torsdag 12. oktober 2017

Fornyet lekmannsbevegelse


Lekmannsbevegelsen på bedehuset utsettes stadig for ytre impulser.  Vi trenger derfor hele tiden et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.

En impuls som er sterk i våre dag går i kirkelig retning. Selv om det alltid har vært noe ulike syn på Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) forhold til kirken og de kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor NLM har misjonsarbeid har utviklet et annet kirkesyn enn «moderorganisasjonen». Misjonens ledelse har så langt de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi noe etter.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning fra nasjonale kirker. Noen er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Født i vekkelse
Det radikale lekmannsarbeidet bygger på Guds ord. I Norge fikk det sin store oppvåkning gjennom Hans Nielsen Hauge. Han ble helsemessig knekt av et meningsløst fengselsopphold, og var etter dette mindre radikal i sin tenkning. Han oppfordret sine venner til å bli i Den Norske Kirke (DnK) og til å ha sine egne møter som supplement.

Ut over 1800-tallet sendte Gud mange vekkelser til landet vårt, og disse sammen med samfunnsmessige endringer førte til en frigjøring fra embetstenkningen i DnK. NLM var i 1910  til og med villig til å gi slipp på flertallet av sine misjonærer, for ikke å la disse gjennomgå en ordinasjon fra DnK. Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913, og i prinsippet også dåpen.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Jeg er derfor glad for at vi på bedehuset nå har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi. Når «liturgien» for disse handlingene skulle utarbeides, var det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havnet en helst i faste formuleringer og faste bønner. Vi merker at lekmannslinjens frihet kjemper mot kirkelig liturgisk tenkning.



Usunn kirkelighet
Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere?  Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i DnK. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg er redd for at det økte fokus på det jeg kaller kirkelighet, lett kan føre til at vi blir så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes frie løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Er veien til tilstivnet kirkelighet kort også for mange innen den radikale bedehusbevegelse?

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, forsvant etter hvert mye av folket. Da ble det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre, for å samle nye folk til møtene. Da er det lett å glemme at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.







Ingen kommentarer: