Gud står ved sine løfter

Ved inngangen til sin misjonærtjeneste, fikk Asbjørn Aavik et løfte fra Guds ord om at Herren ville gå med han. Ikke mange dager senere fikk han se løftet i et nytt lys.

På den transsibirske jernbane, satt Asbjørn Aavik og så ut på Sibirs store sletter. Han var på vei til Kina og sin første periode som misjonær. På fingeren hadde han en forlovelsesring. Den kommende bruden skulle komme etter om ett år. Deretter skulle hun lese kinesisk, før de endelig kunne gifte seg. Slik var praksis i 1928, og Aavik hadde avfunnet seg med det.

Mens han ser ut av togvinduet, ber han til Gud om å få et Ord fra Bibelen, som han kunne reise inn i Kina på. Han reiser seg fra setet og går til sovekupeen. Her finner han fram Bibelen og øynene hans faller på siste vers i Salme 121. «Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og inntil evig tid.» «Dette er løftet mitt til deg», slo det ned i den vordende misjonæren. Utgang fra Norge og inngang til Kina, tenkte han.

Etter ankomst Shanghai og mange døgn på elvebåt med kurs for Yunyang, hadde reisefølget til slutt kun ei natt og noen timer neste dag, før de var framme. Reisefølge bestod av en annen fersk og nyforlovet misjonær, Kristoffer Kjos og den erfarne tilsynsmannen Olaf Espegren. Under dekk var det mange kasser med misjonærenes bagasje. Det var senger, sengklær, bryllupsgaver til de kommende bryllup, klær, bøker og andre nødvendige artikler det var vanskelig å få tak i, i indre Kina.

Elvebåten fortøyde ved elvebredden for den siste natta. Det var stille og misjonærene sovnet raskt. Midt på natta våkner de av et voldsomt spetakkel. Utenfor så de menn med bar overkropp, og med spyd, sverd, kniver, økser og mye annet i hendene. «Røvere», ropte Espegren. Samtidig tok han Aavik i armen og sa: «Gjør endelig ikke motstand. Det kan koste deg livet.» Så fortsette Aavik å fortelle:

«Noe mer ble ikke sagt. Båten er stormet. Noen menn lyser med osende fakler inn under vårt mattetak. Tenkte vel vi hadde våpen. Spyd mot oss. Et henrettersverd er nyslipt. Mannen vrir det liksom mot oss. Han har et grusomt ansikt. Så trenger de lenger inn i båten. Samler inn det de vil ha. Klærne våre. Sengeklærne. To ur nappet de til seg. Jeg så det. Mitt, kjøpt i Shanghai, henger på en liten bambuspinne ved sengeplassen. Jeg rygger borttil og får sluppet det ned i pysjamasbuksa bakfra. Det ramler ned i buksebeinet. Men det ligger en etterglemt strømpe. Den knytter jeg for nede ved ankelen. Mitt ur tikker og går der nede.

Andre røvere hiver opp fjølene for lasterommet. Jubler så opp over all vår bagasje. Store, tunge kasser fra Norge. De flerrer de opp med øksene. Og lemper sakene til andre som står i vann til knærne ved båtsiden. Fang på fang farer inn mot bambusskogen. Duker. En ung sykesøster har strevd i sin fritid for å få det ferdig. Noen vakre puter som skulle pryde et ungt hjem. Gode ulltepper. To dundyner. Erfarne misjonærer sa at vinteren kunne bli kald der i innlandet. Somme tider kom det til og med snø. Ikke ovner i husene.

Nå fór det alt. Mine mange bøker hev de ned i bunnen av båten, eller utenfor. Og fordi så mange var kommet om bord, stod de i vann til opp over leggen. Bøkene trødde de ned i skittent elvevann. Det knaser i glass under stråsandaler i vannet. Det var noen fotos av vår slekt. Jeg hadde fått rammet dem inn. Vi ville ha disse våre kjære på en vegg i det hjem vi skulle bygge sammen her i innlandet. En unggutt står og fomler med barberhøvelen min som han har funnet. Men en eldre «kamerat» river den fra ham. Trodde sikkert det var sølv. Den var ny og blank, min eneste, dessverre.

Men unggutten blir stående. Han har naken overkropp som alle de andre. Et ondt ansikt – meget ondt. Mørkt som en avgrunn. Født av en røver og ond som sin farfar. Slektsvill. I ene neven en stygg kniv. Bladet er en fot langt. Blankslipt. Eggkvast. Farlig. Han leker med det. Vrir det liksom der foran meg. Hans øyne sier: Bor det i ham! Men han gjør det ikke. For plutselig oppdager han noe – ringen min – forlovelsesgullet fra tuene og blåbærris inn mot en granskog. Med kniven sin peker han på dette gull. Freser også noe mot meg. Det forstår ikke jeg. Men Espegren har hørt det. «Han vil ha ringen din. Du får bare gi han den!»

Men det ville jeg ikke. Heller kjempe. Sloss. Så freser han atter mot meg. Denne gang enda villere. Kniven mot brystet mitt. Enda vil jeg ikke. Da tar røveren handa mi, setter kniven mot lillefinger, og vil kutte innover for å få ringen av finger nr. 2. Nå forstår jeg det er alvor, og får vridd gullet av meg. Gutten napper det til seg. Gjemmer det så i en liten lomme i sitt belte. Jeg står der med et Shanghaiur som tikker og går nede ved ene ankelen, under vann. Pysjamasen er det eneste jeg har igjen. En halv dagsreise fra målet. Og med ett er det stille igjen.»

Neste morgen seiler reisefølget videre. Vel framme i Yunyang må de sende bud på misjonær Olaf Lie som er i byen. De ber han komme ned til båten med klær. De ønsker ikke å gå gjennom byen i nattdraktene. Da nyheten nådde de to som var forlovet med hver sin misjonær, skrev Sigrid (senere Kjos) med sitt gode humør, til Ragna (senere Aavik): «Nå er vi forlovet med hver vår røver ute i Kina!»

Asbjørn Aavik (foto dagen.no)

Hendelsen ble til et stort problem for Asbjørn Aavik. Han hadde fått et løfte fra Gud om at Han skulle bevar ham. «Nå hadde jo Herren slett ikke bevart meg. Jeg savnet slik mye av det som var tatt fra meg.. Jeg syntes Gud var urimelig. Han burde være snill mot en som steg inn i hans spor – en sti som førte til et bortgjemt Asia-innland. Å være misfornøyd med Gud er farlig – åndelig drepende. Jeg har opplevd det. Og det varte i flere uker.

Helt til en dag jeg under lesing av Det gamle testamentet kom til «utgangen av Egypten». Der leste jeg om Herrens ordre til sitt folk: -Påskelammet skulle etes sammen med bitre urter. Bitre urter! Jeg ble sittende der med disse to ord foran meg. De var knyttet til utfrielsesmåltidet – til utgangen og til inngangen til lovede land. Så var det nok engelen som satte sin finger ved dette ord, slik at det stanset meg. For jeg så det klart nå: Til min vandring i Kristi spor, til min sti, til min nåtid og fremtid – til min inngang – hørte det bitre urter. Hørte med i min tilegnelse av Lammet! Den morgenen ble jeg løst fra alt det onde som hadde plaget meg i uker. Guds ord frigjorde meg enda en gang. Jeg kunne synge og være glad.»

 

 

Fra Asbjørn Aavik: «Roser i regn. Unge år i Kina» (Lunde 1977)