Rasmus Sand vokste opp i svært fattige kår i Ryfylke og Sunnhordaland. Han endte opp i Stavanger som fabrikkeier og høvding i Stavanger Indremisjon.
Far og sønn var sammen om bord i familiens fraktebåt. Begge het Rasmus, og turen gikk mellom Ryfylke og Stavanger i fraktefart med ved og andre varer som ryfylkebuen ville selg i byen. Jekteskipper Rasmus Sand var glad når han kunne ha sin sønn med på enkelte turer, selv om han enda bare var guttungen.
Dagens oppdrag var fullført, men Rasmus hadde noen ærender i byen også dagen etter. Han la derfor fra kai og fant en passende ankringsplass i nærheten av Buøy. Han var godt kjent i område og fant snart plassen hvor han vil slippe ankeret. Da ankere gikk over ripa, hektet skjorta til Rasmus seg fast i kjettingen og han ble dradd over bord mens lille-Rasmus sto og så på. Det var et sjokk for gutten da han så far forsvinne ned i dypet. Skulle han miste far nå?
Sekundene ble veldig lange for gutten. Men omsider så han noe på vei opp av sjøen. Det var far som hadde klart å komme seg løs fra ankerkjettingen og kom seg til overflaten før han druknet. Gleden var stor, men denne hendelsen satte dype spor i Rasmus jr. Hendelsen ført også til at han senere ble sterkt knyttet til faren.
Vanskelig oppvekst på Sand og Halsnøy
Rasmus Rasmussen Sand ble født på Sand 29. september 1869. Han fikk samme navn som faren, mens mora het Ranveig Eriksdatter Bjerga og var opprinnelig fra Ombo. Rannveig og Rasmus bodde i et eget hus i Sand sentrum, og Rasmus var jekteskipper. Han drev som nevnt fraktefart mellom Sand og Stavanger. Rasmus jr. var deres siste barn. Tidligere hadde Rannveig vært gjennom åtte fødsler. Ett av barna, Sina Torine døde kort tid etter fødselen, men de andre var friske og raske da Rasmus ble født.
Rannveig og Rasmus var fattigfolk og levde helst fra hånd til munn. De første årene etter at de ble gift, kombinerte Rasmus jektefarten med ei krambu på Sand. Denne ble imidlertid snart avviklet. Far var derfor mye borte på arbeid, så det ble mange tunge tak i heimen for Rannveig. På Sand var det et lite haugiansk miljø, og begge var trofast med på samlingene når haugianerne hadde møter. Flere kjente kristenledere hadde røtter fra Sand, mest kjent var Ole Kallem og Gabriel Baardsen.
Den eldste i søskenflokken var 17 år da Rasmus ble født. Han het også Rasmus, og ble født i 1852, året etter at foreldrene ble gift. Denne Rasmus reiste tidlig til sjøs, og forsvant ut av alle arkiver. Nummer to ble født i 1854 og het Edvard. Han flyttet som voksen til Valestrand i Sveio og tok etternavnet Sandsmark. Han hadde en sønn, Johannes Sandsmark, som var emissær og bosatt på Tysnes.
Etter Edvard kom Severin og Randius i 1858. Severin var forretningsmann i Bergen og far til 14 barn i to ekteskap. Randius overtok heimehuset på Sand og ble jekteskipper som faren. Nummer fem fikk navnet Rannveig. Hun ble bosatt i Sauda og var oldemor til den kjente visesangeren Alf Cranner. Sven Andreas (f.1862) emigrerte til Amerika, mens Sina Torine jr. (f.1866) bosatte seg i Stavanger.
Da Rasmus jr. var 12 år, gikk heimen på Sand i oppløsning. 17. oktober 1881 døde mor Rannveig, kun 52 år gammel. Siden faren var mye borte på arbeid, bestemte han seg for at Rasmus måtte ut i arbeid. 14. mars 1882 ble han sendt til Tysnes for å være i tjeneste hos en dampskipsekspeditør. Dette ble et tøft år for Rasmus, og året etter ble det derfor bestemt at han skulle få flytte til sin eldre bror Severin i Bergen, hvor han fikk arbeide i en forretning på Muren i Bergen. Men oppholdet i Bergen ble heller ikke av lang varighet.
Etter en tid hos broren, ble det bestemt at han skulle i en fosterheim. Den som ble utvalgt til å ta imot den 13 år gamle gutten, var ei enslig bondekone på Fjeldberg ved Halsnøy i Sunnhordaland. Hun het Anna Naustvig og var 28 år gammel da Rasmus flyttet inn på garden. Tidligere i 1883 hadde også far Rasmus flyttet til Sunnhordaland. Han bosatte seg på Sætre på Halsnøy, like ved Halsnøy kloster. Her ble han gift på nytt med den ti år yngre Martha Thormodsdatter Elleflot fra Skjold den 15. mai 1884.
Rasmus vokste og ble en høy og kraftig ungdom, med et godt smil. Da det nærmet seg tiden for at han skulle konfirmeres, flyttet han heim til faren og stemora. Det ble imidlertid dårlig med konfirmasjonsundervisning, fordi han måtte være med faren på båten. Til tross for mye fravær i undervisningen, fikk han bli konfirmert, og det skjedde i Eid kirkepå Halsnøy den 5. oktober 1884. Alt fraværet resultert i at karakteren ikke ble helt topp, «nesten utmerket god kunnskap».
Tidlig åndelig gjennombrudd
Sommeren 1885 flyttet Rasmus tilbake til broren i Bergen. Her hadde han de tre neste årene arbeid i tre ulike forretninger i byen. Han tok med jevne mellomrom båt heim til Halsnøy for å besøke faren. På en av disse turene med rutebåten SS «Søndhordland», skjedde noe avgjørende i livet hans. Mens båten var på Klosterfjorden, satt ungdommen om bord og hørte på en metodist som sang og avla vitnesbyrd. Dette vitnesbyrdet førte til at han tok imot Jesus som sin frelser. Han hadde vært vakt i konformasjonsalderen også, men da ble det ikke noen omvendelse.
Vel tilbake i Bergen, oppsøkte han Bergen Ynglingeforening og noen søndags-middagsmøter hos en lærer Heldal. Det gikk imidlertid ikke lenge før han havnet i Bergen Indremisjon. Her ble han snart aktivt med i forsamlingsarbeidet, både med vitnesbyrd og med kristen omsorg. Jakob Traasdahl var en sentral leder i Indremisjonen, og han fikk være til stor hjelp for Rasmus Sand. Av andre ledere og forkynnere som fikk bety mye for ham, kan nevnes Thormod Rettedal og Ernst Fredrik Eckhoff.
Vitnesbyrdet til ungdommen fra Sand ble lagt merke til av lederne i Indremisjonen. Organisasjonen satte i 1887 ned en komite som skulle utrede opprettelsen av en emissærskole. Denne ble vedtatt startet høsten 1888 med Johannes Brandtzæg som den første rektor. Rasmus Sand var en av eleven i dette første kullet. Den skolevinteren ble Rasmus sin radikale lekmannsprofil og hans frigjorte kristensyn formet. Både Traasdahl og Brandtzæg var påvirket av den svenske forkynner og forfatter C. O. Rosenius sitt frigjørende budskap.
I Oslo var det en markert kristenleder som het Hartvig Halvorsen. Han var fra Hjelmeland, mens kona var sambygding med Rasmus, fra Sand. Halvorsen var med i en komite som Lutherstiftelsen hadde nedsatt, for å stifte Det Norske Diakonhjem. Halvorsen var tenkt å være den første rektor ved skolen. Den vinteren Rasmus gikk på emissærskolen, var Halvorsen innom i klassen for å prøve å rekrutter elever til Diakonhjemmet. Rasmus og to andre av elevene søkte om opptak, og ble tatt opp til det første kullet på den toårige diakonutdannelsen.
Dermed bar det til Oslo, hvor Rasmus var på plass da skolens første kull startet 21. april 1889. Rasmus ble snart en av lederne i ungdomsflokken, og markerte seg med klare meninger og et friskt lynne. Han likte å diskutere både med medelever og ansatte. Rektor Halvorsen var en smule bekymret for Rasmus, for på søndagene gikk han ikke gudstjenester i kirken. Nei, han oppsøkte Calmeyergatens misjonshus, hvor Otto Treider hadde samlinger. Treider var sterkt preget av Rosenius, men også av amerikanske og engelske vekkelsesbevegelser. Han brukte blant annet mange av Moody og Sankey sine vekkelsessanger i møtene, noe som falt i smak hos Rasmus. Han kjente seg også hjemme i Treiders klare forkynnelse av ordet om den frie nåden.
Underveis i tiden på Diakonhjemmet, ble Rasmus alvorlig syk av lungebetennelse. Han fikk mye forbønn og omsorg av medelever og personale, ikke minst av Halvorsen og kona hans. Situasjonen var kritisk, men han kom gjennom sykdomsperioden og frisknet etter hvert til igjen. Men lungene var ikke som de hadde vært, så han fikk problemer med å fungere som diakon etter at han var ferdig med utdannelsen sommeren 1891.
Poseprodusent i Stavanger
Da han var ferdig på Diakonhjemmet, ble han innkalt til militærtjeneste. Han møtte opp i Madlaleiren, men var sikker på at han ville bli dimittert på grunn av ettervirkningene av lungebetennelsen. Han ble imidlertid kjent tjenestedyktig, og måtte ta sine uker som soldat. Da denne perioden var ferdig, ble han ansatt som diakon på Sand og emissær i Ryfylke. Helsa satte imidlertid en stopper for dette, og noen venner oppfordret han til å søke bokbinderutdannelse på Vaisenhuset i Stavanger. Han fulgte oppfordringen, men kom ikke inn på Vaisenhuset. I stedet fikk han en lærlingeplass hos bokbinder Sivertsen i Stavanger. Etter ett år som lærling, var han ferdig utdannet bokbinder, antakelig våren 1893.
En av lederne i det radikale lekmannsmiljøet i Indremisjonen og Kinamisjonen i Stavanger, var fabrikkeier og tobakksprodusent Gustav Gundersen. Gustav og Rasmus ble snart veldig gode venner. Rasmus fikk bo hos Gundersen, og gikk ut og inn i heimen hans som om det var hans egen. Etter at Rasmus var ferdig med læretiden, ble han engasjert som emissær for Vaisenhuset og Stavanger Indremisjon, men heller ikke denne gang hadde han helse til å være forkynner på heltid. Han kjente behov for praktisk arbeid, og vennen Gundersen hjalp han med å starte et egent bokbinderverksted i stua som Rasmus leide. Dette var den lille starten, på det som skulle utvikle seg til en stor bedrift, Rasmus Sand AS, som spesialiserte seg på å produsere papirposer og emballasje til egg.
Den 7. oktober 1894 var en merkedag i Rasmus Sand sitt liv. Da ble han viet til sin kjære Gjertrud Jonassen fra Halsnøy i Sunnhordaland. Hun var datter til skolelærer Henrik Meyer Jonassen. Gjertrud var ett år eldre enn Rasmus. Gjennom hele livet var det et veldig godt forhold dem imellom. De dannet en åpen og gjestfri heim i Øvre Holmegate i Stavanger. De fikk til sammen ti barn, hvorav åtte vokste opp. Barna var: Johanne (f.1895), Rasmus (1897), Pernille (f.1899), Randveig (f.1900), Henrik (f.1902), Gustav (f.1904), Gert (f.1906), Gjertrud (f.1906), Gjertrud (f.1908) og Ruth (f.1912).
Åndelig høvding
Så snart Rasmus Sand var på plass i Stavanger, engasjerte han seg med iver i Indremisjonens arbeid. På styremøtet til Stavanger Indremisjon 27. august 1894 fikk han tildelt kr.50,- som en anerkjennelse for hans store innsats på sin fritid. En av de nye tiltak han fikk i gang dette året, var friluftsmøter i Bjergsted og andre steder i byen. Disse møtene ble holdt på søndagskvelder og samlet mye folk.
I 1898 ble han valgt inn i styret for Indremisjonen i Stavanger, og her ble han fram til sin død. I 1899 ble han valgt til sekretær for styret og hadde dette tillitsvervet, med ett års unntak, fram til 1907. Da ble han valgt til formann, og hadde dette vervet fram til 1920. Etter den tid var han styremedlem fram til sin død i 1925. Det første han gjorde som nytt styremedlem, var å foreslå at Indremisjonen skulle opprette en ny stilling som bibelkvinne. Han fikk gjennomslag, og Kristine Andersen ble ansatt.
I 1903 samlet han en rekke sanger og gav dem ut i ei egen sangbok som han kalte «Vennernes Sangbok». Den kom ut i flere opplag og inneholdt 254 sanger (i 4. opplag 1906). I 1903 sto han i en stor vekkelse på Sørbø på Rennesøy. På de møtene var han sammen med Rennesøys diakon Eggen. Året etter tok Rasmus Sand og Samson Sandvig fra Haugesund initiativ til at de ulike kristne organisasjonene skulle møtes for å rådslå med hverandre om virksomheten. Møtet ble avholdt i Haugesund, og fikk stor oppmerksomhet. Det ble en forløper til de såkalte Geilomøtene.
Det hadde vært ulike vekkelser i Stavanger fra 1901. I 1905 ønsket Rasmus å samle kreftene til en større aksjon i St. Petrikirken, siden Misjonshuset var for lite til en slik møteserie. Han samlet flere kristenledere i byen til et komitemøte i heimen sin i Øvre Holmegate 24. Med på dette møtet var også soknepresten i St. Petri, Otto Jensen, som for øvrig var far til den kjente biskop Eivind Berggrav. De frammøtte støttet Rasmus sitt forslag, og Otto Jensen søkte Kirkedepartementet om lov til å holde en slik aksjon. Søknaden ble innvilget. Det brøt ut en stor vekkelse med bønnemøter på kne og ettermøter. Rasmus Sand og den kjente Madagaskar misjonæren Peder Eilert Nilsen-Lund var sentrale ledere og talere i vekkelsesmøtene, men også flere andre talere bidro.
Rasmus Sand ble etter hvert godt kjent blant Indremisjonsfolket i hele Rogaland, ja, over hele landet. Han møtte trofast på stormøter og generalforsamlinger i Indremisjonen, og tok alltid ordet på stevner og forhandlinger på årsmøtene. Han fikk også oppleve å bli taler på Geilomøtene. I forkynnelsen var alltid Ordet om synd og nåde det sentrale, enten det var på stormøter eller småmøter. Sand var også en ivrig talsmann for lekmannsarbeidet.
Full av ideer
Rasmus Sand var kreativ og evnet også å sette i verk egne og andres ideer. Dette førte til en stor oppblomstring av tiltak og bygg innen Stavanger Indremisjon under Sand sin ledelse. I 1906 var det ei kvinne i forsamlingen som foreslo at Indremisjonen skulle samle inn «sydra» for videresalg. Rasmus tente på ideen og dette matavfalls prosjektet skaffet Indremisjonen gode inntekter i flere år.
Det ble etter hvert behov for et nytt bedehus for Indremisjonen. Styret vedtok å kjøpe Dr. Mohrs eiendom og gjorde den om til et bedehus med plass til 800. Etter Rasmus sitt forslag, fikk huset navnet «Bedehuset». Det ble innviet 29. august 1909. I 1912 vedtok styret å starte med hotelldrift i Mortvedts hus på Torget. Seks år senere åpnet Indremisjonen et hospits i Øvre Holmegate 23. Også i 1916 skjedde noe nytt. Da vedtok Indremisjonens styre å starte et hospits for hjemløse. I februar 1917 ble Tårngaten 42 kjøpt til dette formål og fikk navnet «Indremisjonshjemmet».
Rasmus Sand ble også flittig brukt av Indremisjonen sentralt. I 1915 var han initiativtaker til et nytt ledermøte for Indremisjonen. Her var hovedstyrets medlemmer og administrasjon, representanter fra kretsene og fra de større forsamlingene, samlet til rådslaging. Dette ble senere et fast møte. I 1919 skulle Indremisjonen bygge ny bibelskole i Staffelsgate i Oslo. Da ønsket hovedstyret å ha med Rasmus Sand i byggekomiteen.
Posefabrikant Sand brukte veldig mye av sin fritid i Stavanger Indremisjon, faktisk også noe av sin arbeidstid. Noen bebreidet han for å forsømme jobben sin, men da kom svaret kjapt: «Når eg arbeide for Vårherre, så arbeide han for meg!» Han startet som en fattig bokbinder og endte opp som velstående posefabrikant.
Politikk
Rasmus Sand engasjerte seg også i kommunalt styre og stell. Da Avholdspartiet ble stiftet rundt århundreskiftet, engasjerte han seg og ble innvalgt i kommunestyret for dette partiet. Partiet fikk så mange stemmer at det også fikk en representant i formannskapet. Rasmus Sand ble valgt også her.
Han var en kvass debattant også i politikken. Samtidig hadde han stor sans for humor, så hans replikker skapte flere ganger latter i kommunestyresalen. Utenom kommunestyret var han også representant blant annet i skolestyret og kirketilsynet.
Da Rasmus kom til Stavanger, var han høy, kraftig og slank. Det gikk ikke lang tid før kiloene kom på, og han ble en av byens tungvektere. Dette var selvsagt noe byens karikaturtegnere visste å utnytte.
For mektig?
Rasmus ble tidlig en mektig mann i Indremisjonen, noen syntes han var altfor mektig. Da han ble valgt til formann i 1907, skjedde det på bekostning av den sittende formannen, den senere biskop Johan Lunde. Dette var nok sårt for Johan Lunde, og han spurte Sand etter valget hvem han hadde stemte på. Som vanlig kom svaret kjapt og røft: «Eg stemde på meg sjøl farr, eg trur eg greie det betre enn du!» Og kanskje var det sant. Aldri har Indremisjonen i Stavanger hatt slik ei blomstringstid som under Rasmus Sand sin ledelse. Men tre av de valgte til styret i 1907, tok en tre måneders pause i styret da Rsmus ble valgt til formann. De syntes han var blitt for mektig og egenrådig.
Mot slutten av sin formannsperiode ble det ny strid om Rasmus sin lederposisjon. Blant annet var det flere som reagerte på at han blokkerte et forslag om en egen Ungdomsforening. Til tross for dette, beholdt han stor respekt i misjonsfolket helt fram til sin død. Den første tiden av hans lederperiode, var det noen av haugianerne i Indremisjonen som syntes at hans friske språk og gode humør var i det meste laget for en åndelig leder. Rasmus var en god imitator, så når han fikk høre disse anklagene, imiterte han gamle John Haugvaldstad sin skakke stil. Da tok det ikke lang tid før haugianerne kom til han og ba han være seg selv.
I et intervju i avisen Dagen i forbindelse med sin 50 års dag i 1919, uttalte han at Indremisjonens program må være: «Forkynnelse av Guds ord og barmhjertighetsarbeid». Om forholdet til den liberale teologi sa han: «Det må være en uoverstigelig kløft mellom den og Indremisjonen, og aldri noen forbindelse. Åpen krig! Ingen allianse». Videre fikk han spørsmål om Indremisjonen bør arbeide seg sammen med ytremisjonenene med tanke på sammenslåing? «Aldri må det skje, det er døden i gryten», var svaret. Han hadde klar basun til det siste.
Tidlig død
Ikke lenge etter at han fylte 50 år, begynte helsa hans å svikte. Han var fremdeles aktivt med både på fabrikken og i Indremisjonen, men kreftene avtok. Den 25. juli 1925 fikk avisene i Stavanger en trist melding. Rasmus Sand var død av lungebetennelse etter tre dagers sykeleie. Han ble kun 55 år gammel. Tre dager etter sin død, ble han begravet fra et fullsatt Bedehuset i Bergelandsgaten.
Aftenbladet hadde et langt minneord om Rasmus Sand. Her ble det mot slutten uttalt at «på de områder hvor han følte seg hjemme, var han en myndig mann og kunne vel en og annen gang være harsk i sin måte å uttrykke seg på. Men en «godslig bjørn var han i grunnen», som en av hans geistlige motstandere en gang uttrykte seg.»
Kilder
Arne Prøis: Egil Aarvik
(1989)
Bjarne Kvam: Nytt liv på
gammel grunn. Stavanger Indremisjon gjennom 75 år (1951)
Ernst Berge Drange: Sand
gardar og folk (2000)
Gottfred Borghammer:
Vandringen går videre (1993)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Johan Veka: Glytt frå
kristenlivet i Rogaland (1952)
Kåre Dreyer Dybdahl:
D.N.T. -100 år (1959)
Ola Rudvin:
Indremisjonsselskapets historie (1970)
Nic. Wesnes: Stavanger
Indremisjon gjennom femti år (1926)
R. Tveteraas: Stavanger
1814-1914 (1914)
Roy Høibo: Soga om Sand
(1993)
Gustav Nilsen: Intervju
med Rasmus Sand i Dagen 06.10.1919
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Digitaltmuseum,no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar