Rundt år 1900 var det to markerte prester i Finnmark som hadde et kall til å nå den samiske befolkning med Guds ord på deres eget språk. En av disse var sogneprest i Lebesby Gulbrand Tandberg.
Jeg har i tidligere artikler omtalt den andre av disse to, nemlig presten i Kistrand i Porsanger, Jens Otterbech. Du finner også en artikkel på bloggen min om en tredje prest som hadde samme kall, men som virket 75 år tidligere. Han het Nils J. V. Stockfleth. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med Gulbrand Tandberg.
Tøff prøvetid for den nye misjonæren
Gulbrand Tandberg hadde sommeren 1897 begynt som sogneprest i Lebesby. De fire siste årene hadde han først lest samisk i Karsjok og deretter reist på kryss og tvers i Sameland som reisepredikant for Norsk Finnemisjon. Da han sluttet i Finnemisjonen og begynte som prest i Lebesby, ansatte Finnemisjonen Bertrand M. Nilsen som ny reisepredikant. Han var da 23 år gammel og skulle de første månedene oppholde seg i Lebesby for å få opplæring av den nye presten, men først og fremst for å lære det samiske språket.
I boka Norsk Finnemissions historie fra 1920 forteller Nilsen fra sin første tur i Finnmark vinteren 1897-98. En dag skulle presten og legen til Ifjord for å besøke en same som var syk. De skulle gå på ski de 2-3 milene til Ifjord. Nilsen hadde nettopp kommet sørfra og hadde ikke vinterutstyr med seg. Det ville han først anskaffe seg etter å ha rådført seg med presten. Utstyret var bestilt, men ikke ankommet da de måtte på dette sykebesøket. «Jeg hadde derfor ikke annet å ta på enn en tynn sommerdress og som bakstropper på skiene benyttet jeg et par hjemmevevde strømpebånd.»
Været var mildt og fint så han tok sjansen på å bli med presten og legen på den tre timer lange skituren. De nådde Ifjord uten problemer og fikk også tid til å se seg om etter å ha besøkt den syke. Nilsen forteller at det var få som bodde i Ifjord og at samene bodde i gammer. Noen av gammene hadde bare ett rom hvor folk og dyr bodde sammen. Han la merke til at folket var tilfreds med forholdene de levde under. De tre besøkende fra Lebesby overnattet i et lite lærerværelse i Ifjord skolehus.
Utpå natten blåste det opp til en voldsom storm fra sør med et kraftig snøfokk. «Vi hadde to muligheter for å komme oss heim, skrev Nilsen: «Ut over langs Ifjorden til et sted hvor telegraflinjen går over til Sjånes, ekspedisjonsstedet på sydvestre side av Lebesbybukten. Eller vi kunne ta beinveien over neset, den veie som vi kom.» De valgte den siste fordi den var kortest, selv om det ikke bodde folk langs den ruta. Første etappe var en bratt oppstigning som de gikk uten ski. Vel halvveis tok presten og legen på seg skiene, for de trodde det ville gå fortere med vinden i ryggen. Men det gikk adskillig raskere for Nilsen som ikke brukte ski. Han ble derfor sittende på toppen å vente på de to andre og ble gjennomvåt av snøen og iskald av vinden. Da reisefølget hans kom, frøs Nilsen så mye at han hakket tenner.
Turen videre gikk i bratt nedoverbakke så han fikk ikke varmen i seg. Da de hadde en liten pause så presten at Nilsen var isende kald. Han tok derfor av seg pesken sin (kåpe av reinsdyrskinn) og gav den til Nilsen. Dermed fikk han snart varmen i seg, mens presten ble kald. Og resultatet: «To av oss hadde forfrosset nakken og alle tre det nederste av ørene.» Nilsen konkluderte med at «det nok var presten Tandbergs mening at dette skulle være generalprøve for meg på hvordan det er å virke i Finnmark».
Oppvekst i Drammen
Gulbrand Tandberg ble født i Drammen 26. september 1869 og ble døpt i Bragernes kirke 28. november samme året. Han ble født inn i en velstandsfamilie der faren Edvard Tandberg var trelasthandler. Faren eide selv Oplandsbruget og Drammen Damphøvleri på Brakerøya i Drammen og var medeier iblant annet Bergskaug Brug på Åssiden. I 1875 var faren den trelasthandleren i Drammen med størst inntekt. Faren var født i 1834 på Ringerike og han ble gift med Emma Josefine Gløersen fra Oslo som var 15 år yngre enn Edvard.
I 1874 oppsto det en økonomisk krise i Europa, ikke minst på grunn av uroligheter i Tyskland og Østerrike. Denne krisen medførte et økonomisk krakk for trelasthandelen i Norge, og veldig mange gikk konkurs. Dette rammet også Edvard Tandberg som gikk konkurs i 1876. Hvordan det gikk med familien videre vet jeg ikke, men 26. mars 1885 fikk Edvard et hjerteslag og døde kun 50 år gammel. Igjen satt kona på 35 år og en stor barneflokk på minst åtte, den yngste var kun to år. Familien flyttet til Christiania (Oslo) etter at far Edvard døde. I 1891 bodde hun som enke i Theresesgate 24 sammen med de fire yngste barna.
Gulbrand var nummer tre i søskenflokken og ble konfirmert i Johannes menighet i Oslo 12. april 1885. To år etter begynte han på Kristiania Katedralskole og engasjerte seg på fritiden i Studentenes Gymnastikk- og Fekteforening og i Studentenes Sangforening. Under folketellingen i desember 1891 var han flyttet til Faleide i Innvik i Sogn og Fjordane hvor han var kombinert huslærer og student. Han var da begynt på teologistudiet og avla teologisk embetseksamen og praktikum sommeren 1892, begge med beste karakter.
Jeg vet ikke om Gulbrand vokste opp i en kristen heim eller når han selv ble en kristen. I Oslo gikk det mange vekkelser siste halvdel av 1880-tallet. Sentrale forkynnere var presten og predikanten Johan Storm Munch og trekløveret klokker Johannes Jørgensen, lærer Otto Treider og rittmester Hans R. Guldberg. Disse samlet mye folk i hovedstaden og mange ble frelst. Kanskje ble Gulbrand frelst i en av disse vekkelsene og her fikk sitt livs misjonskall?
Evangeliet til samefolket
Da Gulbrand var vel i havn med prestestudiet, dro han direkte til Tromsø. Han kjente på et kall til å nå samefolket med evangeliet og da måtte han kunne språket deres. Dette hadde tidligere prester i Finnmark som Thomas von Westen og Nils Stockfleth hevde med styrke. I Tromsø var Johannes Skaar biskop. Han hadde møtt to samegutter på en visitasreise i Tana. Disse hadde sagt til biskopen at «samisk er vårt hjertespråk, og dersom vi skal forstå de åndelige sannheter på en rett måte, må vi få høre dem på hjertespråket.» Dette ble et kall til biskopen og han stiftet Norsk Finnemisjon i 1889. Finnemisjonen sendte ut samiske reisepredikanter. De fleste av disse var læstadianere.
Da Gulbrand kom til Tromsø, ble han kjent med Finnemisjonen. Han hadde lest noe samisk på egenhånd før han kom til Tromsø, men her tok han et tre måneders språkkurs ved Universitetet. Deretter dro han til Karasjok for å praktisere det han hadde lært og å studere videre på egen hånd. Etter vel ett år i Karasjok ble han ansatt som reisepredikant i Finnemisjonen. Han ble dermed deres først norskættede predikant. Styret var i tvil om det var rett å ansette en som ikke var same. Det var tøft nok for den som var same å reise blant sitt eget folk og å «dele deres mat og boliger, som er uslere enn man kan gjøre seg rett forestilling om uten å ha sett det.»
Styret var tydelig i å formidle til Tandberg hvilke forhold han ville møte. Han skulle «gå inn i alle avkroker, i fjordbunner og sidedaler hvor samene bor. Her må han gjerne i lengre tid oppholde seg i gammene deres både netter og dager, spise deres brød og dele deres kår og ferdes med dem til lands og til vanns.» Tandberg svart at han hadde kall fra Gud til å gå inn i denne gjerning og han ble derfor ansatt.
Styret utarbeidet en stillingsbeskrivelse til Gulbrand Tanberg, og jeg tar med et lite utsnitt av den. Stillingsbeskrivelsen er antakelig ført i pennen av biskop Skaar sin etterfølger på bispestolen i Tromsø, Wilhelm Bøckman. «Han vilde ikke komme til at reise i de store befærdede Ruter eller oppholde sig paa de centrale Steder i Finnmarken, hvor han vilde kunne faa en Forpleining, der nogenlunde svarer til det, han er vant til, men maatte gaa ind i alle Afkroge, i Fjordbundene og Afdalene, hvor Finner bor, og han maaske for længere Tid maatte holde til i deres Gammer Nætter og Dage, spise deres Brød og dele deres Kaar og færdes med dem tillands og tilvands. Man bad ham betænke, om han ogsaa havde den Kjærlighet til Finnefolket, at han troede sig til at kunne paatage sig alle disse Savn for at bringe Finnerne Guds Ord»
Etter vel ett år som reisepredikant i Finnmark, var Gulbrand en tur til Tingvoll på Nordmøre. Her ble han gift med Agnes Astrup fra Gloppen i Sogn og Fjordane. Gloppen er nabokommunen til Stryn kommune hvor Gulbrand var huslærer i 1891. Det er sannsynlig at det var her de to ble kjent. Agnes var ett år eldre enn Gulbrand og foreldrene het Ole Christian Astrup og Henriette Magdalene Uchermann. Agnes ble med Gulbrand nordover, men hvor de bodde de to neste årene har jeg ikke klarhet i.
Gulbrand fortsatte å reise Finnmark rundt i Finnemisjonens tjeneste. Han hadde en veldig kraftig legemsbygning og sparte seg ikke. Derimot sparte han på det meste som kunne spare Finnemisjonenes kasse. Til lands gikk han for det meste til fots med ei svær bør på ryggen. På sjøen var det ofte transport med små åpne båter og han ble ofte gjennomvåt av sjøsprøyt. Han overvintret ofte i samenes telt og frøs mere enn det som godt var for helsa. Slike vinternetter hadde han gjerne et ritual med en times søvn, en time oppe for å tine kroppen for så å sove en ny time og en ny time med kroppstining.
Han hadde et lyst humør og hadde stor frimodighet i tjenesten. Det ble sagt om han at ingen norskfødt reisepredikant kunne det samiske språket som Gulbrand Tandberg. Hvert år skrev han lange årsrapporter til Finnemisjonen som ble offentliggjort. Han skrev også leserinnlegg i aviser til forsvar for samenes sak. Etter to år som reisepredikant ble han 14. juni 1896 ordinert til reiseprest for Finnmark av biskop Bøckman. Ordinasjonen skjedde i Hammerfest kirke. Finnemisjonen var på denne tid styrt av biskopen og andre geistlige. Gulbrand skulle fortsatt reise for Finnemisjonen, men nå altså med biskoppelig ordinasjon.
Sogneprest i Lebesby
I 1897 ble det en litt ny tilværelse og tjeneste for ekteparet Tandberg. Da flyttet de inn i Lebesby prestegard og Gulbrand ble utnevnt til sogneprest for denne menigheten «hvor mange av de mest avsidesliggende samer hører heime», som det ble notert i en omtale. Også som sogneprest ble det mye reising, men han var også mere heime enn i stillingen i Finnemisjonen.
På sine reiser i Finnemisjonen fikk han kontakt med presten i Kistrand i Porsanger, Jens Otterbech. De to fant sammen i et samarbeid som skulle var så lenge Gulbrand levde. Begge hadde kall og hjerte for samenes frelse og for at de skulle få evangeliet på sitt eget språk. I 1898 startet de to prestene et blad som de kalte «Sami Usteb», på norsk Samenes venn. Otterbech og Tandberg var redaktører sammen inntil Otterbech flyttet sørover i 1902. Tandberg fortsatte å gi ut bladet i enda ett år, men så måtte han gi opp. Bladet ble trykket i 500 eksemplar og på det meste hadde det 206 abonnementer. De øvrige 300 eksemplar ble delt ut gratis.
På familiefronten kom deres første barn 20. juni 1898. Det var ei datter som de gav navnet Solveig. Men de fikk kun beholde henne i to år, før hun ble syk og døde og far måtte begrave sin skatt på Lebesby kirkegard i oktober 1900. Under folketellingen 1. desember 1900 bodde mor til Agnes på prestegarden. Hun var da enke. Prestefolket hadde også tjenestepikene Karen Persdatter (f.1878 i Lebesby) som arbeidet innendørs og Berit Margrete Olsdatter (f.1881 i Lebesby) som arbeidet ute. Deres neste barn kom i august 1902. Hun het Elin, men ble kalt for Lita. Som voksen ble hun gift med Finn Backer.
I tiden som prest i Lebesby var Gulbrand opptatt av å bedre skoleforholdene for barna i Laksefjord. Mange av barna i de små bygdene fikk minimalt med skolegang. I 1900 var det skole på sju ulike steder i indre Laksefjord med 12-30 barn på hver. Han arbeidet derfor for å få et felles skoleinternat for indre del av Laksefjorden. Dette ble først ferdig i 1912, lenge etter at Gulbrand hadde reist fra Lebesby. I en rapport fra 1904 skrev Tandberg bl.a: «Det må dessverre erkjennes at så vel skolesøkningen som utbyttet av undervisningen i Torskefjord, Landersfjord og Storfjord kretser er mindre tilfredsstillende.»
En annen hjertesak for Tandberg som han også delte med kollega Otterbech, var å få med Finnemisjonen til å bygge et pleiehjem på Kistrand. Dette sto ferdig samme høsten som Gulbrand Tandberg dro sørover, men det ble ikke vigslet før 14. januar 1904. Da ble Gulbrand tilkalt fra Trøndelag for å vigsle institusjonen. Det skulle bli mange slike og tilsvarende institusjonen for Samemisjonen i Finnmark de kommende årene.
På denne tiden pågikk en sterk fornorskningspolitikk overfor det samiske folket. Som statens embetsmann i tillegg til prest, var også Gulbrand Tanberg med på å gjennomføre denne politikk som har fått så mye kritikk i ettertid. Samtidig var han en pådriver for at samene skulle få bruke sitt språk. Men hans hovedkall var å nå folk i Finnmark med evangeliet. I et minneord om han heter det at «han var av de samevenner som mente bestemt at vi ikke har rett til å frata samene deres morsmål». (Fra minneord i Lappernes Ven 01.06.1913)
Alle påkjenningene som reisepredikant for Finnemisjonen og reiseprest i Lebesby gjorde at han fikk en helseknekk. Gulbrand valgte derfor å forlate Finnmark i 1903 og fikk nytt kall til sogneprest i Stjørdal. Med på flyttelasset hadde han en vond isjas og anemi (blodmangel). Han sa selv om tiden i Lebesby: «Årene i det fattige og haarde Lebesby (Laksefjord), en tid full av slit og strabaser, men ogsaa rik paa gode minder». Men selv om han dro fra Finnmark, levde kallet til å nå samene med evangeliet videre livet ut.
Sogneprest i Stjørdal og på Tynset
Perioden som prest i Stjørdal ble på seks år. I løpet av denne perioden ble helsa til Gulbrand ytterligere svekket. En som kjente han godt fra tiden i Finnmark var innom han i Stjørdal på besøk. Han fortalte etterpå at den store kjempen han kjente fra Finnmark ikke var til å kjenne igjen. Men det var også gledelige ting som skjedde. I november 1905 fikk Agnes og Gulbrand ei datter som de gav navnet Gudrun og i august 1908 kom deres fjerde og siste barn. Da ble Arne født, og han ble som voksen gift med Thora Wilhelmine Dreyer fra Bergen.
Sommeren 1909 gikk turen videre sørover for familien Tandberg. Da ble Gulbrand utnevnt til sogneprest i Tynset. Gulbrand klarte ikke å ta seg av prestegarden, så den ble forpaktet bort. Men Agnes, Gulbrand og barna bodde på prestegarden. På Tynset var Gulbrand formann i skolestyret og fikk presset gjennom at lesetiden for barna skulle økes til 15 uker per klasse i alle kommunens skoler.
10. august 1910 var det en konferanse i Bergen med tanke på å slå sammen de mange små samemisjonsforeningene i landet. De to største var Norsk Finnemisjon og Det norsk lutherske finnemisjonsforbund. Den siste var stiftet av Gulbrand sin venn Jens Otterbech som da var prest i Stavanger. Dette selskapet ble stiftet på grunn av uenighet med at det gamle selskapet var helt prestedominert. Medlemmene i Otterbech sitt forbund ble gjerne kalt «kinafolket». Mange hadde nok sympati med og var engasjert i det lavkirkelige Kinamisjonsforbundet. Otterbech og Tandberg delte deres syn.
På konferansen i Bergen ble Tandberg valgt til leder i en komite som skulle arbeide videre med å slå sammen de ulike samemisjonsforeningene. Han var formann fram til sin død i 1913, men sammenslåingen kom ikke før sommeren 1925. Da var også Jens Otterbech død. Otterbech stiftet bladet Lappernes Venn og fikk Gulbrand med som redaktør fra 1. januar 1911. Gulbrand måtte imidlertid trekke seg fra dette vervet fra januar 1913. Da var helsa hans blitt så dårlig at han måtte trappe ned.
Gulbrand Tandberg døde på Røde Kors klinikken i Oslo 29. mai 1913. Han ble kun 43 år gammel. Kona Agnes fikk da innvilget en årlig enkepensjon på kr.150 i året. Pensjonen ble redusert med kr.50 etter hvert som de tre barna passerte 18 år eller om de skulle dø før den tid. Hun flyttet som enke til Oslo og ble boende der resten av sitt lange liv. Hun døde i Oslo 13. mars 1955 og ble 86 år gammel.
Jeg tar med klipp fra tre minneord om Gulbrand Tandberg:
Adolf Steen (ansatt i Norges Samemisjon): Med sin jernhelse, og med sine ferdigheter i samisk, var han «utvilsomt en av de dyktigste menn Finnemisjonen har hatt», stadig på farten til boplasser hvor en prest aldri hadde satt sin fot.
Nikolai Horneman (sogneprest
i Lebesby 1889-97): «Ualminnelig kraftig bygget – idretts- og sportsmann –
struttet han av sundhet første gang jeg traff ham i Finnmark. Og han sparte
ikke sine krefter. I 5 år reiste han omkring i Vest- og Øst-Finnmark, om
vinteren i Karasjok og Kautokeino blant fjellapperne, om våren ute ved kysten i
de fiskevær, hvor særlig finnerne holdt til under loddefisket, om sommeren og
høsten inne i de store fjorde. Tandberg er den første av Norsk finnemisjons
arbeidere som hele året reiste og virket blant finnerne. Han var finnemisjonens
mange senere arbeideres pioner. Med sitt eget eksempel hadde han gått foran og
nedlagt det store nyrydningsarbeid blant finnerne.» «Hver sommer i de tre årene
1894-96 reiste han fra sted til sted, besøkte hver gamme og hytte i
Laksefjorden, holdt møter og meddelte gamle og syke sakramentet – altid på
sjøsamenes morsmål».
Jens Otterbech: «Han innfridde de forventninger som Norsk Finnemisjons styre hadde til ham, da de ansatte ham. Ingen norsk prest har de siste 20 år behersket samisk så godt som Tandberg. Med sin usedvanlig kraftige legemsbygning kunne han på sine vandringer bære en stor oppakning på ryggen sommer som vinter. På denne måte sparte han misjonskassen for skyssutgifter…De siste årene arbeidet han ivrig for en sammenslutning av alle finnemisjonsvenner, men til sorg for ham fikk han ikke se verket fullført. I Finnmark ofret han helsa si for samenes sak, og senere kjempet med ischias og anemi. Han visste lenge at det gikk mot en tidlig død, men levde troens skjulte liv med Gud. Tapper og rolig holdt han ut til han døde på sin post.»
Kilder
A. Forfang: Norsk
Finnemission`s historie (1920)
Adolf Steen:
Finnemisjonen 75 år. 1888-1963 (1963)
Eystein Eggen: Tylldalen
– Brydalen bygdebok (1957)
Harald Barbala: Lebesby
kirke (2003)
Jo Sellæg: Banken i byen
(1988)
Jo Sellæg: Drammen det
var en gang (1994)
Just Qvigstad: Norsk
Finnemission 1888-1914 (1914)
Lydolf Lind Meløy:
Internatliv i Finnmark (1980)
Magne Gamlemshaug: Norges
samemisjon 1888-1988 (1988)
Odd Thorson: Drammen en
norsk østlandsbys utviklingshistorie (1972)
Per Otto Borgen: Hvor
Drammenselven iler (1997)
Sigurd Heiervang: Norges
Finnemissionsselskap 50 år (1937)
Tore Aaen: Tynset en
bygdehistorie (1925)
Kåre Svebak: Folk i nord
møtte prester fra sør (site.uit.no 2021)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar