Usunn kallsformidling

 

Er all kallsforkynnelse og kallsformidling like åndelig sunn? Kan det like godt bli maktmisbruk og åndelig overgrep?

I enkelte sammenhenger blir såkalt «profetisk budskap» misbrukt og forvrengt. Mange oppfatter profetisk budskap som en direkte tale fra Gud til et menneske, med et budskap som gjerne gjelder andre. Eksempler på dette kan være: «Så sier Herren: Det er noen i forsamlingen som skal gi et stort beløp til menighetens arbeide.» «Jeg har fått et profetisk budskap om at det er en her i forsamlingen som skal reise til Grønland for å vinne mennesker for Gud».  

Dette kan være eksempler på hvordan noen, kanskje godt ment, kan øve makt overfor andre. Kanskje sitter det noen og hører på denne «profeti», som har lagt sitt liv i Guds hånd og ber om ledelse for veien videre i livet. Så kommer denne «profeti», og blir tatt til hjertet av disse som er på leit etter Guds vilje. De kan lett tenke at det som nå ble båret fram må være Guds vilje med våre liv, siden det var direkte tale fra Guds selv. Da har den som bærer fram dette budskap, påtatt seg et stort ansvar som han ikke har fått fra Gud.

Profetisk budskap er ikke direkte tale fra Gud, men derimot tale «til oppbyggelse og formaning og trøst.» (1 Kor14,3) Gud har gitt oss sitt Ord som sin endelige åpenbaring. Han taler ikke lenger i direkte form, «så sier Herren», utenom Ordet. Hvis noen påstår seg å ha et direkte budskap fra Gud på denne måten, skal vi ikke høre på dem! Det er sagt at «om djevelen får ført deg bort fra Guds ord, kan han snart få føre deg hvor han vil.»

Noe annet er det derimot at enkeltpersoner kan bli minnet om å formidle et kall til andre. Slike minnelser vil likevel aldri bli framstilt som om det er Gud selv som taler i direkte form. Minnelsen og kallet må prøves i bønn og innfor Gud i hans Ord, både av menigheten og av den som blir utfordret.