Fornyelsens kilde

 

I vekkelsesfattige tider oppstår forståelig nok en sterk trang til åndelig fornyelse. Slike tider gir også god grobunn for usunne fornyelsesbevegelser.

Den bevegelsen som har markert seg sterkest i Norge de siste årene er den karismatiske bevegelse. Denne har stått fram i mange ulike greiner og utforminger. Ungdom i oppdrag, Oase, Trosbevegelsen, Toronto-bevegelsen er noen slik karismatiske bevegelser. Graden av læremessige avvik varierer selvsagt sterkt i disse karismatiske retninger.

Jon Kvalbein er den av våre ledere som har arbeidet mest med hva den karismatiske bevegelse står for. For en del år tilbake skrev han følgende veiledning i "Dagen", som jeg gir min fulle tilslutning til. Her er sunn veiledning som vi gjør vel i å lytte til også i dag.

"Den karismatiske bevegelse presenterer seg som en bevegelse som på tvers av alle kirkesamfunn vil fornye det åndelige livet i kristne menigheter og forsamlinger. En hovedsak i denne fornyelsen er å få nådegavene i funksjon, - ikke minst legger man vekt på tungetale og helbredelse.

Vi er mange som lengter etter åndelig fornyelse. Men noen av oss har liten tro på at den karismatiske bevegelse viser veien til en sann og sunn fornyelse på Bibelens grunn.

Legg merke til menighetene som Paulus skriver til - i Korint, Galatia og Efesus. De var langt fra idealmenigheter. På mange måter likner de våre egne forsamlinger. Her var forvirring, vranglære, splittelse, egoisme, vennskap med verden, dovenskap og hovmod. De trengte i høy grad fornyelse.

Hva er det Paulus skriver om til slike menigheter? Han skriver ikke et ord om at det som mangler dem er en åndsdåp-erfaring eller opplevelse av Åndens manifestasjoner.

Han utfordrer ikke til mer bruk av tungetale. Tvert imot, han demper korinternes overdrevne vekt på denne nådegaven. Han utfordrer ikke til dristigere helbredelsesvirksomhet. Han forteller dem ikke at de må sette i gang med demonstrative tros-, eller krafthandlinger, lange lovsangskvelder eller andre arrangementer som skal få menigheten til å oppleve Åndens nærvær.

Nei, Paulus viser menighetene til evangeliet om Kristus! Han forkynner Kristus korsfestet - "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning"(1 Kor 1,30). Med tyngde og innlevelse skildrer Paulus den åndelige velsignelse de eier i himmelen i Kristus.(Ef 1,3-14). Han peker på frelsens grunnlag(Ef 2).

I Galaterbrevet skildrer han friheten i Kristus, og advarer med sterke ord mot vranglærere som stiller loviske tilleggskrav til troen. På bakgrunn av evangeliet om hva Kristus har gjort for de troende formaner Paulus til anger og bot, daglig omvendelse og hellig etterfølgelse og tjeneste.....

Fornyelse er å bli ny på nytt. Det er å vende tilbake til Ham som gjør alle ting nye. Fornyelse er ikke det samme som å oppleve åndelig styrke eller kraft. Gud har satt en åpen dør framfor den som har liten styrke, men som har holdt fast på Ordet og ikke fornektet Jesu navn(Åp 3,8).

Jesus var redd for alle under og tegn som tok oppmerksomheten bort fra hans person og verk. Det er evangeliet som er Guds kraft til frelse ved sitt Ord. Det er nådemidlene som skaper tro. Det er nådemidlene som fornyer Guds folk.

Vi trenger nådegavene. Nådegavene er en mangfoldig åndsutrustning som kristne har fått til menighetens oppbyggelse. Men nådegavene skal ikke vise fram seg selv. De er ikke gitt som åndelig pynt eller til å skape sensasjonell oppmerksomhet. De skal stille seg til disposisjon for Ånden og Åndens sverd(redskap) er Guds Ord.

Overalt hvor man erstatter eller fortrenger Ordets forkynnelse med liturgiske eksperimenter, drama, dans, åndelige manifestasjoner, ekstatisk lovsang eller hva man ellers kan finne på, er man kommet på avveie.

For det er ikke bare slik at troen kommer av forkynnelsen. Troen fornyes ved og lever av Guds Ord. Og Ordets sentrum er fornyelsens kilde: Evangeliet om Kristi verk for oss på korset."


(Offentliggjort første gang i 2010)