Thormod Rettedal – vekkerrøst og kristenhøvding

Kinamisjonsmenn. I midten foran Thormod Rettedal. 

Bak i midten Ludvig Hope og t.h. Johannes Brandtzæg.

Thormod Rettedal var en av de store forkynnerrøstene på siste halvdel av 1800-tallet. På heimebane var det derimot tunge tak.

Siste del av 1800-tallet var ei vekkelsestid i Norge. Flere steder i landet gikk det store vekkelser. Mest kjent er nok vekkelsene ved presten Lars Oftedal. En skomaker fra Forsand ble også et Guds redskap til store vekkelser, hovedsakelig i området fra Agder til Hordaland. Skomakerens navn var Thormod Rettedal.

Røtter fra Forsand og Strand

Thormod ble født på garden Rettedal i Forsand. På bruk 1 overtok Tarald Jonsen garden i 1801, ved å love og gifte seg med odelsjenta Randi Toresdatter. Bryllupet sto året etter, i 1802. Randi og Tarald var henholdsvis 21 og 28 år da de ble gift. De fikk ikke egne barn.

På garden Nordland, på Heia, i nabokommunen Strand, bodde Tarald sin bror Tormod. Han var gift med Kari Ivarsdatter Rodabakken. Kari og Tormod fikk seks barn, hvorav fem vokste opp. Eldste datter deres ble gift med Peder Asgautsen Nag, bror til min tipp tipp oldefar. Ei datter overtok bruket på Nordland, mens to sønner som var yngst i søskenflokken, slo seg ned på Riska og Forsand.

Den siste av barna på Nordland het Helga. Hun ble født i 1808. Da hun var 13 år gammel, døde far hennes, og hun ble flyttet til de barnløse slektningene på Rettedal. Her fikk hun være i fosterheim. Rundt 1830 ansatte Tarald Rettedal en tjener som het Knut Rasmussen Eikeland. Knut ble forelsket i fosterdatteren på garden, og i 1834 ble han gift med Helga Nordland. Brudgommen var 38 år, mens bruden var 12 år yngre. Helga og Knut fikk overta garden etter Tarald og Randi året etter at de ble gift, mot å gi folge til de gamle.

Helga og Knut Rettedal fikk åtte barn, først seks jenter og tilslutt to gutter. Eldste sønnen het Rasmus og overtok heimegarden i 1869, fire år etter at faren døde. Yngste sønnen ble født 12. juli 1849 og fikk navnet Thormod.

Rettedal (foto: widerøe)

Oppvekst

Thormod vokste opp på en liten gard, i en stor søskenflokk, der familien hadde trange økonomiske kår. Når han senere i livet skulle skildre barndomsheimen, var det med takknemlighet han så tilbake. Han husket alle gangene han og broren Rasmus satt på farens kne. Han takket Gud for heimen, «ei noe bedre på jord jeg vet».

Barna måtte tidlig delta i arbeidet på garden, og lærte seg dermed å ta et tak. Mor Helga var en driver og hun var streng. Thormod og søsknene var likevel veldig glade i mor, men far stod nok høyest i kurs. Han var mer mild til sinns.

Hverken besteforeldrene eller foreldrene var kristne, men de hadde stor respekt for kristendommen. Bestefar Tarald kjøpte Henrich Müllers husandaktsbok på en tur han hadde til Bergen i 1814. Denne postillen ble lest hver søndag i heimen til Tarald, og senere også i Knut sin heim. Om kvelden leste foreldrene kveldsbønn med barna, og mye av dette satte seg fast i barnesinnet. De tenkte mye på Gud, dommedag, død og evighet.

Forsand (foto: Mapio.net)

På skolen ble Thormod en leder i flokken. Han var både djerv og ordrik. Elevene måtte pugge Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet», noe Thormod var lite glad for. Han hadde lett for å huse, så leksene ble ofte lært på vei til skole. 28. september 1864 ble Thormod konfirmert i Forsand kirke. Like før konfirmasjonen hadde evighetsalvoret våknet hos Thormod. Han fikk mye hjelp hos presten Stub. Likevel var han bevisst på at han ikke var noen kristen da han ble konfirmert. Han var kalt av Gud, og denne uroen ble forsterket da faren døde, året etter at Thormod ble konfirmert.

Istedenfor å bli en kristen, gikk han sammen med de verdslige ungdommene i bygda. Her ble Thormod lederen, og var den mest utholdende på dansegulvet. En gang slet han først ut to jenter på dansegulvet, og var godt i gang med den tredje da hun besvimte i armene hans. Dette satte en støkk i Thormod og dansegleden forsvant. Tankene på evigheten våknet i han på nytt.

Thormod Rettedal (foto nlm-atkivet)

I 1867 gikk han i skomakerlære i Stavanger, og etter at læretiden var over, gikk han fra gard til gard heime i Høgsfjord og reparerte sko. I 1871 ble Thormod med i et fiskerlag fra Strand på en tur til Nord Norge. En av dem som var med på turen var søskenbarnet Tormod Norland fra Heia. Tormod var en «leser», som de kristne ble kalt på den tid. Han var den eneste kristne om bord, men ut på høsten ble en annen av mannskapet frelst. Også Thormod ble kalt av Gud. I Bodø traff han ei kone som solgte bibler. Han kjøpte en bibel av henne, og leste mye i den om bord. 2. juledag 1871 rant lyset, og Thormod fikk fred med Gud.

Utpå sommeren 1872 var Thormod vel heime igjen. Det viste seg snart at livet hans hadde fått en ny kurs. Han møtte opp på de kristne møtene, og tok nokså snart ordet for å vitne om det som var hendt i livet hans. Han hadde lett for å snakke og var frisk i talen. Nå oppfordret han sambygdingene sine til å vende om fra syndelivet og tro på Jesus.

Anna Nærbø Rettedal. Aftenbladet 18.07.1922

Et tragisk giftermål

Thormod var ofte på Nordland, på besøk hos søskenbarnet Tormod Nordland og mor Helgas slekt der. Han ble forelsket i ei jente fra en av gardene på Nordland. Han fikk søskenbarnet til å være mellommann og jenta svarte ja. Men da han fikk beskjeden fra søskenbarnet, hadde Thormod ombestemt seg og avlyste hele frieriet. Litt senere kom han sammen med ei jente fra Auglend i Høyland, men også her slo han opp.

På Forsand var det på den tid ei enslig jordmor. Hun het Anna Nedrebø, sener skrevet Nærbø, fra Lysebotn. Anna var svært dyktig og arbeidsom. Hun kunne være blid og omgjengelig, men også hard og kald. Hun var ingen kristen. Thormod ble forelsket i Anna, men dette var ikke gjensidig. Anna var forelsket i en annen. Dette fikk Thormod vite da han fridde, men han gav ikke opp for det.

Thormods best venn ivret for at Anna og Thormod skulle gifte seg. Anna hadde et hus med en liten eiendom i Forsand. Kompisen håpte at hvis Thormod giftet seg med Anna, ville han slå seg ned på Forsand. Både presten, klokkeren og en annen av Thormods venner advarte sterkt mot forholdet, fordi Anna ikke elsket Thormod. Sommeren 1876 hadde Anna bestemt seg for å si nei til Thormod, etter samråd med presten. En dag kom Thormod gråtende til Anna. Han hadde fått høre av klokkeren at hun ville si nei, og lurte på om det stemte. Anna stadfestet dette, men Thormod presset på og sa at han ville gå fra vettet om hun sa nei. Til slutt gav hun etter og de giftet seg 16. juni 1876. Ekteskapet ble en tragedie. Det ble aldri noe godt forhold mellom dem. Thormod kom til å bo bort mye av tiden. På sine eldre dager sa han: «Eg har hatt mange «heim» sidan eg tok ut frå far og mor, men eg har likevel alltid vore heimlaus.»

Anna og Thormod fikk ikke egne barn, men de hadde to fosterbarn som Anne hadde hovedansvaret for. Det var Knut Larsen og Konrad Nærbø.

Thormod Rettedal

Jordmoren Anna

15. juli 1922 hadde Stavanger Aftenblad et intervju med Anna Nærbø Rettedal om hennes arbeid som jordmor i Høle, Forsand, Dirdal, Riska og Hillevåg. Her sies det at hun var avholdt både for sitt «greie vesen» og for sin faglige dyktighet. Anna fortalte mange stubber fra sitt lange yrkesliv. Hun nevnte at hun tok jordmorutdannelse i Bergen i 1868, etter tilbud fra kommunestyret i Forsand. I Bergen ble hun syk, og måtte reise heim til Lysebotn for å bli frisk. Her praktiserte hun litt som jordmor. I april 1870 var hun tilbake i Bergen og fullførte utdannelsen.

Høsten 1870 ble hun ansatt som fast jordmor i Høgsfjord med ei lønn på kr.160,- per år, pluss fra kr.2,- til kr.5,- per fødsel. Distriktet hennes var Høle, Dirdal og Forsand. Det ble mange strabasiøse reiser til fots, med båt og med hest. Jeg tar med en av historiene, noe forkortet og språklig revidert:

«En dag kom det skyss fra Sagbakken for å hente meg. Det var sterk kulde og dyp snø, så da jeg kom ned til Bergevik, var jeg gjennomvåt på beina. Ferden gikk så i tre mil i åpen båt inn til Sagbakken. Vel framme fikk jeg tau rundt livet, og så bar det oppover de stupbratte fjella i snø som gikk over støvlene mine. Vel framme oppdaget vi at broen over elva var borte. Vi måtte derfor rope av alle våre krefter på folkene på andre siden av elva. Dette var midt på natta. Endelig kom det en fra andre siden med en stige, som måtte flyttes fra stein til stein i den skummende elva. Vi måtte krype over. Dyvåt til knes kom jeg inn, hvor det ikke ble spart på noe for å kvikke meg opp. Da fødselen var vel over, måtte jeg samme vei tilbake.»

Hun fortalte også at hun to ganger ønsket å slutte som jordmor i Forsand, men lokalbefolkningen klarte å overtale henne til å fortsette, helt fram til 1893. Da kjøpte hun gard på Riska og fortsatte som jordmor der. At Thormod var med på denne handelen, nevnte hun ingen ting om. Han er ikke nevnt i hele intervjuet. Anna ble pensjonist i 1908 og flyttet da til Hillevåg. Her fortsatte hun som jordmor i 10-12 år.

Hun avsluttet intervjuet med å nevne at hun også hadde arbeidet for kvinnesaken, ved å samle inn underskrifter på et opprop som forlangte stemmerett for kvinner.

Tre av Thormod Rettedals bøker er nå i mi bokhylle

P.Fjellstedt: Psalmernes bog, Jobs bog og Prædikerens bog

"Th. Rettedal. Kjøbt 25.2.1886"

Bibelbud i Lutherstiftelsen

Thormod kjente tidlig på et kall til å reise som forkynner. For å kunne gjøre det, var en utvei å bli bibelbud i Lutherstiftelsen. Da måtte han ha anbefaling av presten, og Høgsfjordpresten Kobro skrev et anbefalingsbrev, etter flere anmodninger. Rettedal sendte søknaden til Lutherstiftelsen mot slutten av 1875, og fikk svar i februar 1876, like før han giftet seg med Anna. Svaret var stillet til presten Kobro, med en oppfordring til å «prøve bibelbudemnet skomager Thormod Knudsen Rettedal». 18. februar stilte Thormod til utspørring hos presten, med to vitner til stede. Presten konkluderte med at «Rettedal hadde ganske gode bibelkunnskaper». Dermed var ansettelsen i boks.

Den første preiketuren til Thormod gikk til Jelsa. Vel framme på Jelsa satte han seg på trappa til handelsmannen. En nabo fikk vite at den fremmede var bibelbud. Da sa han: «Har me nå fått slike skittungar her i bygda også!» Thormod hørte kommentaren og holdt på å miste motet. Men mottakelsen ble bedre på andre siden av fjorden, på Kjølvik. Der ble det vekkelse og Thormod fikk venner for livet.

I 1877-79 besøkte Rettedal Sørlandet. Her fikk han stor inngang blant folket, og fikk oppleve at folk ble frelst og mange kristne ble fornyet. Han besøkte bl.a. Lista, Hidra, Mandal og Kristiansand. Ansettelsen i Lutherstiftelsen ble avsluttet i 1879. Denne organisasjonen så på lekmannsforkynnelsen som et nødsprinsipp, og var stekt bundet til prestene. Rettedal delte nok deres syn til å begynne med, men innså snart at emissæren måtte være fri. I 1880 fikk han et nytt kall, denne gang fra Ryfylke og Jæren Indremisjon.

Predikanter i Kinamisjonen. Foran f.v Thormod Rettedal og Knut Rettedal

Strid med presten i Time

Anton Christian Meyer var prest i Time fra 1879. Han var markert høykirkelig og hadde lite sans for lekmannsvirksomheten. Tirsdag 2. mars 1880 møtte Thormod Rettedal opp på prestens kontor. Som skikken var på den tid, pleide lekpredikantene å oppsøke presten for å «få godkjent» møtevirksomheten som var planlagt. Dette møtet endte med full konfrontasjon og presten viste Thormod på dør. Han ville ikke godkjenne noe lekmannsarbeid og ba Thormod reise heim. Thormod svarte enkelt og klart at han ville reise heim når han var ferdig! Han ble i Bryne-traktene i to uker og samlet fulle hus hver kveld. Mange ble frelst.

Samme dag som Rettedal reiste fra Time, begynte en avisdebatt om forholdet mellom prest og lekpredikant. Skarpest penn hadde presten Meyer. I en artikkel som gikk over to nummer i «Stavanger Amtstidende og Adresseavis», den første 23. mars 1880, nærmest hudflettet han Rettedal. Her er noen små glimt, noe språklig revidert. Først angrep han språket:

Thormod Rettedal i midten, s.m. to ukjente. (foto NLM-arkivet)

«Det er selvsagt at man hos en mann som hr. Rettedal ikke tør stille store krav med hensyn til språket… En mann som både på grunn av sin fødsel og sitt dannelsestrinn tilhører landsfolket, bør benytte seg av sitt vante tungemål.» Rettedal derimot talte med en blanding av «høyttravende skriftspråk og landsmål». Dette kunne presten unnskylde, men at «en mann fra Høgsfjord ved Stavanger kommer med svenske ord med utpreget svensk betoning, kan ikke kalles annet enn den fine affeksjon». Dette, med tilhørende «skrik og skrål», vakte hos presten «kun motbydelighet»

Meyer fortsatte: «Man kan innvende at jeg kun har hørt Rettedal to ganger.. Jeg må til det si at hr. Rettedals metode og hele opptreden er så utpreget, at selv en gang ville være nok til å forstå at det hele er humbug, båret av en ualminnelig selvtillit, en mere enn alminnelig tungeferdighet og den autoritet det gir å være emissær og bibelbud.»

Presten var også kritisk til Rettedals lære: «Det lar seg vel neppe si at hr. Rettedal fører noen egentlig lære, til det er det han sier alt for uklart og usammenhengende.» Han avsluttet med å råde Rettedal til «å søke ære i å leve stille og ivareta sin egen gjerning og arbeide med sine egne hender».

Rettedal svarte ikke på anklagene, men det gjorde den kjente presten Lars Oftedal. Oftedal forsvarte i klare ordelag virksomheten til Rettedal og andre lekpredikanter. Et resultat av denne avisskrivning, var at Thormod sitt navn ble viden kjent.

Innledningen til en "ligtale" av Thormod Rettedal  gjengitt i 

misjonsbladet "Den lille samler nr. 20 1887

Omfattende reisevirksomhet

På 1880-tallet fortsatte Thormod en utstrakt reisevirksomhet. Han var nå blitt en kjent forkynner og mange spurte etter han. Han fikk stå i flere vekkelser, blant annet på Karmøy. Fra midten av 1880-tallet var han lange perioder i Bergen og omegn og opplevde også her god inngang blant Indremisjonsfolket. Det ble vekkelser flere steder i Hordaland.

Stifter av Kinamisjonen

Mot slutten av 1880-tallet var det en Kina-vekkelse i Norge, først og fremst i området fra Kristiansand-Bergen. Ikke minst fikk hallingdølen Ole Næstegard og Tysvær-buen Sivert Gjerde vekke manges ansvar og kall for kinesernes frelse. Noen kvinner i Bergen bestemte seg for å starte et eget misjonsarbeid for Kina. Disse damene fikk overtalt sju menn til å lede arbeidet. En av dem var Thormod Rettedal, som ble nestformann i styret. Formann var Johannes Brandtzæg. Dette var i 1890.

Det var mange Kinaforeninger rundt om i landet, og det ble et ønske om å samle disse i en organisasjon. Mannen som ble kalt til å reise rundt for å tale Kinamisjonens sak var Thormod Rettedal. Han vant folks hjerter gjennom forkynnelse og misjonsglimt. Mange av foreningene ville være med, og i pinsen 1891 ble Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund stiftet. Thormod ble igjen valgt til nestformann i hovedstyret.

Sammen med lederen, Johannes Brandtzæg, og den unge forkynneren Ludvig Hope, betydde Rettedal mye for den ferske misjonsorganisasjonen de neste ti årene. Rettedal reiste landet rundt og forkynte Guds ord og talte Kinamisjonens sak. Han var blant annet to ganger i Nord Norge.

Markering ved Thormod Rettedals grav. F.v. Tore Tungland,

Tormod Vågen, Knut Rettedal og slektninger av Rettedal

Like før år 1900 og noen år framover, ble det en strid i den nye organisasjonen. Striden gjaldt hvorvidt misjonærene skulle ordineres av biskopene eller om lederne i organisasjonen selv skulle innvie misjonærene. Ett annet stridstema var spørsmålet om hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. På generalforsamlingen i 1899 tok Rettedal ordet. Han stilte noen spørsmål, som han selv svarte nei på: «Skal vi søke staten om kirkeordinasjon? Skal vi be staten, eller statskirken godta folk som de aldri ville ha kalt eller sendt ut selv? Skal vi henge prestekjolen på utsendingene våre, og dermed snu opp ned på rangen i Guds rike? Prestene mener seg å stå over folket, også i klær, men den som er stor, skal være tjener for alle».

Striden ble hard og vond, og ble ikke avsluttet før etter at Rettedal var død. Den endte med at organisasjonen avviste kirkelig ordinasjon, og en enklest mulig liturgi ble vedtatt. Halvparten av misjonærene valgte å forlate Kinamisjonen, men organisasjonens lavkirkelige kurs var med dette satt.

Et tredje stridsspørsmål som kom til å følge organisasjonen i 100 år framover, var spørsmålet om kvinners stemmerett i generalforsamlingen (GF). I Kinamisjonen ble GF sett på som øverste organ også i lærespørsmål, og ut fra Bibelen ble derfor kvinner fritatt fra dette ansvaret. Rettedal talte sterkt og klart for at kvinner ikke skulle ha stemmerett. Vi ser at også her var det strid mellom Thormod og kona Anna. Anna fremhevet selv sin innsats for kvinnefrigjøring.

Aftenbladet 02.01.1909

De siste år

Sommeren 1903 ble Rettedal syk. På en møtetur til Sørlandet, fikk han tre sykdommer på en gang. Disse holdt på å ta livet hans. Det var astma, bronkitt og hjertelammelse. Han kviknet imidlertid til igjen, selv om kreftene nå var små. De neste fem årene måtte han ta det med ro, og talte bare en sjelden gang.

I juni 1908 var det kretsmøte på Varhaug. Rettedal fikk ordet mot slutten av møtet. Det var så vidt stemmen bar, men han fikk minne om to ting som lå han på hjertet: «Hedningene kan aldri bli salige uten at de har hørt om frelseren» og «Det er de hellige som skal bære Guds sæd ut til hedningene!»

Referat fra begravelsen. Aftenbladet 04.01.1909

Anna og Thormod bodde på Forsand fram til 1894. Da flyttet de til Riska. Thormod var lite og ingen ting heime, men det var dette som var heimen hans. Etter at sykdommen rammet ham, ønsket han å testamentere arven til Kinamisjonen, men dette ville ikke Anna. I 1906 ble de derfor enige om å skifte det de eide og å bo hver for seg uten å være skilt. Anna og fosterguttene fortsatte å bo på Riska, mens Thormod flyttet til Stavanger. De siste månedene han levde bodde han på Sørnes på Sola, og det var brorsønnen Knut Rettedal som stelte han på det siste. Knut var også en kjent forkynner i Kinamisjonen.

Notis i Aftenbladet 10.02.1909

Julen 1908 gikk det mot slutten for Thormod. De som stelte han spurte om de skulle sende bud på Anna. Han svarte da: «Jeg har ikke noe spesielt jeg vil henne, men det hadde vært gildt å se henne igjen enda en gang.» Både Anna og fosterguttene kom og Thormod hilste henne med: «Det var gildt å se deg igjen enda en gang, Anna». Dette tok henne hardt og hun svarte: «Å, ja, vi trenger nok begge to å be om tilgivelse nå.» Thormod ville at Anna skulle love at de skulle bli begravet sammen på Forsand, men det kunne hun ikke love. Tredje juledag sovnet Thormod Rettedal stilt inn.

Minneord Romsdal Amtstidende 06.01.1909

Begravelsen foregikk fra «Kinahuset» i Stavanger 4. januar 1909. Huset var fullsatt og mange kom med hilsener og la ned krans på båra. Etter begravelsen ble kisten ført til kaien, hvor «Oscar II» lå. Båten var leid inn for å føre kista til Forsand. Her ble en stor gravstein reist på grava hans. Thormod Rettedal ble 59 år gammel.

Anna og fosterguttene

Anna Nærbø Rettedal flyttet fra Riska til Hillevåg sommeren 1908. Her fortsatte hun å ta noen jordmoroppgaver fram mot at hun ble 80 år. Hun døde i Hillevåg 29. juli 1936, og ble 93 år gammel. Fostersønnen Knut Larsen emigrerte til Amerika. Den andre fostersønnen, Konrad Nærbø, ble boende i Hillevåg. Her traff han Marie Moi, som han ble gift med. Marie hadde vokst opp i en kristen heim. Hun hadde bl.a. ei søster, Borghild, som ble gift med Martin Voll Tungland på Jørpeland.

Aftenbladet 31.07.1936

Konrad var hovedkasserer i Hetland kommune. Både han og kona Marie var aktivt med i arbeidet på bedehuset i Hillevåg. De fikk to døtre, Aslaug, som ble gift med Tor Idsøe og Berit, som går under kallenavnet «Bibbi». Konrad døde i 1962, og ble 73 år gammel.

Aftenbladet 31.05.1957

Kilder:

Oscar Handeland: Vårløysing I

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland.

Jan Alsvik: Folk i Strand

Sigleif Engen: Forsandboka

Olaf Golf: Knut Rettedal. Pilegrim på vandring mot sitt Jerusalem

aftenbladet.no

nb.no
digitalarkivet.no