Herliggjort!

Ett av de mest triste minner jeg har fra den første turen min til Bolivia i 2003, var opptrinnet i Cocha-bamba lang-fredag. Da gikk Den katolske kirke i sørgemarsj med Jesus-figur i kiste, mens det ble spilt den mest sørgelige begravelsesmusikk som tenkes kan. 1. påskedag var det derimot stille fra katolsk hold.

I Jesus yppersteprestlige bønn i Joh 17,1 står følgende. ”Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg.” Det var natt til langfredag. Jesus visste hva som lå foran lenger ut på natta og neste dag. Men nå var timen kommet!

Tid for begravelsesmusikk? Nei, tid for for at Jesus skulle bli herliggjort. Herliggjort gjennom angst og ensomhet, gjennom å bli forlatt av sine egne, gjennom arrestasjon tortur, hån og spott. Gjennom korsfestelsens fortvilte gru. Gjennom å bli forlatt, ja, knust av sin egen far.

Det var litt av en herliggjørelse! Men tenk at det var for meg! Tenk det var for meg han gikk denne blodige sti, for at jeg som er skyldig skal få gå fri! Det er fullbrakt! Sønnen er herliggjort. Han er oppstanden.

Han sitter som min rettferdighet ved Faderens høyre hånd, for meg! Derfor, isteden for begravelsesmusikk kan vi synge lovsang: ”Jeg vil prise min gjenløser for din gang til Golgata... Syng og syng om min gjenløser! Med sitt blod han kjøpte meg. Jeg ble fri da han frivillig tok min skyld og straff på seg.”