Rallaren som ble evangelist

Vågen Jørpeland 1924

-Robert Karlsen ble ikke skåret over samme lest som folk flest. Han var uhøvlet og grovkornet, men en kan ikke lære ham å kjenne uten å bli glad i ham.

Slik skriver Jens M. Rognsvåg i et portrett av Robert Karlsen, skrevet i boka «Møte med mennesker» fra Sambåndets forlag 1967. Jeg kom nylig over denne boka, og gjengir utdrag fra portrettet av Robert Karlsen som et supplement til tidligere artikler om ham på slektsbloggen min:

Artikkel om Robert Karlsen på slektsbloggen min

Møte med presten og fattigkona

De kom luffende langs landeveien. Rallerne hadde vært på rangel. Maven var like sulten som lommene var tomme. De tok av ved en sidevei, bort mot et stort, hvitt hus. De visste det var prestegården. Kanskje kunne de få en brødskive der.

De banket på. En pike kom ut. De bar fram ærendet. Kunne det være mulig å få et par brødskiver? Piken ba dem vente mens hun gikk inn og hørte. Like etter kommer en høy herre ut, fulgt av en stor schæferhund. Han satte hunden på lufferne som la på sprang for livet. Hunden nådde den ene, bet til buksebeinet og flerret det. Lufferen var Robert Karlsen.

Da de var kommet seg unna hunden, saknet de farten. Men sulten var like skrikende. En liten hytte sto nedenfor veien. «Vi går ned der.» sa den ene. «Det kan visst ikke nytte,» sa den andre. «Det er sikkert fattige folk som ikke har noe å gi.» «Vi går likevel!» sa den første. Og de gikk.

Robert Karlsen (foto: Rognsvåg)

En eldre kvinne lukket opp for dem. Hun sto bare å så på dem mens de bar fram ærende sitt. De fortalte også om besøket i prestegården. «Ja. Kan dere vente annet,» var alt hun sa. «Men kom inn, så skal jeg steke flesk og lage pannekaker».

De ble med inn, satte seg og ventet til fleskebitene og pannekakene var ferdige. Da de hadde forsynt seg godt, tok hun Bibelen sin og leste for dem mens tårene rant. «Jeg har også en sønn som er anleggsarbeider, og som kommer hjem og drikker opp hvert øre,» sa hun. «Derfor har jeg medynk med slike karer.» Så foldet hun hendene over Bibelen og bad til Gud for dem før de gikk. Det var første gang Robert hørte noen be til Gud i et hjem.

«Det var hun som var den rette prest,» sa han til kameraten da de luffet videre fra hytten og den gamle kvinnen. Men minnet om gamlemor fulgte ham seinere. Han så for seg de foldede hender over Bibelen i den fattige hytten.

Gift til Jørpeland

Han var rødglødende kommunist. Han var rallar. Flasken og kortstokken var hans beste kamerater. I 1918 giftet han seg på Jørpeland. Samme prest som hadde konfirmert ham i Oslo, vigde ham på Jørpeland. (I. O. Holsvik) Robert var heldig. Han fikk en god kone. Da de i 1924 bygde eget hus, kom hun med 5000 kroner som hun hadde fått reddet unna og stukket til side, uten at Robert hadde aning om det.

En dag hørte han et av barna banne. Sinnet for i ham. Han tok barnet for å gi det juling. Da grep hans kone inn og sa: «Dette har de lært av deg!» Da våknet han. –Han slapp barnet. I hans indre tok det til å tone: Det et menneske sår, skal det også høste.

Robert Karsen med sløyfe sammen med kamerater på Stålverket

Robert blir frelst

I 1926 skjedde underet. Robert ble frelst. «Etter et ekteskap i tårer og gråt gjennom åtte år, ble det en ny mann og et nytt hjem,» sier han. Men bak dette under lå en underlig og lang historie. Han hadde kontrakt på et veiarbeid. Arbeidsstedet lå så langt unna at de kunne bare reise hjem i helgene. Han var arbeidsformann og hadde fem menn med seg. De bodde om bord i et losji-fartøy.

En natt ble han vekket av søvnen. Det var liksom en røst som ropte på ham. Han begynte å skjelve – som i skjelte. Han visste ikke hvem som hadde ropt, men ropt var det blitt. Han begynte å storgråte, mens han skalv i angst. En av arbeidskameratene våknet. Han spurte hva som feilte. «Jeg vet ikke,» svarte Robert. «Jeg forstår det ikke.»

Kameraten sovnet igjen. Men Robert gikk opp på dekk. I styrehuset var dynamitten oppbevart. Og han hadde nøkkelen. Han ville gjøre ende på seg sjøl. Han gikk inn i styrehuset, skar over en patron, satte fenghette og tråd i. Han puttet patronen i munnen og strøk av fyrstikken. I det samme han skulle tenne på lunten, så han kona og barna for seg i et syn. «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» ropte de.

Han la dynamitten fra seg, gikk ned å la seg igjen. Men sove fikk han ikke. Han lå bare å gråt på samme måte. Alle fem kameratene våknet. De satte seg opp i køyene med beina framfor. En av dem, Johannes, var en frafallen. Han tok til å fortelle om Jesus i Getsemane, om veien til Golgata, om at Jesus måtte lide og til sist dø. Da gråt de alle seks. Så vendt Johannes seg til Robert og sa: «Du er kalt av Gud! Nå må du passe på. La ikke dette gå deg forbi. Det er grusomt når Gud griper tak i et menneske -!»

Etter dette la de fem seg igjen. Robert gikk opp på dekk på ny. Djevelen kom til ham og sa: «Ta det drevet som ligger på dekket der. Bind det om beinet og hopp på sjøen. Det er en lettere død enn med dynamitt.» Robert tok drevet. (Drev – et tannhjul av metall) Han bant det om foten og satt den på rekken for å la det stå til. Men på ny kom synet av kona og barna. De ropte igjen: «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» Han løsnet drevet fra foten og gikk ned og la seg. Til helgen reiste arbeidslaget hjem.

Det var søndagskveld. Robert var på vei til kjelleren hos en kamerat. Han visste det var en tønne med heimebrygg der. Når han kom fram, skulle han legge seg under tønna og drikke så lenge det fantes noe. Men på veien møtte han en annen kamerat. Han var også ufrelst. «Kom og bli med til Frelsesarmeen!» sa han. Robert hadde ikke stor lyst. Men kameraten gav seg ikke. Robert ble med.

Da Robert kom inn i møtelokalet, oppdaget han snart at de andre fem i arbeidslaget hans var der. Frelsesoffiseren talte ut fra Mat 11,28: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære -.» Ordet slo ned i Robert. Han hadde i alle fall tungt å bære. Han ble sittende og svette og gråte. Det ble en kamp på liv og død. Kameratene sprang på dør. Men han satt som naglet til benken. Kom ikke av flekken. En kom bort og talte til ham. «Du er kalt av Gud,» sa han. «Jeg forstår ingen ting,» sa Robert. Frelsesoffiseren kom også ned. «Kom og bøy deg, så skal vi be for deg,» sa han. Robert fulgte med fram til botsbenken.

Det gamle bedehuset på Jørpeland, Langeland kapell

Da ble det liv utenfor møtelokalet. Folk kløv opp på vannstokken og holdt på å legge inn både vinduer og vegger. Og de ropte til de som sto nedunder: «Det er han Robert som ligger ved botsbenken! Det er han Robert som ligger ved botsbenken!» Offiseren leste for ham om røveren på korset – Kunne det være råd at røveren fikk være med og ble frelst -, da må det være råd for ham også, tenkte Robert.

Han kom hjem fra møtet og fortalte sin kone det som var hendt: «Jeg har gitt meg over til Gud.» Men hun kunne liksom ikke tro det. Så mange ganger hadde han lovet og løyet for henne om at det skulle bli en forandring, at hun trodde ham ikke lenger.

Det fulgte en kamp i tre uker for Robert. Det gikk på livet løs. Natt i sjel og natt i sinn. Djevelen plaget ham og malte synden for ham som på film. En lørdag ettermiddag seg Robert i kne ved divanen hjemme og ropte ut: «Er det ikke frelse å få nå, må du åpenbare deg for meg. For jeg har ikke lyst å gå til det samme liv som jeg har levet i sus og dus.»

«Da var jeg som Paulus kommet i den «rette gate», forteller Robert Karlsen. «Jeg opplevde det som står i Salme 50,15: Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg og du skal prise meg.» Ordet som løste ham, var Jes 43,25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» Da begynte lovsangen og vitnetrangen.

Robert Karlsen brant for at folk skulle bli frelst

I polkøen

En dag gikk Robert forbi en vinmonopolkø. Det var like etter krigen. Han gikk langs køen og delte ut traktater. «Er det slik du bygger landet?» var overskriften på disse. De tok til å knurre i køen. En kvinne spyttet ham rett i ansiktet. «Gjem spyttet,» sa Karlsen. «De kan få bruk for det i Helvede, for der vil De ikke få en dråpe vann engang.»

Uroen i polkøen ble større. En politi kom og tok Robert Karlsen til side. «Hva er det De holder på med?» spurte politimannen. Karlsen gav ham en traktat. Politimannen så på traktaten. Han klappet Karlsen på skulderen og hvisket: «Vær litt forsiktig her. Men bare fortsett. Gud velsigne dem!»

Je har en lidelse – at folk må bliva frelst!

Bare det å se og å høre ham forkynne eller fortelle, er en stor opplevelse. Hele mannen lever med og er ett med det han sier. Han gråter og ler, forandrer tonefall og dialekt. I så måte er han et naturtalent av skuespillerkunst. Men også dette har han viet Herren. For Karlsen er det ikke skuespill, men levende alvor.

Hilsen i Stavanger Aftenblad 27.9.1968

«Je var kommunist, men je så at det bars til helvede både med kommunisma og mei. Og så ble je frelst. Je har en lidelse – Det er at folk må bliva frelst!

Når je kommer til himmelen, da – den første je skal takka, er Jesus som kjøpte mei til Gud med sitt blod. Den andre er a gamla mor som ga oss to luffera mat og ba for oss. Henne vil je klemma inn til mei og takka for den nød og den omsorg ho hadde for stakkarane – Og je ønsker at det samma sinnelag må vera i mei,» sier Robert Karlsen til slutt.