette så vi både før og ikke minst etter at hovedprofilen var vedtatt, etter splittelsen om ordinasjon og liturgi ca.1910.

Sven Foldøen var både radikal og frittalende

Mye er skjedd med organisasjonen min de hundre år som er gått siden dette. En endring som er markant, er nettopp den radikaliteten og friskhet som kjennemerket NLM i oppstarten. Vi er helt klart blitt mer forsiktig og tenker mer «samlende» enn profilerende. To enkle eksempler viser litt av dette.

Ei gruppe misjonsvenner oppfordret nylig NLM til å heise det israelske flagget under årets generalforsamling, som en støtte til Israel. Bakgrunnen for ønsket var at det i år er 70 år siden staten Israel ble opprettet. Hovedstyret sa nei, bla. fordi NLM kun har tradisjon for å heise flagg fra land vi har arbeid i og fordi HS er redd en slik flaggheising vil kunne oppfattes politisk. En enkel støttet til landet til Guds folk, blir dempet ned i frykt for å støte. I frykt for å bli oppfattet politisk, opptrer vi «politisk korrekt».

Dette bildet fra rådsmøtet ble først lagt ut på nlm.no/FB, 

men ble straks byttet ut med...

(Skjermdupp NLM/FB)

På rådsmøte, en samling for hyrder og eldste i misjonen vår, har det vært lang tradisjon med et gruppebilde som en del av en hilsen til misjonsfolket. På fjorårets rådsmøte ble det foreslått å droppe dette, fordi det virker provoserende utad med et gruppebilde med bare menn. Fotografen hadde da allerede tatt et oversiktsbilde. Da det ble lagt ut et glimt fra rådsmøtet på vår heimeside, ble først oversiktsbildet lagt ut. Dette ble imidlertid fjernet etter få minutter, og erstattet med et utsnitt, der det også var med ei dame. Istedenfor å la bildet være en frisk og frimodig bekjennelse av Guds ords tale om tjenestedeling, gav vi etter for den ene representantens forslag, som gjenspeiler frykt for å bekjenne som Guds ord lærer.

..dette mer politisk korrekte bildet.

Disse små, helst uvesentlige sakene, illustrerer litt av det jeg synes å ane når jeg leser vår historie. Kanskje må det gå slik med en organisasjon som har rukket å bli snart 130 år. Vi startet som en liten, radikal, frittalende, litt opprørsk organisasjon. Vi er blitt en stor, tunggrodd og forsiktig organisasjon. En organisasjon som kanskje er mer opptatt av å virke «samlende», enn frimodig bekjennende. Kanskje vi kan håpe og be om en ungdommelig fornyelse, godt tuftet på Guds ords grunn. Det er Guds ord som samler. Å være for opptatt av å «virke samlende» vil i lengden virke motsatt.

Så er jeg tross det som er skrevet over, glad for å tilhøre en organisasjon som har et oppriktig ønske om å lære som Guds ord. I dag er sentrale kristne verdier, blitt ekstreme i de fleste nordmenns øyne. Læren om bl.a. forsoningen, livets to utganger, tjenestedeling, livets ukrenkelighet og ekteskapet, blir fornektet av mange. Den som våger å hevde slike synspunkt offentlig, blir ikke populær. Kanskje en slik «offentlig hets» vil være med å trenge oss nærmere Jesus og gi oss større frimodighet til å bekjenne sannhetene i Guds ord? Kirkehistorien viser at forfølgelsestider ofte er vekkelsestider.