Troskapen svekkes

 

Paulus var urolig for menigheten i Korint. Han var redd for at «deres tanker (skulle) bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3) Er det grunn for slik uro på våre bedehus?

Det var slike tanker jeg gjorde meg etter å ha lest artikkelen «Slipper til kvinner ved nattverdbordet» i Dagen 11. mars 2015. Artikkelen omtaler en endring i praksis i Indremisjonsforbundet (ImF) når det gjelder hvem som kan være ansvarlig for nattverdforvaltningen i organisasjonen.

Før har kun menn ledet nattverdmøtene, med begrunnelse i at sakramentsforvaltningen ligger inn under eldstefunksjonen, og at kun menn kan være eldste og hyrde. Nå har ImF vedtatt at kvinner også kan lede nattverdsamlingene, og at dermed nattverdforvaltningen ikke lenger er en del av hyrdetjenesten.

I Misjonssambandet (NLM) har det også vært en viss åpning for kvinnelig forvaltning av nattverden i forsamlingen. Men da skal det være noen hyrder som har ansvaret for forvaltningen, mens kvinner kan lede selv utdelingen.

 

Bibelens lære om tjenestedeling er en provokasjon for det offentlige samfunn. Vi er i de siste tiår blitt foret med likestilling og feminisme, hvis frukter er massedrap på ufødte barn og oppløste heimer i stort antall. Likevel lar vi oss påvirke av denne ugudelige ideologi og tillemper Guds ords tale slik at det skal bli minst mulig anstøtelig for verden.

Store deler av «kristenheten» har gitt etter for presset og åpnet for full likestilling i menigheten. På bedehusene følger vi etter ved å tappe læren for praktisk innhold. Stadig flere stillinger og tillitsverv som før var tillagt hyrdetjenesten, åpnes nå for kvinner ved å henvise til hyrder "høyere opp i systemet".  Den som var tilhenger av kvinnelige prester, hadde for bare få år tilbake ikke tillit i det radikal lekfolket. Nå brukes kvinneprest-tilhengere som talere i de mest sentrale arrangement.

Bibelen sier det følger velsignelse med å innrette seg etter Guds ord i lære og liv. Når Guds ords lære om tjenestedeling omtales i dag, er det ofte i unnskyldende ordelag, der en underforstått formidler at vi skulle ønske Guds ord ikke talte slik det gjør.

Vi er i nød på våre bedehus. Svikter vi troskapen mot Guds ord, svikter vi vårt kall som misjonsfolk. Ingenting er så kaldt som død rettroenhet. Men den som får nåde til å leve i et nært og fortrolig forhold til sin Herre og Frelser, har en hjertetrang og hjerteønske om å få være sannheten tro i kjærlighet.

Paulus var redd for gudslivet til korintierne, som tålte den falske lære så gjerne. Vi er utsatt for den samme fare og trenger å be med gamle Landstad:

La ingen falsk profet forville Oss bort i nattens bitre nød!

La ingen lærdom vrang forspille Vår trøst av Jesu dyre død!

Jag bort hver ulv i saueham! Å hyrde god, vokt dine lam!

Ditt ord så dyrt for oss er vunnet Ved dine sterke vitners blod.

Det var som tapt, men er gjenfunnet, Vi har den skatt og perle god. 

For denne gav de allting hen, Gud, hjelp oss å bevare den!

La Ordet gå i arv og eie Til våre barn i tusen ledd, 

Og vise oss de rette veier Til liv i nåde, trøst og fred,

Og lede alle inn til Gud, Så har det ført sin gjerning ut!