Arven etter Rosenius III

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er tredje del:

Troen og den nye fødsel

En har ikke forstått Rosenius dersom en ikke har fått øye på den sterke vekt han legger på troen og den nye fødsel. Det er klart at Rosenius sterkt forkynner rettferdiggjørelsen av nåde ved troen alene - det vil si: Frelsen består i at Gud for Jesu skyld tilgir den angrende og troende synder, og tilkjenner ham Jesu rettferdighet. Men dette må en ikke forstå bare som en rent ytre foregang; frelsen består ikke bare i en domsakt for Guds domstol i himmelen - samtidig med tilgivelsen og tilregningen av Jesu rettferdighet skjer nemlig det uendelig store under at synderen blir født på ny. Den nye fødsel skjer når troen tennes i hjertet, sier Rosenius. Når synderen i sin nød får se Jesus, og all hans lengsel vendes mot ham, hans forsoning og hans nåde, i samme øyeblikk skjer det noe aldeles nytt, noe som siden følger ham som hans nye natur, så lenge han tror på Jesus - et nytt sinn, et nytt åndelig syn, en ny kjærlighet, en ny retning i hele hans vesen og det for hele den tid han skal leve. (III 181 f.)

Kristenlivets grunnlag, dets tilblivelse og fortsatte eksistens, alt sammen har sin forutsetning i Jesus, hans person, og hans stedfortredende død for våre synders skyld. Det nye liv i Jesus får vi ved troen, som er en ny fødsel; det kommer «et nytt lys og en ny lyst», som det heter hos Pontoppidan, som også hørte til Rosenius sine ofte siterte autoriteter. Ved forsoningens blod er alle synder sonet og all gjeld betalt. Det kan en lese over alt hos Rosenius. Men troen på dette er ikke en ren tankeoperasjon – den blir til ved et nådens under, den er selve den nye fødsel.

En skal huske dette forhold når vi nå må ta stilling til det meget omdiskuterte uttrykk: «Verden i Kristus rettferdig er vorden.» Det er hentet fra en sang av A. Falk (d. 1776), og stod i Sions sånger. Den finske presten F.G. Hedberg brukte gjerne dette uttrykket, likeså Ahnfelt. Men Rosenius var svært forbeholden. Bruker en dette uttrykket må en forklare meningen, sier han. Verden er forsonet med Gud i Jesu død. Men uten at en kommer til omvendelse og tro, blir en ikke frelst. Det omtalte uttrykket er ubibelsk, og en bør ikke bruke det, sier han. (IV 365)

Nå finnes det noen steder hvor Rosenius går ganske langt i retning av å si at verden er rettferdig for Gud i og ved Jesu død. Slike steder blir sitert av dem som mener at Rosenius lærte «verdensrettferdiggjørelse». En slik lære er farlig, for den kan føre til at alvoret i kallet til omvendelse blir borte, slik at folk trøster seg ved en død tro uten sinnsforandring - en er jo allerede rettferdig for Gud siden Jesus døde på Golgata, en trenger bare å åpne øynene og se dette. Nektes kan det vel ikke at «fri-frie» forkynnere har gått langt i denne retning. Gjelder denne anklagen også Rosenius?

La oss se på ett slikt sitat. På side 30 i Husandaktsboken står det: «Derfor, like visst som du ser verden nedsunket i synd, like visst ser Gud alle mennesker i Kristus fullkomment forsonet, rettferdiggjort og helliggjort. Ja, så velbehagelig som da han i begynnelsen så alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». Det fortelles at en gammel emissær gikk med dette sitatet i lommen, så han når som helst kunne bevise at Rosenius var en vranglærer.

Lest isolert fra sin sammenheng kan slike ord og vendinger lett misforståes. Det stedet vi her siterer tar seg noe annerledes ut når man leser det der det er hentet fra. De som satte sammen Husandaktsboken har hentet dette sted fra en artikkel i Pietisten for 1851. Rosenius tar der for seg Romerbrevet kapittel 5, hvor Paulus skildrer Kristus som den annen Adam, som gjenopprettet det den første Adam brøt ned. Det er forsoningen det er tale om. Som Adam rev slekten med seg i sitt fall, slik at Gud så oss alle som skyldige i ham, slik er også Kristus vår stedfortreder, og Gud ser det han gjorde som om det gjaldt for oss alle. Det er - så langt jeg forstår det - ikke den enkeltes rettferdiggjørelse det er tale om, Rosenius taler om det som skjedde ved Jesu forsonings død.

Og dertil må vi huske det som vi nettopp har stanset ved: Stadig taler Rosenius om at vi blir frelst ved tro. Og troen er en ny fødsel; ved troen blir vi forenet med Jesus, settes inn i livssamfunnet med ham, og får et nytt hjerte, et nytt lys og en ny lyst. Det ville være høyst urettferdig å beskylde Rosenius for å mene at noen blir frelst uten omvendelse og tro!

Troens kjennetegn

Det er interessant å se at Rosenius ble kritisert fra to helt motsatte hold. Strenge pietister savnet forkynnelsen om «saliggjørelsens orden», og syntes Rosenius var altfor «fri» i sin tale om å «komme som en er». Men så kom Hedberg og hans venner med kritikk fra en helt annen posisjon. Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, sier du alltid at det bare er fattige, fortapte syndere som tar imot nåden. Hva vil du med alle disse kjennetegnene på det troende hjerte? Du skremmer sjelene bort fra nåden med disse «forferdelige kjennetegnene», sa en av Hedbergs disipler. Verden eier jo syndenes forlatelse i kraft av Jesu død. Forkynn det og be menneskene holde fast ved det!

Det er sant at Rosenius ofte taler om kjennetegnene på en sann kristen. Han har også lært oss å synge: «Vik ej från mitt hjerta, helsosame smerta, andens fattigdom!» - Typisk er artikkelen «Guds barn, fødda av Gud». (Pietisten 1852) Et ugjenfødt menneske kan ha mange gode egenskaper, men han er likegyldig over for Kristus og hans forsoning. Han kan være dypt religiøs, men Jesus har han ikke bruk for. Annerledes med den troende: Kristus er hans glede - å miste Kristus er det verste han kan tenke seg.

Den troende kristnes nye natur «lider under all synd og elsker alt som er hellig». Frykten for å synde er et bibelsk kjennetegn. Vårt onde kjød er tilbøyelig til synd. Men den kristne har Guds Ånd, han har fått et nytt hjerte som ikke elsker synden. Denne kamp mellom kjødet og Ånden (Gal 5) er et kjennetegn på den kristne.

Men ingen må bygge sitt frelseshåp på at han ser slike kjennetegn hos seg selv. Rosenius advarer mot dette. Og han legger til: I anfektelsens stund, når loven anklager og djevelen vil ta troens frimodighet fra oss, da ser vi ikke noen kjennetegn hos oss selv. Men da må vi ikke glemme det blod som gjelder til evig tid! Da må blikket festes bare på Guds Lam som bar all vår synd. (IIH 187)