Lekmannsbevegelsen
på bedehuset utsettes stadig for ytre impulser. Vi trenger derfor hele tiden et fornyet syn på
bevegelsens åndelige verdier.
En
impuls som er sterk i våre dag går i kirkelig retning. Selv om det alltid har
vært noe ulike syn på Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) forhold til kirken
og de kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har
vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet
til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.
Påvirkning fra misjonsland
Mange
av de nasjonale kirkene hvor NLM har misjonsarbeid har utviklet et annet kirkesyn
enn «moderorganisasjonen». Misjonens ledelse har så langt de maktet, motsatt
seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot
etter hvert så stort at ledelsen måtte gi noe etter.
Når
misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning fra
nasjonale kirker. Noen er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer
et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har
vært det bærende i NLM.
Født i vekkelse
Det
radikale lekmannsarbeidet bygger på Guds ord. I Norge fikk det sin store
oppvåkning gjennom Hans Nielsen Hauge. Han ble helsemessig knekt av et
meningsløst fengselsopphold, og var etter dette mindre radikal i sin tenkning.
Han oppfordret sine venner til å bli i Den Norske Kirke (DnK) og til å ha sine
egne møter som supplement.
Ut
over 1800-tallet sendte Gud mange vekkelser til landet vårt, og disse sammen
med samfunnsmessige endringer førte til en frigjøring fra embetstenkningen i
DnK. NLM var i 1900 til og med villig
til å gi slipp på flertallet av sine misjonærer, for ikke å la disse gjennomgå
en ordinasjon fra DnK. Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke
knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913,
og i prinsippet også dåpen.
Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Jeg
er derfor glad for at vi på bedehuset nå har begynt med dåp, konfirmasjon og
etter hvert også begravelser i egen regi. Når «liturgien» for disse handlingene
skulle utarbeides, var det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da
havnet en helst i faste formuleringer og faste bønner. Vi merker at lekmannslinjens
frihet kjemper mot kirkelig liturgisk tenkning.
Usunn kirkelighet
Er
synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former,
eller stikker det dypere? Jeg er redd
for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i DnK. Hos
mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert
høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske
kirker.
Jeg
er redd for at det økte fokus på det jeg kaller kirkelighet, lett kan føre til
at vi blir så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett
organisering at nådegavenes frie løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre
former, enn Åndens frihet. Er veien til tilstivnet kirkelighet kort også for
mange innen den radikale bedehusbevegelse?
Vi trenger vekkelse
Hvorfor
går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet.
Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den
radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en
lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, forsvant etter hvert mye av folket. Da ble
det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre, for å samle nye
folk til møtene. Da er det lett å glemme at Guds rike er et Åndens rike, ikke
et organisatorisk rike.
Dette
viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om
de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken
lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og
sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.
Likevel
er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid
bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje
gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare
enda en tilstivnet ytre organisasjon.
3 kommentarer:
Hei. Du har en interessant blogg. Jeg leste igjennom her og ønsket å kommentere litt på noe av det du skriver. Håper du tar deg tid til å mer en skumlese det jeg har skrevet.
«Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere? Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i DnK. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.»
Dette er et stråmannsargument. Jeg har sett akkurat det samme i lekmannsbevegelser hvor den åndelige frihet går så langt at man hiver bibelen ut vinduet og skal nå kun leve på den åndelige frihet og alt som måtte komme rett fra Gud. Det er allikevel ikke et godt nok argument for å avfeie lekmannsbevegelsen og likeså blir ditt argument ikke godt nok for å sette til siden høykirkelighet og liturgi.
«Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi.»
Visste du at Marias lovsang i Lukas 1:46-55 er ren liturgi? At hun sang liturgi som hun hadde lært i synagogen? For det er slettes ikke tilfeldig oppramsede ord hun synger «rett fra hjertet» men lært liturgi med siteringer fra GT.
«Mary's Magnificat, recorded only in Luke's Gospel, is one of four hymns, distilled from a collection of early Jewish-Christian canticles, which complement the promise-fulfillment theme of Luke's infancy narrative. These songs are Mary's Magnificat; Zechariah's Benedictus (1:67–79); the angels' Gloria in Excelsis Deo (2:13–14); and Simeon's Nunc dimittis (2:28–32). In form and content, these four canticles are patterned on the "hymns of praise" in Israel's Psalter.» engelsk wiki.
Israels psalter (salmene) ble brukt i synagogens liturgi. Lært liturgi er av en enorm verdi fordi det er Guds eget ord. Alt av liturgi opp igjennom kirkehistorien er sang/sitering av Guds eget ord slik som Nunc dimittis. Angriper du liturgien så angriper du paradoksalt nok Guds ord. Hvis du hadde kunnet noe om liturgiens historie så hadde du også visst at liturgi (faste bønner/sanger som siteres/ropes/synges og som er tatt fra Guds ord (Bare se i Luthers hymnebok))
Det er nettopp fordi, når våre hjerter som er så korrupte og som så lett kan settes ut av spill, ikke lenger kan vitne rett fra hjertet, hva har du da? Har du lært liturgi, kan du prise Gud med Hans eget ord. Har du foraktet liturgien på falske premisser (som at det er så tillært og uekte), så kan jeg forstå, men å si at hva våre egne hjerter produserer skal trumfe Guds eget ord, som jo liturgien er bygget på, er en svært drøy påstand.
«Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913, og i prinsippet også dåpen.»
Ja, men du skal lete hard og lenge i kirkehistorien før 1800-tallet for å finne noen kirker av noe som helst slag (utenom de som ble ansett som vranglærere) hvor det IKKE var pastoren/presten for menigheten som forrettet nattverden og hvor diakonene kunne være med på utdelingen. I all lesning rundt de første kirkene i NT var det hyrden som alltid velsignet brødet og vinen og diakonene som delte det ut og tok det med videre til de som var for svake for å komme til kirken.
Det var først etter the 1st and 2nd great awakenings i Usa, samt bedehusbevegelsens inntog at lekmenn begynte å forrette nattverd. At lekmenn håndterte dåp, finner man i NT, men aldri at de velsignet koppen og brødet.
Nattverden kan vi diskutere i det vide og brede, men noe man må huske på er at nattverden er det eneste sakramentet hvor det påfølger en kraftig advarsel om misbruk.
Det skulle indikere nok til at vi forstår at nattverden ikke bare er symbolsk, hvis, som Paulus skriver, at noen ble syke og andre sovnet inn (1 Korinterbrev) grunnet misbruk av nattverden, må vi også forstå at når Paulus da setter tydelige krav til hyrderollen (pastoralbrevene), har både den individuelle deltager, men også hyrden ansvaret for å i kjærlighet sørge for at noen i menigheten ikke drikker seg til doms grunnet ubekjent synd/ikke akter på brødet og vinen som Herrens legeme og blod/kommer sammen uten enighet (I Korint sørget de rike for å holde de fattige vekke fra dette viktige måltidet som skulle utføres i kjærlighet og samvær, hvilket tente Guds vrede da de forskjellsbehandlet fattig og rik) OSV.
Dette er bare èn av svært mange grunner til hvorfor hyrderollen er så viktig og hvorfor den som har en slik rolle må være godt opplært, ikke nyfrelst osv som Paulus tydelig skriver til Timoteus. Her må man da også se på kirkehistorien i helhet. Hyrderollen har aldri blitt tilsidesatt såpass kraftig som den ble i bedehusbevegelsen.
Takk for kommentarer som jeg har lest grundig og flere ganger.
Legg inn en kommentar