Skriften alene

I dag står det en svær kamp om Guds ord. Er Bibelen eneste absolutte rettesnor for lære og liv, eller er det andre skrifter eller tradisjoner som også må telle med?

Hvordan en har forstått Bibelen, har hatt store konsekvenser for kristenheten opp gjennom tidene. Til alle tider har det stått fram selvoppnevnte profeter som har kommet med tillegg til Bibelen. Tillegg som de hevder skal vektlegges på samme måte som Guds ord. Andre har benektet at hele Bibelen er Guds ord, og sier i stedet at den inneholder både Guds ord og menneskeord som vi ikke er bundet av.

Tillegg til Ordet

Joseph Smith dannet i 1830 mormonernes kirke. Han hevdet at han fikk åpenbart skrifter fra himmelen som var både tillegg til Bibelen og som var korreksjon til NT, som han hevdet var forfalsket. Dette var noe lignende som Mohammed hevdet å oppleve når han fikk «åpenbart» Koranen og stiftet Islam. Et slikt syn på Bibelen, førte til at Mormonerne har en lære som er så mye på sidelinjen av kristenheten, at de ikke kan kalles noen kristen kirke.

Et annet skremmende eksempel på dette, finner vi i Den katolske kirke. Her er det ikke ei egen bok som settes ved siden av Bibelen, men tradisjonen. Den kirkelige tradisjon settes på linje med Guds ord, noe som bl.a. fører til ubibelsk lære om jomfru Maria, paven, skjærsilden m.m.

«Utfyllende» profetier

I mange karismatiske kirkesamfunn og menigheter forekommer en utstrakt bruk av «profetier» og «åpenbaringer» som direkte tale fra Gud. Noen menigheter blir styrt i hovedsak etter slike profetier, mens i andre sammenhenger har profetier og åpenbaringer en mindre dominerende plass.

Kvekerne er kjent for sine stille møter, der de sitter helt stille og venter på «det indre lys» skal åpenbares. «Skriften har altså en annenrangs rolle, det er det umiddelbare opplysning ved Ånden som er hovedsaken». (Wisløff). Forkynnelse av Guds ord bli brukt i liten grad og dåp og nattverd blir ikke praktisert. Kvekerne kan derfor vanskelig kalles en kristen kirke.

Men også i evangeliske sammenhenger er det åpnet opp for slik direkte tale fra Gud utenom Bibelen. Det kan f.eks. være at en forkynner får «åpenbart» at en i forsamlingen han taler til skal reise ut som misjonær, noe han så forkynner som om det kom fra Gud selv. I en annen forsamling søker en kanskje indre bilder, for eksempel ser en for seg i det indre en person med knall rød jakke. Dette tolkes som et hint fra Gud at en har en spesiell tjeneste å utfør overfor den første en treffer på med knall rød jakke.

I luthersk sammenheng ble slikt kalt for svermeri, og det med solid begrunnelse i Guds ord. Jan Bygstad definerer hva som kjennetegner svermeri: «Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.»

Liberal teologi

Den liberale teologi, som dessverre dominerer Den Norske Kirke i dag, går motsatt vei. Den benekter at Bibelen i sin helhet er Guds ord. De hevder at Bibelen inneholder Guds ord, men ikke er Guds ord fra perm til perm. Med ulik styrke blir deler av Guds ord fornektet som gyldig for oss i vår tid. Noen avskriver GT, andre betviler deler av det Paulus skriver og andre igjen hevder at alt i Bibelen må sees i lys av at «størst av alt er kjærligheten». Det som kommer i konflikt med et ullent «kjærlighetsbegrep», kan vi bare se bort fra, hevdes det.

Fruktene av den liberale teologi er skremmende. Guds bud blir satt til side. Bibelen forkynner at homofil praksis er ei synd (av mange) som fører til fortapelse. Liberal teologi ber Gud velsigne synda. Prester og andre pådrar seg et voldsomt ansvar med å veilede folk til fortapelse istedenfor til himmelen.

Skriften alene

Guds ord er gitt oss mennesker fra Gud. Han har åpenbart ordet for sine profeter og apostler, som skrev det ned slik vi i dag har vår Bibel. Dette ufeilbarlige åpenbarte ordet er Guds endelig tale til oss. Alt som ikke kan hentes ut fra Ordet, må avvises som bindende for oss. Men Guds ord advarer også sterkt mot å trekke noe fra Skriften. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2 Tim 3:16). Ikke en tøddel av Ordet skal forgå, sier også Bibelen. (Mat 5,18)

Dette åpenbarte Guds ordet som Bibelen er, er også et inspirert ord. Gud har blåst sitt liv inn i Ordet. Det er nyttig til frelse og lærdom. Skal syndere bli frelst, må de få høre dette inspirert Ord forkynt. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)

Et slikt bibelsyn betyr ikke at alt som står i Guds ord er like forpliktende, ei heller at alt er like lett å forstå. Det er ting i GT som ikke er forpliktende for oss som lever i den nye pakt. Seremonilover, offer og liknende var forbilder som pekte på Kristus. Disse ble opphevet når Jesu kom til jord. (se bl.a. Heb 8-9) Videre gir Ordet selv en god tolkningsnøkkel til vanskelig bibelord: De vanskelig bibelord skal tolkes i lys av klare ord om samme sak. (Se bl.a. 2 Pet 1)

Vi kan stole på Bibelen

Jeg er takknemlig for Guds ord er troverdig og vel verd å motta. Det er et ord og et budskap om Jesu stedfortredende soning, død og oppstandelse som kan flytte en synder fra fortapelsens vei og over på himmelveien. Det er et ord som åpenbarer alt jeg trenger for å bli frelst og bevart på himmelveien. At Bibelen er troverdig, gjør også at jeg på evangeliets grunn kan eie en full visshet om at «det er nok det som Jesus gjorde».

Og fordi Guds ord er så avgjørende for menneskers frelse, setter djevelen alt inn på å så tvil om dettet ordet. Det gjør han både ved å trekke fra og legge til. Satans spørsmål i Edens hage, «Har Gud virkelig sagt?», er selve giften fra djevelen. Får han oss bort fra Guds ord, kan han senere få oss hvor han vil.

Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal være.

Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i ære!

Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død;

O Gud, hvordan det går, La dog mens verden Står,

Det i vår ætt nedarves!

(SB 592)

Jesus døde for deg

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Rom 5:8)

Det er mange herlige ord i Bibelen som forteller oss om Guds kjærlighet til oss mennesker. I Ordspråkene 8 tales det om at Jesus var kunstner når jorden ble skapt. Når vi ser den fantastiske naturen, må vi si det er en stor kunstner som står bak. Bibelordet fra Ordspråkene sier noe enestående: «Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn. (Ord 8:31) Det var ikke alle flotte fjell eller blomster, fugler eller dyr som Jesus elsket. Nei, det var oss mennesker.

Er denne Jesu kjærlighet noe flyktig, som en forelskelse som kan komme brått og forsvinne like snart? Nei! Hør hva Ordet sier: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jer 31:3) Vi mennesker er elsket av Gud med en evig kjærlighet. Det er oss han ønsker å tilbringe evigheten sammen med!

Guds smerte

Men Gud har en stor smerte. Denne Guds kjærlighet blir ikke gjengjeldt av oss mennesker. Tvert imot viser historien at menneskene er troløse. Vi vendte oss hver til sin vei, men alle disse veiene var bort fra Gud.

Etter syndefallet var vi i opprør mot Gud. Guds kjærlighet er så fullkommen og rein, at ikke noe urent passer i lag med han. Gud kan ikke tåle synd. Hva skjer da når situasjonen er så håpløs?

Kjærligheten gir seg selv

Jo, da skjer det som vi leste så herlig i verset til å begynne med. Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var en syndere. Det er så ufattelig stort. Han som hater synd. Han som er fullkommen ren. Han er villig til å dø for meg og dø for deg. Det står slik om den gode hyrde, at den gode hyrde setter sitt liv til for sauene.

Det kom så herlig fram på langfredag for 2000 år siden. Jesus hadde gått gjennom den grusomste tortur. Nå var han hengt på korset. Ikke fordi han selv hadde gjort noe som fortjente dødsdom, men han hang der for at du og jeg skulle slippe å møte Guds vrede og straff over synda. Og han fullførte frelsesverket.

På Jesu sider hang det to som fortjente å dø etter datidens straffelov. To røvere som hadde syndet på det groveste gjennom sitt lange eller korte liv. Det står ikke noe om alderen. Til å begynne med spottet begge Jesus. Men så skjedde det noe i hjerte til den ene. Han sa først til den andre røveren og så til Jesus: «Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike. Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis! «Luk 23:40-43»

Tenk, like i døden blir denne røveren flytta fra fortapelsens vei og inn på evighetens vei. Det går faktisk an også i vår tid. Jeg driver en del med slektsgransking. Det er spennende. De fleste som driver med slikt kommer over både gode historier og triste historier. Den siste jeg har sett litt på var heller trist. Det var en fjern slektning av far, som også stammet fra Moi. Denne Moi-buen vokste opp på Haukland, men flyttet til Karmøy for 150 år siden. Et barnebarn av ham ble nazistisk politisjef i Stavanger under krigen. Etter krigen ble han dømt til døden og skutt. En tragedie. Men så sier kildene noe som jeg synes var stort. Mens denne mannen satt i fengsel og ventet på sin dødsdom, fikk han et frelsende møte med Jesus, og døde i troen på han som elsker alle mennesker med en evig kjærlighet!

Også for deg

Bibelen vår sier at det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Ytre sett er det stor forskjell på mennesker, men overfor Gud står vi alle med et skyldbrev som er ubetalelig.

Derfor er jeg så glad for at Jesus døde også for meg! Mine synder var også med på korset. Også jeg er elsket med en evig kjærlighet. Også jeg har fått tatt imot denne frelse ufortjent og uforskyldt. Det er nåde over nåde. Og det er for deg også! Jesu han sønns blod renser fra all synd!

Har du fått sett dette og tatt imot det? Jesus sier: Kom til meg! Du kan få komme i dag, om du ikke har kommet før. Røveren ble frelst i dødstimen. Ennå er det nådetid.

(Andakt på formiddagstreff på Moi 2. september 2015)

Noen ord om forkynnelsen

Illustrasjonsfoto. Bjarne Mork på talerstolen

Forkynnelsen av evangeliet er det nådemiddel Gud har gitt oss til sjelers frelse. «Troen kommer av forkynnelsen som en hører» (Rom 10,17)

Jeg har samlet noen sitat som omhandler ulike sider ved forkynnelsen og forkynnelsens innhold:

*Hvor Ordet om Jesus forkynnes, legger det seg selv inn på hjertet hos dem som hører det, og så sant Ordet da ikke blir avvist i vantro, kommer det til å frelse dem som hører. (Øivind Andersen)

*Enhver preken bør være en kamp for å vinne sjeler. (Johannes Brandtzæg)

*Er grunnen til at det satses på så mange virkemidler og tiltak, at vi har mistet troen på at ordet kan virke av seg selv, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn? (Jan Bygstad)

* En predikant klaget seg engang for Moody over at det fulgte så lite vekkelse med ham i den senere tid. Før hadde han vært brukt til så manges omvendelse. Moody som kjente mannen, svarte: Grunnen er den at profeten Natan er død i din forkynnelse. (Johannes Daasvand)

*Det er nemlig Guds mening fra begynnelsen av at vi skal preke. Han påla ikke sine venner å stå å lese opp kapittel etter kapittel fra Bibelen. Det kunne vi nesten ha tenkt. Han har villet at du som skulle tale Guds ord, du skulle suge inn alt, alt som kunne rommes av Guds ord i ditt lille hjerte. Og så skal du gi det ut, med små, jevne, dagligdagse menneskelige ord. Og så har Han lovet at Han vil ta dette og velsigne det og legge all sin guddommelige kraft inn i noe så skrøpelig som det vi sier. (Ole Hallesby)

*Verken du eller jeg kunne vite noe som helst om Kristus, heller ikke tro på Ham eller få Han til herre, hvis ikke DHÅ tilbød og gav oss det ved evangeliets preken. (Martin Luther)

*Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds Ord. (Martin Luther)

Illustrasjonsfotot. Vegard Svensen

*Den første var forkynner, denne var taler. Den første talte evangeliet, denne talte om evangeliet. Det han sa om evangeliet, var så riktig og godt som noe kunne være. Det var dogmatisk helt uangripelig. Men det var lite mat i det. - Den gamle gav oss et eple å smake på en gang imellom. Men Stene tar eple opp av lomma og beskriver hvor rødt det er, hvor friskt det er, og hvor saftig det er, fasongen på det, stilken og kjernehuset. Når han var vel ferdig med beskrivelsen, putter han det i lomma igjen. Det er ingen som får smake om det er sant. (J.F.Løvgren)

*Folk dør av sult under all vår aktivitet. Fra høyre og venstre lyder det fra ledere innen det kristelige arbeidet: «Vi må gjøre noe nytt! Vi må forsøke noe annet! La oss prøve det, la oss sette i gang!» Og imens dør folkene av åndelig hunger. De kan nemlig ikke leve av det vi kan finne på å gi dem. De kan kun leve av det brød som kommer ned fra himmelen. (Poul Madsen)

*Forkynner vi sannheten for verden, blir vi fordømt av verden. Men hvis vi ikke forkynner sannheten for verden blir vi fordømt av Kristus. (Erik Pontoppidan)

*Kan djevelen føre sjelen bort fra Ordet, så kan han siden føre en hvor han vil og gi en å mene hva som helst. - Hvordan preke til helliggjørelse? Jeg vet ikke noen bedre vei til å preke til helliggjørelse, eller rettere virke til helliggjørelse, enn troens forkynnelse. (C. O. Rosenius)

*Uten forkynnelsen av Guds Ord, er der intet Hellig samfunn. (Egil Sjaastad)

*Å vera forkynner er å gi. Men ingen kan gi noko utan at han har fått det frå Herren. (Tore Tungland)

*Kristi kors er ikke noe spørsmål eller tema som forkynnelsen skal ta opp blant mange andre tema. Derimot er det slik at Jesu korsdød er den grunnsannheten i åpenbaringen som alltid skal prekes. Det vil si at sannheten om Jesu Kristi soningsdød for våre synder og hans oppstandelse for vår skyld, alltid skal anvendes (direkte eller indirekte) til å belyse alle de tema vi tar opp i vår forkynnelse. Gjøres ikke det, blir forkynnelsen falsk. (Aksel Valen-Sendstad)

*Gud har helliget budskapet, evangeliet om Jesus, til å være et hellig Ord med iboende kraft til å utskille oss fra vantro og fordømmelse, og innvie oss til syndenes forlatelse ved troen. (Olav Valen-Sendstad)

*Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar. (Tormod Vågen)

* Det er en forferdelig misforståelse ute og går. Den finnes blant prester og kristne lekmenn. Misforståelsen er den at man tenker: Hva kristendom er, det vet vi godt, men det moderne menneskes tankegang, ja det er en vanskelig sak å bli klar over. –Derfor bruker man ikke mye tid på å granske Guds ord og grunne på evangeliet, det er mer om å gjøre – tror man – å følge godt med i bøker og tidsskrifter for å lære det moderne menneskets tankegang å kjenne.

Her har man satt tingene fullstendig på hodet. Hvordan det moderne mennesket tenker, er egentlig ikke særlig vanskelig å få tak i. For vi er jo moderne mennesker alle sammen, og vi snør jo omtrent ned av inntrykk fra avviser, radio og TV. Vi er alle mye mer påvirket av vår tids tankegang enn de fleste er klar over, og «tidens tankegang» passer dessverre bare så altfor godt med våre hjerters medfødte innstilling.  Men hva evangeliet er, det er i grunnen en fremmed og ukjent sak for vårt hjerte, slik det er av naturen. Å, det er ikke snart gjort å bli grundig kjent med evangeliet. (Carl Fr. Wisløff)

*Det er ikke rett at predikenens tid er forbi. Skulle det være tilfelle, ville også den kristne kirkes tid være forbi. Kirken kan ikke leve uten forkynnelsen. Den er Guds rikes liv og åndedrag. (Fredrik Wisløff)

NLM og Guds ord

Dette leserinnlegget stod i Avisen Agder onsdag 16. september. Det ble skrevet som en respons på tre leserinnlegg med kraftige og usaklige angrep på NLM og Tobias Salmelid.

I flere leserinnlegg har Eva Hennie Emsøy fremmet usannheter og harde beskyldninger mot Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) og Tobias Salmelid. Sist i Agder 09.09.2015. Hennes innlegg er så grove at jeg ser ingen hensikt i å ta opp noen debatt. Jeg vil bare helt kort kommentere følgende.

Salmelid er en flott, trofast misjonsvenn. Han har tidligere vært ansatt i NLM både i Norge og som misjonær i Afrika. Han har også hatt ulike tillitsverv i NLM lokalt, men er ikke lenger leder i NLM i Flekkefjord.

Salmelid er flink med pennen, og det han har skrevet i Agder, og som Emsøy forvrenger til det ugjenkjennelige, er helt i tråd med NLMs syn. Jeg vil takke han for at han frimodig bruker pennen til å gi veiledning ut fra Guds ord.

NLM ønsker å være tro mot Guds ord. Vi tror at Bibelens lære er det beste for oss mennesker. Dette også i saker som ut fra tidens tanke er vanskelig å godta for mange, som f.eks. synet på ekteskapet og kvinnelige prester/pastorer.

Vi vil gjerne forkynne budskapet Jesus selv forkynte til kvinnen som ble grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!» (Joh 8:11) Jesus kom ikke til jord for å fordømme syndere, men han gav sitt liv til soning for alle. Derfor kaller Jesus syndere til omvendelse og tro.

«Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1Joh 1:6-7) Dette vil vi forkynne på våre bedehus og i våre skoler. 

Hva er vekkelse?

Vekkelse, hva er det? Kan vi vente en hjelp i vår situasjon gjennom vekkelse? Eller er vekkelsens tid forbi?

Denne artikkelen skrev Carl Fr. Wisløff i Credo i mars 1962:

"Vekkelse er navnet som den troende menighet har satt på det under som skjer når Gud griper inn og overvelder trygge syndere ved sitt hellige nærvær. Før gikk alt sin rolige gang. Så kom vekkelsen og menneskene fikk det travelt med å søke Gud.

Det er eksempler nok i Bibelen. I det Gamle Testamentet kan vi tenke på det som står å lese i profeten Jonas` bok. Gud sendte profeten til Ninive og varslet om at Guds dom og straff var overhengende. «Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små.»

«Se dager kommer, sier Herren Israels Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.» Amos 8,11

Her er det tale om noe som skjer med mennesker i større antall. Men vi kan også tenke på enkeltmannen David. Han hadde syndet grovt. Det visste han vel. Men alvoret og nøden våknet ikke i ham av den grunn. Men en dag skjedde det – det skjedde da profeten kom og sa: Du er mannen. 2 Sam 12,1ff

I det Nye Testamentet er mange eksempler å nevne. På pinsedag strømmet skarene sammen da de hørte lyden av det veldige vær. Peter talte til dem slik at det skjedde: Da stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Ap.gjern. 2,37

Ellers les i Ap.gjern. 8 om det som skjedde i Samaria. Og hvor er ikke vekkelsen skildret gripende i Ap.gjern. 19. «Dette ble da vitterlig for alle dem som bodde i Efesus, både jøder og grekere, og det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn ble prist».

Artikkelforfatter Carl Fr. Wisløff

Vekkelse vil si at Gud får mennesker til å ta synden alvorlig. David hadde god rede på at det han hadde gjort var galt. Men så vekket Gud ham. Han fikk ikke vite noe nytt – det er ikke det eiendommelige for vekkelsen – men han ble plutselig klar over at hans stilling var uholdbar. Hva skulle han gjøre? Vær meg nådig, Gud!

Vekkelse vil si at Guds ord får makt. I Efesus ble det slik virkning av Paulus` ord at folk begynte å rydde opp i bøkene sine. Det ble brent opp bøker med «utillatelige kunster» i, for femti tusen sølvpenninger! Ap.gjern. 19,19. Vekkelse vil si at mennesker kommer i nød for sin evige skjebne. Hva skal vi gjøre? Det er spørsmålet som reiser seg. Gud selv gjør dette spørsmålet levende.

Vekkelse vil si at Gud gir en mulighet til å bli frelst. Å bli vakt opp av syndens søvn vil ennå ikke si at et menneske er frelst. Han er ennå i sin gamle, fortapte tilstand. Hans hjerte er det samme som det var før. Men nå har Gud rørt ved ham. Nå er frelsens dag. Jesus går forbi, han stanser ved din hjertedør med sitt kall. I vekkelsens tid må evangeliets ord lyde klart. Vakte mennesker skal få høre at gjelden er betalt, synden sonet – det går an å komme til ham som ikke støter noen ut…..

La oss vende oss i bønn til Gud og si, av hele vårt hjerte: Gud send en vekkelse over kristenheten – også her hos oss. Også i meg!"

Tro uten omvendelse?

(tegning: nlm.no)

 

Det er mange falske profeter som forkynner sitt budskap i vår tid. Noen av disse forkynner tro og frelse uten omvendelse.

Et klart eksempel blant mange, er forretningsmannen Stein Erik Hagen. Han fikk nylig talerstol i alle landets medier med sin forkynnelse om Gud og troen. -Slik jeg kjenner Gud, så var det syndere Jesus holdt seg nær. Derfor må selvsagt homofilt samboende få gifte seg i kirken og leve sammen under kirkens og Guds velsignelse. Omtrent slik var Hagens forkynnelse, og han er langt fra alene om det budskapet. Det er like falskt og farlig for det!

Vår autoritet i spørsmål som har med tro, lære og liv å gjøre, er Guds ord – Bibelen. Når vi leser om mennesker som kommer til tro, ser vi at det skjer en omvendelse ved en sann frelsesmottakelse. «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet» (Apg 3:19a).

Etter kort tid i sitt offentlige virke, fikk Jesus et rykte på seg: «Han holder seg nær tollere og syndere». Fariseerne og de skriftlærde derimot, var bitre motstandere av Jesus. Slik er det også i dag. Det er sant slik det står i en sang: «Jesus kalles synderes venn!»

Tolleren Sakkeus var en landssviker og muligens også en tyv. Han ble vakt og fikk en trang til å møte Jesus. Jesus kom og innbød Sakkeus, og han ble frelst. Men hva skjedde med Sakkeus etter møtet med Jesus? Jo, han ville gjøre opp for seg. Han ville ikke fortsette å leve i synd.

Hva sa Jesus til kvinnen som var tatt på fersk gjerning i hor av fariseerne? «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mere». Et frelsende møte med Jesus medfører at han skaper i oss en ulyst til synd. Jeg kan ikke lenger leve i synden, men må bekjenne den og kjempe imot de urene lyster.

 

Frelsen får konsekvenser for livet. Den som er samboer og blir frelst, vil gifte seg. Den som arbeider svart og blir frelst, vil slutte med det og betale sin skatt. Løgneren som blir frelst, vil slutte å lyve.

Den som er frelst har fremdeles den gamle syndige natur. Men han kan ikke leve i synda, unnskylde den, men vil leve i lyset med livet og i en avhengighet av Frelseren. "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i legemet."(1 Pet. 4,1-2).

Etter å ha forkynt at der synden er stor, er nåden enda større» fortsetter Guds ord: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» (Rom 6:1f) Det er en umulig tanke at en som er frelst kan fortsette å leve i synd. Den kristne har så lenge han er på jord, den syndige naturen. Han vil falle i synd, men han kan ikke leve i og forsvare den. Han må gå til Jesus med den og leve i lyset.

Et liv som kristen er ikke et liv i synd, men i syndenes forlatelse. Et liv som kristen er å være 100 % synder, og samtidig 100 % rettferdig og frelst i Jesus. Et liv som kristen er å være renset i Jesu blod for all synd og stå fullkommen for Gud. Et liv som kristen e et liv i lyset:

«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. (1Joh 1:7-9)

Dette er et alvor også for alle som forkynner Guds ord. I Credo i juni 1961 skrev den unge Even Fougner slik: «Enhver forkynnelse som kaller seg kristen bærer sitt navn med urette hvis den ikke vil forkynne at mennesker må vende om fra sin dårlige ferd og tro på den Herre Jesus Kristus. Vil en ikke forkynne det, fornekter og forakter en i realiteten Kristi kors, og den frelse som der ble brakt til veie ved Jesu stedfortredende soningsdød.» Han har rett.

Har du livet?

 

«Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» 1Joh 5:12

Jesus er livet

Den som har Jesus, han har Livet, leste vi. Har du glemt det i løpet av sommeren? Da tenker jeg ikke på om du har glemt at det er slik det er, men om du får leve i det og glede deg over det! Tenk, det er virkelig sant, at fordi jeg har Jesus i mitt hjerte, har jeg det evig liv. Så er jeg frelst og har himmelen i vente.

Vi roter det lett til for oss og tenker at å være en kristen, er å forbedre seg. Når jeg så mislykkes med nettopp det, kommer mismotet sigende. Jeg er jo så sløv i mitt gudsliv, det blir smått med bibellesning og bønn, ja, jeg har lite lyst til det mange ganger. Jeg blir lett irritert mot mine egne og oppfører meg ikke slik jeg skulle. Jeg taler om vær og vind, men så bitte lite om Jesus.

Når slike tanker kommer, ligger det til vår gamle natur å tenke at nå må jeg ta meg i sammen. Men så har du gjerne levet så lenge med Jesus at du vet at det hjelper lite. Da er det en annen kjødelig tanke som lett kommer opp. Jeg må be Jesus om kraft til å leve bedre som en kristen. Slik tenker fariseerne.

Å være et Guds barn er noe helt annet enn å få kraft fra Gud til å leve kristelig. Å være en kristen er å eie et fullkomment liv. Du kan ikke bli bedre kristen enn du er. Du kan ikke bli mer syndfri overfor Gud enn du er. Å være en kristen er å eie Livet, å eie Jesus.

Du må fødes på ny

Alle mennesker er under samme kår. Vi er syndere i tanker ord og gjerninger. Vi er åndelig døde. Du kan piske en død så mye du vil, han gjør aldri en god gjerning i Guds målestokk. For han er død. Du kan be Gud om å gi den døde kraft, men ingen ting skjer. Han er jo død.

Derfor sier også teksten at «den som ikke har Sønnen har ikke livet». Den som ikke har tatt imot Jesus har ikke Livet, han er fortapt og på vei mot en evig gru.

Å bli en kristen, er å få et nytt liv. Jesus sa til Nikodemus: Du må bli født på ny! I Efeserbrevet står det: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.» (Ef 2:4f) Å bli en kristen er å bli vekket opp fra de døde og få et nytt liv! Du blir vekket opp og ser at du er en fortapt synder. Du kan ikke annet i din nød, enn å be med tolleren i tempelet, «Gud vær meg synder nådig!»

Hvordan er det nye livet? I Kol 3,4 står det at Kristus er mitt liv! Og i ett av mine løsningsord står det på denne måten: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal 2:20)

Hvordan er Jesus sitt liv? Mye kunne vært sagt. Jeg tar bare med fra 1 Pet 2,22-23: «Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» Jesus sitt liv er fullkomment, hellig og rent. Og tenk, slik er du for Gud, om du «har Sønnen».

Skjult i Kristus

På GF ble vi minnet om denne herlige sannheten av generalsekretær Øyvind Åsland. Paulus hadde mye å vise til rent menneskelig. Men i sitt forhold til Gud regnet han alt sitt eget for skrap: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» (Fil 3:8f)

Å være en kristen, er å være i Kristus. Mitt liv er skjult i Ham. Jeg kan kave og slite meg ut med gode gjerninger, det endrer ingenting i mitt forhold til Gud. For hos Ham er hele livet mitt perfekt. Jeg kan be på mine knær om Guds kraft hele livet. Det endrer ingen ting på mitt forhold til Gud. Er jeg fullkommen, så er jeg det uansett hvor mye kraft jeg ber om. Jeg kan lese og be hele dagen lang, det endrer ingenting på mitt Gudsforhold. Har jeg Sønnen, har jeg Livet!

Å få se dette, er ufattelig frigjørende. Ditt strev for å bli en kristen og gjerne en god og brennende kristen, det strevet er nytteløst. For det er en som har stridd denne strid til ende og levd et fullkomment liv i ditt sted. Jesus var villig til å betale for alle dine synder og all din ulydighet. Han møtte den tre ganger hellig Gud med di synd, og sonet synden. Hans blod renser for all synd. Derfor kan du synge, «det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

 

Det kristne livet

Hva da med de gode gjerningene og et liv som Jesu disippel? Da er det vel slik som vi av og til hører og ofte tenker «nå har Jesus gjort sitt, så nå må jeg gjøre mitt»? Loviskheten ligger på lur rundt alle hjørner. De gode gjerningene er frukt, ikke prestasjon. I Guds rike er alt nåde! Syndserkjennelsen, frelsen, helliggjørelsen, tjenesten….

I Jakobs brev sies dette så klart og frigjørende: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak 1:25)

Får Gud bevare deg på denne plassen, der du på ny og på ny får se inn i frihetens fullkomne lov, da vil Han skape frukt i ditt liv, du vil få kraft og lyst til tjeneste og kristen vekst. Da skapes i deg en nød for de ufrelste. Da får du se på ny og på ny at du er en fortapt synder i deg selv, som hver dag trenger å leve i og av det Jesus har gjort. Paulus fikk det forkynt på denne måten:

«Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! (2 Kor 12:9f)

(Noe av dette minnet jeg om på nattverdmøte på Moi torsdag 6. august 2015)