onsdag 8. april 2015

Prestekjole og liturgi til besvær


(foto vl.no)
Hva gjør en lavkirkelig misjonsorganisasjon i møte med høykirkelig tenkning i samarbeidskirkene på misjonsmarkene?

I Tanzania var dette en periode et problem som nesten førte til brudd mellom Misjonssambandet(NLM) og den samarbeidene Tanzanianske kirke på 1950/60-tallet. Historien vitner om misjonsledere som virkelig tok konsekvenser av sin overbevisning.

Olav Fjose gav i 1994 ut boka «En ny gave – en ny oppgave. Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Tanzania». Her gir han et historisk tilbakeblikk på NLMs misjonsvirksomhet i dette afrikanske landet. Oppstarten var i 1950, og NLM gikk inn i oppgaver som Fosterlandsstiftelsen i Sverige hadde startet opp. Denne organisasjonen måtte på det tidspunkt frasi seg arbeidet i Dongobesh av økonomiske grunner, og tilbød NLM å overta.

Det var allerede lutherske kirker i Tanzania på det tidspunktet, og det ble også dannet en luthersk kirke med utspring fra NLMs arbeid. Nokså snart ble det imidlertid et spenningsforhold mellom NLM og den lokale kirken når det gjaldt forholdet til liturgi og prestedrakt. I de luthersk kirkene i Tanzania ble det brukt presteklær og en forholdsvis omfattende liturgi. Dette stred mot NLMs profil og tenkemåte.

(Illustrasjonsfoto)
 
Generalsekretær Tormod Vågen sa om dette i et brev i 1951: «Mitt standpunkt vil bli at vi, så langt vi finner rimelig og rett tar hensyn til de kristnes ønsker der nede, men krever full frihet til å ha vår kirkeordning og ritual for øvrig. Hvis samarbeidet med de lutherske skal medføre slik tvang, sier vi nei.»

Hovedstyret gav derfor rundt årsskiftet 57/58 følgende retningslinje i denne saken: «Hovedstyret presiserte også at det ikke må være altertjeneste knyttet til gudstjenesteordningen. «At presten vender seg til og fra menigheten betyr at han er mellommann mellom menigheten og Gud. Derfor kan vi ikke gå med på at slik altertjeneste institueres i våre kirker.» Hovedstyret vil heller ikke ha prestedrakt.»

Denne saken fortsatte å skape konflikter mellom misjonen og den lokale kirken. Misjonærenes arbeid var integrert i den lokale kirken, som etter hvert hadde tatt i bruk presteklær og liturgi for sine lokale prester. De lokale kirkeledere mente at også misjonærene skulle bruke samme presteklær og liturgi som de lokale pastorer.

I 1972 tilspisset situasjonen seg på ny, og hovedstyret i NLM måtte gjøre vedtak nok en gang. De respekterte den lokale kirkes valg av kirkesyn for egne medarbeidere, men «vi håper inderlig at dere vil forstå at hovedstyret ikke kan tillate NLMs misjonærer å bruke den omfattende liturgien og presteklærne som er innført i kirken.»

Selv om NLM har hevdet at gudstjenesteordningen ikke er et bekjennelsesspørsmål, har organisasjonen alltid vært lavkirkelig. Josef Tungland siterer Tormod Vågen(t.h.) i biografien om han: «Prestedrakt og altar høyrer saman», og eit altar er han bestemt imot. Det er den «gammeltestamentlige mellommannsordninga som katolisismen har innført.» Me må ha ei ordning der presten alltid er vendt mot forsamlinga, og då fell alteret og snuinga bort.» og videre: «Altertenesta er ubibelsk» og «direkte fornektelse av Jesus som mellommann og øvsteprest».

På spørsmål om hva NLM ville gjøre hvis det ble krevd at misjonærene i forstanderstillinger skulle bruke prestedrakt, svart Vågen avgjort og bestemt: «Då kom Misjonssambandet til å «gi opp arbeidet i Mbulu og se seg om etter en ny misjonsmark i Øst-Afrika.» Hovedstyret sa seg enig med Vågen.

Dette er virkelig til ettertanke i vår tid når en til stadighet ser sentrale misjonsledere avbildet med både «prestesnipp» og prestedrakt.

 

Kilder:
Olav Fjose: En ny gave – en ny oppgave
Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg




1 kommentar:

Anonym sa...

Interessant å lesa, men i ettertid synst eg det er noko pinsamt å sjå kor lite dei gamle misjonsleiarane forstod av liturgi og kleda til presten og merkeleg å lesa at klede eller kva for ein veg ein stod når eit bad skulle hindra oss i å forkynna evangeliet. Elles vert då brukt liturgiske klede i alle kyrkjesamfunn bortsedd frå på bedehuset, og både klede og liturgi har vore vanleg i kyrkja så langt vi veit heilt frå tida til disiplane. Lenge før den katolske kyrkja vart etablert. Det er òg mykje fin symbolikk i kleda til presten, synest eg.