fredag 10. februar 2017

Hvem er min «eldste»?


Fra tid til annen er det noen som stiller spørsmål om hvem som er eldste på bedehusene. På oppfordring kommer det noen tanker omkring dette

Bibelen gir oss ingen pålegg om hvordan vi skal organisere Guds menighet. Den gir beskrivelse av hva eller hvem menigheten er og noen elementer som finnes i forsamlingen av Guds folk. Selve den ytre ramme for menigheten, står vi friere til å organisere. I Luthersk sammenheng sier vi at de ytre kirkeorganisatoriske spørsmål er adiaforon, det vil si at vi har frihet til å organisere oss etter egen overbevisning og fornuft ut fra Guds ords tale om disse ting.

Bekjennelsesskriftet CA sier at Guds menighets kjennetegn er at Evangeliet blir forkynt rent og sakramentene forvaltet rett. Selve menigheten er alle gjenfødte Guds barn. Ludvig Hope formulerte dette på denne måten: Kirken er Guds folk. Guds ord sier videre noe om at Gud setter i menigheten ulike nådegaver og tjenester. Disse blir gitt til den enkelte kristne, for å tjene de andre i menigheten.

Noen i menigheten får et kall og nådegave til å være åndelig leder. Denne nådegave og tjeneste blir kalt med ulike benevnelser i Guds ord, blant annet hyrde, eldste og forstander. Denne tjenesten er tillagt menn med kall og nådegave til dette. Videre sier Guds ord: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet.» (1Tim 3:2-4)



I de fleste kirkesamfunn blir eldster og hyrder kalt prester eller pastorer. Noen har et eget eldsteråd ved siden av pastoren. På bedehusene har vi ikke hatt valgte eldster. Det er ulike grunner til det. En grunn er at bedehusbevegelsen oppstod innad i Den norske kirke (DnK) og har ikke sett på seg selv som noe kirkesamfunn. En viktigere grunn er at vi i NLM aldri har anerkjent den embetstenkning som vi finner bl.a. i DnK, men har istedenfor forstått Guds ord slik at alle kristne er prester, det allmenne prestedømme.

En tredje årsak til at vi i NLM ikke tidligere har valgt eldster, er at vi har ment at nådegavene «flyter» opp i forsamlingen. En blir ikke eldste ved å bli valgt til det, men i kraft av nådegaven og tilliten en har i forsamlingen. Ved å velge eldster på demokratisk vis, står en i fare for å sette noen til denne tjenesten som ikke har nådegaven til det.

Hvordan kan en da vite hvem som er eldste? Hvem skal en henvende seg til hvis en vil søke råd eller hvis en ved sykdom vil bli salvet og bedt for? Og hvordan kan den Gud har gitt hyrdenådegaven ha frimodighet til å bruke nådegaven, hvis han ikke har fått menighetens stadfestelse til dette ved valg?

Rent praktisk har det ofte fungert slik at når misjonslag valgte styre og formann, ble den eller de med størst åndelig tillit valg. Det mest vanlig var at formannen også var en eldste. Men noen ganger var den eller de som var eldst ikke valgt inn i styret, men de fungerte likevel som hyrder i kraft av sin nådegave og tillit blant kristenfolket.



Slik jeg har skissert, fungerer det nok fremdeles på de fleste bedehus og NLM-forsamlinger. Noen forsamlinger har imidlertid de senere år valgt eldsteråd, noe det er gitt åpning for fra misjonens sentrale ledelse.

Hvem skal en så gå til på steder der det ikke er valgte eldsteråd? Ved spørsmål om sjelesorg og åndelig veiledning kreves tillit. Bibelen sier ingen ting om at det er et kriterium for å være sjelesørger, at du er valgt til det. Tvert imot. Guds ord sier at alle Guds barn er åndelige prester. Du kan derfor gå til den du har åndelig tillit til i slike saker. Hvis det er vanskelig å finne en slik i din egen forsamling, kan du kontakte noen du har tillit til fra andre forsamlinger eller en forkynner som misjonen har kalt til tjeneste.

Ønsker du å bli salvet og bedt for, kan du gå fram på samme måte som nevnt ovenfor. Hvis du ikke vet hvem du skal spørre, er det naturlig å gå til formannen i din forening eller forsamling. Kan ikke vedkommende hjelpe deg, vil han finne en annen å henvise deg til. Områdeleder og formann i Felleslaget kan også være personer å henvende seg til.

Jesus er den store Hyrden

Hvordan får den som har hyrde-nådegave frimodighet til å bruke denne nådegaven når han ikke er valgt? Nådegaven er gitt til forsamlingen. Forsamlingen vil se om du har denne nådegave og vil gjøre seg bruk av den. En hyrde vil ikke «stille seg opp» å annonsere seg selv, men forsamlingen vil «ta nådegaven i bruk». I tillegg er det en god hjelp i veiledningen som ofte er gitt: Nådegaven ser oppgaven!

Guds menighet er først og fremst et rike av tjenere. Vi er satt til å tjene hverandre, ikke til å herske eller undertrykke. Om vi har fått ulike nådegaver og tjenester, betyr ikke det at den ene er «stor» og den andre «mindre». Vi er alle store syndere som har fått en enda større nåde på grunn av Jesus fantastiske frelsesverk. Derfor heter det nådegave og derfor er det nåde å få tjene hverandre i Guds forsamling.


(Artikkel på flekkefjordfelleslag.blogspot.com 16.05.2016)






3 kommentarer:

Sakarias Ingolfsson sa...

Jeg har lenge tenkt at jeg burde kommentere. Nå gjør jeg det uten å gå i dybden, men legger frem noen moment. Egentlig burde jeg prøvd å gi en helhetlig fremstilling av embetet gjennom hele NT. Jeg har skrevet litt om saken og sendt til Dagen, men vet ikke om det kommer på trykk. Så her er litt i forhold til din artikkel:

For det første sier du at bibelen ikke gir oss noen pålegg om hvordan vi skal organisere Guds menighet. Dette er en misforståelse. Selv har jeg vært på den linjen tidligere, men fant til slutt at den ikke kan begrunnes fra skriften. Jo, riktignok kan man vri på et og annet vers for å få det til å se slik ut, men ser man på helheten virker det ikke. I pastoralbrevene finner vi flere pålegg om hvordan menigheten skal ordnes. At det ikke bare gjelder menighetene i Efesus og på Kreta vet vi av Paulus begrunnelse for sitt første brev til Timoteus: «[jeg vil at] du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet» (Se 1 Tim 3:14f)

Den augsburgske bekjennelse, som du siterer i artikkel VII, bruker ikke ordet «kjennetegn» om menigheten, men sier at «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» Dette står i fortsettelse av artikkel V, som blant annet sier: «For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene.», noe som følges opp i artikkel XIV: «ingen bør lære offentlig eller forvalte sakramentene uten at han er rettelig kalt.» Med rettelig kalt, menes det her at man er offentlig kalt til å forrette hyrdetjenesten. Dette skriver Luther om flere plasser, f.eks. i innledningen til den store Galaterbrevskommentaren (LW 26:16-21)

Det er ikke tvil om at skriften omtaler en klar og tydelig eldsterolle, som skal ha omsorg for menigheten, lære og oppdra. I Apg ser vi at Paulus *innsatte* eldste i hver menighet der han kom ved håndspåleggelse og bønn. Det var imidlertid ikke det første han gjorde på en ny plass, nettopp fordi det ikke var en rolle man skulle ta lett på, eller som bare skulle oppstå uten videre. På Kreta ser dette faktisk ut å ha vært det siste, overlatt til Titus som ble igjen for å få det gjort. (Tit 1:5) Det ble ikke gjort før en lokal person kunne gå inn i kallet, etter grundig opplæring og prøvelse. I Efesus får Timoteus beskjed at en eldste ikke skal være nyomvendt. (1 Tim 3:6) Videre ble blir han oppfordret til ikke å være for rask å legge hendene på noen (dvs. innvie som eldste, sml. ovenfor), slik at han ikke blir medskyldig når han viser seg å forsømme eller misbruke sin rolle. (1 Tim 5:22). Dette betyr selvfølgelig ikke at en eldste velges i en rent demokratisk prosess. Å påstå noe slikt er å sette opp en stråmann. Den eldste velges etter fastsatte kriterier, noen av hvilke du nevner i innlegget ditt. Som tilfellet var med Timoteus, er det naturlig at andre eldste inngår i denne prosessen, sammen med menigheten, slik tilfellet var med både Timoteus og Titus.

Så er det dette med din bruk av 1 Pet 2:9-10. Her mistenker jeg at din tolkning avslører manglende kunnskaper i det greske språk. For på norsk brukes ordet prest til å oversette både hierevs (= offerprest) på den ene siden og presbyter (eldste) på den andre. Etymologisk sett kommer ordet prest fra presbyter, og betyr altså eldste. Likevel har det ikke noe med alder å gjøre, men et er et embete med spesifikke krav og oppgaver, slik pastoralbrevene viser. At alle kristne kan gi takkoffer til Herren betyr ikke at alle er eldste og hyrder. Her oppstår en viss forvirring som er ut å ha sin grunn i det upresise norske ordet prest.

Videre, hvordan vil du ellers forklare parallellteksten i 2 Mos 19:6. Dette er jo de samme ordene, og likevel hadde man en presterolle i Israel som faktisk var offerprest. Hvorfor var ikke alle offerprester? Ove! Jeg mener at du skal tenke over denne teksten.

Å bruke det allmenne prestedømme for å avvise en ordnet hyrderolle går ikke opp.

Ove Sandvik sa...

Hallo Sakarias.
Takk for grundig tilbakemelding. Jeg kan i alle fall konstatere at vi er enige på ett punkt. Du skriver at jeg har "manglende kunnskaper i det greske språk". Det er forsiktig sagt, for jeg kan ingenting gresk:)
Mer seriøst: Jeg skal studere det du skriver både her og i Dagen (16.10). Foreløpig konstaterer jeg at vi ikke ser helt likt på Bibelens tale om nødvendigheten av en organisert eldstetjeneste.
Takk igjen for at du tar deg tid til å gi respons....

Sakarias Ingolfsson sa...

Veldig bra. Det er viktig å granske de bibelske tekstene nøye, for å finne hva de sier, slik at vi kan la dem veilede oss. Det tror jeg bestemt at vi er enige om, og således har vi et felles grunnlag til å diskutere på.
Likevel opplever jeg sjelden at den rene lekmannslinjen argumenterer fra skriften, men i stedet refererer dere til tradisjonen, og bruker begrep som vekkelsestradisjon, lekmannslinje og Ludvig Hope. Jeg hører også ofte at man mener både det ene og det andre er bibelsk, uten at det gis noen konkrete bevis på det. Fint om du kan endre på det :-). Jeg er forresten ikke negativ til tradisjon – tvert imot – men all tradisjon bør måles etter skriften.

Ellers vil jeg rette opp en uklarhet i min kommentar ovenfor. Jeg viser til 1 Pet 2:9-10, og går så over til å snakke om det upresise norske ordet prest. Her bør det presiseres at det ikke prest (hierevs) men presteskap (hieratevma) i 1 Pet 2:9. De to ordene er av samme stamme, og handler begge om offerpresten, men er altså like fullt to distinkte ord. Hieratevma forekommer kun i 1 Pet 2:5 og 9 i det nye testamente. I Septuaginta (LXX) brukes ordet kun i 2 Mos 19:6. (pluss en tekstvariant).
Hierevs forekommer derimot 31 ganger i NT, og sikter alltid til offerpresten (F.eks. «Gå og vis dere for presten» Mk 1:44). Flest forekomster finner vi i Heb 7, som viser hvordan Kristus, som vår yppersteprest, har båret frem soningsoffer for oss - én gang for alle. Derfor er det ikke lenger behov for slike prester som bærer frem soningsoffer.

Argumentet er likevel fortsatt det samme. 1 Pet 2:9-10 dreier seg verken om det pastorale embete eller de oppgaver som tilkommer det. Her handler det om medlemskap i et folk: Guds folk. Løftet som før ble gitt til et utvalgt folkeslag (2 Mos 19:5-6), utvides nå til dem som «før ikke var et folk» engang. (v.10) Dette skjer ikke på grunn av slektskap, men på grunn av Kristus (v.4-7). Kontrasten er altså ikke mellom prest og lek, men mellom jøde og hedning.