Han samlet 1500 barn til søndagsskole. Han var sangforfatter og forkynner. Han var stifter og redaktør av flere blader, blant annet barnebladet «Blåveisen». Jens Marius Giverholt var et allsidig Guds redskap.
Det hele startet i Bergen. Her fikk Poul Jensen Giverholt sin første stilling i forsvaret rundt 1840. Poul var fra Kristiansand, det samme som kona hans Wedastine Margrethe Schouverøe. Poul var først «Artelleri-Foureer», senere «Stykjunker». Begge disse stillingene var lavere befalsstillinger. Mot slutten av 1850-tallet, fikk han en stilling i tollvesenet, og her ble han værende til han ble pensjonist.
Wedastine og Poul fikk sitt første barn i 1844. Det var ei jente som fikk navnet Anna Margaretha, men hun fikk leve i kun ett år. Den neste som Wedastine fødte, kom 17. desember 1848. Han fikk navnet Jens Marius, og må ha vært svak da han ble født. Jordmor Sophie Sullustad så det nødvendig å nød-døpe den lille gutten like etter fødselen. Det gikk heldigvis bra med lille Marius, og dåpen hans ble stadfestet i Korskirken i Bergen 4. april 1849. Det siste barnet i familien Giverholt, ble født i 1855 og fikk navnet Oluf Lauritz.
Fra Bergen til Stavanger
I 1856 ble Poul forflyttet fra tollvesenet i Bergen, til samme etat på Kjerringholmen i Stavanger. Familien bosatte seg i nærheten av Kongssteinen på Storhaug, som den gang lå «på landet». Senere flyttet familien inn til byen, og bosatte seg i Nedre Strandgate. I Stavanger fikk Marius begynne på Stavanger Katedralskole, Kongsgård. Her gikk han på latinlinjen fram til 1864. Marius gikk samtidig med forfatteren Aleksander L. Kielland, og de to ble nære venner. Et vennskap som varte livet ut. Begge guttene hadde kunstneriske evner. Latinskolen ble av guttene kalt «slaveriet», men Marius blir betegnet som en eksemplarisk gutt. Han var både flittig, flink, pålitelig og godlynt.
Kielland skrev mange år senere romanen «Gift». Her tok han et oppgjør, blant annet med puggeskolen. Lille Marius er en sentral figur i romanen. Kielland skrev senere til Marius Giverholt og sa at han hadde vennen fra Kongsgård som rollefigur i romanen. De to konkurrerte om å skrive de beste stilene, og her kom Marius oftest som nummer to. Marius hadde som gutt en drøm om å bli sjømann, men han fikk sterke advarsler fra mor. Hun hadde dårlige erfaringer fra slektninger som var sjømenn, og ytret overfor sønnen at han burde finne et annet yrke.
18. juli 1863 opplevde familien Giverholt en stor sorg. Da døde kone og mor Wedastine Giverholt, kun 47 år gammel. Igjen satt far Poul med sine to sønner, Marius på 14 år og Oluf Lauritz på 8 år. Etter latinskolen, fortsatte Marius med videre skolegang i Stavanger fram til 1868.
Teologistudier i Oslo
19 år gammel, var det tid for «lille Marius» å flytte heimefra. Han hadde hørt på mors råd, og derfor gikk turen til hovedstaden for studier ved Universitetet. Han startet da på teologistudiet, med tanke på å bli prest i Den norske kirke. I Oslo bodde Marius sitt søskenbarn, G. Hübert. Hübert var misjonær i Norge for det engelske baptistsamfunn, fra 1863. Det første året Giverholt var i Oslo (1868), var det en annen engelskmann som kom til Norge på forkynneroppdrag. Det var Plymouth-broderen A. H. Darling, og han hadde god kontakt med Hübert. Marius fikk treffe denne Darling hos sitt søskenbarn, og han fikk stor innflytelse på ungdommen fra Stavanger.
Gjennom forkynnelsen til Darling ble Marius Giverholt frelst. Han opplevde at Darlings forkynnelse hadde et rikere syn på Kristi forsoning enn det han hørte fra sine professorer ved Universitetet. I tillegg til hans frigjørende evangelieforkynnelse, ble også Marius påvirket av Darling sitt kirkesyn. Han ble mer og mer skeptisk til kirketenkningen i Den norske kirke, og valgte av den grunn ikke å bli prest. Selv om Darling hadde stor innflytelse på Giverholt, ble han aldri selv en Plymouth-bror. Giverholt forble lutheraner, selv om andre prøvde å stemple han som noe annet.
Det var ikke bare Darling og Hübert som hadde innflytelse på Giverholt. En annen kristenleder fra Stavanger, Peter Hærem, hadde også tett kontakt med Giverholt. Hærem var teolog, men hadde også et klart og positivt syn på den gryende lekmannsbevegelsen. Da Marius Giverholt var ferdig med teologisk embetseksamen 18. desember 1873, var veien videre usikker. Han tok derfor imot et lærervikariat på Drammen lærde skole for første halvår 1874.
Frikirkepastor i Kristiansand
Mens Marius var i Drammen, fikk han et kall fra Kristiansand Indremisjonsforening. I sørlandsbyen hadde det vært flere vekkelser på 1860-tallet i det haugianske miljøet (senere Indremisjonen) og blant de såkalt «sterkttroende». Disse grupperingene hadde hvert sitt bedehus. I 1870 ble Christian Dick residerende kapellan i domkirken i Kristiansand. Han var sterkt preget av Rosenius, og oversatte flere av hans skrifter til norsk. Dick oppsøkte haugianerne i Kristiansand og det ble vekkelse i kjølvannet av hans forkynnelse. Disse ble knyttet opp mot Lutherstiftelsen og Indremisjonen.
Dick hadde antakelig fått meldinger om en ung teolog som også var blitt glad i Rosenius sine skrifter. Teologen var lærer i Drammen, og trengte et kall til å bli forkynner. Kristiansand Indremisjon kalte derfor Marius Giverholt til å være forsamlingens forkynner fra sommeren 1874. Giverholt hadde store talegaver og en svært god sangstemme. I tillegg til Rosenius, var han også glad i Lina Sandel sine sanger, som han ofte sang på sine møter. Det ble vekkelse også ved Giverholt, men han hadde ikke glemt sitt kirkesyn. Han kom derfor ofte med angrep på Statskirken, noe som ikke falt i god jord blant Indremisjonsflokken. Etter ett år i stillingen som forkynner, ble derfor Marius Giverholt sagt opp, med fem mot to stemmer i styret. Hovedgrunnen til oppsigelsen var hans kirkepolitiske utspill, men det var også noen som mente at han ikke forkynte loven og at han fornektet gjenfødelse i dåpen, men disse anklagene stemte ikke.
Da flokken hos de «sterkttroende» hørte om oppsigelsen, ba de Marius Giverholt om å ha sine møter i deres bedehus. Giverholt hadde da allerede søkt om å få bruke Mandal bedehus, men hadde fått avslag. Han takket derfor ja til kallet fra de «sterkttroende» i Kristiansand. Mens han var i denne forsamlingen, fikk han et sterkt syn for arbeidet blant barna. Ei kvinne som gikk på bedehuset, Margrete Føreide, hadde 1. oktober 1874 samlet noen få jenter til bibelundervisning. Dette ble til faste samlinger, og Giverholdt ble med i dette arbeidet da han startet i menigheten sommeren 1875. Det ble da et tilbud både til jenter og gutter, og søndagsskolearbeidet eksploderte da Giverholt ble med.
Det viste seg snart at Giverholt med sitt frie rosenianske syn, ikke passet sammen med de stive «sterkttroende». Giverholt hadde fått tak i noen sanger av Moody og Sankey, som disse brukte i sine vekkelseskampanjer. Han oversatte eller omskrev flere av disse, og brukte dem i sine møter. Også det ble for lett for de «sterktroende». Det endte derfor med at han måtte slutte med sine møter også der.
I 1876 samlet Giverholt mange av sangene han brukte på sine møter, i sangboken «Lammet pris». Sangboken besto av 200 sanger, hvorav flere var skrevet av ham selv. Her hadde han med, blant andre hans mest kjente sang, «O, Lammets blod, det dyrebare blod». Han startet også det kristne bladet «Hyrderøsten», som han selv var redaktør for. I 1879 gav han ut ei ny sangbok, «Salmer og Sange for Menigheten». Denne inneholdt 350 sanger, med Giverholt som forfatter av 30 av dem. Denne sangboken var preget av hastverksarbeid og kom ikke til å bli mye brukt ut over Giverholts egen menighet.
Da Giverholt ikke lenger hadde noe bedehus hvor han kunne ha sine møter, fikk han leie et lokale i Kristiansand. Det var stadig en flokk som samlet seg på hans møter, og flere ble frelst. Dette året fikk han også startet en mannsforening, «Unge Mænds kristelige Forening». Behovet for eget bedehus var stort, så Giverholt og hans menn fikk skaffet seg tomt og satte i gang å bygge nytt bedehus. Huset sto ferdig til innvielse 28. oktober 1877.
Etter konfliktene han hadde opplevd, valgte han å melde seg ut av Den Norske kirke. Like før innvielsen av det nye bedehuset, stiftet Marius Giverholt og 27 andre «Den evangelisk Lutherske Frikirke i Kristiansand». Stiftelsesdato var 23. september 1877. Den første tiden hadde den nye kirken ingen formelle bånd til Frikirken i Norge, men menigheten sluttet seg etter hvert til denne landsdekkende lutherske frikirken. Giverholt ble kalt til forstander i 1878 og var i denne stillingen fram til mai 1882.
Kone og barn
I Kristiansand traff Marius Giverholt henne som han kom til å dele resten av livet sammen med. På midten av 1750-tallet kom et italiensk ektepar til Kristiansand og startet som blikkenslager, med borgerbrev i 1772. En etterkommer av disse, Frantz Mønnich, var blitt gift med Julie Marie Kristiansen Raen. 16. august 1846 fikk de ei datter som de gav navnet Emilie Chaterine. Det var Emilie som ble Marius Giverholt sin utkårede, og bryllupet deres sto i Kristiansand domkirke 17. juni 1875. Bruden var da 29 år, mens brudgommen var 27.
Emilie og Marius slo seg ned i Tollbodgaten 37. Mor hennes var på dette tidspunkt blitt enke, og bodde sammen med de nygifte. Året etter bryllupet kom deres første barn. Hun fikk navnet Ragna, og ble som voksen gift med Olof Alstrøm. Nummer to, Dagny, kom i 1877, mens Marius kom i 1880. Ingen av disse ble gift. Nummer fire i barneflokken var Arne, som ble gift med Karen Blom Flock. Arne var pressesekretær i Utenriksdepartementet og leder for Aftenpostens utenriksavdeling. Nest sist i søskenflokken kom i 1884 og fikk navnet Trygve. Han emigrerte til Amerika og ble gift med Martha Værnes. Ågot var sist ute, og ble født i 1887. Hun ble ikke gift.
Tjue gode år i Trondheim
Det var ikke bare i Kristiansand, det var vekkelser og åndelige brytninger på 1870-80 tallet. I Trondheim hadde ei gruppe kristne gått sammen for å få reist et bedehus i byen. Dette bedehuset, som fikk navnet Betania, sto ferdig på nyåret 1882. Gruppen bak bedehuset hadde hørt om den allsidige barnevennen og forstanderen i Kristiansand, og sendt Marius Giveholt et kall til å bli deres faste predikant. Gruppen var frittstående på luthersk grunn. Dette passet Giverholt godt, og han svarte ja til kallet. Han var nok av den typen personlighet, som trivdes og fungerte best med frie tøyler.
Dermed ble det flytting på familien Giverholt i Kristiansand, og de ankom Trondheim i mai 1882. I tillegg til forkynnervirksomheten, satte Marius i gang med et omfattende søndagsskolearbeid, med det samme han kom til Trondheim. Dette arbeidet økte veldig, og etter noen år var det samlet 1500 barn til søndagsskolegrupper i Betania. For å være en hjelp til barna og foreldrene, startet han også et eget blad for barna i 1882. Dette gav han navnet «Blåveisen». Av alle Giverholts blader, var det dette som nådde lengst og varte lengst. Da Giverholt døde, fikk Misjonssambandet kjøpe bladet og var NLMs barneblad i mange tiår. I 1902 hadde «Blåveisen» 10 000 abonnenter.
Perioden i Trondheim ble både rik og krevende for Giverholt. I 1886 dro han til Ålen, like nord for Røros, for å hvile. Ryktet kom snart ut at predikant Giverholt var i bygda, og kristenfolket fikk overtalt han til å ha en samling i en privatheim. Da det var tid for samlingen, strømmet folk til i store mengder, så huset ble altfor lite. Stortingsmann Reitan var en av de frammøtte. Han ropte ut at de frammøtte skulle gå over i kirken i bygda. Giverholt protesterte og sa at det ikke var lov for han å ha møte i Statskirken. Stortingsmannen svarte at det ansvaret skulle han påta seg. Det ble møte, kirka ble fullsatt og vekkelsen brøt ut.
I 1888 var Marius Giverholt på en del møter på Ytterøy i Trondheimsfjorden. Her ble han pådriver for å starte ei frikirke. Etter noen år ble det imidlertid en splittelse mellom en av lederne i frikirken, H. A. Sandstad, og Giverholt. Denne splittelsen førte til at frikirken på Ytterøy ble splittet. Eldste P. Sandstad og Giverholt gikk ut av Frikirken og dannet en egen forsamling. Denne splittelsen medført at Giverholt også meldte seg ut av Frikirken sentralt.
Mot slutten av 1880-tallet brøt det på nytt ut vekkelse ved Giverholt i Betania. Under denne vekkelsen leste han en artikkel av Fredrik Fransen om Kinamisjon. Den tente et kall i Giverholt, og han måtte spør seg selv hva han gjorde for kinesernes frelse. Hedninger som går inn i evigheten uten å ha hørt evangeliet. Han fikk stiftet en komite (forening) for Kinamisjon, og to damer meldte seg som utsendinger. Det var først Petra Næss og deretter Sekine Storhaug. Den sistnevnte hadde også økonomisk støtte fra en forening i Stavanger. Samtidig begynte Giverholt å gi ut misjonsbladet «Kinas venn».
Familien Giverholt bodde i Dronningensgate 2 i Trondheim. Mot slutten av århundret, begynte helsa til Marius å svikte. Han måtte trappe noe ned på forkynnergjerningen, men fortsatte både med det og med å være redaktør av ulike blader han gav ut. På dette tidspunktet begynte han også å gi ut flere små bøker (se litteraturlista). I 1901 innså han at han ikke maktet å fortsette i forstanderstillingen i Betania. Han fikk fullmakt fra de formelle eierne av bygget, til å selge det til hvem han ville. Han hadde fått sterkere bånd til Kinamisjonen etter bruddet med Frikirken. Med Thormod Rettedal som forhandlingspartner, solgte han Betania til NLM for kr.15.400,-. Våren 1902 ble familien rammet av en tragedie. Emilie og Marius sin sønn Marius, var i militærtjeneste i Stockholm. Her ble han psykisk syk og skjøt seg selv den 17. april.
Siste år i Oslo
Høsten 1902 flyttet Emilie og Marius Giverholt med de heimeværende barna, til hovedstaden Oslo. Her var Marius predikant uten noen fast tilknytning til noen menighet eller organisasjon. Han fortsatte som redaktør av bladene sine, og også som forfatter. Under folketellingen i 1910, bodde familien i Gyldenløvesgate 2, og døtrene Dagny og Aagot bodde enda i heimen. Det samme gjorde også den fire år gamle Roar Giverholt, som antakelig var et barnebarn av Emilie og Marius.
9. juni 1914 døde Emilie Giverholt, 68 år gammel. To år senere, 12. april 1916, fikk også Marius Giverholt heimlov. Han ble også 68 år gammel.
Sanger av Marius Giverholt
Marius Giverholt skrev mange sanger, men kun noen få er fremdeles i bruk. I bedehusenes sangbok, «Sangboken», er det med følgende fire sanger av han:
O Lammets blod, det
dyrebare blod (1874)
Ja, du har sagt at du
kommer (1878)
Du blir ei glad, før du
hos Jesus hviler (1878)
Sku mot himlen, løft ditt øye (1879)
Dessuten er det fem sanger han enten har oversatt eller omarbeidet
Det er liv i å se på det Golgata
kors
Kall dei inn, kvar
stakkars synder
Løft deg sjel til Golgata
Du ømme faderhjerte som
våker over meg
Dyp av nåde – er hos deg
Kilder
Birger Aulin m.fl.:
Frikirkens søndagsskolen 100 år 1874-1974 (1974)
Bjørn Slettan: O, at jeg
kunde.. (1992)
Carl Fr. Wisløff: Norsk Kirkehistorie
(1971)
Edith Bjørnestad: Festskrift
for Den lutherske frikirke Kristiansand menighet 1877-1977 (1977)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus (1991)
Jakob Straume: Kristenliv
i Trøndelag (1953)
Kinaforbundets arbeide i
Bergen (1940)
Kjell Dahlene: Plymouth
Brethrens innflytelse i norsk kristenliv. (1983)
Marius Giverholt: Se paa
Jesus (1880)
Marius Giverholt: Den
stille uge (1898)
Marius Giverholt: Fra
skoledagene (Carolus) (1899)
Marius Giverholt: Sjælens
lægedom (1899)
Marius Giverholt:
Dekksguttens julaften (1901)
Marius Giverholt: Kinas
barn (1903)
Marius Giverholt: Paa
farlige veie (1906)
Marius Giverholt:
Rosenius´s kaldelse (1912)
Olav Uglem m.fl.: I
Herrens tjeneste (1966)
Ole Kallelid: Kongsgård
1824-1999 (1999)
Oscar Handeland: Kristenliv
på Agder (1948)
P. Stiansen: Baptistenes
historie i Norge (1935)
Paul Solberg m.fl.: Den
Norske Evangelisk Lutherske Frikirke gjennom 75 år (1952)
Sangboken (2000)
Sigurd Ansnes: Mosvik
kirke 100 år (1984)
Thv. Berntsen m.fl.:
Kongsgaard skole 1824-1924 (1925)
25 Aar af den ev. luth.
Frikirkes historie i Norge (1903)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Wikipedia
wikistrinda
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar