Johannes Brandtzæg fra Namdal var generalsekretær i Misjonssambandet i nestens 40 år. Da han døde i 1931, viste omtalene av han at han var høyt respektert som person og som leder.
Dette var i «høvdingenes tid» i misjonene. Selv om det kunne være stor takhøyde for debatt innad i organisasjonene, var det noe mindre forståelse for kritikk fra egne rekker i åpne medier. Etter å ha lest historien om Brandtzæg, og sist om kona Thina, har jeg samlet noe glimt fra hans liv som leder – til ettertanke.
Holdt tilbake opplysninger
Brandtzæg fikk kall til å bli misjonær, kort tid etter at han ble frelst i 1882. Like etter ble han syk, og dette satte en foreløpig stopper for utreise. Han tok etter hvert teologisk utdannelse, og ble deretter rektor for Indremisjonens emissærskole i Bergen. Da det ble startet forening for Kinamisjon i Bergen i 1890, ble Brandtzæg en naturlig leder. Han så nok også på dette som en mulighet for å få utløsning for sitt misjonærkall. Misjonssambandet (Kinamisjonen) ble stiftet i pinsen 1891, og høsten samme år reiste åtte utsendinger for den nye organisasjonen fra Norge. Brandtzæg var leder for flokken. Han, Gjertine Årrestad og Ludvig Johnsen reiste direkte til Kina, mens de fem andre ble igjen i Amerika noen måneder.
Kort tid etter ankomst Kina, ble han alvorlig syk, men han kom til krefter igjen. Fram mot sommeren 1892 fikk han et brev fra enka Thina Schou, som var en av Norges rikeste kvinner. Hun og Johannes var hemmelig forlovet, uten at han hadde sagt ett ord om det hverken til hovedstyret eller kollegaer. Tanken deres var at Thina og hennes lille sønn skulle komme etter til Kina, men nå hadde både familien hennes og svigerfamilien satt seg på bakbeina. Dette gjorde Johannes deprimert, og sykdommen fra ungdommen blusset opp igjen. I juli 1892 kom et nytt brev fra Thina, der hun innstendig ba Johannes komme heim for å rydde opp. Johannes kjøpte da billett tilbake til Norge mad avreise allerede i august, og informerte ikke de to kollegaene sine før etter at billettene var kjøpt. Han informerte heller ikke hovedstyret om heimreisen. Det var det Ludvig Johnsen som måtte gjøre.
Vel tilbake i Norge, var han først ei uke sammen med Thinas familie, før han møtte hovedstyret. Brandtzæg merket at styremedlemmene var lite begeistret for det som var skjedd, men da han hadde fått forklare seg, snudde stemningen. Hovedstyret ba Brandtzæg gå inn i arbeidet i Norge, og ga også støtte til at han giftet seg med Thina. En skulle tenke at et slikt hemmelighold og handling bak ledelsens rygg, ikke var noen god søknad til stillingen som generalsekretær. Men det ble resultatet av det hele. Han som var leder av hovedstyret, Nils Arnetvedt, reiste til Kina som ny leder for misjonærene, mens Brandtzæg ble ny formann i hovedstyret og generalsekretær. Det sier ganske mye om Brandtzæg sin stilling blant misjonsfolket.
Masoni saken
Den første store personalsaken som kom på Brandtzægs bord, var uroen omkring misjonæren Masoni. Den saken har jeg skrevet nøye om i en annen artikkel på bloggen. Kort fortalt startet det med at Masoni søkte om opptak som misjonær i NLM, selv om han hadde utdannet seg på Misjonsskolen i Stavanger. Ledelsen var i tvil, men han ble enstemmig antatt. Da handlet Brandtzæg egenrådig, og søkte departementet om ordinasjon for Masoni, uten at hovedstyret var orientert. Da dette kom hovedstyret for øret, satte flertallet ned foten. Så da departementet godkjente ordinasjon, måtte Brandtzæg krype til korset og forklare departementet at han hadde handlet bak styrets rygg, og at det ikke var aktuelt med ordinasjon likevel.
Masoni reiste til Kina, og opplevde at det blant misjonærene var en stor motstand mot hovedstyrets avvisning av ordinasjon av misjonærene. De var også uenig med styret i deres vedtak om «så lite som mulig liturgi» i den nye misjonskirken i Kina. Brandtzæg var først langt på vei enig med misjonærene, så det var spenning i lufta da rådsmøtet skulle behandle saken i januar 1901 og GF om sommeren samme år. Innstillingen fra HS var delt. Under forberedelsene til disse samlingene, hadde Brandtzæg studert emnet ekstra godt, noe som resulterte i at han endret syn. Da det avgjørende slaget sto, støttet han det som ble et klart flertall i GF. Det ble ingen ordinasjon av misjonærer, og en enklest mulig liturgi i misjonskirken.
Masoni var dypt uenig med vedtaket som ble fattet, og skrev til Brandtzæg at han ikke kunne bøye seg for det. Det oppfattet Brandtzæg og hovedstyret som en oppsigelse. Masoni kom til Norge i 1903 og han både skrev i aviser og reiste rundt i Norge og agiterte mot lære og personalbehandling i misjonen. Brandtzæg måtte rykke offentlig ut å forsvare misjonen. Året etter reiste Masoni til USA for å utdanne seg til lege. Han gikk samtidig med Tønnes Frøyland, som skulle til Kina for NLM. Masoni satte i gang en sverteaksjon mot Frøyland, og Brandtzæg tok dette så alvorlig at han sendte Br. P. Mugaas til Amerika for å rydde opp. Det gjaldt å ta vare på en medarbeider, selv om det skulle koste misjonen en dyr billett til Amerika. Frøyland ble frikjent og Masoni måtte trekke beskyldningene under trussel om rettsak.
Vekst i ydmyket og fasthet
Det første tiåret som leder, kan virke som noe vinglet og famlende fra Brandtzæg sin side. Etter ordinasjonsstriden, ser det ut til at det ble mer fasthet i ledelsen og større enhet i organisasjonen. Det synes hele tiden som at personalomsorgen har vært ei sterk side hos Brandtzæg. I løpet av de første fem årene i Kina, var det to utsendinger som var blitt enker. Spørsmålet var om misjonen skulle ha noe ansvar for dem og barna i fortsettelsen. I 1899 ble det av denne grunn opprettet en pensjonskasse. Brandtzæg førte i pennen på hovedstyrets vegne: «Fellesstyret er av den mening, at et misjonsselskap bør være en god husbond for sine tjenere.»
Det var brevveksling som var den tids kommunikasjon. Oscar Handeland skriver i sin biografi om Brandtzæg at han var en mester i å skrive brev. Ett brev fra Brandtzæg ble ofte til en umistelig skatt for de fleste av medarbeiderne hans, og ikke minst for misjonærene på deres ensomme poster. Det var ingen bråvarme i brevene, men de ble som en rik soldag.
Handeland skriver også om en emissær som sto i en vekkelse en plass i landet. En mann kontaktet Brandtzæg via telefon og klaget på emissæren. Da tok Brandtzæg pennen fatt og skrev til sin medarbeider: «Eg kjenner ikkje mannen som ringte. Heller ikkje kjenner eg til korleis han stiller seg til Guds rike. Men eg kjenner deg, og veit at du har både kunnskap og røynsle nok i dette arbeidet, så eg treng ikkje gripe inn overfor deg. Skal eg likevel seie noko, så må eg få lov til å minne om at Guds eld er alltid rein. Men satan vil alltid kaste ureine element inn i Guds eld.»
Samme emissær klaget senere til Brandtzæg og ba om råd. Han skrev at «en skarv» spredte falske rykter om han og han lurt på hva han burde gjøre. Svaret var kort og presist: «Du får ta skarven!». Emissæren fulgte rådet og gikk til retten med ryktespredningen. Her fikk han oppreising og frie saksomkostninger. Dem måtte «skarven» betale.
Tore Botnen var en høyst respektert leder og emissær i Rogaland. Han ble frelst som ungdom og begynte å vitne om Jesus. Etter noen måneder på Fjellhaug, ba Brandtzæg Stavanger krets om å kallen Botnen til forkynner. Men han hadde ikke frimodighet til å svare på kallet og la bort brevet uten å svare. Et nytt kallsbrev fikk samme skjebne. Da tok Brandtzæg selv pennen fatt, og skrev direkte til Tore. Der skrev han blant annet at om Tore mislyktes som emissær, ville Guds rike tåle det! Da kapitulerte trettiåringen, og han svarte ja til å bli emissær om vinteren, og vegarbeider om sommeren.
Noen år tidligere sto Johannes Daasvand i en stor vekkelse i Egersund. Etter tre måneder var Daasvand helt utkjørt, og klaget sin nød til Brandtzæg. Brandtzæg forsto den unge emissærens situasjon, og gav han et kort råd: «Reis heim og kvil deg ut!» Det gjorde han og frisknet til igjen.
Vakre minneord
Brandtzæg var veldig høyt respektert av sine medarbeidere, ikke minst de siste 30 årene som leder. Oscar Handeland var en av dem som sto han nær. Han skriver blant annet: «Det mjuke sinn kom ofte fram i ting han hadde å gjere med når det galdt medarbeidarane sine. Og det var ikkje sjeldan han bad sine undergjevne om tilgjeving. Det var som olje. Maskineriet går best når det får den smurningsoljen som trengst.»
Ingen sto Brandtzæg nærmere enn Ludvig Hope. De var venner og nære medarbeidere i 40 år. På minnesamværet etter Brandtzægs død, holdt Hope noen minneord som ble gjengitt i Kineseren nr.15 1931. Her skrev han blant annet: «Etter kvart som åri gjekk og eg meir og meir fann meg sjølv att, soleis som eg inst inne var, kom eg ogso til å forstå at Brandtzæg og eg var svært ulike, ja mest so ulike som to menneske kan vera. Det interesserer visst ingen her å få vita kva det var me var ulike i. Men det eg gjerne vilde få seia her ikveld, er at trass denne store ulikskapen, so har Gud i nåde halde oss saman som vener og arbeids-kamerater i 40 år. Me har havt ulikt syn på og skilde meiningar um mange spursmål; men det har aldri skilt oss fra kvarandre, anten som menneske, som kristne eller som arbeidarar i Guds rike.
Ikke perfekt, men mye varme og ydmykhet
Hvordan Brandtzæg taklet vanskelige interne saker, som ikke var offentlige, er vanskelig å vite. Disse tilhører i all hovedsak det lukkede rom. Dette som her er tatt fram, er saker som var eller ble offentlige. Men alt tyder på at Johannes Brandtzæg var høyt aktet og dypt respektert som leder av misjonen gjennom 40 år. Han var langt fra ufeilbarlig og virket noe vinglet og famlende de første årene. Det som kommer best fram, er imidlertid et bilde av en leder med mye varme og omsorg for sine medarbeidere. En leder som var villig å ydmyke seg og be om tilgivelse når han hadde trådt feil.
Han hadde det åndelige
sikte klart. Enten det var arbeidet i Norge eller i Kina, så var målet at folk
skulle bli frelst. Og det skjer ved forkynnelsen av evangeliet. «Enhver preken
bør være en kamp for å vinne sjeler», skrev han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar