I dag er en alvorlig dag for Den norske kirke. Det skal ringes i kirkeklokkene og være forbønn for befolkningen i Gaza.
Dette er vel og bra, for
nøden der er ubeskrivelig - som så alt for mange steder i verden. Det alvorlige
er at DNK ikke vil ringe for å be for ofrene etter terroren i Israel og
spesielt de jødiske gislene i Gaza. DNK føyer seg inn i rekken av norske
myndigheter og medier som er blitt dramatisk antijødiske. De nører opp om hat
mot jøder, ikke bare i Israel, men også i andre land.
I Oslo ble nylig en jøde
spyttet i ansiktet. NRK leter med lys og lykt for å finne nyheter som setter
jødene i dårlig lys. Vi hører nesten aldri en balansert nyhet som gir
forståelse for Israels vanskelige situasjon. At det er Hamas som er opphavet
til elendigheten og som kunne fått slutt på den ved å gi gislene fri nevnes knapt.
Heller ikke at Hamas har som sitt uttalte mål å få fjernet Israel fra kartet.
Israel, den lille flekken på jord som er jødenes eneste fristed som de selv
råder over.
Både Den lutherske og Den
katolske kirke har historisk mye vondt på samvittigheten overfor jødene. Nå
nører DNK på nytt opp om jødehatet. Vedlagt er en artikkel jeg skrev for noen
år siden og som referer til noe Carl Fr. Wisløff skrev i tidsskriftet Fast
Grunn for snart 50 år siden. Jeg slutter meg av hjertet til det han skriver, selv
om jeg ikke med det blind for at også Israel gjør sine alvorlige feil.
Link til nevnte artikkel: Ove Sandvik: En brann av kjærlighet til Israel
