I 1931 opplevde ei gruppe misjonærer i Kina et Guds under. Byen de oppholdt seg i ble angrepet av en kommunist hær, men plutselig grep Gud inn og reddet byen og misjonærene.
26. mai i 2021 er det 90 år siden denne hendelsen, som misjonær Asbjørn Aavik har formidlet både i sine bøker, og i juleheftet «Når lysene tennes». Asbjørn Ulrichsen ble født i Spangereid i Lindesnes kommune i 1902. Han tok senere etternavnet Aavik. Etter misjonsskolen på Fjellhaug, reiste han til Kina i 1928. Han ble plassert i byen Yunyang, og startet med å lese språk. Før utreise var han blitt forlovet med Ragna Torgersen (f.1906) fra Hokksund i Øvre Eiker. Som skikken var, kom hun til Kina året etter. Ragna skulle bruke det første året i Kina til å lese språk, så giftemålet ble ikke før 4. april 1931. De hadde resten av sin første periode i Yunyang.
Etter bryllupet var Ragna og Asbjørn Aaavik alene som misjonærer i Yunyang. De gledet seg med å innrede sin egen bolig, og gjør heimen så trivelig som mulig. Men det var mørke skyer i horisonten. Det var borgerkrigsliknende tilstander i Kina på denne tiden. Det var utallige røverbander som herjet, og kommunistlederen Mao Zedong hadde mange avdelinger som kjempet mot nasjonalistregjeringen til Chiang Kai-shek. En slik avdeling ble ledet av Ho-Lung (Elvedragen). Han dro på dette tidspunkt fra by til by og plyndret. Hvite utlendinger var særlig utsatt for kidnapping, fordi kommunistene regnet med de kunne få store beløp i utpressing for misjonærene.
I mai 1931 begynte ryktene å gå om at Ho-Lung og hans hær var på vei mot Yunyang. I Yunyang var det en kristen postmester. Han var tilflytter og metodist, men gikk i forsamlingen til Aavik sammen med kone og seks gutter. Denne postmester holdt Aavik oppdatert om situasjonen. 17. mai kunne han fortelle at Ho-Lung hadde tatt mange byer i nærheten og var på vei mot Yunyang. Postmesteren var klar i sin anbefaling til Ragna og Asbjørn, nemlig at de burde komme seg bort. Aaviks fulgte postmesterens råd. De pakket ned leiligheten, og fordelte det de kunne få med seg i noen små pakker.
De fikk tak i en båt, og tenkte å dra i ly av nattemørket. I det de skulle gå, kom postmesteren på nytt. Han kunne fortelle at kommunistene nå var kun 6-7 mil unna, og at det var umulig å komme forbi dem med båt. De andre veiene var stengt av røverbander, så det var ikke annet å gjøre enn å bli hvor de var. Det ble ei natt med lite søvn. Ut på formiddagen 18. mai, kom noen med beskjed om at det var ei gruppe med hvite på vei inn i byen. Det var misjonærene Berta og Jakob Straume med tre barn og Dagny og Alfred Lien med ei datter. De hadde flyktet til fots i flere dager, fra misjonsstasjonen i Fanghsien. Dagen etter kom ei ny gruppe misjonærer, denne gang fra Kunchow. Det var Louise og Olaf Lie med tre barn, Emma og Arne Tiltnes med fem barn og Sofie Istad. Dermed var de plutselig 11 voksne og 12 barn stuet tett i tett i heimen til Ragna og Asbjørn Aavik. Den siste gjengen hadde så vidt unnsluppet kommunistene, gjennom en port på motsatt side av byen enn der soldatene angrep, og så med båt til Yunyang.
De neste dagene samtalte misjonærene mye om hvordan de skulle klare å flykte fra Yunyang, men det var ingen fluktvei. De måtte derfor bli hvor de var. Det ble mange møtestunder, og Aavik mintes at de leste for hverandre om Guds løfter, og sang mange kjente og kjære sanger. «Vår Gud han er så faste en borg», «Den som bor i den høyestes skjul» og «Velt alle dine veie og all din hjertesorg på ham som har i eie den hele himlens borg.» Etter et bønnemøte i kirken, hørte de Emma Tiltnes synge for barna som lå tett i tett på gulvet: «Ingen er så trygg i fare». Hun sang hele sangen, men ett vers sang hun flere ganger: «Herren vokter selv på sine dem ei rører noen pine..» (gammel oversettelse).
Så kom tirsdag 26. mai 1931. Postmesteren hadde vært innom misjonærene med en klar beskjed. De røde var nå på full marsj mot Yunyang. Misjonærene samlet seg til bønnemøte i Aaviks stue, som nå også var soverom. Det møtet startet med sangen «Rundt omkring Jerusalem er det stor berge, rundt omkring sitt folk på jord Herren står som verge… Herrens engler leirer seg rundt omkring oss alle, frir oss ifra farer ut, så vi ei skal falle.» Både store og små falt på kne i bønn til Gud. En guddommelig ro og fred kom over dem. Etter bønnemøtet var det rådslagning, hvor det ble bestemt å evakuere. De kom ned til elven, men ikke lenger. De røde var allerede på andre siden av elven. Det var bare for misjonærene å sette kursen tilbake til misjonsstasjonen.
Vel framme ble det nytt bønnemøte, som varte i flere timer. Mens bønnemøtet pågikk, begynte kulene å slå inn i veggen i andre etasje. Drønn av lette kanoner hørtes i det fjerne. Kampene ble hardere mellom byens soldater og den røde hær, men plutselig ble det stille. Misjonærene fryktet for at de røde hadde nedkjempet byens soldater og var på vei mot misjonsstasjonen og «de rike hvite». Plutselig kommer en evangelist stormende inn i stua. Han kunne fortelle at kommunistene hadde flyktet samme vei som de kom. Det var ikke på grunn av våre soldater at de røde flyktet, fortalte evangelisten. For byens soldater hadde flyktet i motsatt retning. Det hele var uforståelig.
Dagen etter gikk Aavik og en av de andre misjonærene ut av byen for å besøke noen kristne som bodde der. Underveis gikk de forbi mange lik, både fra byens hær og fra kommunistenes. Bøndene holdt på å begrave de døde. De grov ikke dypt. En fing stakk opp en plass. Et annet sted holdt en hund på å gnage på en fot som stakk opp av jorda. Så kom de fram til en av de kristne. Der fikk de beskjed om at ingen av de sivile hadde lidd noen overlast. På veien mot Yunyang hadde soldatene fått litt mat som de betalte for, men de hadde liten tid. De gikk i full fart mot byen.
Det rare var at soldatene kom kjapt tilbake. De var forvirret og spurte bonden om det var to murer rundt Yunyang? Bonden benektet det, men soldatene sto på sitt. De hadde sett to murer. Neste spørsmål var enda merkeligere. Er det utenlandske soldater i byen? Nei, bonden kunne bestemt avvise noe slikt. Men soldatene var nok en gang urokkelige. De hadde sett noen høye lyse skikkelser på den ytterste muren. De store utenlandske soldatene hadde noen veldige sverd og det var et sterkt lys over det hele. Ved det synet ble soldatene som lammet, og la på flukt.
Misjonærene så på
hverandre. Dette underet med englene på bymuren hendt mens misjonærene lå på
kne i bønn til sin himmelske Far, og overgav seg selv i hans hender. Da reiste
Herren en ekstra mur rundt dem, og sendte sine engler for å holde vakt. Ingen
inne i byen så noe til dette. Det var bare synlig for den røde hær som ville
angripe dem. Det ble en høyhellig opplevelse for misjonærene som opplevde
dette. Og misjonæren ble minnet om den gamle barnebønn:
Når jeg legger meg til
hvile,
Tretten engler om meg
står.
Tvende til min høyre ile,
Tvende til min venstre
går.
To på vakt ved hodeputen,
To ved foten dessforuten,
To meg dekker,
To meg vekker,
En meg viser
Alle himlens paradiser.
Og verset fra Salme 34,8:
«Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.»
Kilder
Asbjørn Aavik: Roser i
regn (1977)
Trygve Bjerkrheim: Når
lysene tennes 1. Engler på murene, av Asbjørn Aavik (1960)
Trygve Bjerkrheim: Når
lysene tennes 22. Engler på murene, av Asbjørn Aavik (1982)
Misjonæralbumet. NLM 70
år. (1962)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar