Min åndelige heim

Min barndoms bedehus, Langeland kapell

De aller fleste mennesker blir født inn i en familie og får dermed automatisk en heim. Den som blir frelst, blir født på ny og født inn i Guds familie. Alle kristne er brødre og søstre i Herren.

Men alle kristne kan ikke ha den samme fysiske åndelige heim. Det er både praktiske og åndelige årsaker til det. Guds ord taler om lokale menigheter, ja, endog om «menigheten i hans hus». Opp gjennom tiden har det blitt store avvik i spørsmål om læren og synet på Guds ord. Resultatet er blitt mange ulike kirkesamfunn og forskjellige kristne organisasjoner.

På det menneskelige plan, går heimen og slekta i arv. Slik er det ikke med den åndelige heimen. Men den kristne heimen er antakelig den som har vært redskap til at flest er blitt vunnet for Guds rike. Ikke minst gjennom dåp, opplæring og forkynnelse av evangeliet.

Kristenarv

Jeg er svært privilegert som har fått bli født inn i ei slekt med en rik kristen arv og med foreldre som var kristne.  Bakover i slekta er det mange som var aktivt med i kristent arbeid, både i mors og fars slekt. En tippoldefar hadde en egen bønnestein som han gikk bak og hadde sine bønnestunder hvor han ba for familien. Denne plassen var så mye brukt at det var store groper i bakken etter de bøyde kne.

Kanskje var dette tippoldefars bønnestein på Sandvik?

Far ble frelst da mor hans døde. Far var da 26 år og aktiv i idrettsmiljøet på Jørpeland. Han brøt totalt med dette miljøet og fant nye venner på bedehuset. Mor ble født samme år som foreldrene hennes ble radikalt omvendt i en vekkelse på Jørpeland. Hun har derfor vokst opp i en kristen heim og vært en kristen hele sitt liv.

F.v. Mors søskenbarn Josef Tungland og Tore Tungland og fars bror Alf Sandvik var alle

engasjert i misjonen. Alle tre har betydd noe for mitt kristenliv.

Kristen heim

Jeg har med andre ord vokst opp i en kristen heim. Under hele oppveksten hadde far andakt i heimen hver dag. Han var søndagsskolelærer, noe som førte til at jeg fikk gå på søndagsskole fra jeg var knapt tre år. Senere ble jeg også med i guttelag, skolelag, ungdomsforening og misjonsforening.

Mor og far, Eli og Oskar Sandvik

Mor og far var aktive i NLM. Det førte til at det var den organisasjonen som var min organisasjon i barndommen. På bedehuset på Jørpeland var det sju ulike organisasjoner. I min oppvekst gikk folk på hverandres møter, men følte et spesielt ansvar når ens egen organisasjon hadde møteserie. Denne rike kristenarven har betydd uendelig mye for meg. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til mine forfedre, først og fremst til mor og far.

Det ble mitt

Likevel, frelsen går ikke i arv. Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Jesus. Jeg ble født på ny enten ved forkynnelsen av evangeliet før dåpen, eller den dagen jeg ble døpt. Etter det er jeg blitt bevart i troen på Jesus som min frelser.  Da jeg var om lag 20 år, opplevde jeg det store under å komme gjennom til bevisst liv med Gud. Jeg fikk gå over fra barnetro til personlig bevisst tro. Jeg fikk se mi synd og fikk hvile i at Jesu soning for mine synder holder innfor den hellige Gud. Jeg fikk også se at Jesu liv er fullkomment og hans liv ble mitt den dagen jeg ble født på ny.

Fra da av ble også NLM min åndelige heim. Selvsagt var jeg påvirket av oppvekst, foreldre og venner. Jeg var også påvirket av forkynnelsen på bedehuset og undervisningen på Fjelltun bibelskole. Men nå fikk jeg en personlig overbevisning om at det er her jeg hører heime. Her skal jeg få min åndelige føde ved å lytte til Guds ord i min forsamling. Her skal jeg få ta ansvar for at evangeliet skal nå ut i Norge og til jordens ender.

Etter dette har jeg fått bruke mesteparten av mi tid i tjenesten for Jesus i arbeidslaget NLM. Her har jeg følt meg heime på grunn av forkynnelsen av Guds ord, på grunn av synet på Guds ufeilbarlige ord, på grunn av at vi her har fått nå ut med Guds ord til mange unådde folkeslag og på grunn av det radikale lekmannssynet som var rådende i organisasjonen, for bare å nevne noe.

Her har jeg blitt vist stor og ufortjent tillit. Jeg har fått utløp for mitt kall og fått bruke de nådegaver Gud har gitt meg. Forkynnelsen, mye forbønn, de helliges samfunn og tjenesten har vært med å bevare meg på himmelveien.

Veldig gode medarbeider fra NLM i Nord Norge

Her vil jeg bli

Så er det langt fra alt som foregår i NLM jeg er enig i. Det er ting som skjer og vedtak som blir fattet som gjør meg urolig og som jeg er dypt uenig i. Derfor har jeg flere ganger tatt til motmæle både offentlig og internt. Derfor kommer det fra tid til annen noen kritiske tanker også på denne bloggen.

Dette gjør jeg ikke av dømmesyke eller ønske om å skade heimen min. Tvert i mot. Det er av omsorg, og på grunn av et ønske om ettertanke og prøving av synspunkt på Guds ord. Jeg trenger hjelp til justering av kursen, og mitt ønske er selv å få være til hjelp for en og annen. Så lenge ikke min samvittighet blir bundet, kan jeg ikke og vil jeg ikke forlate min åndelige heim. Jeg står ikke ansvarlig for andres synspunkt og vedtak. Men jeg ønsker at organisasjonen min skal tenke og handle mest mulig i trå med Guds ord. Det vil jeg be om, arbeide for og kjempe for.

Så lenge jeg er med i NLM-familien, blir ikke organisasjonen fullkommen. Men, enda er det noen som forkynner Guds ord klart og rent i organisasjonen. Enda er det noen som blir frelst gjennom å lytte til Guds ords forkynnelse ved skrøpelige NLM-redskap. Enda får vi være med å oppfylle Herrens befaling om å gå ut å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Alt dette til tross for mye skrøpelighet og mange feilskjær.

Jeg har hatt og vil fortsatt ha min åndelige heim blant dette folket. Jeg er svært takknemlig for denne heimen. Jeg er glad i misjonsfolket som jeg får tjene sammen med. Guds ord sier at vi ikke skal forlate vår egen forsamling. Skulle dagen likevel komme da jeg av samvittighetsgrunner ikke lenger kan være med, vil det bli en stor sorg. Jeg håper og ber om at den dagen ikke må komme.

(Lett revidert artikkel fra 2010)