Mettet med nåde

(tegning: absoluttmetodist.com)

Når du er sulten, er det tanken på mat som opptar deg. Synderen trenger også å få næring som kan mette, og som kan gi sjelen hvile.

Naftali var den andre sønnen som patriarken Jakob fikk med Rakels trellkvinne. Han fikk ikke noen fremtredende plass i Guds ord. I det Nye testamentet er Naftali nevnt kun en gang, i forbindelse med apostelen Johannes sitt syn av 144 000 av Israels stammer i Åpenbaringen 7. Naftali-stammen fikk sitt land i Israel på vestsiden av Genesaretsjøen, opp over Golan til grensa mot Libanon. I GT får vi høre to velsignelser lyst over Naftali og hans stamme. Den første er det Jakob som lyser over sin sønn: «Naftali er en hind som er sluppet fri. Liflige er hans ord.» (1M 49:21)

Den andre velsignelsen er det Moses som lyser, da Israel sto på grensen til sitt lovede land. «Mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse» (5 Mos 33:23) Det var en fantastisk velsignelse. Tenk å få være mettet med nåde! Når Den Hellige Ånd har fått avslørt noe av di synd, får du en hunger etter nåde. Du er fortvilet over deg selv: «Kan jeg vel nå det skjønne land som snubler gang på gang.» (Olai Skullerud SB 886) Da har du et stort behov for å «bli mettet av nåden».

Denne nåde får synderen hos Jesus. Guds ord sier at «intet urent skal komme inn i staden». (Åp 21,27) Synden gjør at himmelen var stengt for syndere. Synda måtte derfor sones, og det var det bare Jesus som kunne gjøre. Han fullførte et fullkomment frelsesverk, da han døde for våre synder, og sto opp igjen av graven. Ved det frelsesverk, ble veien til himmelen åpnet. Fortapte syndere kan nå bli frelst. Ikke ved egne gjerninger eller fromhet, men ved å få en gave fra Gud. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef 2:8)

Her i Guds ord finner du din åndelige mat. (foto dagen.no)

Dette er det umulig for en synder å fatte og akseptere. Det må skje et under ved Den hellig ånd. Ånden  er den eneste som ved Guds ord kan åpenbare frelsen for den fortapte. Når det underet har skjedd, blir synderen «mettet ved nåden». Bibelen har mange måter å beskrive dette på. Hør bare:

Sal 5:13: «For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde.»

Joh 1:14: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Rom 3:24: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»

Rom 5:2a: «Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i.»

Rom 5:20b: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større!»

Rom 11:6: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.»

2 Kor 9:8: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.»

Heb 13:9b: «For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden».

Etter slike mektige ord, er det grunn til å si:

Takk for maten! -og så hvile i nåden.

Engler på bymuren

(illustrasjon: itro.no)

I 1931 opplevde ei gruppe misjonærer i Kina et Guds under. Byen de oppholdt seg i ble angrepet av en kommunist hær, men plutselig grep Gud inn og reddet byen og misjonærene.

26. mai i 2021 er det 90 år siden denne hendelsen, som misjonær Asbjørn Aavik har formidlet både i sine bøker, og i juleheftet «Når lysene tennes». Asbjørn Ulrichsen ble født i Spangereid i Lindesnes kommune i 1902. Han tok senere etternavnet Aavik. Etter misjonsskolen på Fjellhaug, reiste han til Kina i 1928. Han ble plassert i byen Yunyang, og startet med å lese språk. Før utreise var han blitt forlovet med Ragna Torgersen (f.1906) fra Hokksund i Øvre Eiker. Som skikken var, kom hun til Kina året etter. Ragna skulle bruke det første året i Kina til å lese språk, så giftemålet ble ikke før 4. april 1931. De hadde resten av sin første periode i Yunyang.

Etter bryllupet var Ragna og Asbjørn Aaavik alene som misjonærer i Yunyang. De gledet seg med å innrede sin egen bolig, og gjør heimen så trivelig som mulig. Men det var mørke skyer i horisonten. Det var borgerkrigsliknende tilstander i Kina på denne tiden. Det var utallige røverbander som herjet, og kommunistlederen Mao Zedong hadde mange avdelinger som kjempet mot nasjonalistregjeringen til Chiang Kai-shek. En slik avdeling ble ledet av Ho-Lung (Elvedragen). Han dro på dette tidspunkt fra by til by og plyndret. Hvite utlendinger var særlig utsatt for kidnapping, fordi kommunistene regnet med de kunne få store beløp i utpressing for misjonærene.

I mai 1931 begynte ryktene å gå om at Ho-Lung og hans hær var på vei mot Yunyang. I Yunyang var det en kristen postmester. Han var tilflytter og metodist, men gikk i forsamlingen til Aavik sammen med kone og seks gutter. Denne postmester holdt Aavik oppdatert om situasjonen. 17. mai kunne han fortelle at Ho-Lung hadde tatt mange byer i nærheten og var på vei mot Yunyang. Postmesteren var klar i sin anbefaling til Ragna og Asbjørn, nemlig at de burde komme seg bort. Aaviks fulgte postmesterens råd. De pakket ned leiligheten, og fordelte det de kunne få med seg i noen små pakker.

De fikk tak i en båt, og tenkte å dra i ly av nattemørket. I det de skulle gå, kom postmesteren på nytt. Han kunne fortelle at kommunistene nå var kun 6-7 mil unna, og at det var umulig å komme forbi dem med båt. De andre veiene var stengt av røverbander, så det var ikke annet å gjøre enn å bli hvor de var. Det ble ei natt med lite søvn. Ut på formiddagen 18. mai, kom noen med beskjed om at det var ei gruppe med hvite på vei inn i byen. Det var misjonærene Berta og Jakob Straume med tre barn og Dagny og Alfred Lien med ei datter. De hadde flyktet til fots i flere dager, fra misjonsstasjonen i Fanghsien. Dagen etter kom ei ny gruppe misjonærer, denne gang fra Kunchow. Det var Louise og Olaf Lie med tre barn, Emma og Arne Tiltnes med fem barn og Sofie Istad. Dermed var de plutselig 11 voksne og 12 barn stuet tett i tett i heimen til Ragna og Asbjørn Aavik. Den siste gjengen hadde så vidt unnsluppet kommunistene, gjennom en port på motsatt side av byen enn der soldatene angrep, og så med båt til Yunyang.

Asbjørn Aavik (foto geni.com)

De neste dagene samtalte misjonærene mye om hvordan de skulle klare å flykte fra Yunyang, men det var ingen fluktvei. De måtte derfor bli hvor de var. Det ble mange møtestunder, og Aavik mintes at de leste for hverandre om Guds løfter, og sang mange kjente og kjære sanger. «Vår Gud han er så faste en borg», «Den som bor i den høyestes skjul» og «Velt alle dine veie og all din hjertesorg på ham som har i eie den hele himlens borg.» Etter et bønnemøte i kirken, hørte de Emma Tiltnes synge for barna som lå tett i tett på gulvet: «Ingen er så trygg i fare». Hun sang hele sangen, men ett vers sang hun flere ganger: «Herren vokter selv på sine dem ei rører noen pine..» (gammel oversettelse).

Så kom tirsdag 26. mai 1931. Postmesteren hadde vært innom misjonærene med en klar beskjed. De røde var nå på full marsj mot Yunyang. Misjonærene samlet seg til bønnemøte i Aaviks stue, som nå også var soverom. Det møtet startet med sangen «Rundt omkring Jerusalem er det stor berge, rundt omkring sitt folk på jord Herren står som verge… Herrens engler leirer seg rundt omkring oss alle, frir oss ifra farer ut, så vi ei skal falle.» Både store og små falt på kne i bønn til Gud. En guddommelig ro og fred kom over dem. Etter bønnemøtet var det rådslagning, hvor det ble bestemt å evakuere. De kom ned til elven, men ikke lenger. De røde var allerede på andre siden av elven. Det var bare for misjonærene å sette kursen tilbake til misjonsstasjonen.

Vel framme ble det nytt bønnemøte, som varte i flere timer. Mens bønnemøtet pågikk, begynte kulene å slå inn i veggen i andre etasje. Drønn av lette kanoner hørtes i det fjerne. Kampene ble hardere mellom byens soldater og den røde hær, men plutselig ble det stille. Misjonærene fryktet for at de røde hadde nedkjempet byens soldater og var på vei mot misjonsstasjonen og «de rike hvite». Plutselig kommer en evangelist stormende inn i stua. Han kunne fortelle at kommunistene hadde flyktet samme vei som de kom. Det var ikke på grunn av våre soldater at de røde flyktet, fortalte evangelisten. For byens soldater hadde flyktet i motsatt retning. Det hele var uforståelig.

Dagen etter gikk Aavik og en av de andre misjonærene ut av byen for å besøke noen kristne som bodde der. Underveis gikk de forbi mange lik, både fra byens hær og fra kommunistenes. Bøndene holdt på å begrave de døde. De grov ikke dypt. En fing stakk opp en plass. Et annet sted holdt en hund på å gnage på en fot som stakk opp av jorda. Så kom de fram til en av de kristne. Der fikk de beskjed om at ingen av de sivile hadde lidd noen overlast. På veien mot Yunyang hadde soldatene fått litt mat som de betalte for, men de hadde liten tid. De gikk i full fart mot byen.

(Tegning: Jan Oddvar Myraskog. Når lysene tennes 22)

Det rare var at soldatene kom kjapt tilbake. De var forvirret og spurte bonden om det var to murer rundt Yunyang? Bonden benektet det, men soldatene sto på sitt. De hadde sett to murer. Neste spørsmål var enda merkeligere. Er det utenlandske soldater i byen? Nei, bonden kunne bestemt avvise noe slikt. Men soldatene var nok en gang urokkelige. De hadde sett noen høye lyse skikkelser på den ytterste muren. De store utenlandske soldatene hadde noen veldige sverd og det var et sterkt lys over det hele. Ved det synet ble soldatene som lammet, og la på flukt.

Misjonærene så på hverandre. Dette underet med englene på bymuren hendt mens misjonærene lå på kne i bønn til sin himmelske Far, og overgav seg selv i hans hender. Da reiste Herren en ekstra mur rundt dem, og sendte sine engler for å holde vakt. Ingen inne i byen så noe til dette. Det var bare synlig for den røde hær som ville angripe dem. Det ble en høyhellig opplevelse for misjonærene som opplevde dette. Og misjonæren ble minnet om den gamle barnebønn:

 

Når jeg legger meg til hvile,

Tretten engler om meg står.

Tvende til min høyre ile,

Tvende til min venstre går.

To på vakt ved hodeputen,

To ved foten dessforuten,

To meg dekker,

To meg vekker,

En meg viser

Alle himlens paradiser.

 

Og verset fra Salme 34,8: «Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.»

 

 

 

Kilder

Asbjørn Aavik: Roser i regn (1977)

Trygve Bjerkrheim: Når lysene tennes 1. Engler på murene, av Asbjørn Aavik (1960)

Trygve Bjerkrheim: Når lysene tennes 22. Engler på murene, av Asbjørn Aavik (1982)

Misjonæralbumet. NLM 70 år. (1962)

Eldstefunksjonen i NLM

Fra et tidligere rådsmøte. (foto nlm.no)

Hovedstyret i NLM la høsten 2020 fram et radikalt forslag til omstrukturering av eldstefunksjon og organisasjonsstruktur for organisasjonen. Dokumentet skal behandles av NLMs rådsmøte.

Rådsmøtet skulle vært høsten 2020, men ble utsatt til april 2021, på grunn av smittesituasjonen. Da april nærmet seg, var det fremdeles en krevende smittesituasjon, og rådsmøtet er utsatt til oktober 2021. Dette er mulig i og med at generalforsamlingen også er flyttet, fra sommeren 2021 til sommeren 2022.

Da dokumentet ble lagt fram, skapte det noe debatt i den kristne pressen, men det stilnet raskt. Senere har det vært stille. Forslaget er så radikalt, at det fortjener at misjonsfolket og ikke minst rådsmøtets utsendinger, setter seg nøye inn i hvilke konsekvenser et slikt forslag vil få for organisasjonen vår.  Hovedpunktet i forslaget er at det opprettes et valgt tilsynsråd (eldsteråd) både lokalt, regionalt og på landsplan. Rådsmøtet og hovedstyret legges ned, og det opprettes et sentralstyre og tilsynsråd som erstatter hovedstyret og en tilsynssynode som erstatter rådsmøtet. Hovedstyrets dokument finner du på nlm.no under fanen Ressursbank.

Jeg har tidligere på bloggen min, kommet med en del innvendinger til hovedstyrets forslag. Jeg tar her med en oppsummering av mine innvendinger:

1. Bibelsk begrunnelse

I 1991 gjorde NLMs generalforsamling (GF) et tydelig vedtak om at Bibelen taler klart om en tjenestedeling mellom menn og kvinner. Det nye dokumentet holder fast ved tjenestedelingsprinsippet, noe jeg er glad for. Samtidig svekkes argumentasjonen. Om noen bibeltekster sies det at det «gir seg ikke selv» at konklusjonen blir tjenestedeling. Om andre bibeltekster sies det at tekstene har «ført til konklusjonen om at bare menn ha et særskilt hyrde- og læreansvar». Rådsmøtet må stå fast ved vår gjeldende bekjennelse, at Bibelen taler klart om en tjenestedeling mellom menn og kvinner.

2. Prinsipp nesten uten innhold

Bak forslaget merkes et svært sterkt press om å få endret tjenestedelingsprinsippet. Istedenfor å endre prinsippet, tynnes det nå ut så mye, at jeg oppfatter at vi sitter igjen med et prinsipp, nesten uten konsekvenser. Jeg tror heller ikke dette vil stanse presset om likestilling. Etter få år vil vi nok møte press om å få kvinner også i tilsynsrådene. Jeg vil advare mot denne utviklingen.

3. Alternativ organisering av eldstefunksjonen

Jeg har satt opp en enkel oversikt over stillinger og styrer/råd som i dag har eldstefunksjon, HS sitt nye forslag og mitt forslag:

Nåværende ordning	HS-forslag	OS-forslag
Sentralt	Sentralt	Sentralt
Hovedstyret Rådsmøtet	Tilsynsråd Tilsynssynode Sentralstyre leder	Hovedstyret Rådsmøtet a)
Generalsekretær Leder NLM Norge Leder NLM Utland	Generalsekretær Leder NLM Norge Leder NLM Utland	Generalsekretær Leder NLM Norge Leder NLM Utland Personalleder Økonomileder Regionledere utland Stedlig representant
Regionalt	Regionalt	Regionalt
Regionleder Regionstyrets formann (bør)	Regionleder Regionalt tilsynsråd	Regionleder b) Regionstyrets formann Regionstyrets nestformann

a) Rådsmøtet må få den funksjon det var tenkt i 1997 og samles minst en gang per år

b) Regionstyrets formann, nestformann og regionleder utgjør eldsteråd i regionen.

4. Sentralstyring

Fram til 1997 var det på papiret eldste fra foreningene som møtte på GF. Den forsamlingen ble etter hvert stor og uhåndterlig. Det ble derfor bestemt å overføre eldstefunksjonen til rådsmøtet, som var representativt sammensatt. Nå foreslås også rådsmøtet nedlagt og myndigheten overføres til en liten tilsynssynode (25 personer). Dermed er organisasjonstenkningen snudd opp ned i hyrde- og læresaker. Opprinnelig var det altså GF med sine 900 utsendinger, nå er det ei større lokal ledergruppe (rådsmøtet) og HS som har et samlet øverst ansvar. HS foreslår dette endret til ei lita gruppe som får svært stor myndighet. Tilsynssynoden får nå myndigheten rådsmøtet til nå har hatt. Det vil si at hvis det fremmes et forsalg om at tjenestedelingsprinsippet skal oppheves, eller at NLM skal åpne for homofilt praktiserende, er det ei lita gruppe på 25 personer som må godkjenne endringen med 2/3 flertall før saken kan fremmes for GF. I praksis betyr det at 17 personer kan avgjøre læremessige grunnregelendringer.

5. Regionleder HS sin mann

GF har tidligere avvist en organisering der regionleder har leder NLM Norge som sin nærmeste overordnede. Nå er det regionstyrets formann som innehar denne funksjonen. HS fremmer på nytt dette forslaget. Et forslag som etter mitt syn er problematisk rent administrativt, og i tillegg et markert steg i sentraliserende retning. Jeg har selv som kretssekretær opplevd at kretsen var uenig med HS i et organisatorisk spørsmål. Det ville vært håpløst for meg da å være HS sin mann i kretsen, og ikke kretsstyrets mann overfor HS, slik det vil bli hvis leder NLM Norge har personalansvaret. Dette forslaget må etter mitt syn avvises.

6. Forkynnelsens plass

Den omreisende forkynners plass og synet på vekkelsesforkynnelsen, svekkes etter mitt syn i dokumentet. Det understrekes av forkynnelsen er avgjørende i menighetens liv, og det er bra. Men den omreisende forkynners samlende funksjon og åndelige veilederansvar gjennom forkynnelse og sjelesorg svekkes. Selv om det i ett par setninger sies at det fortsatt vil være behov for omreisende forkynnere, møteserier og bibeluker, knyttes disse først og fremst opp mot steder uten egen organisert forsamling/menighet. Nå er hovedfokuset på pastorer, og det understrekes til og med at «de fleste ansatte i forkynnertjeneste og områdearbeid bør ha en del av stillingen knyttet til et fellesskap eller menighet.» NLM har til nå definert seg som en forkynnerbevegelse, med sikte på vekkelse. Nå er dette i ferd med å legges om til en pastorbevegelse. Jeg er langt fra sikker at en slik omlegging vil tjene vårt kall.

7. Tar ikke hensyn til regionenes størrelse

I den nasjonale tilsynssynoden, er det ikke tatt hensyn til regionenes størrelse. Det nevnes i en parentes som en mulig alternativ løsning på tilsynssynodens sammensetning, men forbigås siden i stillhet. Region sørvest som er nesten 40 % av organisasjonen, er representert med like mange tilsynsmenn som f.eks Region nord, som har få misjonsvenner og foreninger. Det oppleves udemokratisk.

8. Uryddig struktur

Dokumentet skisserer ikke tydelig ansvarsfordelingen mellom sentralstyret og tilsynsrådet og mellom regionstyret og regionalt tilsynsråd. Det står at det nasjonale tilsynsrådet skal godkjenne ansettelse av sentrale ledere med eldstefunksjon. Det vil i praksis si at sentralstyret må få godkjent ansettelse av f.eks ny generalsekretær, av tilsynsrådet. I tilsynsrådet sitter den gamle generalen og fire andre valgt av GF. Det samme gjelder regionleder på regionalt nivå. Her kan det snart bli interessekonflikter.

Et annet viktig spørsmål er hvem som skal avgjør hvilke saker som skal til sentralstyret og hvilke som skal til tilsynsrådet. Min spådom er at det kommer til å gå med tilsynsrådet, slik det til nå har gått med rådsmøtet; Det blir parkert til pynt på sidelinjen. Det samme vil nok også skje med tilsynssynoden. I HS sitt forslag til ny organisasjon, snakkes det om tilsyn i forbindelse med hyrde- og eldstefunksjonen. Så langt jeg kan forstå Bibelens tale om eldstefunksjonen, taler den om langt mer enn tilsyn som en eldstes ansvar. Det er en hovedsak for en eldste, å være en åndelig leder. Jeg er overbevist om at vi kommer best til rette med dette, ved å beholde hovedstyret som misjonens daglige eldsteråd, og styrke rådsmøtet sitt generalforsamlingsansvar i læresaker og andre saker som faller naturlig inn under eldstefunksjonen.

9.Videre behandling

§ 13 i NLMs grunnregler sier følgende: «Rådsmøtet har sammen med hovedstyret et særlig læreansvar på vegne av hele organisasjonen og kan overprøve vedtak i hovedstyret av læremessig karakter. Det består derfor av menn. Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.»

Forslag til vedtak: «Rådsmøtet 2021 mener det framlagte dokumentet med nødvendige grunnregelendringer. er av læremessig karakter (jfr. §13). Hvis HS etter rådsmøtets behandling vil fremme saken for GF, med de nødvendige grunnregelendringer, må saken først tilbake til rådsmøtet til avstemming. Forslaget må da ha 2/3 flertall i rådsmøtet, for at det kan fremmes for GF.»

Hans Nielsen Hauge på Ualand

Hans Nielsen Hauge (foto: ukjent)

Det er i år 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Han var flere ganger innom Rogaland, også Lund kommune.

Hauge fikk sitt åndelige gjennombrudd i 1796 og reiste Norge rundt de neste åtte årene. For det meste gikk han, men noen ganger brukte han båt. Etter åtte års virksomhet, sa myndighetene stopp, og Hauge ble fengslet. Dette fengselsoppholdet kostet han helsa. De åtte årene han virket som predikant, resulterte i et Norge som åndelig sett var snudd opp ned.

I avisen «Stavangeren» 15. april 1925, sto det en artikkel om et besøk Hans Nielsen Hauge hadde på Ualand i Lund kommune. På den tid sorterte Ualand og Heskestad under Helleland prosti. Artikkelen er basert på opptegnelser av lokalhistoriker Ole Gabriel J. Ueland, og har overskriften «Hans Nilssen Hauge og presten Reiner». Reiner var en særpreget prost på Helleland i perioden 1790-1823. Artikkelen gir et godt inntrykk av Hans Nielsen Hauges personlighet og gjennomslaget til hans forkynnelse. Jeg gjengir her artikkelen, lett språklig revidert.

En fremmed vandrer

Forsommeren 1804 kom en mann farende over heia fra Lund, med skreppe på ryggen. Han stanset i gårdstunet på Ualand, kastet et blikk på husene og valgte å gå inn i det mest forfalne. Huset sto der uten kledning, veggene var utbuet og råtne, torv fra taket var falt ned og i vinduene var det stukket inn filler istedenfor glass. I stuen satt en gammel hvitskjegget mann, og på stein- og moldgulvet gikk to barn og moret seg.

Den fremmede gikk bort og tok den gamle i hånden og hilste «Guds fred».  Den gamle mannen som het Knut, spurte hvor den fremmede kom fra og hvor han skulle reise. Han svarte at han var fra Østlandet og var en såmann. Knut sa at han kom for sent, for åkeren var kommet opp og sto pent i år. Den fremmede svarte at han helst ville så en sæd som skulle høstes i himmelen. Knut spurte enfoldig om den fremmede hadde fått noe nytt frø? Å nei, svarte den fremmede. «Frøet er nok det samme, men såingen er ikke lik den du har brukt.»

Ualand (foto: digitaltmuseum.no)

Knut ble meget nysgjerrig. Han forsto ikke den fremmedes tale. Det lå noe eget over mannen, som fengslet ham. Han ba mannen om å sitte ned til kona kom inn fra fjøset. Siden han hadde gått over den lange Skjydalsheia, kunne han nok trenge mat. Den fremmede takket for tilbudet og gikk bort og satte seg ved bordet. Med follede hender ba han så tårene rant nedover kinnene. Han ba om at Gud ville sende sin velsignende Ånd over dette hus, slik at han kunne få dra alle inn til seg i himmelen. Deretter ba han spesielt for gamle Knut, at Ånden kunne få hans hjerte opplatt før det var for sent, og han dermed måtte havne i dødsriket.

Deretter sang han en salme om Jesu ubegripelige kjærlighet. Slik sang og tone hadde Knut aldri hørt før. Han hadde sett både Kingo og Dass sine salmebøker. Det forekom Knut som om tonene kom ned fra himmelen og gikk gjennom marg og ben på han. Han hadde alltid trodd at presten Reiner var verdens beste taler, men presten hadde aldri gjort et slikt inntrykk på ham. Knut spurte hva den fremmede het, og om han var prest hos kongen. Mannen svarte at han het Hans Nielsen Hauge. Han hadde ikke gått i presteskole, men Helligånden hadde opplyst ham om hans og hele det norske folks syndenød. Han var en fattig mann på gods og gull, men var rik i Gud og vandret nå på veien hjem til himmelen. Han gikk bort og la sin hånd på Knuts skallede hode og sa blidt: «Skulle det ikke være gildt om du og jeg kunne få sitte ved Jesu side i de lyse saler i himmelen og takke og lovsyng vår Frelser fordi han led for oss på korset?»

Knut Ueland blir frelst

Knut satt tankefull en liten stund, men sa så til slutt at han nå hadde levet i mange år. Når han tenkte tilbake, var han redd for at han hadde overtrådt enkelte av buda. Men de groveste synder, som å slå i hjel, stjele eller drive hor, det kunne ingen beskylde ham for. Disse syndene hadde presten alltid advart mot. «Det står jo i Bibelen at Gud er nådig og forlater oss våre små synder, og presten Reiner kjenner meg godt og har nylig gitt meg forlatelse for alle mine synder.» Hauge dro et tungt sukk og sa at presten hadde ført ham på en gal vei som fører til helvete. Hvis han ikke gikk til Jesus og fikk forlatelse for både sine små og store synder, i troen på at Jesus hadde tatt alle på seg, kunne han ifølge Guds ord aldri komme inn i himmelen. Knut blev sittende stille. Hauges alvor og myndighet hadde gjort ham urolig.

Sønnekonen Guro kom inn fra fjøset og begynte å bære inn mat. Knut gikk ut på kjøkkenet til henne og fortalte om denne merkelige mann. De måtte endelig ikke slippe han ut av huset før alle fikk høre ham. Mannen hennes, Mikkel, og husets øvrige folk kom inn for å spise kveldsmat, og Hauge ble invitert til bords. Han ba om lov til å lese for maten, og i en hjertevarm bønn ba han at Gud ville velsigne maten til styrke for både legeme og sjel, slik at man kunne få se Guds uendelige godhet mot menneskene og takke ham sent og tidlig for hver dag man fikk leve og forberede seg for hjemreisen. Alle satt alvorlige og tankefulle til måltidet var over og Hauge hadde sunget et salmevers og takket for maten.

Gamle Knut ba Hauge be for seg til sin Jesus, som han kjente så lite. Hauges ord om at han må kaste all synd på ham, hadde aldri stått klart for ham før. Hauge svarte: «Stakkars gamle mann. Du kan ennå i din ellevte time finne din Frelser. Hvis du nå i kveld vil få inn gårdsfolket, skal vi ha et møte med den kjære Herre Jesus her i denne stua.» Om ikke lenge var både gårdsfolket og tre husmenn samlet i stuen. Hauge fant fram fra skreppen noen små sangbøker, som han delte ut. Han ba dem lete opp salmen «Ånd over ånder kom ned fra det høye». Hauge hadde en egen tone så han måtte synge alene, men det var noe betagende ved tonen, så alle ble revet med. Det var ikke den stive harde kirketone.

Da salmen var sunget, foldet Hauge hendene og ba Gud velsigne møtet, så ingen av de tilstedeværende måtte gå hjem og legge seg til å sove, før de hadde fått oppgjøret med sin himmelske Far i orden. Mens han ba slik, rant tårene nedover kinnene på ham. Deretter begynte han å tale og med lykkelig varme, skildret han Guds uendelige kjærlighet som fra evighet hadde besluttet å ofre det kjæreste han eide, sin egen sønn. Ingen kunne komme inn i himmelen på løfter og gode gjerninger, man alle måtte følge Jesu eksempel og leve i lydighet, bønn og tro. Han sluttet med å synge en salme og nedba den apostoliske velsignelse over de tilstedeværende.

Heskestad gamle kirke (foto: Dalane folkemuseum)

De unge reiste seg for å gå, men den gamle Knut ba dem sitte. Han kjente seg så urolig og følte at han ikke ville få sove. Alle ble sittende og Hauge fortalte dem varmt og enfoldig om Jesu liv. I den lyse sommernatt, lå flere på Ualand og ikke fikk sove. Den fremmede hadde åpnet en ny og ukjent dør inn til himmelen, og det gjaldt nå å finne den.

Det var ingen overflod av senger i huset, så Hauge foretrakk å sove på låven. Om natten begynte det å regne og det dryppet like i ansiktet hans. Han måtte flytte seg til en annen krok, hvor han sovnet. Han våknet ikke før gamle Knut kom og vekket ham neste morgen. Knut var meget glad og fortalte ham at Jesus om natten i søvne, hadde vist ham den rette dør. Nå ba han Hauge om ikke å forlate ham, før han vel var kommet inn døren. Hauge klappet han på skulderen og lovet å bli. Da de kom inn i stuen satt flere og ventet på dem. Det var kommet slik uro over dem, og Bibelen var blitt så uklar for dem. «Var det virkelig så at man trådte budene under føtter? Og kunne et menneske gå fortapt som på dødsleiet hadde gått til alters og fått forlatelse for sine synder?» Hauge talte lenge til dem. Da han var ferdig, tok den gamle Knut han i hånden, takket ham og sa at nå kunne han dø. Et nytt lys var gått opp for ham.

Hauge spurte etter øks og tau. Han ville til skogs for å flekke never til å tekke låvetaket med. Mikkel fulgte med, og de kom hjem med hver sin bør. Deretter gikk han opp på taket og reparerte skaden. Hauge gikk rundt i husene og talte med store og små. Han var en meget allsidig mann. Han lærte dem bedre fjøsstell og kunne endog gi dem en tegning til den første åkerplog.  Enkelte av hans sanger og småskrifter er oppbevart som en helligdom den dag i dag. Allmuen flokket seg om ham og kaptes om å få han inn i husene sine. Han samlet seg en disippelskare som tilba ham.

Prest Reiner til aksjon

Dette kom snart presten for øre, og Reiner var ikke den mann som ville finne seg i at en fremmed sjelehyrde trengte seg inn i hans hjord. Han sendte en av sine yngre og mest lærde menn, Halvar Aarrestad, for å undersøke forholdet. Halvar kom tilbake og meldte at det visst ikke var noe å gjøre. Hauge kunne «klumse» (fjetre) folket, og det var en slik bønn og sang som om det var i himmelen. Selv gamle oldinger som han trodde neppe hadde lært katekismen, sto opp for å prise Gud. Han hadde tatt med sin Bibel for å se at Hauge leste rett, og han kunne ikke finne noe galt. Halvar sluttet med at Hauge visst var et stort Guds redskap, for han følte seg selv meget urolig.

Presten spurte hvordan Hauge så ut og om det ikke helst var unge jenter som han søkte å «klumse». Halvar svarte at mannen så godt ut, og at det hvilte en eiendommelig fred og ro over ham. Denne fred kunne nok ha en dragende innflytelse, men han syntes at det helst var gamle og enfoldige mennesker som flokket seg om ham. Presten gikk urolig frem og tilbake på gulvet og mumlet. Halvar var nok ikke den rette mann til å sende mot kjetteren.

Neste dag skulle det være møte hos Ommund Vashus, og folk strømmet til fra alle kanter, så stuene og gangene var stappende fulle. I benken i høysetet hadde de ærverdige gamle samlet seg om Hauge. Salmesangen skulle akkurat til å begynne da noen ropte at presten kom ridende. Det ble alminnelig uro i forsamlingen, for man visste at han neppe kom i fredelig hensikt. Noen ville trenge seg fra bordet og gjemme seg, men Hauge sa rolig: «La oss alle sende opp en stille bønn for prestens sjel». Presten steg av hesten, og med ridepisken i hånden, trengte han seg inn i stuen. Alle gikk reddslagne til side, så presten stanset ikke før han kom til bordet. Han stirret på Hauge, som bød fram hånden for å hilse. Men presten løftet bare svøpen og vendte seg mot huset eier, Ommund, og spurt om han torde huse denne landstryker og matprest, «som vil forføre dere til å sove og synge dere inn i himmelen og til å kaste bort hverdagene, nå når dere har så mye å gjøre i hjemmene. Denne mann taler mye om kjærlighet uten gode gjerninger. Kan han nå få omtumle våre lettsindige unge piker og få disse i sin favn, skal vi snart få se følgene».

Presten fikk ikke si mer. Hauge begynte å synge «Vår Gud han er så fast en borg», og allmuen stemte i så det ljomet. Presten snek seg stille ut på kjøkkenet for å se hva som ville hende. Da salmen var sunget, ba Hauge at Guds ånd måtte være til stede og vekke de sikre sovende. Især ville han be at Gud måtte vekke opp de døde norske prester til liv i Jesus Kristus. Forsamlingen gråt og skottet bort på presten, og man mente at til og med prestens øyne var fuktige. Straks etter løste han hesten og gikk stille bort.

Haugiansk forsamling i Heskestad

De fem forstandere, Lars Høie, Ommund Vashus, Svend Dybing, Tore Heskestad og Asbjørn Omdal, samlet ofte gårdsfolket om seg og leste teksten av Johan Arnts huspostille og sang av Hauges sanger. Presten likte det ikke. Han advarte sine sognebarn mot «kjetteren og kvinneforføreren». Han kunngjorde til slutt fra kordøren at alle som holdt seg til Hauges lære, var vantro og kunne ikke motta nattverden. Dette ble et hardt støt for mange. De samlet seg derfor mer og mer i all hemmelighet, men presten hadde sine spioner ute. Da kirken til slutt ble stengt for dem, dannet man en broderring og nøt Jesu legeme og blod i Ommund Vashus sitt hus.

Det kom ofte brev og oppmuntringer fra Hauge, og «broderringen» levde et varmt og ivrig kristenliv. En dag kunne presten forkynne fra prekestolen, at han hadde anklaget Hauge for vranglære, og kongen hadde latt Hauge arrestere for livstid. Med høytidelig alvor la han sine sognebarn i sinne, at de aldri mer måtte la seg forføre av lettsindige plattenslagere (skrønemakere). Hvor hardt dette slaget enn virket, viste det seg at Hauges sæd hadde satt så dype røtter, at de ikke kunne rykkes opp tross alle prestens forsøk. Det merkelige er, at de fem forstanderes etterkommere, mer enn de fleste andre, har fått den nådegave til å rettlede både seg selv og andre inn på veien til himmelen.

Prestens klage over Hauge, sammen med andre opplysninger i denne sak, finnes i prestens arkiv.

 

 

Forfatteren av denne fortellingen, Ole Gabriel Jonasen Ueland (1854-1950), var gardbruker, bygdepolitiker og ordfører i Heskestad i 15 år. I tillegg samlet han mye lokalhistorisk og slektshistorisk stoff.

Ole Gabriel Jonasen Ueland

(foto: geni.com)

Norge i dyp krise

Barn 22 uker gammelt. (tegning Babyverden.no)

Hovedoppgaven til et lands myndigheter, er å verne om sine innbyggere. Når en gruppe av folket fratas sine rettigheter, er det tegn på at landet er i dyp krise.

Vi så det i Kina, og kanskje ser vi det enda. Kommunistene innførte en ettbarns politikk for å få kontroll på befolkningsveksten. De fleste ønsket seg en gutt. Utallige jenter fikk ikke leve, fordi de hadde feil kjønn.

Vi så det i Tyskland. Nazistene prentet inn i folket at jødene var mindreverdig, og ikke fortjente å leve. Konsekvensene var katastrofale. Jødene fikk ikke leve, fordi de var av feil etnisitet.

Vi ser det i Norge. Verdens rikeste land har fra fratatt de ufødte barna sitt rettsvern. Tusenvis får ikke vokse opp. De er så små at verdien av livet deres settes lik null. I Norge har dyrelivet et lovverk som gir det et betydelig vern, og godt er det. Du kan få lang fengselsstraff hvis du begår faunakriminalitet mot truede arter. Plyndring av rovfuglreir er et stort problem, med høy strafferamme. Menneskets reir derimot, er fritt vilt.

Fra Dagbladet (db.no) 25.04.2021

Nylig ble det opprettet sak mot en mann i Sandnes som matet ender. Det var en måke, som var ekspert på å ta maten fra endene. Mannen fikk tak i vingen til måken, og slengte den på vannet. Måken døde, og mannen er i politiets klør. Samtidig vedtar det ene politiske partiet etter det andre, at de vil arbeide for fritt fosterdrap fram til uke 18 eller 22. Folket vårt godtar livsløgnen. Spørsmålet om fosterdrap angår kun kvinnen, tror det norske folk. Barnets verdi blir fornektet. Det er tid for å gråte. Det er tid for å ta til gatene å protestere. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

Klipp fra Internett 25.04.2021

Samtidig har spørsmålet om barnets rettigheter en vanskelig side. For ingen bånd er så sterke som bånda mellom mor og barn. Det hender en sjelden gang, at hvis barnet i mors liv får leve, vil både mor og barn dø. Det hender en sjelden gang at hvis barnet får vokse og kan berges, vil mor dø. Liv står mot liv. Da må en i ydmykhet akseptere et umenneskelig vanskelig valg.

Da loven om fritt fosterdrap ble vedtatt på 1970-tallet, gikk kristenfolket fra dør til dør og samlet inn over 600 000 underskrifter til støttet for det ufødte barnet. Mer enn 10 000 gikk i «Ja til livet» marsj i Oslo. Jeg og min generasjon kristne sover. Vi orker ikke å kjempe for livet. Må Gud se i nåde til vårt norske folk. Gud, send vekkelse på ny!

Minnetale om mor

I dag er det mors avskjedsstund som samler oss. Mor fikk leve mange år og var klar for å reise herifra, men samtidig er det et stort tomrom etter henne. Mor var ikke den som preget avisene, hun var av de stille i landet. Men hun var MOR, med store bokstaver. Og det er vel den største hederstittel.

Mor ble født på Tungland 22. februar 1932. Foreldrene hennes var Thomas Fjelde fra Jørpeland og Inga Efteland fra Helleland og Bjerkreim. Mormor og morfar treftes i Stavanger og ble gift våren 1921. Da bosatte de seg i nybygd hus ved sjøen på Tungland. Mor var minstebarnet i søskenflokken på fem. Søsknene var Tore, Marton, Sverre og Ingrid. De to jentene var noen år yngre enn gutene, og det ble derfor knyttet ekstra sterke bånd mellom mor og moster. Bånd som varte livet ut.

Da krigen var slutt i 1945, flyttet mor og foreldrene til Selemork, hvor de forpaktet garden. Det ble et tre-års prosjekt. I 1946 var mor ferdig med folkeskolen, og fikk sin første jobb. Hun var da hushjelp hos frk. Vedø, som var bokhandler på Jørpeland og hadde leilighet hos Bertinius Tungland. Senere ble hun «butikkjomfru» i Lea-butikken og hadde også litt husarbeid for Anna Lea. Det var moster som ordnet med den jobben. Mor likte best at andre ordnet opp for henne. Hun var unormalt beskjeden, og sa selv at hun som barn trivdes best ved skjørtekanten til mor. Når hun ble eldre, var det storesøster som var «støttekontakt». Vi hadde ikke telefon heime mens vi var små. Et fast innslag i hverdagen, var når mor tok sykkelen fatt og syklet til telefonkiosken i Vågen for å «ringe til Ingrid».

Mor og far ble kjent på bedehuset. De ble gift nyttårsaften 1955. Da fikk de flytte inn i leilighet i 2.etasje hos Maggi og Helmer Solgård i Steinhagen på Tungland, og der bodde de til deres eget hus sto ferdig i februar 1963. Torild og jeg ble født mens vi bodde hos Maggi og Helmer, Einar kom ei uke etter at de flyttet inn i det nye huset, mens Sissel kom i 1965. I tillegg mistet de et barn før det var født, i perioden mellom Torild og meg.

Mor sluttet i lønnet arbeid da hun ble gift, men hadde en vaskejobb hos broren Sverre, på Fjelde mek verksted, noen få år før far ble pensjonist. Det var derfor heimen som var mor sin hovedarena. Her sørget hun for stell av oss ungene så lenge det trengtes, for mat og renhold og at hagen så akseptabel ut. Jeg kan kun huske en gang at far kom med et negativt hjertesukk overfor mor. Da hadde han svettet med å klippe hekken, og mor kom stadig med kommentarer om forbedringer. «Hun blir aldri fornøyd», sukket far stille. Mor visste hvordan hun ville ha det, og var ikke redd for å si ifra.

På samme tid som mor ble født, ble foreldrene hennes frelst i en vekkelse på Jøssang. Mor fikk derfor vokse opp i en kristen heim, og var en kristen hele livet. Hun fant sin plass på bedehuset, og her traff hun også far. Der var de også aktivt med gjennom hele livet. Mor sa aldri noe på møtene, til det var hun for beskjeden. Hun var med i Misjonssambandets yngre kvinneforening, helt til helsa sviktet. Hun var også med en periode i en annen kvinneforening. Mor var glad i å synge, og sang i musikklaget på bedehuset i sin ungdom, og som pensjonist ble hun med i damekoret Samklang. Ellers var mor og far med som arrangører av formiddagstreffet på bedehuset.

Mor deltok aldri i politiske aktiviteter. Men det var en sak som hun engasjerte seg i og som rystet henne slik at hun til og med klarte å overstyre beskjedenheten. Da det ble fremmet forslag om endring i abortloven i 1974, ble det i Norge samlet inn mer enn 600 000 underskrifter mot det nye lovforslaget. Mor var en av dem som tok sykkelen fatt fra hus til hus, for å få folk til å skrive under på oppropet som sa ja til livet.

I 1987 fikk mor og far sitt første barnebarn. Da ble Ragne født på Voss sykehus. Siden kom 11 barnebarn og 8 oldebarn. Det var stor stas for mor. Mor var veldig glad i barnebarna og oldebarna, selv om hun ikke alltid klarte å sette så store ord på det. I 1989 flyttet Sissel til Lebesby i Finnmark. Da begynte en ny æra for mor og far. I oppveksten reiste vi aldri på ferieturer. Det lengste vi reiste, var en tur en gang iblant, til Hinna og Vaulen for å besøke moster og onkel Per. Etter at Sissel flyttet til Finnmark, reiste de hvert år dit på besøk. Jeg flyttet også bort fra Rogaland, og mor og far kom ofte på besøk.

Ikke lenge etter årtusenskiftet, begynte helsa til far og skrante. Huset i Steinhagen ble derfor solgt i 2009 og mor og far flyttet til Wallem. Far døde i desember 2010, så mor fikk omtrent 10 år alene. Ikke lenge etter at far døde, merket vi at også mor ble preget av alderdommen, og demenssykdommen satte sitt preg på henne, sakte men sikkert. I juni 2019 fikk hun leilighet på Jonskobergets demensavdeling. Her hadde hun det veldig godt, og ble tatt vare på av personalet på en enestående god måte.

Etter at hun ble dement, forsvant også noe av beskjedenheten. Når jeg leste fra andaktsbok og bibel, ba og sang sammen med henne, kom det som oftest et sukk fra henne: «Det var fint». De sangen vi oftest sang, er de to fellessangene vi synger her i kirken, «Salige visshet, Jesus er min» og «Takk at du tok mine byrder». Andre påskedag hadde vi en sangstund. Vi hørte på sangen «Kven kan seia ut den glede». Siste verset slutter slik: «Hans (Jesus) eg evig væra vil». Da kom det momentant fra mor: Det vil jeg også! Den siste sangstund vi hadde, var på mandagen, den uka hun døde. Da var det Astrid og meg som sang, og det var gripende å merke at mor sang med, selv så svak hun var.

Uka før påske ble mor plutselig dårlig. Legen trodde først det var et slag, men det var det ikke. Men etter den hendelsen, gikk det raskt nedover med mors helse. Tirsdag 13. april merket vi at det gikk mot slutten. Hun sov mye, men var våken i korte øyeblikk. Hun fikk blant annet snakket en siste gang med Sissel på telefonen, før hun ca. kl.12.00 sovnet, for ikke å våkne igjen. Vi merket at hun periodevis hørte hva vi snakket om og gløttet litt på øyelokkene. Hun lå og sov fra tirsdag til fredag 16.4 kl.22.55. Da fikk hun flyttet heim til himmelen, 89 år gammel, mens Sissel og Julianne holdt henne i hendene. Vi søsken, svigerbarn og barnebarn fikk være sammen med mor den siste uka, til tross for smittesituasjonen, noe vi er veldig takknemlige for. Så er det mitt ønske, og mor sitt, at vi må få bli i himlen sammen, vi som var det her på jord.

Vi lyser fred over mors veldig gode minne.

(Minnetale i mors begravelse, Jørpeland kyrkje 23. april 2021)

Predikant og sangforfatter Per Nordsletten

Per Nordsletten og datteren Marit Mølmen

(foto Kjelland 1987)

Per Nordsletten var en kjempe i dobbel forstand. Han ruvet rent menneskelig med sine kjempekrefter, men mest av alt ruvet han som forkynner og åndelig høvding.

Per hadde vært på en av sine mange preiketurer til Nord-Møre. Nå skulle han videre, og en av bøndene i bygda ville gjerne skysse Per til neste preikeplass. Han hadde nok prøvd ved tidligere anledninger også, uten at Per tok imot tilbudet. Bonden syntes dette var uforståelig, og sa til Per: «Det er da merkelig, Nordsletten. Jeg får aldri lov å skysse deg, men mange av de yngre emissærene vil gjerne ha skyss.» Per var kjapp med svaret: «De skulle ikke fått skyss, de skulle heller fått juling med en stokk. Du kan skysse de unge, men jeg går. Folk har da annet å gjøre enn å skysse på meg.»

Langt liv som forkynner

Per Nordsletten begynte som omreisende emissær, kort tid etter at han ble frelst i 1858. Han var da 21 år gammel. Per var bonde på Nordsletten, men kjente kallet til å vitne om sin Frelser også for andre. Om vinteren kunne han være borte i mange uker i strekk, mens han om sommeren for det meste hadde enkle møter i øvre Gudbrandsdalen og i Romsdal. Det var ikke uvanlig at han i slåtta la fra seg ljåen lørdag kveld, skiftet klær og gikk opp mot fem mil om natta. Vel framme hadde han både to og tre møter på søndagen, før han natt til mandag vandret de samme fem mil heim igjen. Mandag morgen var han så klar med ljåen for å fortsette slåttonna. Han fortsatte som predikant fram til han var omtrent 70 år. Da sviktet helsa, først konas og siden også helsa til Per.

Fra: Nidaros 24.10.1947

I Gudbrandsdalen var kristenlivet i Nordslettens ungdomstid, preget av haugianismen. Men det var ved lesning av den svenske forkynneren Rosenius sine skrifter, at han ble frelst. Hans forkynnelse var evangelisk frigjørende, men hadde også markerte trekk fra det haugianske alvor. Det er sagt om Per at han var som en gråstein hugget ut av fjellet, med mange skarpe kanter. Han var seg selv, på godt og vondt. Han kunne være øm og varm, men også så kvass med tunga at folk ble redd han. Han sa rett fram det han mente, og kunne være bitende ironisk.

Per Nordsletten i 40-års alderen (foto Dehli 1928)

Pastor Brekke reiste en tid som forkynner, sammen med Per Nordsletten. I en omtale av Per på hans 85 års dag, skrev han blant annet: «Har man en gang hørt Nordsletten tale, var han ikke lett å glemme. Han var slagferdig som få og det var en høyhet over ham hvor man enn møtte ham. Det var nesten som å sitte i nærheten av et høyt fjell, man kjente seg så liten og fattig. På samme tid var det så usigelig godt og trygt å erfare hans faderlige omsorg og varme hjertelag.»

Nordsletten reiste det meste av livet uten fast ansettelse i noen organisasjon. Fra 1867 ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap i Trøndelag krets. Etter noen år i deres tjeneste, sto han noen måneder i en vekkelse i Horg. Mens han var der, fikk han beskjed fra kretssekretæren om at det nå var så mange som ventet på Per i andre bygder, at han måtte avslutte virksomheten i Horg og reise videre. Dette falt ikke i god jord hos den mektige forkynneren. Han sendte svar tilbake: «Jeg blir i Horg til jeg er ferdig og melder meg herved ut som forkynner i Trondhjems krets av Det Norske Misjonsselskap. Vennlig hilsen. Ærbødigst Peder Nordsletten». Etter dette fortsatte han å reise fritt, både for lokale foreninger, Indremisjonen og Misjonsselskapet. Han reiste mest i Trøndelag og møre og Romsdal fylker, men også noe på Østlandet, og han fikk ofte stå i omfattende vekkelser.

Fra: Agder Tidend 30.01.1925

NMS var hele livet hans hjertebarn. Samtidig var han sterkt knyttet til Den norske kirke. Selv om han kunne være dypt uenig med presten, møtte han opp i gudstjenesten «for eksemplets skyld». Han var kritisk til en del av seremoniene i kirken, ikke minst konfirmasjonen. Da sønnen Jonas skulle konfirmeres, ville ikke Per være med i kirken. Han «ville ikke sitte og høre at konfirmantene står der og lyver». Mot slutten av livet begynte den liberale teologi å få sterkere fotfeste i kirken, noe som smertet Nordsletten dypt. Dette gjorde også at han ble mer fremmedgjort for kirken, og han søkte kontakt med ledere innen Frikirken. Han hadde heller ikke sans for Kinamisjonens radikale lavkirkelighet. En gang kom Ludvig Hope for å ha møter i Orkdal. Da hadde Per reist foran og stengt alle bedehusene for Hope. Han beholdt sitt kritiske syn på Kinamisjonen livet ut, men mildnet i omtalen av dem.

Hope var ellers flere ganger innom på besøk hos Per. En gang var Hope på gjennomreise gjennom Lesja, og ville stikke innom for å hilse på Per. Skysskaren ventet ved veien, og benyttet anledningen til å gi hesten mat. Det varte og rakk før Hope kom tilbake. Da han endelig kom, fortalte han at da han kom innfor døra, hadde Per akkurat startet på andakten, og da den var ferdig fortsatte han å be i 45 minutter. Hope måtte stå på gangen å vente denne timen, før Per endelig sa amen, og Hope kunne gå inn i stua og hilse på ham. Da Per senere fikk høre at Hope hadde stått så lenge på gangen, kommenterte han tørt: «Det var godt for Hope det, så kunne da han også engang få høre en skikkelig bønn.»

Fra: Den Unge Soldat 1968

En ting som særpreget Nordsletten sin tjeneste, var den omfattende sjelesorg han utøvde i brevs form. Pastor Brekke skrev at «om alle disse brev som han har skrevet til nyvakte og eldre troende var samlet, ville det bli mange bøker. Og jeg tror det ville vises seg at de ikke ville bli noen tynne bøker». Mange oppsøkte Per, også til personlig sjelesorg. Da kom de ofte til heimen der han bodde, mens han var på møter. Utallige oppsøkte han også i heimen på Nordsletten. Bygdefolket kjente Nordsletten fra hans kvasse og ironiske side, likevel var det Per de oppsøkte når de trengte hjelp for menneskelig og åndelig nød.

Fra: Kirke og kultur nr.2 1940

Fra: Syn og Segn 1973

Per Nordsletten kunne som nevnt være både kvass og direkte i sin tale. En gang skrev han i et brev med utgangspunkt i fortellingen om dommen fra Mat 25,24ff: «Taler jeg til dem som har penger, så er det alltid unnskyldninger, og noen svarer kaldt: Fattigvesenet får gjøre det. Da tenker jeg, -sette Jesus på Fattigvesenet! Av dem som har hjerte for Jesus i sine lidende lemmer, er det få som har midler». I Hovin i Horg sto Per i vekkelse. En kveld startet han med å si at han hadde hørt at det ville komme en mann på møte, for å forstyrre samlingen. Det ville vært forskrekkelig av meg å ikke si fra, slik at dere kan ta deres forhåndsregler, fortsatte han. Det var like før det brøt ut panikk i stua der møtet var.  Så begynte han å legge ut teksten, og folket forsto hva han mente og roet seg. To uker senere var han på møte i ei annen bygd. Da fortalte han om møtet i Hovin. «Det ble uro mellom folket, men så fortalte jeg at det bare var Satan som kom, manndraperen fra evighet av, og da ble de rolige.»

Fra: Gripsland 2000

Da han ble eldre, hadde han noen ganger med seg yngre forkynnere. Per var en autoritet, som de unge hadde stor respekt for. Han var veldig direkte og til dels krass i sin veiledning av de yngre. En av disse var nevnte M. A. Brekke. Brekke var god til å synge, noe Nordsletten satte ekstra pris på. En gang inviterte han Brekke til noen møter på Lesja. I invitasjonen skrev han blant annet: «Du er ung, og du kan synge for de unge. Og så kan jeg preike, for det gjør jeg bedre enn du. Jeg preiker slik at hele Gudbrandsdalen kunne bli frelst. Men de kommer ikke og hører på meg. Men når du som er ung kommer, da vil også ungdommen møte fram. Så skal jeg hjelpe til.»

Per Nordsletten (t.v.) sammen med Ola Detli og Sylfest Lund i 1870.

(Foto: Bøgda vår 1986)

Sangforfatter

I generasjonene etter Per Nordsletten, er det nok sangene hans som han vil bli best husket for. Nordsletten skrev mange dikt og sanger. Flere av dem var av heller liten poetisk verdi, mens flere andre er noen perler som vil leve lenge blant kristenfolket. Per hadde selv en kraftig og klar sangstemme. På sine mange vandringsturer til og fra møter, sang han ofte av full hals, så folk kunne høre han på lang avstand. Som oftest sang han også flere sanger på møtene hvor han forkynte Guds ord.

Mange av hans sanger kan sammenfattes i to tema, «hvordan jeg er» og «hvordan Jesus er». Det evige mål i himmelen, var også et tema som ofte gikk igjen. I bedehusets sangbok er det med fire av hans sanger og en sang som han har gjendiktet. Hans egne sanger er «Den Gud på hvem jeg tror, meg all min synd forlater», «Jeg kjenner et navn med så deilig en klang», «O min Frelser så kjær, hvor elendig jeg er» og «Vår store Gud gjør store under». Talende nok, er alle disse plassert under emnet «Kamp og seier». Den siste sangen i Sangboken fra hans penn, er en kjær himmelsang. Den heter «For Guds folk er hvilen tilbake». Peter J. Myklebust Moe skrev en sang i 1889, som Nordsletten omarbeidet ganske fritt til den versjonen som brukes i dag.

Per Nordsletten 52 år. (foto Dehli 1928)

Per samlet i 1899 mange av sangene sine i et lite sanghefte, som han kalte «Nogle religiøse sange». Heftet kom i nye opplag i 1903 og 1907. Her har han tatt med alle sine kjente sanger og flere ukjente. Noen er også gjendiktninger av andres tekster.  Det er til sammen 33 sanger i heftet. Utenom de nevnte fem sangene, er kanskje «Englene forkynner fred for de arme kvinner» (skrevet påskemorgen 1880) og «Om jeg forglemmer Zion, så sier Herren Gud» (gjendiktning av Fredrik Engelkes sang fra 1872) de mest kjente. Jeg vil ta med en av de mer ukjente sangene hans, som står på nr.11 i sangheftet hans. Den kan synges på melodien «Våk, min sjel, og bed»:

Jesus kaller deg, kom o sjel til meg.

Ser du ei mitt hjerte bløde, da for deg jeg led og døde

For å redde deg, kom o sjel til meg.

Kan du lenger gå, nå å trede på

Dette blod, som kan deg redde, fra all synd, død og Guds vrede!

Kan du lenger gå, nå og det forsmå?

 

Hva har jeg deg gjort, at du løp så fort

Langt ifra mitt kjød det varme, inn i synd og Satans arme

Glemmer meg helt bort, hva har jeg deg gjort?

 

Kom i hu det hjem, som jeg giver dem

Som meg har på korsgang følger, gjennom storm og grumme bølger

Stille havn og hjem, snart jeg giver dem.

 

Kjære kom i dag, redningen mottak.

Snart jeg døren ellers stenger, deg i pølen grusomt slenger.

Det er alvorssak, kjære kom i dag.

 

I mitt dyre blod, denne livets flod

Kast nå all din synd og våde: For den roper nåde, nåde

Synden rød som blod, kast i denne flod.

 

Blir så veien trang, den er dog ei lang

Legg deg kun inntil hans hjerte, med din nød og all din smerte

Snart blir jubelsang, glemt er veien trang.

Det er lite som er kjent om bakgrunnen for Nordslettens sanger. En prest besøkte Per da han var blitt gammel. Han ønsket å få vite noe om sangenes bakgrunn, men det ville ikke Per fortelle. Han var mer opptatt av hva Jesus har gjort enn hva Per hadde utrettet. Jeg har hørt fortalt at sangen «O min frelser så kjær, hvor elendig jeg er» ble skrevet etter en spesiell hendelse. Per hadde kommet heim etter en lang preiketur og var trett og lei. Han ville gå til fjells, for å slappe av i hytta. Da ville han være alene, selv ikke hunden fikk være med. Men hunden hørte ikke på det øret, og fulgte etter Per. Da ble han så sint at han sparket til hunden. Den hylte, og sprang heim med halen mellom beina. Da ble samvittigheten hans vakt og sangen født. «Kan du have meg kjær, selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud». Jeg har ikke funnet skriftlig belegg for denne historien.

Så langt jeg vet har ikke Per Nordsletten gitt ut noen egne oppbyggelsesbøker. Han har imidlertid bidratt i to huspostiller, der mange forfattere har gått sammen om å utgi sine taler. I boka «Kjæmp for kronen» (1889) har Per bidratt med tre taler, og i boka «Kristus vort Liv» (1892) med to.

Per Nordsletten (foto Flå 1994)

Bonde og familiemann på Lesja

Marit og Ole Nordsletten hadde begge vokst opp i Lesja. De ble gift i 1831 og fire år senere kjøpte de det lille bruket Nordsletten. Det var lite dyrket mark på garden, og flere uår fulgte etter hverandre etter at Ole og Marit hadde overtatt garden. Det var derfor en utpreget fattigdom som preget familien. Marit og Ole fikk seks barn, hvorav to døde som små, en druknet i Lesjaskogvannet kun ni år gammel, og to dro til Amerika. Det var derfor kun sønnen Peder (kalt Per), som ble igjen i Norge. Per ble født 16. februar 1837 og døpt 5. mars samme år. Han måtte tidlig delta i arbeidet på gården, men fikk såpass med skolegang at han lærte å skrive og å lese. Allerede som 17-åring måtte han overta garden etter faren, fordi faren ikke klarte å ta ansvaret lenger. Per var normalt høy, men bredskuldret og unormalt sterk. Han kunne derfor ta mange tunge tak, som var nødvendig for å få endene til å møtes. I tillegg til gardsarbeidet, drev han også en tid som sildeselger.

Fra: googlemaps.no

Per var ingen kristen i ungdomstiden. Han levde et verdslig liv, drakk alkohol en gang iblant og var en kløpper til å spille kort. I 1858 var han blitt 21 år. En natt han spilt kort, var han heldig og vant noe penger. Men da ble samvittigheten vakt, og han kjente Guds dom hang over seg. Vel heime gikk han i stallen og stelte hestene, og der falt han på kne og ropte til Gud om nåde. «Det var bare Vår Herre, jeg og hestene som hørte det som gikk for seg der inne i stallen», sa han i ettertid. Og han la til at «det var godt den sterkeste fikk tak i meg. Ellers kunne jeg blitt en farlig kar».

Per Nordsletten si mor Marit. (foto Dehli 1928)

Anne Nordsletten 50 år (foto Dehli 1928)

Året etter at han ble frelst, giftet han seg med Anne Lyftingsmo fra Lesja. Hun var to år eldre enn Per, og en bekjennende kristen. De stifte heim i fattige kår på Nordsletten. Her kom barna Marit (f.1860), Ole (f.1862), Jonas (f.1865), Ingeborg (f.1868), Marie (f.1870) og Eli (f.1874). Alle barna fikk vokse opp og bosatte seg i kommunen. Eneste unntaket var sønnen Ole, som emigrerte til Amerika i 1884. Det ble derfor sønnen Jonas som overtok Nordsletten etter foreldrene i 1901. Jonas og kona Hanna fikk fem barn, og sønnen Per overtok garden etter dem i 1918.

De første årene levde Anna og Per Nordsletten i fattigdom. De bestemte seg derfor for å selge garden til Pers yngre bror Ole, og selv emigrere til Amerika. Familien reiste fra Lesja i 1867, men da de kom til Ålesund fikk de tilbud om å forpakte en større gard på Slinning, like utenfor byen. Etter tre år på Sunnmøre, flyttet familien heim igjen til Nordsletten. Per sin bror, Ole, hadde da bestemt seg for å dra til Amerika, og Per kunne kjøpe garden tilbake. Etter dette ble familien boende på Nordsletten. Foreldrene til Per bodde også på garden, med unntak av fem år i Red Wing i Minnesota i 1878-1883. Ole døde i 1889, mens Marit levde til 1893.

Nordsletten før brannen (foto Dehli 1928)

Vel tilbake på Nordsletten, la Per ned mye krefter i nydyrking. Garden måtte bli større, for at familien ikke skulle sulte. Da han i tillegg fikk bygget ei hytte på fjellet som han leide ut som turisthytte, kom familien ovenpå økonomisk. I 1915 opplevde de en katastrofe på garden. Hovedbygningen på halvannen etasje som Per hadde satt opp i 1886, tok fyr og brant ned til grunnen. Huset var ikke forsikret. Mange hadde anbefalt Per å forsikre eiendommen, også sønnen Jonas hadde talt for det. Men Per var steil som vanlig, og hevdet med styrke at Gud skulle ta seg av den saken. Etter brannen beholdt Per roen, og sa «Det faller jo ikke en spurv til jorden uten av vår Fader vil. Og dette må vel være mer enn en spurv.» Etter brannen ble hele garden forsikret.

Per Nordsletten sin sønn Jonas, kona og de tre eldste barna 

(foto Kjelland 1987)

Anne sin helse begynte tidlig å svekkes. Per innså da at han trengtes heime, og trappet ned forkynnervirksomheten. Året etter brannen, ble helsa hennes forverret, og hun trengte å stelles. Per tok hovedtyngden med stellet, men sønnen og svigerdatteren hjalp mye til. Per fikk selv plager med gikt. I 1920 ble Per rammet av slag og like etter falt han og brakk lårhalsen. Etter det var han sengeliggende fram til han døde 22. november 1923. Kona Anne døde 26. november 1921.

Kista med Per Nordsletten føres bort.

(foto Gudbrandsdalsmusea)

(Sitatene i denne artikkelen er språklig revidert.)

 

Kilder

Arnfinn Kjelland: Bygdebok for Lesja (1987)

Bjarne Kvam: En ordets lansesvinger. M. A. Brekke (1953)

Gunnar Dehli: Per Nordsletten (1928)

Jens P Flå m.fl.: Ein såmann gjekk ut (1994)

Lars Aanestad m.fl.: Kristen sang og musikk (1965)

Olav Hagesæther: Kirken og tiden (1991)

Olav Myrstad: Av liv til liv (1952)

Per Nordsletten: Nogle religiøse sange (1907)

Sangboken syng for Herren

Tobias Salmelid (red): Lundes Sang og salme leksikon (1997)

Torbjørn Greipsland: Tid for å le (2000)

Oppdal Historielag: Bøgda vår (1986)

M. A. Brekke: Omtale av Nordsletten i Namdal Folkeblad 13.06.1922

digitalarkivet.no

googlemaps.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)