Fem ved korsets fot

Mens Jesus hang i smerte og kamp på korset, var det fem av hans venner som sto ved korsets fot. Fire kvinner og en mann.

Apostelen Johannes var den eneste av Jesu disipler som var sammen med Jesus denne avgjørende dagen. Sammen med han var det fire kvinner. Det var Maria, Jesu mor. Videre Marias søster Salome, apostelen Johannes sin mor. Den tredje var Maria, muligens kona til «emmausvandrer» Kleopas, mens den siste var Maria Magdalena.

Andreas Fibiger skriver om disse fem i fasteboken «Guds Lam»: «Fire kvinner for en mann. Det passer så noenlunde også på forholdene i våre dager. Prost Blume sa alltid at det var flere kvinner enn menn i himmelen, i alle fall hvis vi skulle regne etter våre gudstjenester, våre altergjester og medlemmer i våre menighetssamfunn. Og han har visst rett i dette. Også den dagen Jesus ble korsfestet, var det kvinnene som gråt over Ham, mens mennene spottet Ham. Dere menn, hvorfor kommer dere ikke til deres Frelser, - hvorfor sees dere så sjelden i Guds hus og ved Hans bord?»

Også da Jesus ble begravet av Nikodemus og Josef fra Arimatea, var det ett par av kvinnene som fulgte med. Maria Magdalena og Maria mor til Joses. Noen klipp fra «Guds Lam»: «Da mennene hadde veltet den tunge steinen foran graven, gikk de bort. Men like overfor på en klippeskrent i hagen såes ennå noen skikkelser. Det var kvinnene, de trofaste kvinnene, hvis navn nå her møter oss for tredje gang i langfredags beretningen. De var de siste som dvelte her ute. Hvor rørende er den ikke, denne trofaste kjærligheten hos disse fromme kvinnene, og hvor beskjemmende er den ikke for oss menn..»

Og påskemorgen: «Hvor rørende er de ikke, disse kvinnene som påskemorgen går ut til graven! Hva brydde de seg om vakt og avsperring og alt det offisielle vesenet og segl foran graven? Deres hjerter drev dem, og de hadde bare det ene målet: de ville inn til sin elskede Mester for å salve Ham. Og Herren lønnet deres kjærlighet… Han gjorde det derved at disse kvinnene ble de første som fikk lov til å høre oppstandelsens seiersbudskap. Men – naturligvis – da de kom tilbake til alle de «nøkterne» mennene, som hadde ligget og sovet på sitt grønne øre, hilste de dem med spottegloser for deres lettroenhets skyld..»

Jeg har også noe av samme erfaring som Fibiger. Jeg har møtt mange trofaste og kallsbevisste misjonskvinner på våre bedehus landet rundt. Langt flere misjonskvinner enn misjonsmenn. Misjonskvinner med en brann for å tjene Jesus og et kall til å være med å vinne andre for Jesus. Misjonskvinner som når mennene drar seg unna, står opp og tar ansvar.

Jeg har ofte på denne bloggen advart mot å fornekte Guds ord ved å godta kvinnelige hyrder og eldste. Jeg gjør det med smerte. Jeg har så mang en gang blitt beskjemmet i møte med troskap mot Guds ord og mot Guds kall hos så mange misjonskvinner. De fortjener både stor respekt og varm takk. Mange av disse misjonskvinner leser sin Bibel som det den er, Guds ord. Og de innretter sitt liv og sin tjeneste deretter.

Jeg glemmer ikke gamle Fanny på et av bedehusene i landet vårt. Hun hadde vært med i tjeneste i Guds rike et langt liv, på mange måter og på flere steder i landet, sammen med sin Peder. Alltid stilt hun opp når det trengtes. Hun sang i kor, var med i forening, hun bakte, hun vasket og hun ba. Hun gikk på gjenbruk og kjøpte brukte klær, for å ha mer penger å gi til misjonen. En dag jeg traff henne i fullt arbeid på bedehuset, brast det ut av meg: «At du makter å være med på så mye arbeid her på bedehuset!» Da kom svaret kontant: «Ja, men Ove, dette er jo Livet!» Kristi kjærlighet drev henne. Nå er hun heime hos sin kjære Jesus. Må Gud velsigne de mange misjonskvinner!

Hva så med oss menn? Det er heldigvis også mange menn med brann for å tjene Jesus. Men vi er nok langt færre enn kvinnene. Jeg har også lagt merke til at på en del bedehus, trekker menn seg unna ansvar. Jeg tror vi trenger en «mannsvekkelse». En vekkelse som kan framelske flere åndelige ledere. Menn som svarer ja til kallet Gud har pålagt dem.