Fredrik M. Lied var ordfører
i Strand og prest i kommunen i perioden 1872-1881. Mot slutten av sin prestetid
kom han i konflikt med ledelsen av lekfolket i kommunen.
I forrige artikkel på bloggen min, skrev jeg om misjonsarbeidet i Strand kommune på 1800-tallet. Der nevnte jeg biskop J. C. Heuch sin dystre visitasberetning fra 1899. Her skrev han blant annet: «Derimod antager jeg, at den Uvillie, som denne Menighed i Aarrekker har havt til sine Prester, danner Grundlaget for den Ukirkelighed…». Biskop Heuch var opprinnelig svært høykirkelig, men da han ble biskop i Agder og Rogaland, fant han sine beste venner blant det radikale lekfolket.
Likevel var han altså oppgitt over den ukirkelighet han fant blant strandbuen. Kan denne ukirkelighet skyldes uforstand hos presteskapet? Et referat i avisen Stavangeren 9. mai 1878, fra et menighetsmøte i Strand kan kanskje sette oss på sporet. Referatet er undertegnet av «En Strandbo» og er datert 16. april 1878. Jeg tar med noen glimt fra dette lange referatet.
Det aktuelle møtet ble avholdt 31. mars 1878, og ble arrangert i kommunelokalet på Strand. Tema for samlingen var et nasjonalt forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Til tross for at kirkesøkningen «ialminnelighed er daarlig», møtte det mange til dette menighetsmøtet. Møtet ble ledet av prost og ordfører i Strand, trønderen Frederik M. Lied.
Møtet startet med at prost Lied hadde et «langt og vidløftig foredrag» som tok mer enn halvparten av møtets tid. Lied argumenterte kraftig for å beholde gjeldende ordning med absolusjon i forkant av nattverden. Etter foredraget ble ordet gitt fritt, og første taler var gardbruker Gunnar Alsvig fra Alsvik. Han var leder for Nordre Strands misjonsforening og en frimodig taler på kretsårsmøter både i NMS og i Indremisjonen.
Alsvig mente at det var riktig å gå til Bibelen for å finne svar på spørsmålet som var til drøfting, og der fant en ingen binding mellom absolusjon og nattverd. Denne binding ble først innført mange hundre år etter Kristus, ment han. Alsvig ble etter prostens mening for langdryg, og prosten avbrøt ham. «Der er andre som skal tale», var prostens argument. Neste taler var gardbruker Ole T. Barkved som sa han hadde tenkt på denne saken i 50 år. Hans konklusjon var i overenstemmelse med Gunnar Alsvik.
Deretter var det bibelbud Halvor Langeland som fikk ordet. Han sa at han hadde reist i menigheter der folk hadde ytret at «vi går til alters for å få absolusjonen av presten, og dermed var saken avgjort.» Han ble umiddelbart avfeid av presten med «Det kan ikke være sant». Så gav han ordet til neste taler, gardbruker Maurits Seljeskog. Han støttet de tre foregående innlegg. Folgemann A. Norland derimot, støttet presten. Hans argument var «Dæ æ så farlege ei tid me leve i», hvorav prosten bemerket: «Ja, det er riktig en farlig tid Anders».
Kirkesanger Ole P. Nærbø var neste mann ut. Han start med å si at han hadde fått ord på seg for at han ville være med på alt nytt. Denne gang ville han imidlertid tilbake til det gamle, som han mente var at det ikke skulle være noen binding mellom absolusjonen og nattverden. Han støttet derfor Alsvik, Barkved, Langeland og Seljeskog. Kirkesangeren fikk bruke god tid, men til slutt brøt prosten inn med å si: «Tenk, det er ikke sant»!
Neste taler var gardbruker G. Tvedt. Han utfordret presten ved å si at presten kan ikke forlate meg synden (ved absolusjonen), hvorav prosten umiddelbart svarte: «Skal jeg ta deg i kraven og kaste deg fra alteret da»? Tvedt svarte: «Dæ får presten gjera, hvis eg har fortjent det.» Garbruker Jonas Vatne ville ikke at absolusjonen skulle kobles til nattverden. Guds Ånd blir bedrøvet ved den måte som syndsforlatelsen blir utdelt i fleng, hevdet han. Noe senere hevdet han, at han fryktet for at ved den måte absolusjonen nå ble brukt på, ble presten en sikkerhetspute for synderen å sove på.
Dette ble for sterk kost for prost Lied. Han brøt ut: «Gud forlate deg Jonas, hvorledes du taler. Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Etter dette utbrudd ble det en sterk mumling i salen. Det kom til munnhuggeri mellom Gunnar Alsvik og prosten, og Alsvik avsluttet med å oppfordre folk til å forlate møtet. Det kom imidlertid et forslag om at det måtte bli en avstemming over saken. Denne avstemming viste at forsamlingen var delt på midten. 47 støttet Alsvik og Barkved m.fl. som ville ha en endring av praksis, mens 43 støttet prost Lied. Referatet avsluttes med å konstatere at «mange avholdt seg fra å stemme på grunn av det forefaldne».
Jan Alsvik skriver om presten Lied at han var en dyktig taler, men han hadde en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han likte også å erte sine motstandere på en måte som ble til skade for den sak han kjempet for. Lied flyttet fra Strand til Sokndal 1. mai 1884, og ble etterfulgt av Henrik Bauer Moses, som var prest i Strand i perioden 1884-1895. Om Moses skriver Jan Alsvik at det i hans prestetid, ble strid mellom presten og folket om offerpengene. Denne striden førte til at han søkte seg bort fra Strand.
Kanskje var det disse lite
vise prestene, kombinert med markerte og sterke lekmannshøvdinger, som var årsaken
til den «ukirkelighet» som biskop Heuch fant på sin visitas i 1899?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar