I dag står det en svær kamp om Guds ord. Er Bibelen
eneste absolutte rettesnor for lære og liv, eller er det andre skrifter eller
tradisjoner som også må telle med?
Hvordan en har forstått Bibelen, har hatt store
konsekvenser for kristenheten opp gjennom tidene. Til alle tider har det stått
fram selvoppnevnte profeter som har kommet med tillegg til Bibelen. Tillegg som
de hevder skal vektlegges på samme måte som Guds ord. Andre har benektet at
hele Bibelen er Guds ord, og sier i stedet at den inneholder både Guds ord og menneskeord
som vi ikke er bundet av.
Tillegg til Ordet
Joseph Smith dannet i 1830 mormonernes kirke. Han
hevdet at han fikk åpenbart skrifter fra himmelen som var både tillegg til
Bibelen og som var korreksjon til NT, som han hevdet var forfalsket. Dette var
noe lignende som Mohammed hevdet å oppleve når han fikk «åpenbart» Koranen og
stiftet Islam. Et slikt syn på Bibelen, førte til at Mormonerne har en lære som
er så mye på sidelinjen av kristenheten, at de ikke kan kalles noen kristen
kirke.
Et annet skremmende eksempel på dette, finner vi i Den
katolske kirke. Her er det ikke ei egen bok som settes ved siden av Bibelen,
men tradisjonen. Den kirkelige tradisjon settes på linje med Guds ord, noe som
bl.a. fører til ubibelsk lære om jomfru Maria, paven, skjærsilden m.m.
«Utfyllende»
profetier
I mange karismatiske kirkesamfunn og menigheter
forekommer en utstrakt bruk av «profetier» og «åpenbaringer» som direkte tale
fra Gud. Noen menigheter blir styrt i hovedsak etter slike profetier, mens i
andre sammenhenger har profetier og åpenbaringer en mindre dominerende plass.
Kvekerne er kjent for sine stille møter, der de sitter
helt stille og venter på «det indre lys» skal åpenbares. «Skriften har altså en
annenrangs rolle, det er det umiddelbare opplysning ved Ånden som er hovedsaken».
(Wisløff). Forkynnelse av Guds ord bli brukt i liten grad og dåp og nattverd
blir ikke praktisert. Kvekerne kan derfor vanskelig kalles en kristen kirke.
Men også i evangeliske sammenhenger er det åpnet opp
for slik direkte tale fra Gud utenom Bibelen. Det kan f.eks. være at en
forkynner får «åpenbart» at en i forsamlingen han taler til skal reise ut som
misjonær, noe han så forkynner som om det kom fra Gud selv. I en annen
forsamling søker en kanskje indre bilder, for eksempel ser en for seg i det
indre en person med knall rød jakke. Dette tolkes som et hint fra Gud at en har
en spesiell tjeneste å utfør overfor den første en treffer på med knall rød
jakke.
I luthersk sammenheng ble slikt kalt for svermeri, og
det med solid begrunnelse i Guds ord. Jan Bygstad definerer hva som
kjennetegner svermeri: «Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver
det? Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at
en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det
ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og
er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som
slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet,
og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige
åpenbaringskunnskap.»
Liberal teologi
Den liberale teologi, som dessverre dominerer Den
Norske Kirke i dag, går motsatt vei. Den benekter at Bibelen i sin helhet er
Guds ord. De hevder at Bibelen inneholder Guds ord, men ikke er Guds ord fra
perm til perm. Med ulik styrke blir deler av Guds ord fornektet som gyldig for
oss i vår tid. Noen avskriver GT, andre betviler deler av det Paulus skriver og
andre igjen hevder at alt i Bibelen må sees i lys av at «størst av alt er
kjærligheten». Det som kommer i konflikt med et ullent «kjærlighetsbegrep», kan
vi bare se bort fra, hevdes det.
Fruktene av den liberale teologi er skremmende. Guds
bud blir satt til side. Bibelen forkynner at homofil praksis er ei synd (av
mange) som fører til fortapelse. Liberal teologi ber Gud velsigne synda.
Prester og andre pådrar seg et voldsomt ansvar med å veilede folk til
fortapelse istedenfor til himmelen.
Skriften alene
Guds ord er gitt oss mennesker fra Gud. Han har
åpenbart ordet for sine profeter og apostler, som skrev det ned slik vi i dag
har vår Bibel. Dette ufeilbarlige åpenbarte ordet er Guds endelig tale til oss.
Alt som ikke kan hentes ut fra Ordet, må avvises som bindende for oss. Men Guds
ord advarer også sterkt mot å trekke noe fra Skriften. «Hele Skriften er
innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til
opptuktelse i rettferdighet,» (2 Tim 3:16). Ikke en tøddel av Ordet skal forgå,
sier også Bibelen. (Mat 5,18)
Dette åpenbarte Guds ordet som Bibelen er, er også et
inspirert ord. Gud har blåst sitt liv inn i Ordet. Det er nyttig til frelse og
lærdom. Skal syndere bli frelst, må de få høre dette inspirert Ord forkynt. «For
ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir
frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)
Et slikt bibelsyn betyr ikke at alt som står i Guds
ord er like forpliktende, ei heller at alt er like lett å forstå. Det er ting i
GT som ikke er forpliktende for oss som lever i den nye pakt. Seremonilover,
offer og liknende var forbilder som pekte på Kristus. Disse ble opphevet når
Jesu kom til jord. (se bl.a. Heb 8-9) Videre gir Ordet selv en god tolkningsnøkkel
til vanskelig bibelord: De vanskelig bibelord skal tolkes i lys av klare ord om
samme sak. (Se bl.a. 2 Pet 1)
Vi kan stole på
Bibelen
Jeg er takknemlig for Guds ord er troverdig og vel
verd å motta. Det er et ord og et budskap om Jesu stedfortredende soning, død og
oppstandelse som kan flytte en synder fra fortapelsens vei og over på
himmelveien. Det er et ord som åpenbarer alt jeg trenger for å bli frelst og
bevart på himmelveien. At Bibelen er troverdig, gjør også at jeg på evangeliets
grunn kan eie en full visshet om at «det er nok det som Jesus gjorde».
Og fordi Guds ord er så avgjørende for menneskers
frelse, setter djevelen alt inn på å så tvil om dettet ordet. Det gjør han både
ved å trekke fra og legge til. Satans spørsmål i Edens hage, «Har Gud virkelig
sagt?», er selve giften fra djevelen. Får han oss bort fra Guds ord, kan han
senere få oss hvor han vil.
Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal
være.
Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i
ære!
Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død;
O Gud, hvordan det går, La dog mens verden Står,
Det i vår ætt nedarves!
(SB 592)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar