Søndagsmøtet på bedehuset

I Dagen 21. september har Rune Espelid, Bård Hauge og Njål Skrunes en interessant artikkel med overskriften «forny søndagsmøtet». Her er viktige tanker som vi som har tilknytning til bedehuset gjør vel i å vurdere.

Mange bedehus har startet opp med søndags formiddagsmøter. Innholdet på disse møtene varierer. Noen forsamlinger lar søndags formiddagsmøte være som et ordinært bedehusmøte. De fleste har tatt med nye element som ikke var vanlige på bedehuset tidligere, som syndsbekjennelse, trosbekjennelse, faste bønner, velsignelsen o.l.

I artikkelen i Dagen gis noen råd angående opplegget på disse møtene. Jeg er glad for noen av disse rådene, men mer betenkt over andre. Jeg vil her kort kommentere ett par av disse rådene.

«Gje talen den sentrale plassen i møtet, 30-40 minuttar». Dette rådet er jeg veldig glad for. Noen av forsamlingene anbefaler forkynnerne å klare seg med halvparten av dette, fordi det er så mange andre innslag i møtet. Jeg vil varmt anbefale å følge rådet fra Espelid, Hauge og Skrunes. Guds ord sier at troen kommer av forkynnelsen vi hører. Bedehuset har alltid vært en forkynnerbevegelse. At innholdet i forkynnelsen er bibelsk og åndsbåret er det viktigste, men ikke minst på en søndag formiddag må forkynnelsen få tid.

I forlengelsen av dette anbefaler de å «ta ut «mellomtalene» og andre tidstjuvar». For at ikke møtene skal bli for lange, må vi prioritere. I en slik prioritering må forkynnelsen være nummer en,

Det neste rådet som gis er å «leggja inn i programmet dei faste, felleskristelege punkta». De oppfordrer til å «leggja ein fast struktur på innhaldet i søndagsmøtet». Her kan jeg ikke følge rådet. Bedehuset har vært en vekkelsesbevegelse med stort rom for nådegavene. Møtelederne har vært frie under åndens ledelse til å legge opp møtet med forkynnelse i sentrum. Møteleder var åpen for endringer i programmet etter som det åpnet seg, eller ble stengt under forkynnelsen.

Vi merker en «liturgisk vind» på våre bedehus. Jeg er ikke overbevist om at det vil være til velsignelse for oss. At vi en og annen gang kan framsi for eksempel trosbekjennelsen og syndsbekjennelsen, kan kanskje være på sin plass, men ikke som et fast ledd. Jeg frykter for at mange slik ledd vil være med å hindre åndens ledelse og nådegavenes utfoldelse. Det vil også kunne ta så mye plass i møtet, at det blir mindre plass til forkynnelsen.

Om vi ser litt ulikt på de mindre delene i søndagsmøtets innhold, er jeg glad for å stå sammen med disse tre herrer i ønsket om å styrke forkynnelsens plass i møtene. Vi trenger å hjelpe hverandre til å tenke bibelsk om møtenes innhold og form. Til det var innlegget i Dagen et godt bidrag.