Lars Jøssang døper ei japansk kone
Brødrene Lars og Jon Jøssang vokste opp på garden
Bakken på Jøssang ved Jørpeland, og havnet som misjonærer i hver sin
verdensdel. Lars var først fire år i Kina, før han fikk et langt liv i Japan.
Jon var misjonær i Tanzania og Kenya.
Jeg har tidligere skrevet på bloggen min om to av de
fire første misjonærene for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fra Strand
kommune. Magnus Tausjø var nummer to (ut i 1949), og var misjonær i Etiopia og
Tanzania. Min onkel, Alf Sandvik, var den fjerde utsending for NLM fra Strand
(ut i 1960), og hadde sitt virke på Taiwan. Lars Jøssang var den første NLM
misjonæren, med utreise i 1946, mens broren Jon var nummer tre og reiste ut i
1954.
NLM har stått sterkt i Strand kommune. Allerede på 1890-tallet fikk organisasjonen fotfeste på Fiskå med Gulleik Himle som leder. I 1905 ble det stiftet misjonslag for NLM på Jørpeland. På Jøssang var møtene på skolehuset, senere i eget bedehus. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars og Jon Jøssang, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.
Notis i Aftenbladet 3.mai 1960
Fra
Jørpelandsholmen og Jøssang
Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset
i søre Strand. Her ble eldste sønnen deres, Lars, født i 1849. Allerede i 1852
var familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet
Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og
havre. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob
i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år
gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob sammen med en jamgammel
kammerat i et forlis.
Bakken, Jøssang (foto: Widerøe)
Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok
husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter
Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars
seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros. I 1887
fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker
og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt
«Bakken». Anna og Lars sin sønn Aslak overtok bruket på Jøssang i 1913.
Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med
foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og
overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og
Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna
Torkelsdatter Botnehagen. De fikk to sønner, Lars født 1915 og Torkel født
1917. Anna døde i 1918 og Aslak giftet seg på ny i 1922 med Gunla Larsine
Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Ana i 1923, Nils i 1925, Jon i 1926 og ei jente som døde kort tid etter fødselen. Det ble sønnen Nils som overtok
garden på Jøssang i 1955.
Lars Jøssang
Lars Jøssang – til
Kina og Japan
Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. Det
var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det
startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de
trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å
vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter
endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han
fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.
Like før dette, hadde det vært en større vekkelse på
Jøssang. Det var predikanten Reinert Ege fra Egersund som da var forkynner. En
av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Lars Jøssang. Etter at han ble
omvendt til Gud, begynte en uro i han. Han kjente på kallet til å bli misjonær.
Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse for jobben på Stålverket.
Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale
mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare
å lure penger ut av folk», var sjefens kommentar.
Lars Jøssang på talerstolen i Kuppelhallen i 1961
Lars kjempet med kallet. En gang la han seg på kne bak
en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina
om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen
lettere. Men Lars kom ikke løs fra kallet. Han sluttet på Stålverket og begynte
på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Ikke lenge etter at han begynte på Tryggheim,
var han utsatt for ei ulykke. Han ble påkjørt av en motorsykkel og ingen trodde
han ville bli god igjen. Dette ble en kamp for Lars. «Jeg syntes smådjevlene lo
av meg bak steingjerdene på Jæren», fortalte Lars.
Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til
Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i
land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det
e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e
han skittfodle!»
Aftenbladet 1. november 1949
Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag,
ofte mens han sang. «Når trett og
mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og
ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Han ville sende brev til
misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å
ombestemme seg. Han ble frisk, og begynte på Fjellhaug misjonsskole høsten
1937.
Etter at han var ferdig på misjonsskole, tok han språkstudier,
også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Luther
Brethren Seminary, Fergus Falls, Minnesota. I Oslo ble han kjent med Ingrid Bø
fra Rennesøy. Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok
lærerskolen i Oslo. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de
gift. De ble innviet til misjonærer under NLMs generalforsamling på Framnes
27.-30. juni 1946 sammen med 22 andre vordende misjonærer. Kort tid etter
innvielsen satte de så kursen mot Kina via USA.
Lars Jøssang (foto: Dagen)
Fra Kina til Japan
Det var et urolig Kina Ingrid og Lars Jøssang kom til
i februar 1947. Kommunisten Mao var i full gang med sitt opprør, noe som endte
med Mao som bestialsk diktator fra 1948. Det første året i Kina gikk med til å
lære kinesisk for Lars, på misjonsstasjonen Shihwakai i Hupeh provinsen.
Uroen i landet økte på, så 5. januar 1948 måtte familien
Jøssang evakuere til misjonens hovedkontor i byen Laohokow. Herfra ble de
evakuert videre til Hankow og så til Canton. I Canton ble de fra 24.11.1948 til
13.08.1949. I august 1949 måtte de forlate Kina, og reiste til den britiske
byen Hong Kong. Her ventet de på beskjed fra Oslo om hva som videre skulle
skje. NLMs hovedstyre vedtok at en del av de evakuerte misjonærene fra Kina
skulle omplasseres til et nytt arbeid i Japan. Ingrid og Lars var blant disse.
Familien var da økt til fire. De hadde fått ei datter i 1947 og en sønn i 1949.
Sener fikk de to sønner til, i 1951 og 1957.
Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i
januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med
et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på
kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be
Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert
veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars
Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars
Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».
Lars Jøssang
De første tre årene i Japan bodde og arbeidet familien
i byen Matsue. Etter ett år i Norge, ble Tottori neste stopp for familien.
Denne perioden varte fra 1954 til 1960. Den tredje perioden i Japan var fra
1961-1965. Det ble den siste perioden for kona til Lars, Ingrid. Hun ble etter
den tid heime i Norge, mens Lars fortsatte alene med fem kortere perioder på
1-2 år fram til han ble pensjonist i 1982. Da han ble pensjonist, ble han spurt
om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet –
kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»
I periodene når familien var heime i Norge, reiste
Lars Jøssang som forkynner. Det fortsatte han med etter at han ble pensjonist,
så lenge helsa hans holdt. Jeg husker Lars som en varm og sentral
Jesus-forkynner, med glimt i øyet. Kona Ingrid døde i 1990. Han giftet seg på
nytt noen år senere, med Karen Margrethe Førsvoll. Lars døde på Rennesøy
sykeheim 4. august 2007. Han ble 92 år gammel.
Jon Jøssang – til
Tanzania og Kenya
Jon Jøssang ble født 30. oktober 1926. Han var yngst i
søskenflokken og halvbror til Lars. Jon gikk på skole på Jøssang, og det var
kun to elever i klassen. Skolen var også bedehus, og Jon hadde sin faste plass
der når det var møte på skolehuset. Han lærte seg tidlig å herme etter
predikantene, og hadde ofte lange taler for sauene i fjøset, eller ute i
skogen. Allerede som liten var han interessert i misjon. Han så og leste ofte i
et misjonæralbum som foreldrene hadde.
Jon Jøssang sammen med faren Aslak
Jon kjempet med misjonærkallet som tenåring. Han ville
helst gjøre andre ting, men to hendelser satte spor i ungdommen. En gang han
var ute i skogen og hugget tømmer, bestemte han seg for å si misjonærkallet
farvel. På vei heim med siste lasset med tømmer, vippet en stokk på en stein.
Jon selv falt på isen og tømmerstokken falt over ham. Det gikk godt, og vel heime
måtte ungdommen på kne og be Gud om tilgivelse.
Senere skjedde ei ny ulykke. Jon var på vei til
Jørpeland, og gikk på isen som lå på fjorden. Plutselig gikk han gjennom isen.
«Dette er slutten», tenkte han. Men også denne gang gikk det godt, men hendelsen
var med å forsterke kallet.
Tryggheim og
Fjellhaug
Like etter at krigen var slutt, var det oppstart for
nytt kull på Tryggheim ungdomsskole. Jon var en av dem som begynte denne dagen,
1. oktober 1945. På Tryggheim var Sven Foldøen og hadde møter, og det ble
vekkelse blant elevene. Foldøen kom en dag til Jon og spurte: «Du Jon Jøssang,
du har misjonærkall, ikke sant?» Jon kunne bekrefte at han hadde det. «Du må
være lydig» var Foldøens formaning.
Etter året på Fjellhaug, satte Jon Jøssang kursen mot
Oslo og Fjellhaug misjonsskole. Dagen før han reiste fra Jøssang kom en mann
syklende inn på tunet. Han hadde syklet ei mil for å komme til Jøssang. Vel
framme leverte han en konvolutt til Jon, og sa til Ham: «Du må være lydig mot
kallet». I konvolutten lå to hundre kroner, omtrent tre ukes lønninninger på
Stålverket.
Jon Jøssang 1954
Tiden på Fjellhaug ble både rik og vanskelig for Jon.
Han kom blant annet i ei troskrise, som endte med at han bestemte seg for å
slutte på Fjellhaug og reise til sjøs. Men Jon fikk ikke ro. Han oppsøkte
bønnerommet på skolen, og der møtte Gud han på en spesiell måte. Istedenfor å
dra til sjøs, ble det fortsettelse på Fjellhaug og preiketur til Vestfold den
påsken.
I 1952 var han ferdig på Fjellhaug og tilbragte
sommeren i England for å lære språk.. Høsten 1952 skulle han reise som
forkynner en periode, før han skulle reise ut som misjonær. Dette ble en ny
tung periode, og tanken kom om å emigrer til Amerika. Han oppsøkte den
amerikanske ambassaden og fikk søknadspapirene. Mens han var på Jørpeland, ble
han igjen oppsøkt av en for ham nesten ukjent mann. Denne gav Jon en konvolutt
med kr.1000,- og et kort hvor det sto: «Vær tro inntil døden». Det ble en kamp
som endte med at Jon rev i stykker søknadspapirene fra ambassaden.
14. februar 1954 var det klart for misjonærinnvielse.
Denne var i Bethania i Stavanger, og Jon Jøssang ble innviet sammen med Torborg
Sedberg fra Årdal og Malena Bjelland fra Fogn. Etter innvielsen gikk turen
igjen til England for grundigere språkopplæring. I sjømannskirken traff han ei
jente som var sykepleier. Det var Kjellaug Kollbær fra Oslo. Kjellaug var vokst
opp som misjonærbarn i Kina. De ble kjærester, men Jon måtte reise til Tanzania
tidligere enn planlagt, så bryllupet skjedde ikke før 25. april 1955 i
Tanzania.
Aftenbladet 30.01.1954
Til Tanzania
Det første året som misjonærer var Jon plassert på
misjonsstasjonen i Dongobesh. I tillegg til misjonsvirksomhet, ble det mye
bygging på Jon. Det ble på den tiden bestemt at Haydom hospital skulle bygges,
og Jon ble sentral i denne byggeprosessen. På fritiden var Jon stadig på jakt.
Han skjøt både elefanter, neshorn, bøffel, leoparder og sebra. Dette var lovlig
jakt, etter lisens fra myndighetene.
Etter at Kjellaug og Jon var gift, overtok de ansvaret
på Kansay misjonsstasjon. Her ble de til de reiste tilbake til Norge i 1959. Da
hadde de fått sønnen Asle i 1956. Kort tid etter at de kom til Norge fikk de
barn nummer to, Anne. Under oppholdet i Norge gjennomgikk Jon en operasjon, og
han hadde også et anfall av malaria. I februar 1960 reiste familien tilbake til
Tanzania for en ny periode.
Denne andre perioden varte til sommeren 1964, og
familien var plassert i Dongobesh. Det samme var de den tredje perioden som
varte fra januar 1967 til 1971. Mot slutten av den tredje perioden begynte Jon
å kjenne seg ferdig i Tanzania. Han kjente imidlertid på en uro for å starte
opp et arbeid på Voi i Kenya. Både han og Kjellaug besøkte Voi, og søknaden
gikk til Misjonssambandets hovedstyre om å få starte opp eget arbeid på Voi. Dette
ble godkjent
Aftenbladet 25.01.1971
Til Voi i Kenya
Etter et kort opphold i Norge, var Jon på plass på Voi
3. desember 1971. Den første tiden her, var det kristendomsundervisning på
flere videregående skoler i området som ble Jons hovedoppgave. Han fikk også
kontakt med fengselspresten ved et stort fengsel like ved, og i dette fengslet
preiket Jon hver tredje søndag.
Det var på Voi at Jon fikk øynene opp for viktigheten
av kristen litteratur. Han fikk skrevet og trykket små traktater og hefter, som
etter hvert ble spredd i store opplag over hele Øst-Afrika. Arbeidet på Voi ble
i 1976 registrert som «Scripture Mission». Jon fortsatte med å gi ut egne
hefter, han sørget også for å få oversatt god kristen litteratur til Swahili og
han startet et eget oppbyggelsesblad, kalt «Riziki».
Etter hvert ble Kenya formelt tatt opp som nytt
misjonsfelt for NLM, og mange misjonærer ble plassert i landet. Kjellaug og Jon
reiste heim til Norge i 1976. Jon reiste ut igjen alene høsten 1978, mens
Kjellaug kom etter i 1980. Denne perioden fikk Jon sitt virkefelt i en fjellby
i nærheten av Voi, kalt Wundany. Også denne gang var det
kristendomsundervisning i skoler, og forkynnelse i fengsel som ble Jons
hovedoppgaver, i tillegg til litteraturarbeid.
Det ble ny heimreise i 1983, men Kjellaug og Jon
reiste ut igjen til Kenya allerede i 1985. Denne perioden varte til 1990, før
siste periode ute i 1991-1993. I 1985 fikk misjonen kjøpe en eiendom i Wundany,
som fikk navnet Hebron. Dette ble Kjellaug og Jons heim de siste årene i Kenya.
Jon ble pensjonist i 1993 og han og Kjellaug flyttet heim til Norge og Oslo for
godt.
Selv om Jon var blitt pensjonist, sluttet han ikke med
litteraturarbeid på swahili. Han fikk kontakt med et trykkeri på Sri Lanka og
fikk gjennom dette trykkeriet produsert og gitt ut mange bøker og hefter.
Jon døde 30. desember 2016, 90 år gammel. Han var en
misjonskjempe med glimt i øye som har satt spor etter seg både i Tanzania og
Kenya.
Aftenbladet 28. mars 1970
Kilder:
Nils Boganes: Japan kaller
Nils Boganes: Med Guds ord i gudenes land
Olav Uglem: Japan og kristen misjon
Ulike misjonæralbum NLM
Aftenbladet.no
Kari Opperud: Lå på kne og ba om å få slippe å bli
misjonær. (Dagen 07.05.1982)
Årbok NLM 1946-1953
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Asbjørn Aavik/Olav Uglem: I Herrens tjeneste II
Johannes Sandve: I Herrens tjeneste III
Jon Jøssang: Mambo i Tanganyika
Jon Jøssang: En stund på jorden
Jon Kvalbein: Med hjerte for litteraturmisjon (Dagen
24.11.2004)
John Solsvik: Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar