Misjonær og predikant Peder Nilsen-Lund

 

En av norsk misjonshistories mest markerte personligheter, var Madagaskarmisjonær og vekkelsespredikant Peder Eilert Nilsen-Lund fra Steigen i Nordland.

Peder Nilsen-Lund er ofte kalt Madagaskars Livingstone. Dette fordi han i sin lange tjeneste på Madagaskar brukte mye av sin tid til å oppsøke nye områder hvor evangeliet enda ikke var nådd. På disse reisene var han mange ganger i livsfare, fordi denne delen av Madagaskar i hovedsak var styrt av voldelige røverbander.

Oppvekst

Peder var født 20. oktober 1842 på garden Lund i Leiranger i Steigen kommune. Peders far var Niels Andreassen Kihl. Kihl eller Kiil som det også skrives, er ei gammel slekt fra Trondheim, som har forgreinet seg ut over landet.

Lund i Leiranger Nilsen Lund vokste opp på garden tv.

Byggene på garden er av nyere dato

Niels var leilending på garden Lund. Han var ingen rik mann, men levde i omtrent samme kår som de fleste i hans «stand» på denne tiden. Niels ble gift med Marta Iversdatter og fikk to barn med henne, Anders (f.1818) og Iver (f.1821). Ikke lenge etter at Iver var født, døde Marta, og Niels giftet seg på ny med Hartvikke Hansdatter fra Haug i Steigen. Hartvikke hadde en ualminnelig klar og klokkeren sangstemme, noe som gikk i arv til senere slekter.

Hartvikke og Niels fikk ni barn. Den siste av søsknene var Peder Eilert. Da Peder var tre år, døde faren. Hartvikke måtte da sette bort de åtte eldste barna til slektninger, for å klare å overleve. Etter hvert som barna ble voksne, var de med og tok ansvar for sine yngre søsken. Peder Eilert og søsteren Birgitte Marie bodde ei stund hos broren Daniel Samuel. Når Birgitte Marie ble gift, flyttet Peder Eilert til Birgitte Maries nye heim. Det var også hos Birgitte Marie at Hartvikke bodde sine siste år, som kårkone.

Thoralf Jenssen jr. er oldebarn til Peder Nilsen-Lund sin bror Andreas,

og far til min svoger Peder J. Jenssen

De fleste av barna til Hartvikke og Niels slo seg ned i nærheten av heimen. To av sønnene flyttet imidlertid langt bort. Det var Peder Eilert, som vi kommer tilbake til, og Anders, også kalt Andreas. Andreas Kihl Nilsen-Lund ble gift med Anna Karoline Filipsdatter fra Trondheim, og familien flyttet til Oksefjord like utenfor Kjøllefjord i Lebesby kommune. De er tippoldeforeldre til min svoger Peder Julian Jenssen. Jeg vil komme tilbake med en egen artikkel om denne greina av slekta i et senere innlegg på slektsbloggen min.

Peder Nilsen-Lund i yngre år (foto Digitalarkivet)

Til Tromsø og Stavanger

Fram mot konfirmasjonsalderen gikk Peder Eilert på omgangsskole. Omgangslæreren var en varm kristen og fikk hjelpe Peder til et bevisst kristenliv. Gabriel Nakkestad som har skrevet en biografi om Peder, skriver om Peders omvendelse: «Nilsen-Lund fikk «se» dette (evangeliet) slik at han fikk tro seg frelst. Han vedkjente seg alltid siden å være et avgjort vekkelsens barn som gjennom omvendelse var kommet til liv i Gud. Og han så det slik at han ikke hadde stått ubrutt i sin dåps pakt.»

Peder Nilsen-Lund framme t.v.

De første årene etter konfirmasjonen, var Peder fisker. På denne tiden gikk det mange vekkelser både i Lofoten og i bygdene i Steigen. Peder levde med i vekkelsen, både med sitt vitnesbyrd og sin flotte sangstemme. Denne hadde han arvet etter mor Hartvikke. Peder kjente på et kall til å arbeide for Gud, og tenkte at en lærerutdannelse ville være nyttig i så måte.

Her kan du lese om en annen Madagaskarmisjonær, Lars Dahle

Sommeren 1862 startet han opp som elev på Tromsø lærerskole. Etter endt utdanning, begynte han som lærer i Skjerstad, ikke langt fra Bodø. De som gikk lærerskole i Tromsø på denne tiden, hadde ei bindingstid på sju år som lærer i området. Parallelt med lærergjerningen, virket også Peder som predikant og forkynnelsen hans var preget av Rosenius-vekkelsen.

Emissærvirksomheten falt ikke i god jord hos den lokale presten. Han sa en gang fra talerstolen at om Peder og andre lekpredikanter hadde så sterk trang til å forkynne Guds ord, kunne de heller reise til hedningene med budskapet, «men det har de vel neppe mot til». Denne geistlige refs ble imidlertid til et kall for Peder. Han ble løst fra de tre siste pliktårene som lærer, for å begynne på misjonsskolen i Stavanger i 1868. Også i Stavanger virket han som forkynner og sanger, ved siden av studiene.

Peder Nilsen-Lund

I denne perioden ble han forelsket i ei jente som også var «vekkelsens barn». Peder så imidlertid for seg den stor forsakelsen hun måtte gjennomgå på misjonsmarken når han til stadighet var ute på reiser. Han bestemte seg derfor for å spørre jentas far om foreldrene var villig til å stå bak dem i denne forsakelse. Dette kunne ikke faren gå med på, og det ble derfor et brudd mellom Peder og jenta. Begge forble ugift.

Senere gjennomgikk Peder store åndelige kriser i studietiden, men i 1873 var han ferdig og ble ordinert som misjonsprest i Kristiansand i 1874. Utreisen med misjonsskipet «Elieser» skjedde like etter ordinasjonen, og fem måneder sendere, 11. august 1874 nådde de fram til Madagaskar.

Peder Eilert Nilsen-Lund (foto vid.no)

Madagaskars Livingstone

Fredag 30. april 1875 kom Peder Nilsen-Lund til Ambato. Han var på undersøkelsesreise sammen med bl.a. den senere NMS general Lars Dahle. Synet av Ambato ble som en visjon for Peder. Her var det han skulle ha sitt virke. Og slik ble det. Folket i Ambato var sterkt preget av hedenskap. Det fantes mange offersteder. De var også plaget av røverhærer, som plyndret og brente, og tvang mange til å bli slaver. Over 500 000 levde av røvervirksomhet på Sør-Madagaskar på denne tiden.

Ambato ca.1950. Kirken Peder bygget ser vi midt på bildet litt t.h.

 

Nilsen-Lund var veldig praktisk. Han sto i spissen for mange praktbygg. Både kirker, skolehus og bolighus. Han laget også en flott talerstol til kirken i Ambato. Utenom byggingen, var han også opptatt med undervisning av lærere, prester og kateketer. En annen viktig oppgave var å skaffe kirken på Madagaskar ei salmebok. Nilsen-Lund skrev salmer selv, og oversatte en mengde salmer til gassisk.

Madagaskar ligger øst for det sydlige Afrika-fastlandet

(wikipedia.no)

 

Etter noen år ved Ambato, startet Nilsen-Lund en omfattende reisevirksomhet for å nå unådde områder med evangeliet. Han valgte ofte å reise til områder som var kjent for å være farlige å reise i. Han var klar over faren, og hilste ofte sine medarbeider før avreise med at «hundene blir vel min grav en gang». Det var vanlig at røverbandene kastet de som de drepte i naturen, og så kom hundene og spiste opp likene.

Peder Nilsen-Lunds reisebeskrivelser

ble utgitt som bok. (mhs.no)

 

Han opplevde mange ganger å bli tatt til fange og truet på livet, men kom alltid levende fra situasjonene. På disse reisene fikk han ei stor kontaktflate og ble «Madagaskars Livingston», «den misjonæren som ved Guds hjelp maktet å åpne hele det da ukjente Sør-Madagaskar og store deler av Vest-Madagaskar for evangeliet.» (Norsk Misjonsleksikon)

Kirken som Nilsen-Lund bygget i Ambato

 

Tilbake til Norge

Etter 23 år på Madagaskar, kom Peder Nilsen-Lund tilbake til Norge i 1897. Han hadde selv tenkt å reise tilbake til Madagaskar nok en gang, men slik skulle det ikke gå. Legene la ned forbud, helsa var ikke god nok til ny utreise.

Her kan du lese om zulumisjonær Berthe Christine Knudsen Susort

I stedet begynte han å reise som forkynner i Norge. Det ble vekkelser hvor han kom, og store skarer søkte til møtene hans. Til og med den store Petrikirken i Stavanger ble for liten da han hadde møter der. Han ble også brukt som lærer på NMS sitt emissærkurs.

Minnestein i Ambato

Minnestein i Steigen

I 1910 fikk Peder innvilget pensjon. Han var 68 år og kreftene sviktet. Han hadde fått noen kontakter i Sør-Frankrike, og tilbrakte vintrene i varmen der. 23. november 1914 sovnet han stille inn og ble begravet i Cannes. I Ambato ble det reist en minnestein over Peder Eilert Nilsen-Lund, som står like ved kirka.

 

I ei av sine salmer skrev Peder Nilsen-Lund: «Mens oppad vi går i vekslende kår på himmelske skatter vi samler.»

Peder Eilert Nilsen-Lund (foto vid.no)

Kom, før det bliver for sent!

Peder Eilert Nilsen Lund hadde et brennende misjonssyn. Dette kom fram både i forkynnelsen og i hans sanger. Et godt eksempel fra forkynnelsen hans, er denne fortellingen fra Irland som han ofte brukte:

En dristig gutt ved Irlands kyst sto en dag ved strandbredden. Da hørte han at det ute i brenningene var en skipbrudden som ropte om hjelp. Han oppfordret kameratene til å gå med i båten. Men selv slapp han ikke så lett avgårde. Moren hans klynget seg nemlig til beina hans og nødbad han om ikke å ta av garde. «Husk at far din omkom på sjøen, og din eneste bror William reiste til sjøs for mange år siden, og siden har vi ikke hørt mere fra ham.» «Går du nå, mister jeg alt!»

Men han vred seg fra henne, og sammen med kameratene slo de seg gjennom brenningene og fikk reddet han som var i havsnød. Da redningsbåten nærmet seg land, ropte folket på stranda: «Har dere mannen med?» «Ja», lød det jublende svaret fra båten. «Og si til mor at det er min bror, William, som vi reddet!»

Denne nøden for de som aldri har hørt, kommer også fram i Peder Nilsen-Lund sin sang, som tidligere sto i bedehuset sangbok:

Fra hedningeverdenen roper! Vi små ved den håpløse grav

Til eder som stoler og håper På Herren, som livet oss gav:

Kom over og hjelp oss i nøden: Ti I eier livet i døden!

Å kom, før det bliver forsent!

I dårskap vi gjorde oss guder Av tenner, av tre og av sten;

Men lægedom det ei bebuder For våre mangfoldige mén;

Kun synd i vår sjel det opvekker Og lenkene tunge oss rekker,

Å kom, før det bliver forsent!

For disse vi løftede sverdet Og ofrede menneskeblod;

Allikevel står vi forferdet På bredden av dødsnattens flod.

Vi kommer ei over med livet, Men drukne vi må mellom sivet.

Å kom, før det bliver forsent.

Vi har ikke bluss i vår lampe, Vi har ikke trøst, ikke håp

I dødsnattens grufulle kampe, Å brødre, gi svar på vårt rop!

I mørket det tordner og stormer, Vi frykter å dø før I kommer.

Å kom, før det bliver forsent!

Minneord i Misjonstidende nr.2-3 1915

 

 

Kilder:

Gabriel Nakkestad: Peder Eilert Nilsen-Lund Madagaskars Livingstone

Fridtjov Birkeli m.fl.: Norsk Misjonsleksikon

Harald Barbala: Kiil – Lund Et bidrag til Nilsen Lund – familiens historie

Sangboken Syng for Herren Lunde 1948

nb.no