Vekkelse i barnetroen

«Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.» Denne påminningen ble en gang gitt av en eldre leder på et bedehus til en ung leder i bedehusets ungdomsarbeid.

Det han ønsket å si var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

På en annen talerstol ble det sagt noe annet. Det var et møte med flere hundre ungdommer til stede. Taleren startet sin tale med å si at «han forventet at alle som var tilstede på møtet var frelst.»

Josef Tungland hadde i sin tid flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. Han sa bl.a. at vi må være glade for at ungdommene går på møter, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før vi kjenner igjen den rette tonen!

Går vi til Guds Ord finner vi at det er gjenfødelse i dåpen. «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» (Gal 3,26-27) Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnet som lever i sin barnetro har i hovedsak ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig å slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i sin barnetro lever i ei sann og levende tro. Jesus stilte barna fram som eksempler for disiplene i troslivet: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Troen må være personlig.

Mange på våre bedehus har vokst opp i kristen heimer. Flere av disse barna har vært kristne hele livet. De falt ikke fra Gud i ungdommen. Senere har de imidlertid hatt anfektelser om hvorvidt de er frelst eller ikke. De har ingen frelsesdag å vise til, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte har vært inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter langt liv? Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til voksentro?

I liknelsen i Lukas 15 falt begge sønnene fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. («aldri så mye som et kje!»)

Johannes Brandtzæg

Det er mye å glede seg over på bedehusene i dag. Det er mange unge og eldre med et brennende Kristus-vitnesbyrd. Samtidig er det også noe som uroer. Jeg frykter for at det er mye oppdragelseskristendom i dag, både blant unge og eldre. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: «Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.» Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus, eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. All sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i sin barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går «fra lys til lys». Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en og samme erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at tidligere generalsekretær i NLM Johannes Brandtzæg en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brantzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var «moderne», og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen «jeg døde» (Rom 7,9-10). «For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.»

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn nr.1 1997: «Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.»

 

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: «Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!»

Denne vekkelse må Guds barn leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir forkynnelsen av synd og nåde det som en stadig hungrer etter å få høre.

(Revidert utgave av artikkel fra 2009)