Sigvald Netland – Sokndals første misjonær

Sigvald Netland

En Kina-vind blåste over Norge mot slutten av 1880-tallet og noen tiår framover. Denne misjonsvind nådde også en flokk ungdommer fra Sokndal.

En av ungdommene fra Sokndal var Sigvald Ivarsen Netland. I denne artikkelen vil jeg presenter denne misjonspioneren. Jeg har tidligere presentert fem andre ungdommer fra Sokndal som reiste til Kina i denne perioden.

Oppvekst på Sogndalstrand

På siste halvdel av 1800-tallet var det mange som slo seg ned på Sogndalstrand (Stranden) for å drive handles- og håndverksvirksomhet. En onkel av mi mormor, Lars Vinge, lærte seg bakeryrke i Egersund, og flyttet til Stranden for å drive bakeri.

Ikke langt unna var det en familie fra Netland i Sokndal som slo seg ned i Elvegaten 2. Det var Ivar Andersen Netland og kona Birgitte Skulesdatter fra Nedre Myssa. Birgitte var halvsøster til Grethe Årrestad, Gjertine Årrestads mor. Gjertine er omtalt i en annen artikkel om pionermisjonærer fra Sokndal.

Les om Gjertine Årrestad Johnsen her.

Birgitte og Ivar flyttet til Stranden i 1868 og de hadde da ett barn. Ivar var da skomaker av yrke. Samme år som de kom til Sogndalstrand, fikk de barn nummer to. Han kalte de Sigvald. Senere fikk Birgitte og Ivar enda fem barn, men flere av disse døde som små eller unge.

Sigvald vokste opp i en kristen heim. Da bedehuset på Sogndalstrand ble bygget i etterkant av vekkelsen ved Lars Oftedal i 1872, var Sigvalds far Ivar Netland en av dem som var aktivt med i byggingen. Sigvald sin eldste bror ble frelst som ungdom. Sigvald selv hadde leng lengtet etter fred med Gud. En dag gikk han med broren på møte og på heimveien bøyde brødrene kne og Sigvald tok imot Jesus som sin frelser.

Bertine Netland, Sigvalds første kone

Til Stavanger

 En gang på 1880-tallet flyttet Sigvald Netland til Stavanger. Her gikk han i skomakerlære, men hadde tenkt seg på forkynnerskolen i Bergen. I Stavanger kom han i kontakt med et varmt misjonsmiljø, og ble han sterkt grepet av Kristus og misjonen. Fra 1887 var det mange i dette misjonsmiljøet som hadde fått et sterkt kall for å nå Kinas mange millioner med evangeliet. En av disse var Ole Friestad fra Ogna, som ble Sigvalds gode venn. 

Ole hadde en bror i Egersund som het Abraham. Når Sigvald var på besøk heime i Sokndal, la han ofte turen innom Abraham Friestad for å hilse fra broren Ole. Etter hvert ble det også et nært vennskap mellom Abraham og Sigvald. Nøden for Kinas folk grep også Abraham, som på dette tidspunkt var blitt en velholden forretningsmann. Senere fikk Abraham denne attesten: «Få venner i vårt land har Kinamisjonen ligget slik på hjertet og ofret så meget for den, som han».

Tønnes Frøilands historie

Englandsbrev

Sigvald ble etter hvert overbevist om at han hadde kall til å reise til Kina som misjonær. Han reiste derfor høsten 1889 til England for å forberede seg for misjonærtjenesten. Det var på det tidspunkt enda ikke startet noen egen luthersk Kinamisjonsorganisasjon i Norge. Den kom først i mai 1891.

En måned etter ankomst England, skrev Sigvald et brev til sin nære venn i Egersund, Abraham Friestad. Sigvald var da 21 år gammel:

«Kjære bror! Du kan gjøre noe for kineserne. Herren kalle deg i det han gir deg trang i din sjel. Jeg tror forvisst at der er kvinner i Egersund fylte av Kristi kjærlighet, som vil oppta et arbeid for hedningenes frelse, når det kun blir begynt og satt i gang. Be Herren og han skal gi deg nåde og visdom. Samle noen av de elsklige søstre om deg og i fellesskap anrop Herren med meg at han vil åpne eders hjerter for denne misjon. Jeg har lenge anropt Herren om det. Det skulle bli gledelig for meg når jeg om ett års tid kommer til Norge igjen og besøker eder, å se eder samlet om en gjerning for hedningers frese. Det er Herrens velsignelse som gjør rike. La det kun være ringe i menneskeøyne. Bøn og tro er begynnelsen og enden på all vår gjerning.»

Abraham Friestad fikk med seg lærer Br. P. Mugaas og stiftet forening for Kinamisjon i Egersund 12. desember 1889. Alle møtene ble holdt hos Friestad, over 40 møter per år den første tiden. Foreningen arbeidet for å støtte Sigvald Netland, og han var veldig flittig til å skrive brev til foreningen.

Oline Netland, Sigvalds andre kone

Til Amerika

I England minket pengene for Sigvald, og han vurderte å reise tilbake til Norge. Men så fikk han kontakt med hallingdølen Ole Næstegard d.y. fra Hovet i Hol kommune. Ole var på vei til Kina via Amerika på nyåret 1890, og Sigvald valgte å slå følge. Han fikk låne reisepenger av Næstegaard. De ankom  Amerika 5. februar 1890. Her søkte de kontakt med kristne norske utvandrere. Denne Armerikaturen ble ikke godt mottatt av vennene i Egersund. De skrev og ba om en forklaring, og Sigvald svarte at siden kinamisjonsarbeidet i Norge var så lite organisert og at han var usikker på støtten fra Norge, valgte han å søke kontakt med misjonsvenner i Amerika.

Resultatet av dette var at båndene mellom Sigvald Netland og foreningen i Egersund løsnet. Foreningen gikk i 1891 inn i den nystiftede Kinamisjonsforbundet, hvor både Mugaas og Friestad ble sentrale ledere. Abraham Friestad derimot, beholdt kontakten med Sigvald, og støttet han privat.

Sigvald og Ole slo seg ned i Crookstone i Minnesota. De to ungdommene kom i kontakt med Haugesynoden, og reiste rundt i de norske områdene i Amerika for å søke støtte til sitt misjonsarbeid. Haugesynoden ville utrede sitt Kina-engasjement nærmere, men dette hadde ikke noen av de yngre norsk-amerikanerne tid til å vente på. De dannet derfor en egen organisasjon kalt «The Norwegian Evangelical Lutheran China Mission Society of America (NELCMSA)». Denne ble senere slått sammen med Haugesynodens misjonsarbeid i Kina.

Oline Netland med de to jentene i 1902.
Hun var da lærer på skolen i Kioshan

Seks år i Kina

Da var allerede Sigvald Netland reist til Kina, med avgang fra Amerika 17.oktober 1890.  Han var reist på privat basis, uten støtte fra noen menighet. Senere sluttet han seg til det norsk-amerikansk misjonsselskap nevnt over. I Kina slo han seg ned i innlandsbyen Wuchang.

På nyåret 1891 skrev Sigvald Netland heim til Norge: «Av beretninger hjemmefra ser jeg at misjonen i Kina vinner flere og flere hjerter, og at mang folk slutter seg til den. Derfor sendes disse linjer med des større frimodighet. Jeg har anda ikke reist mye i Kina, men på den strekning jeg har reist, finner jeg at arbeidet for evangeliets utbredelse er ganske ubetydelig i forhold til den myldrende befolkning. Dette er tungt å vite og sørgelig og si, særlig fordi disse steder er lett tilgjengelige for misjonsvirksomhet, hvis der bare var arbeidere. Fra andre byer fortelles det at det finnes enkelte kristne som tålmodig lider forsmedelser for evangeliet og gleder seg i et levende håp. Andre roper alvorlig om hjelp og venter med lengsel etter å høre trinnene fra deres føtter, som forkynner det glade budskap.»

I Stavanger hadde Sigvald truffet ei jente som han ble forlovet med. Denne jenta het Bertine Everine Eriksen, og kom til Kina høsten 1891. Da reiste hun sammen med det nystiftede Kinamisjonsforbunds tre første misjonærer, Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen og Gjertine Årrestad. På kaien i Shanghai sto Sigvald og ventet da båten fra Amerika la til kai 13. november 1891. Gleden var helt sikkert størst over å se sin kommende kone igjen, men det var nok også kjekt å treffe igjen søskenbarnet Gjertine fra Sokndal.

Allerede dagen atter at Bertine kom til Kina, ble hun og Sigvald viet til ektefolk. Knapt to år senere, 26. oktober 1893 fikk de ei datter, Sigfrida Birgit, kalt «Freda». Like etter fødselen ble Bertine syk av tropisk feber og delirium. Hun døde 8. desember 1893 i Wuchang.

Oline Netland i eldre år

På nyåret 1894 innledet Sigvald et nytt forhold, denne gang med Oline Hermansen. Hun var amerikansk med norske foreldre. Foreldrene hadde røttene sine fra Ål i Hallingdal. Oline hadde hørt Sigvald forkynne Guds ord og fortelle fra Kina, mens han var i Amerika. På det møtet fikk hun kall til å reise til Kina som misjonær. Hun ankom Hankow i januar 1893. Oline og Sigvald ble gift senere på året i 1894, og to år senere, 16. juni 1896, fikk de datteren Amanda.

Oline Hermanson Netland med Sigvald Netlands to døtre, 

Sigfrida Birgit (t.v.) og Amanda

Johannes Brandtzæg sine minneord om Bertine Netland i Kineseren

(fra Barstad)

Sigvald Netlands svar til Brandtzæg etter hans minneord.

(Fra Barstad)

Amanda skulle ikke få beholde sin far i mer en knapt to måneder. Like etter at hun ble født, ble Sigvald syk av dysenteri. Livet sto ikke til å berge og han døde i Wuhan i Hubei 9. august 1896. Han ble 28 år gammel. Igjen satt Oline med sin nyfødte datter og ei stedatter på knapt tre år. Oline reiste heim til Amerika etter at Sigvald døde. Men kallet sto ved lag. I 1901 returnerte hun til en ny periode i Kina. Det ble i alt fire perioder i Kina. Siste gang hun kom heim, var i 1927.

Notis i Fædrelandsvennen 18.09.1896

Døtrene til Sigvald Netland slo seg ned i Amerika som voksne. Amanda ble gift med John Skepstad. Hun døde i Minnesota USA 16. juni 1989. Mannen døde samme året. Sigvalds datter Birgit ble gift med Fred Kaufmann. Hun døde 27. juni 1979, mens han døde i 1967. Birgit og Fred fikk to barn, ett som døde i fødselsåret, og Pearl Jean som ble født 15.03.1926. Hun ble gift med Einar Alver Hamborg. Hun døde 12.03.2011.

Sigvald Netlands datter Amanda, reiste også til Kina. Her var hun misjonær 

sammen med sin mann John Skepstad. Klippet er fra 

The Dayly Journal Minnesota 03.10.1972

Sigvald Netland fikk seks år i tjeneste i Kina. Den første tiden gikk med til språkstudier og praktisk tilrettelegging. Senere bodde han og hans andre kone i byen Fancheng. Her arbeidet de sammen med et annet norskamerikansk par, Hanna (f. Rorheim, med røtter fra Ombo) og Halvor Rønning (fra Bø i Telemark). De fikk bygd en klinikk og en skole for gutter og jenter. I tillegg etablerte de et omfattende program for undervisning og forkynnelse. Sigvald ble ordinert til pastor i 1894, to år før han døde.

Stavanger Aftenblad

29.01.1938

Kilder:

http://ojs.novus.no/index.php/DIN/article/download/1214/1203

Josef Tungland: Egersund misjonsforening hundre år. Fast Grunn nr.6 1990

Inger Katrine Barstad: Ærbødigst, Alb. L. Barstad
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Craig A. Ferkenstad: Oline Hermanson female missionary to China (Oak Leaves)

Torbjørn Greipsland: Helt til jordens ende
Laurits Nilsens Skrifter i samling 15

Oscar Handeland: 25 aar

J. C.Jensson: Samfunds Haandbog

Erik Kjebekk: Norsk Luthersk Misjonssamband 1891-1991 heimearbeidet

findagrave.com (bilder)

Aftenbladet.no arkiv

Digitalarkivet.no

Nattverden – et nådemiddel

Hva er nattverden og hva får vi når vi deltar på dette måltidet? Jeg hadde en bibeltime om noe av dette på Finnsnes søndag 26. februar 2017. Bibeltimen er gjengitt under.

Utgangspunktet for bibeltimen var teksten fra Mat 26,26-29:

«Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.»

Innledning

Jeg vokste opp på Jørpeland og mor og far hadde sin plass i NLM på bedehuset. Det var sjelden vi var i kirken, og hvis det hendte, gikk vi alltid før nattverden. Far forklarte det med at vi feirer nattverden på bedehuset, og jeg forsto også at han ikke følte seg helt heime i den «kirkelige» måte å feire nattverden på.

Da jeg selv begynte å gå til såkalt «fri nattverd» på bedehuset, kjente jeg snart at her hørte jeg hjemme. Det var godt å komme sammen med Guds folk. Der fikk vi vitne og be sammen og for hverandre. Der fikk vi hjelp til å ha blikket festet på Jesus. For meg er nattverdmøtene noe av det jeg husker med størst glede når jeg ser tilbake på ungdomstiden på Jørpeland bedehus.

Guds omsorg

Nattverden ble innstiftet av Jesus skjærtorsdag før han døde på korset. Sammen med dåpen og forkynnelsen av evangeliet er de midler Gud bruker for å nå syndere med sin nåde. Dette sier oss noe stort om Guds evige kjærlighet til oss mennesker. Han gjør det han kan for å rekke oss sin nåde og frelse.

Forbilde fra GT

Som nevnt innstiftet Jesus nattverden under et jødisk påskemåltid. Etter utgangen av Egypt, har jødene feiret sitt påskemåltid til minne om Guds under og frelse fra egypterne.

Jødene hadde vært i Egypt i 430 år. De siste årene var de hardt undertrykte slaver. De ropte til Gud om frelse fra egypternes jernhånd og Gud hørte deres bønner. Han sendte Moses som høvding og profet for folket sitt. Moses og Aron oppsøkte Farao for å be om at Israelsfolket måtte få reise heim til sitt lovede land Kanaan. Farao nektet dette, og Gud sendte mange landeplager over Egypt.

Før den siste landeplagen sa Gud til folket sitt at de skulle slakte et feilfritt lam og holde måltid. Blodet av dette lammet skulle strykes på dørstolpene og dørbjelken. Så ville Gud sende dødsengelen gjennom Egypt og slå i hjel alt førstefødt. Kun de som hadde strøket blodet på dørstolpene gikk fri: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi» (2 Mos 12,13) Dette skjedde og Israelsfolket fikk sin frihet.

Under minnemåltidet for denne hendelsen var det Jesus innstiftet nattverden. Det understreker den nøye sammenheng det er i Guds ord mellom GT og NT, og mellom de to måltidene. Blodet var midlet som berget de førstefødte jødene. Jesu blod renser menneskene for all synd. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1Joh 1:7 Dette får vi del i, i nattverden.

Et minnemåltid

Ut fra dette og det som NT lærer oss, skal vi så se kort på hva nattverden er. Først tre viktige ting, deretter det viktigste.

Nattverden er et minnemåltid. Det leser vi i de versa vi oftest leser som innstiftelses ord, i 1 Kor 11. «Gjør dette til minne om meg!» sa Jesus. Påskemåltidet skulle minne jødene om underet ved utgangen av Egypt. Nattverden minner Guds folk om Jesu verk på Golgata. Han døde for våre synder under Guds vrede, og sto opp igjen av grava til vår rettferdighet.

Denne påminning trenger vi som Guds barn stadig. Ikke minst når synden merkes og tvil og anfektelse plager. «Er dere oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe» (Kol 3,1) I nattverden er denne påminning helt konkret, vi deler Jesu legeme og blod som han gav for oss.

Samfunnsmåltid

Videre er nattverden et samfunnsmåltid. Det er ikke minst viktig i vår tid der egoismen står i høysetet. Fredrik Wisløff sa en gang: «Kristendommen er ikke et enkeltmannsforetak, den er sosial.»  Bibelen bruker mange bilder på understrek dette. Jeg kan nevne bildet om treet og greinene og legemet og lemmene. Gud menighet på jord, er Kristi legeme og Kristi «tre».

Dette understrekes så fint i nattverden. Her forkynner vi for hverandre «dette er Jesu legeme og blod». Her deler vi med hverandre Guds ord og gleder og sorger i vårt eget liv. Her får vi be for og med hverandre.

Vi synger om dette i verset som vi vanligvis avslutter nattverdmøtene med: «Kom la oss kjærlig vandre og legge hånd i hånd. Og holde av hverandre i dette trengsels land. Som barn vi være må, på veien ikke stride. Gud engler ved vår side som søsken med vil gå» (SB 565 v3)

Det himmelske måltid

I vers 29 hos Matteus understreket Jesus en tredje viktig ting med nattverden. Den er noe foreløpig. Vi skal spise og drikke nattverden, inntil vi er heime i himmelen og skal nyte den «ny med dere i min Fars rike». Det samme sies i 1 Kor: «Inntil han kommer»

Målet for Guds folk er en evig himmel sammen med Jesus. Den himmelske bryllupsfest. Den store nattverd. Da skal alt være evig godt. Da skal vi få være sammen med Jesus og se han som han er.

Til syndenes forlatelse - nådemåltid

Alt det vi nå har nevnt er viktig og en stor rikdom. Men det største ved nattverden er at det er et måltid til syndens forlatelse. Kristendom er levende liv. Dette livet trenger daglig næring. Det får vi først og fremst gjennom Gud ord og forkynnelsen av evangeliet. Men vi får det også på synlig måte gjennom nattverden. Jesu frelsesverk på korset og hans oppstandelse på tredje dag er frelsens grunn. Denne nåde gir så Jesus til syndere som deg og meg gjennom nattverden. Guds barn har to naturer. En natur som er ny og fullkommen, Det er Jesu rettferdighets drakt. Den andre naturen er helt igjennom syndig. Denne syndige naturen er en daglig plage for et hvert Guds barn. Derfor trenger vi å leve bak nådens skjold (Salme 5,13) og å stå i nåde (Rom 5,2).

Da du ble frelst, ble du «ren og rettferdig himmelen verdig» for Gud i Jesus. Men på grunn av denne gamle syndige naturen, trenger vi å leve i syndenes forlatelse. Og denne ufattelige gave får vi i nattverden. Nattverden er derfor for syndere som trenger Jesus under vandringen. Derfor trenger du nattverden ekstra mye når du kjenner på synd og uverdighet. Jeg vil ta med to fine sitat om dette:

«Du bør gå ofte til dette bord, men spesielt når du er vel skikket til det, d. v. s. når du er tynget av mange og store synder» (Luther)

«Tenk deg at en fysisk syk blir oppfordret til å gå til lege, men bare svarer at «det tør jeg ikke, for jeg er så fryktelig syk. Det må være noe veldig galt med blodet mitt. Utslettet mitt er så enormt. I så elendig tilstand kan jeg jo ikke gå til lege. Først må jeg jo ha blitt litt bedre». Ville en ikke bli forskrekket over en slik dårskap, og svare: «er det ikke akkurat for sykdom en skal gå til lege?» Akkurat på samme måte blir det når en på grunn av åndelig sykdom og mangler er redd for å gå til Herrens hellige nattverd. Den er jo nettopp gitt oss til hjelp og legemiddel mot alle slags mangler og sykdommer.» (Rosenius)

Dette ER Jesu legeme og blod

Hva betyr det så at Jesus sier dette er mitt legeme/blod? Det skal jeg ikke bruke mye tid på, men det har vært et skille i kristenheten. Helt kort og unyansert kan vi si at

*Katolikkene lærer at brødet og vinen blir forvandlet til Jesu legeme og blod når innstiftelsesordene blir lest. Det betyr at de ikke kan kaste det som blir igjen etter nattverden. Det mener de er Jesu legeme og blod, og behandler det deretter.

*Den Sveitsiske reformatoren Zwingley mente at brød og vin kun er symbolsk ment.

*Calvin lærte at Jesus er åndelig tilstede i brødet og vinen

*Luther avgrenset seg mot alle disse tre. Han lærte at Jesu legeme og blod er tilstede i elementene i og ved at vi spiser dem, under Guds ords lesning. Luther tar Jesus på Ordet: Dette er mitt legeme/blod. Men han avviste katolikkenes lære om at elementene blir forvandlet bare ved å lese dem. Derfor er det helt uproblematisk for en lutheraner å kaste brødet og vinen som blir til overs. Det er fremdeles brød og vin.

Jeg skal ikke bruke mer tid på dette, men nevner bare et viktig spørsmål som ofte ble stilt på reformasjonens tid: Hvordan kan brødet og vinen utrette så store ting? Det gjør de kun gjennom Guds ord. Å spise og drikke gjør det ikke, men elementene virker sammen med Jesu ord og gir oss all denne nåde.

Hvem er verdig?

Et viktig punkt til må vi ha med: Hvem er nattverden for? Er den for alle. Er det riktig å si som det ofte blir sagt i innbydelsen i kirken: «Kom for alt er ferdig. Nattverden er for alle som er døpt»? I 1 Kor 11,27-29 leser vi: «Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.»

Jeg har tidligere nevnt at den er verdig som tror på Jesus og trenger å leve i syndenes forlatelse. Vår verdighet er i Jesus. Den verdige føler seg ofte uverdig på grunn av synda. Men ingen er mer verdig en den som trenger Jesus for sin synd

Men nattverden er ikke for «ubotferdige syndere». Det går an å drikke seg til dom, hvis en ikke er frelst og likevel går til nattverd. Nattverden er ikke et gjenfødelsesmiddel. Det er det kun evangeliet forkynt og dåpen som er. Nattverden er for Guds folk. Det er derfor å invitere folk inn under Guds dom, hvis alle innbys til nattverd uten først å ha fått sin sak i orden med Gud. Det er et alvor som også vi på bedehusene må ta inn over oss, ikke minst når vi nå har nattverd på store offentlige møter.

Praktiske spørsmål

Helt til slutt noen korte praktiske spørsmål til ettertanke:

Hvem kan dele ut nattverden? Prinsipielt kan alle som er Guds barn gjøre det i kraft av det allmenne prestedømme. Men fordi nattverden er nøye knyttet til bl.a. kirketukt, er det rett at en ev hyrdene i forsamlingen leder nattverdmøtene. Og ut fra Guds ord er hyrdekallet pålagt menn.

Skal vi gå fram og motta nattverden eller sende den mellom oss? Her er det selvfølgelig frihet. Personlig synes jeg vi mister noe vesentlig ved å gå fram. Vi får ikke forkynne for hverandre, men blir betjent av en person.

Dyppe? I noen sammenhenger, faktisk også på bedehus, blir det praktisert å dyppe brødet i vinen. Dette vil jeg sterkt advare mot. Da har vi beveget oss langt bort fra Jesus konkrete ord: «drikk av det!»

Hva når innbydelsen er feil? Av og til hender det vi er tilstede i samlinger der innbydelsen blir helt feil, eller at den som leder nattverden er en vranglærer. Hva da? «Vi får jo Jesu legeme og blod uansett, så sant innstiftelsesordene blir lest», blir det noen ganger sagt. Ja, vi får nattverdens nåde uavhengig av innbydelse og utdeler sitt forhold til Jesus. Dette gjelder på samme måte som med dåpen. Men Gud er en ordens Gud. Han har sagt oss noe om hvordan nattverden skal forvaltes. Da velger i alle fall jeg å ikke delta ved nattverden under slike «forhold». Ved å delta er jeg med å anerkjenne vranglæreren og jeg er med på å kalle folk fram til dom.

Kan barn delta ved nattverden? Før var det vanlig å praktisere konfirmasjon som «aldersgrense». Nå er det ikke uvanlig at barn og spedbarn får brødet og vinen. Personlig har jeg landet midt mellom disse ytterpunktene. Barna må i alle fall være så store at de selv kan si at de vil høre Jesus til. Og de bør være sammen med foreldrene, som bør ha snakket med barna sine om nattverden på forhånd.

Alkohol og oblater? Må vinen inneholde alkohol og brødet være av en spesiell sort? Det er mye fin symbolikk både i dåp og nattverd. Skulle vi fulgt den fullt ut burde dåpen skje ved neddykking og det burde vært et brød som ble brutt og det burde vært vin (jeg kan ikke se noe verken symbolsk eller uttrykt at det må være alkoholholdig vin). Av praktiske og hygieniske årsaker har en lempet på dette opp gjennom tiden. Jeg tror ikke det er avhengig av hva slags drikke og brød vi bruker. Selv bruker jeg ofte sterk rød saft og flatbrød. Her må ikke samvittighetene bindes. Men av hensyn til nesten med alkoholproblem, vil jeg advare mot å bruke alkoholholdig vin.

Avslutning

To vers av Salomon Franck til slutt:

Dyre bord som Jesus dekker. Hvor han livets brød meg rekker. Og hvor livets kalk jeg får. Meg til frelse stor i nøden, men til ansvar, dom og døden. Om jeg dit uverdig går.

Vær velsignet, legem såret. Som har verdens synder båret. Vær velsignet, dyre blod! Livets brød og livets beger, som meg styrker, som meg leger. Som gjør all min skade god!

Gjestetaler i nord

Kveldsmat etter møtet på Medby, Senja

Jeg sluttet som kretssekretær i Troms og Finnmark krets i 2003, etter nesten sju år i tjenesten. Nå 14 år senere har jeg fått besøke en del foreninger i Midt-Troms.

Her følger ei lita reisedagbok fra turen:

Tirsdag 21. februar

Dagen startet på Jørpeland, med avreise kl.05.30. Bilen ble parkert på Sola flyplass og flyet var i rute kl.08.30. etter en mellomlanding på Gardermoen, ankom jeg Tromsø i snøvær kl.13.30. Båten til Finnsnes hadde avgang kl.16.15 og ankom presis til Finnsnes kl.17.30. På kaien sto min gode venn og tidligere medarbeider Trond I. Kristoffersen og tok imot meg.

Bjorelvnes bedehus

Første møte denne uka startet allerede kl.18.00 på Bjorelvnes bedehus.Vi ankom bedehuset kl.17.55, så de fleste var allerede på plass da vi kom. Det ble til sammen 13 på møte denne tidlige kvelden. I min tid som kretssekretær var jeg innom på noen få samlinger på Bjorelvnes, men jeg talte aldri selv på noe møte der. 

Det var Trond som var møteleder, med kona Gunhild som pianist. Det ble et åpent og godt møte, med flere vitnesbyrd etter talen når ordet ble gitt fritt. Veldig kjekt å treffe igjen mange kjente og noen mindre kjente. Predikantvertskap denne uka er Gunnhild og Trond, som serverte varm og deilig suppe til kvelds.

Nordborg vgs med regionskontoret i kjelleren nærmest fotografen

Onsdag 22. februar

Etter ei god og lang natt, ordnet jeg med frokost før møteforberedelse. Jeg skulle treffe Trond på Nordborg kl.14.30, og rakk å hilse på Øystein Hitland og Kristin B. Olufsen på regionskontoret før det. Veldig kjekt å se min gamle arbeidsplass igjen. Mye var likt slik jeg forlot kontoret i 2003.

Dagens møtested var Medby på yttersia av Senja. Turen ut dit ut ble fantastisk. Det var bra med nysnø, sola skein og det var mange kuldegrader. Trond og jeg var invitert til middag hos Gudrund Nilssen før møtet. Vi hadde flere møteuker sammen på Medby i mi tid i nord. Da bodde vi hos Gudrund. Det var derfor veldig kjekt og komme innom heimen hennes igjen. Serveringen var ikke blitt dårligere med årene. Herlig lammefrikassé med mandelkjernepudding til dessert var dagens meny.

Mange god minner å friske opp. Trond Kristoffersen og Gudrund Nilssen

Samme stue og samme personer 20 år tidligere

Møte var i en annen kjent heim, hos Esekine Pettersen. Sju lokale og to tilreisende var kveldens møtelyd. Esekine åpnet møtet med de siste versene i Judas brev. Vi merket nøden og omsorgen for at folk må bli frelst. Olav Vegge var møteleder, og etter talen gav han anledning til frie vitnesbyrd. Mange delte gudsord og sangvers. Møtet ble avsluttet med en aldeles nydelig kveldsmat, før heimreis. Det var -20 grader over Senja, og sterkt nordlys. En fantastisk avslutning på en flott dag

Torsdag 23.februar

Denne dagen er møtefri. Det oppsatte møtet ble flyttet til fredag ettermiddag. Dagen gikk med til besøk på gjenbruksbutikken på Finnsnes, forberedelse av helgas møter, lesing og noe reiseruteplanlegging for møtevirksomhetene i Region Sørvest til høsten. Dagens middag sto Trond for. Aldeles nydelig stekt seibiff. Lenge side jeg har hatt så god fiskemiddag!

Fredag 24. februar

Sov godt i natt. Hørte ikke at det hadde herjet snøstorm om natta, men jeg så resultatet om morgenen. Massevis av nysnø var kommet og bilen til Hitlands som jeg låner disse dagene, var helt nedsnødd. Etter frokost og forberedelse, startet turen mot Espenes i Dyrøy kl.11.00. Det var først noen ærender på Finnsnes, før det ble en nydelig tur sørover. Stormen hadde lagt seg, og det var sol mellom snøbøyene.

Fra møtet hos Bjørg og Oddvar Moen på Espenes

Bjørg og Oddvar Moen på Espenes hadde invitert meg på lapskaus kl.13.00, i forkant av møtet. Kjekt å friske opp felles minner fra tiden jeg var her nord. Det er ikke mange igjen i bygda som går på misjonsmøter. Når Oddvar ønsket velkommen til møtestunda kl.16.00, var det fire som var kommet i tillegg til husets egne. Men Guds ord er ikke avhengig av om det er mange eller få som samles. Hans velsignelse følge Ordet. Siden jeg skulle videre til enda ett møte, måtte jeg gå i kaffepausen.

Møte hos Wenche og Ole Sørensen på Takvatn

Turen gikk videre via Sørreisa, Bardufoss og Heia til Takvatn og Vassmoen. Her er Wenche og Ole Sørensen bønder og har en åpen heim for misjonsmøter. Liv Strømsli er foreningens formann, men denne kvelden var det Wenche som var møteleder. I tillegg til fem fra Takvatn, kom det tre fra Rundhaug i Målselv. En fin kveld om Guds ord, der også god mat og drøs hører med. Turen heim til Bjorelvnes gikk unna på halvannen time.

Trond i sitt ess...

Lørdag 25. februar

Denne formiddagen var jeg privilegert og fikk være med Trond og svigersønnen Espen L. Bø på fisketur ved Gibostad. Speil blank sjø og sol på hvite fjell gjorde turen til en nytelse. Opplevelsen ble ikke mindre av at fisken beit villig. 23 torsk og 2 hyser på en omtrent to timers tur. Espen stakk av med den største fisken på godt og vel 5 kilo. Vel heime serverte Trond nydelig mølja med lever og rogn. Alt smakt fantastisk, bortsett fra levra som jeg overlot til Trond å nyte.

Espen L. Bø

Møte denne kvelda var på Soltun soldatheim på Setermoen. Etter halvannen times kjøring, kom jeg rett til dekket bord med Taco. Nydelig mat. Ca. 15 soldater hadde funnet veien til Soltun på lørdagskvelden, og det var åpent og godt å forkynne Guds ord. Etter møtet var det kaffe og drøs på stua. Mange av soldatene fortalte om den store betydningen Soltun har for soldatene i området, og ikke minst for de kristne ungdommene.

Fra Soltun soldatheim på Setermoen

Søndag 26. februar

Siste dag i Lenvik. Før avreise til Tromsø, skulle jeg tale på Finnsnes misjonsforsamling sin samling klokken 16.00. Det var en bibeltime om nattverden. Etter bibeltimen var det familiemøte kl.17.00, så det ble litt for kort tid til å prate med gamle kjente. Men veldig trivelig å se mange av vennene igjen. Ekstra kjekt var det å se de nye lokalene til forsamlingen, som er i samme bygget som Nordborg ungdomsskole. Både forsamlingslokalene og ungdomsskolene er nye etter at jeg flyttet fra Finnsens.

Familiemøte etter bibeltimen i Finnsnes misjonsforsamling

Tromsøbåten gikk 17.45 fra Finnsnes og på kaien i Tromsø sto Thor Fremmegård og tok imot. Vi kjørte en snartur innom Fjellheim bibelskole og plukket opp Thors kone Sigrunn, før vi kjørte til Kvaløya. Jeg fikk bo hos Sigrunn og Thor mens jeg var i Tromsø.

Johannes Kleppa bak kateteret

Mandag og tirsdag 27.-29. februar

De to siste dagene på turen fikk jeg være med på «kortkurs» på Fjellheim. Dette er bibelkurs for tilreisende og noen av bibelskoleelevene. Undervisningen sto Johannes Kleppa, Bengt Birgersson og Ingvald Andre Kårbø for. God å sitte ned å lytte, etter selv å ha forkynt i ei uke.

Fjellheim var stapp full denne uka. Det var kursdeltakere fra Luleå i Sverige, Alta, Trøndelag, Rogaland, Drammen, Namdal og mange andre steder. Veldig kjekt å treffe igjen mange kjente og noen ukjent. En ekstra spiss på dagene var det å få treffe tre onkel-ungdommer. Fjellheim betyr svært mye for Nord Norge, men også for resten av landet og for nordkalotten i helhet. Skolen er et stort takkeemne, som vi må be Gud bevare som et utvalgt redskap for sin rikssak.

Fullt hus på kortkurs på Fjellheim

Tirsdag ettermiddag kl.17.00 lettet flyet i nydelig solnedgang over Tromsø og Sør-Troms. Flyene var i rute og bilen ble parkert i garasjen på Moi kl.22.30 etter ei uke i nord som jeg ser tilbake på med stor takknemlighet.

Ja til privat skole

Tryggheim Strand er en kristen grunnskole i min hjem-

kommune Strand, som jeg er veldig glad for er startet opp.

I lokalavisen Agder sto det en lederartikkel 10. februar, som argumenterer mot opprettelse av en privat skole som Oasen AS arbeider for å få startet. Jeg skrev i den forbindelse følgende leserinnlegg:

Glenn Tønnessen og Oasen skole AS ønsker å starte en kristen grunnskole i Flekkefjord. Det faller Agders redaktør tungt for brystet. I en leder i avisen 10.02.2017 sier avisen nei til en slik skole.

For meg var det en god nyhet å lese om disse planen. Jeg vil derfor oppmuntre Tønnessen og Oasen til å overse Agders motstand, og satse frimodig på en god grunnskole tuftet på kristent grunnsyn.

Leder i Agder: Nei til privat skole
 

Den offentlige skole er ikke noen kristen skole, men er derimot allmennreligiøs. Det betyr ikke bare at kristendomsundervisningen er byttet ut med religionsundervisning der alle religioner presenteres som like sanne. Det preger også all annen undervisning, som for eksempel i naturfag og historie. Mange gode lærere i den offentlige skole prøver så godt de kan, å gi elevene en kristen opplæring. Men de har lovverket imot seg.

I følge menneskerettighetene, og også Guds ord, er det foreldrene som har hovedansvaret for barnas opplæring og oppdragelse. Derfor er foreldre i sin fulle rett til å gi barna en annen skolegang når det offentliges tilbud strider mot foreldrenes ønsker. Den opplæring og oppdragelse barna får som små, er med å prege dem for livet. Som kristne ønsker vi at barna skal få en kristen oppdragelse, ikke humanetisk eller allmennreligiøs.

Mitt leserinnlegg: Ja til privat skole
 

Det er derfor naturlig at kristne grunnskoler nå dukker opp flere steder i landet. Det er godt at foreldrene tar på alvor den rett de selvsagt har overfor sine barn. Det er barna som må være i sentrum, ikke den ytre organiseringen av skolen.

Opprettelsen av kristne skoler virker skjerpende på den offentlige skole. I tillegg viser også erfaringen at mange ikke kristne foreldre ønsker barna sine inn på kristne skoler. Resultatet blir derfor ikke splittelse, men et bedre tilbud for de ulike foreldres ønsker.

(På trykk i Agder 15.02.2017)

Hvem er min «eldste»?

Fra tid til annen er det noen som stiller spørsmål om hvem som er eldste på bedehusene. På oppfordring kommer det noen tanker omkring dette

Bibelen gir oss ingen pålegg om hvordan vi skal organisere Guds menighet. Den gir beskrivelse av hva eller hvem menigheten er og noen elementer som finnes i forsamlingen av Guds folk. Selve den ytre ramme for menigheten, står vi friere til å organisere. I Luthersk sammenheng sier vi at de ytre kirkeorganisatoriske spørsmål er adiaforon, det vil si at vi har frihet til å organisere oss etter egen overbevisning og fornuft ut fra Guds ords tale om disse ting.

Bekjennelsesskriftet CA sier at Guds menighets kjennetegn er at Evangeliet blir forkynt rent og sakramentene forvaltet rett. Selve menigheten er alle gjenfødte Guds barn. Ludvig Hope formulerte dette på denne måten: Kirken er Guds folk. Guds ord sier videre noe om at Gud setter i menigheten ulike nådegaver og tjenester. Disse blir gitt til den enkelte kristne, for å tjene de andre i menigheten.

Noen i menigheten får et kall og nådegave til å være åndelig leder. Denne nådegave og tjeneste blir kalt med ulike benevnelser i Guds ord, blant annet hyrde, eldste og forstander. Denne tjenesten er tillagt menn med kall og nådegave til dette. Videre sier Guds ord: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet.» (1Tim 3:2-4)

I de fleste kirkesamfunn blir eldster og hyrder kalt prester eller pastorer. Noen har et eget eldsteråd ved siden av pastoren. På bedehusene har vi ikke hatt valgte eldster. Det er ulike grunner til det. En grunn er at bedehusbevegelsen oppstod innad i Den norske kirke (DnK) og har ikke sett på seg selv som noe kirkesamfunn. En viktigere grunn er at vi i NLM aldri har anerkjent den embetstenkning som vi finner bl.a. i DnK, men har istedenfor forstått Guds ord slik at alle kristne er prester, det allmenne prestedømme.

En tredje årsak til at vi i NLM ikke tidligere har valgt eldster, er at vi har ment at nådegavene «flyter» opp i forsamlingen. En blir ikke eldste ved å bli valgt til det, men i kraft av nådegaven og tilliten en har i forsamlingen. Ved å velge eldster på demokratisk vis, står en i fare for å sette noen til denne tjenesten som ikke har nådegaven til det.

Hvordan kan en da vite hvem som er eldste? Hvem skal en henvende seg til hvis en vil søke råd eller hvis en ved sykdom vil bli salvet og bedt for? Og hvordan kan den Gud har gitt hyrdenådegaven ha frimodighet til å bruke nådegaven, hvis han ikke har fått menighetens stadfestelse til dette ved valg?

Rent praktisk har det ofte fungert slik at når misjonslag valgte styre og formann, ble den eller de med størst åndelig tillit valg. Det mest vanlig var at formannen også var en eldste. Men noen ganger var den eller de som var eldst ikke valgt inn i styret, men de fungerte likevel som hyrder i kraft av sin nådegave og tillit blant kristenfolket.

Slik jeg har skissert, fungerer det nok fremdeles på de fleste bedehus og NLM-forsamlinger. Noen forsamlinger har imidlertid de senere år valgt eldsteråd, noe det er gitt åpning for fra misjonens sentrale ledelse.

Hvem skal en så gå til på steder der det ikke er valgte eldsteråd? Ved spørsmål om sjelesorg og åndelig veiledning kreves tillit. Bibelen sier ingen ting om at det er et kriterium for å være sjelesørger, at du er valgt til det. Tvert imot. Guds ord sier at alle Guds barn er åndelige prester. Du kan derfor gå til den du har åndelig tillit til i slike saker. Hvis det er vanskelig å finne en slik i din egen forsamling, kan du kontakte noen du har tillit til fra andre forsamlinger eller en forkynner som misjonen har kalt til tjeneste.

Ønsker du å bli salvet og bedt for, kan du gå fram på samme måte som nevnt ovenfor. Hvis du ikke vet hvem du skal spørre, er det naturlig å gå til formannen i din forening eller forsamling. Kan ikke vedkommende hjelpe deg, vil han finne en annen å henvise deg til. Områdeleder og formann i Felleslaget kan også være personer å henvende seg til.

Jesus er den store Hyrden

Hvordan får den som har hyrde-nådegave frimodighet til å bruke denne nådegaven når han ikke er valgt? Nådegaven er gitt til forsamlingen. Forsamlingen vil se om du har denne nådegave og vil gjøre seg bruk av den. En hyrde vil ikke «stille seg opp» å annonsere seg selv, men forsamlingen vil «ta nådegaven i bruk». I tillegg er det en god hjelp i veiledningen som ofte er gitt: Nådegaven ser oppgaven!

Guds menighet er først og fremst et rike av tjenere. Vi er satt til å tjene hverandre, ikke til å herske eller undertrykke. Om vi har fått ulike nådegaver og tjenester, betyr ikke det at den ene er «stor» og den andre «mindre». Vi er alle store syndere som har fått en enda større nåde på grunn av Jesus fantastiske frelsesverk. Derfor heter det nådegave og derfor er det nåde å få tjene hverandre i Guds forsamling.

(Artikkel på flekkefjordfelleslag.blogspot.com 16.05.2016)

Skapelse eller evolusjon

Har Gud skapt jorda på seks dager, eller har han formet jorda ved evolusjon gjennom millioner av år? Er Bibelens skapelsesberetning og Darwins evolusjonsteori forenelige?

Følgende linjer er et personlig vitnesbyrd, og ikke noe teologisk eller naturhistorisk utleggelse.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. 1Mos 1:1f

Det har lenge vært ulike nyanser i tidsforståelsen av skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Personer med stor tillit som Øivind Andersen, Carl Fr. Wisløff og Jon Kvalbein, åpner for at dagene i skapelsesberetningen er perioder og ikke dager. Personlig tror jeg det tales om dager på 24 timer når det står at Gud skapte på seks dager.

1 Mos 1 innledes med et «I begynnelsen». Hvor lenge denne begynnelsen varte, står det ingen ting om. Kanskje var det en lang periode, men selve skapelsen av livet på jorda skjedde på dager med morgen og kveld.

Nyanser i slike spørsmål må vi kunne leve godt med. Men å lære at universet oppstod ved et stort «big bang» og utviklet seg fra ei urcelle eller flere til det mangfold vi har i dag, må være i strid med Guds ord.

De fleste vitenskapsmenn hevder at jorda er mange milliarder år gammel. Livet oppstod ved tilfeldighet på tilfeldighet i løpet av disse milliarder av år. Etter milliarder av år med tilfeldigheter og naturlig utvalg, står så jorda fram i all sin prakt slik vi ser den i dag, hevdes det.

Det skal sterk «tro» til for å kunne tro på en teori som evolusjonsteorien. At vår fantastiske natur og menneskets uforståelige hjerne skal oppstå ved en rekke tilfeldigheter er for usannsynlig til at jeg kan tro det er sant. Hele naturen henger nøye sammen og enkeltarter er avhengig av andre arter for å overleve. Slikt kan umulig bli til på slump. Når jeg ser universet og det utrolige mangfoldet av liv på jorda, må jeg bare bøye meg i støvet og bekjenne: «Jeg tror på Gud Fader himmelens og jordens skaper.»

Hva så med mennesket? Bibelen sier klart at Gud skapte mennesket. Det finnes ikke antydninger i Ordet at Adam hadde et søskenbarn som var halvape, eller at Adam og Eva var to av mange personer på jord som Gud tok utgangspunkt i når han gav sin åpenbaring i sitt Ord. Bibelen sier heller ikke at urhistorien er en liknelse som Gud fortalt for å få fram et viktig poeng. Nei, Adam var denne jords første menneske, skapt av Den allmektig Gud.

«Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.» 1Kor 15:45

Dette har også nøye sammenheng med hvordan Gud har ordnet vår frelse: «Altså, likesom én manns (Adam) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns (Jesus) rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.» Rom 5:18

Ut fra dette, og Bibelens øvrige historieforkynnelse, tror jeg at det har vært mennesker på jorden i ca. 6000 år. Gud skapte Adam som denne jords første menneske. Adam falt i synd og dro hele menneskeslekten med seg i fallet. Skulle vi ha mulighet til å bli frelst, måtte et menneske ta på seg hele menneskeslektens synd og skyld og sone for den, under Guds vrede på korset. Dette er ikke fikse ideer, men min og menneskeslektens eneste redning for å nå en evig salighet i himmelen.