Ingen ting tydet på at Thina Heuch skulle bli en sentral person i en av Norges mest radikale misjonsorganisasjoner. Men en omvendelse og en forelskelse skulle snu opp ned på livet hennes.
Fredrik Høegh Guldberg Heuch var av overklasseslekt fra Skien og Kragerø. Farfaren var skipsreder og en av Norges rikeste menn, mens faren var grosserer i Kragerø. Broren het Johan Christian Heuch, og ble en landskjent kristenleder og biskop. Fredrik Heuch ble gift i 1856 med Martine Jeanette Collet Stabell, som var seks år yngre enn Fredrik. De fikk tre døtre, og den yngste ble født 2. november 1863. Hun fikk navnet Thina, i familien ble hun helst kalt for Tippen. Det samme året som han ble gift, fikk Fredrik arbeid som kopist i Indredepartementets statistiske Beureau. I 1882 ble han forfremmet til fogd i Rakkestad, en stilling han hadde til han døde i år 1900.
Med en slik bakgrunn, var Thina blant de privilegerte barn og unge i et fattig Norge. Mange av hennes jevnaldrende vokste opp i ytterste fattigdom, Amerika ble redningene for flere. Thina og hennes familie hadde ingen økonomiske problemer, og i hele oppveksten vanket hun i overklassemiljøet i hovedstaden. Her traff hun også han som hun valgte å dele livet sammen med, John Crowe Schou.
John Crowe Schou var sønn til en av de aller rikeste i Norge, Halvor Schou, mens mora var datter til den engelske konsulen i Norge. Halvor Schou startet Hjula veveri, som snart ble Norges største arbeidsplass. Da Halvors far døde i 1874, overtok han også Schous Bryggeri, med over tusen ansatte. I 1867 hadde Halvor Schou ei årsinntekt på 26.000 spesidaler. Til sammenligning hadde en veiarbeider 130 spesidaler i årsinntekt. Halvor døde i 1879, og kona og barna arvet den enorme formuen.
John var 21 år da faren døde, og han og hans to brødre overtok ansvaret for farens forretningsdrift. John tok middelskole og Kristiania Handelsgymnasium, før han fortsatte med et lengre studium i England og Tyskland, med tanke på å overta forretningene til faren. På grunn av sin økonomiske situasjon, kunne han også bruke tid på hobbyer. Han var ivrig jeger, og aktiv idrettsmann innen roing og langrenn. Han var også med i styret for Kristiania Roklubb.
I dette overklassemiljøet treftes John Schou og Thina Heuch. De ble forelsket, og 10. september 1885 ble de gift. John var da 27 år gammel, mens Thina var knapt 22 år. De nygifte slo seg ned på familiens store gard på Sinsen. Framtiden så lys ut for det unge paret, og allerede året etter, 29.september 1886, kom deres førstefødte. Han ble oppkalt etter far og bestefar, og fikk derfor navnet Halvor John. Da var det imidlertid kommet noen skygger, inn over de unges liv. John var blitt syk og diagnosen var tæring, også kalt lungetuberkulose.
Vekkelse i Kristiania
I Oslo, eller Kristiania som byen het på 1800-tallet, gikk det flere vekkelser på 1880-tallet. Sentrale forkynnere var presten og predikanten Johan Storm Munch og trekløveret klokker Johannes Jørgensen, lærer Otto Treider og rittmester Hans R. Guldberg. Disse samlet mye folk i hovedstaden, og mange ble frelst. Trekløveret ivret for å samle de vakte kristne, uten hensyn til konfesjon eller kirkesamfunn. Mot slutten av 1880-tallet bestemte de seg for å bygge et stort møtelokale i Calmeyergaten, og dette sto ferdig i 1890.
Etter at John Schou ble syk, ble både han og kona Thina vakt. De gikk på vekkelsesmøtene, og etter kort tid ble de begge frelst. Da fikk livet et helt nytt innhold for Thina og John, og de ble ivrige både på vekkelsesmøtene og i sosialt arbeid for fattige. Sykdommen til John utviklet seg imidlertid raskt, og livet sto ikke til å redde. Den 18. februar 1887 kl.06.45 om morgenen, sovnet han stille inn i troen på sin frelser. Begravelsen skjedde fra Vår Frelsers gravlund i Oslo, med et meget stort oppmøte fra slekt, arbeidskollegaer og venner fra idrett og vekkelsesmiljøet. John Schou ble knapt 29 år gammel, og Thina satt igjen som 23 år gammel enke med ansvar for sønnen Halvor og ei enorm formue.
Studenterhjemmet
Peter Hærem var prest og redaktør i Oslo, men født og oppvokst i Stavanger. Han blir regnet som det kristne ungdomsarbeidet far. Han stiftet Kristiania Ynglingeforening i 1867, en forening som etter hvert ble en landsomfattende forening (KFUM-KFUK). Han var også stifter av Lutherstiftelsen, og ble sekretær i denne organisasjonen fra 1870. Hærem hadde spesiell omsorg for ungdommer som kom fra distriktene og som skulle studere i hovedstaden. Han fikk ei tomt i gave av ei engelsk kvinne, og satte i gang en pengeinnsamling for å sette opp et bygg med hybler til studenter. Studenterhjemmet sto ferdig i 1875, og var det første studenthjemmet i Norge. Her ble det arrangert kristne møter og andre sosiale samvær.
Mange av studentene var så fattige, at de ikke klarte å betale for kost og losji. Derfor var det flere fra overklassen som valgte å bli såkalt mesén, det vil si «velgjører». Disse mesénene støttet studenter økonomisk, slik at de skulle makte å fullføre studiene. Flere i familien Schou bidro på denne måten, og etter at Thina var blitt enke, var dette et tiltak hun av hjerte kunne engasjere seg i. Siden Studenterhjemmet var drevet i kristen regi, ble det en hjertesak for Thina. Hun var ofte innom hjemmet for å prate med personalet og studentene.
På nyåret 1885 flyttet en ung og lut fattig student fra Stavanger, inn på Studenterhjemmet. Her bodde fra før, flere av hans venner fra Stavanger. Studenten het Sigbjørn Obstfelder og kom fra et fattig hjem der faren var baker. I 1879 flyttet familien til Jørpeland, og året etter døde mor til Sigbjørn etter en abort. Hun hadde da 16 fødsler bak seg. Familien flyttet tilbake til Stavanger i 1883, til et liv i fattigdom og mye menneskelig nød. To av Sigbjørn sine søsken var psykisk syke. Sigbjørn ble i Oslo kun ett år, og måtte avbryte studiene på grunn av økonomien.
Høsten 1887 kom han tilbake til Oslo. På nyåret 1888 hadde en venn snakket med kona til bestyreren på Studenterhjemmet om Obstfelders økonomiske situasjon. Resultatet ble at hun fikk Thea Schou til å bli Obstfelders mesén, og hun lovet å betale for den fattige studenten. I et brev til sin bror i Amerika, skrev Obstfelder om Thina: «Du kan tro, hun var nydelig, fru Schou, som skule betale for meg. En ganske ung, tarvelig kledd dame, med langt slør, sortkledd, med pent, vennlig ansikt.» Thina betalte kr.50,- per måned, som skulle dekke kost og losji.
Obstfelder skulle etter hvert bli en landskjent lyriker, men han slet både med den konstante fattigdom og med sin psyke. I Thina hadde han imidlertid en trofast velgjører, som flere ganger støttet Sigbjørn når han var i økonomisk knipe. Hun støttet han med penger til kost og losji, med lån og med reisepenger. Da han gav ut sin debut diktsamling, var han plaget over at han hadde fått penger fra Thina til dette bokprosjektet, siden hun var «svært kristen» og han var redd for at hun skulle bli støtt av bokens innhold.
På Studenterhjemmet traff Thina Schau ei ung jente fra Abelvær i Namdal. Hun het Hilda Brandtzæg, og de to ble ganske snart gode og nære venninner. Hilda var ofte i heimen til Thina på Sinsen. Thina ba Hilda få med seg andre kristne ungdommer til Sinsen, til samlinger der ungdommene kunne samtale om åndelige spørsmål, synge og be sammen. En av dem som ble med på disse samlingene vinteren 1887/88, var Hilda sin ni år eldre bror Johannes. Johannes ble forelsket i Thina ved første blikk. Han forsto at Thina ikke bare var vakker, men også ei klok og erfaren ung kvinne. De to ble nære venner, men Johannes var i tvil om det var rett av han å involvere seg følelsesmessig med Thina.
Johannes Brandtzæg fra Abelvær
Johannes Brandtzæg ble født 30. desember 1861 på Abelvær i Namdal. Foreldrene drev gard, butikk, hadde fiskebåter og drev fiskemottak. Johannes fikk egen huslærer de første skoleårene. I 1873 ble han sendt til Trondheim hvor han tok Katedralskolen. Neste stopp var Oslo, hvor han tok eksamen artium i 1880. Han startet deretter på medisinstudier, men hoppet nokså snart over på jussen. Det var egentlig teologi han hadde lyst å ta, men han var klar over at hans sak med Gud ikke var i orden, så da var ikke det studiet aktuelt.
Etter en gudstjeneste i Lundringen kirke heime i Næræy sommeren 1882, ble Johannes vakt. Han bestemte seg for å lese Bibelen, men han fikk ikke fred med Gud. Tilbake i Oslo var han på en gudstjeneste hvor sokneprest Johan C. Heuch (Thinas onkel) talte over teksten i Luk 18,18, «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Under denne talen rant lyset for Brandtzæg og han fikk tro seg frelst. Denne omvendelsen førte til at han skiftet studier for tredje gang. Med saken sin i orden med Gud, kunne han endelig ta fatt på teologistudiene.
Senere høsten 1882 var han på et møte der India-misjonær Lars Skrefsrud talte. Da fikk han kall fra Gud, til å bli misjonær. Han oppsøkte Skrefsrud med tanke på en eventuell utreise til India. De ble enige om å legge saken fram for Gud, og han svarte på en måte de to ikke hadde sett for seg. Brandtzæg ble syk. Han fikk store smerter i magen, å måtte ta pause i studiene. Han oppsøkte leger og kursteder både i Norge og utlandet, men ble ikke frisk. Til slutt hørte han om en svenske med helbredelsens nådegave. Han oppsøkte Fredrik August Boltzius, og var hos han i tre måneder. Under dette oppholdet ble han mye bedre i magen og han kunne gjenoppta studiene høsten 1886. Han fikk da hybel på Studenterhjemmet, og bodde der samtidig med ovennevnte Obstfelder. Det gikk bra med helsa, og sommeren 1888 tok han eksamen med karakteren «rent laud».
Hva nå?
Det var i denne siste perioden at Johannes og Thina ble forelsket. Som nevnt var Johannes i tvil om forholdet var rett. Han ble anfektet over om det var Thina han var forelsket i, eller om det var hennes store rikdom som fristet. Johannes var åpen om sitt misjonærkall, og Thina var innstilt på å følge med Johannes til misjonsmarka. Men de fortalte ikke til noen om dette forholdet, de første årene.
Etter at Johannes var ferdig med teologien, fikk han kall fra Indremisjonen i Bergen om å bli styrer på en ny emissærskole de skulle starte. Han svarte ja, og han og Thina så dette som en mulighet til at de kunne få litt avstand, og dermed mer klarhet i forholdet dem imellom. På den tid Johannes kom til Bergen, var det begynt å våkne et kall til misjon i Kina på Sør- og Vestlandet. Det var dannet foreninger ulike steder, og i 1890 ble det også stiftet en Kinaforening i Bergen. Det var noen kvinner, med Olivia Halvorsen i spissen, som tok initiativet. Men de måtte få med seg noen menn til å være ledere, og etter mye overtalelse ble Johannes valgt til formann.
Det ble satt i gang et arbeid for å samle Kinaforeningene til en organisasjon. Dette lyktes, og i pinsen 1891 ble Det norske lutherske Kinamisjonsforbund stiftet. Stifterne ville helst at NMS skulle ta ansvaret for arbeidet i Kina, men de kunne ikke påta seg dette. På den korte tiden arbeidet med stiftelsen pågikk, var det to kvinner og seks menn som meldte seg som de første misjonærene til Kina. Lederen for disse var Johannes Brandtzæg, som da var blitt knapt 30 år gammel.
Det hadde gått mange brev mellom Bergen og Oslo de årene Brandtzæg var i Bergen. Båndene mellom han og Thina ble bare sterkere. Etter at Johannes svarte ja til å reise til Kina som misjonær, la han ut på en møteturne til store deler av Sør-Norge. Da han kom til Kragerø, var Thina også der. Hun skulle besøke slekta si i byen. Johannes fikk ei lett influensa mens han var i Kragerø, og han både måtte og ville bli noen dager ekstra i Kragerø. Thina og han hadde behov for å snakke sammen om veien videre. Disse dagene sammen, endte med at de ble hemmelig forlovet.
Til Kina og tilbake igjen
Avtalen dem imellom var at Thina skulle ta med seg lille Halvor å komme etter Johannes til Kina, om et år eller to. Johannes og hans kollegaer reiste fra Stavanger i september 1891, og ankom Kina to måneder senere. Da var de kun tre misjonærer fra Kinamisjonen, mens de fem andre var igjen i Amerika for ett års studier. Brandtzæg var klar for å lede oppbyggingen av det nye misjonsarbeidet i Kina. Kort tid etter ankomst Hankow, hvor de skulle lese kinesisk, ble Johannes syk. 1. nyttårsdag 1892 fikk han tyfoidfeber. I feberfantasier ropte han på «Tippen», men medmisjonærene forsto ikke hvem dette var, for forholdet var hemmelig. Lenge trodde de at de skulle miste Brandtzæg, men han kom til krefter igjen.
Etter en undersøkelsesreise, fikk Johannes brev fra Thina. Hun hadde ikke gode nyheter å fortelle. Foreldrene hennes ville ikke at hun skulle gifte seg med en Kinamisjonær, som i tillegg ikke var kirkelig ordinert. Enda verre var det med Thinas svigermor. Hun kunne under ingen omstendigheter tolerere at Thina reiste til Kina. Hvis Thina gjorde det, ville svigermor prøve å gjøre Thinas sønn Halvor arveløs, og å frata Thina de fleste økonomiske godene hennes etter den første mannen, John. Hun ba Johannes innstendig om å komme tilbake til Norge og rydde opp i vanskelighetene hun nå var kommet opp i. Alt dette gjorde Johannes deprimert, noe som medførte at de gamle magesmertene kom tilbake.
I juli kom et nytt brev fra Thina der hun igjen ba om at han måtte komme heim. Hun hadde fått klarhet i at svigerfamilien ikke kunne hindre henne i å reise, men hun ville at Johannes skulle komme heim å forklare dem dette. Johannes fikk ro for å reise, og bestilte billett med båt fra Hankow 9. august 1892. Han fortalte ikke sine kollegaer om forholdet til Thina og om heimreisen, før billetten var klar. De ble både overrasket og irritert. Han informerte heller ikke ledelsen i Norge om sin beslutning, så det var en av hans kollegaer som måtte gjøre det. Billetten var det Thina som betalte.
Bryllup og flytting til Bergen
Det som skjedde med Brandtzæg skapte både undring og uro blant misjonsfolket i Norge. Vel framme i Bergen, ble han møtt av to av medlemmene i hovedstyret for Kinamisjonen. Det ble avtalt møte mellom styret og Brandtzæg uka etter. Deretter reiste han til Oslo for å treffe Thina. Hun satte han grundig inn i de familiære forhold. Den første han deretter oppsøkte, var den vordende svigerfaren. Han var først skeptisk, men mildnet betydelig da Johannes kunne fortelle at han var blitt frelst under bror til svigerfaren sin forkynnelse. Møtet endte med at Johannes fikk ja til å gifte seg med Thina.
Den neste han oppsøkte var Thinas svigermor. Hun understreket sterkt at hun var svært glad i både Thina og Halvor. Hun var veldig betenkt over at Thina skulle reise til Kina, men tyngst var det med sønnen Halvor. «Derfor anmoder jeg dem, herr Brandtzæg, at De har forståelse for at jeg som en gammel enke ikke kan tenke meg at min kjæreste etterkommer skal reise til Kina», sa hun bedende. Samtalen ble avsluttet med at Johannes lovet å drøfte muligheten for å bli i Norge, med misjonens hovedstyre.
Så var det tid for å møte hovedstyret. Brandtzæg merket at styremedlemmene var lite begeistret for det som var skjedd, men da han hadde fått forklare seg snudde stemningen. Hovedstyret ba Brandtzæg gå inn i arbeidet i Norge, og ga også støtte til at han giftet seg med Thina. I Kineseren skrev de følgende: «Vennene underrettes herved om at broder Brandtzæg nu er forlovet med en dame fra Kristiania, fru Thina Schou, om hvem vi nærer det håp at hun elsker Herren og til like har hjerte for vår misjon. Hun akter i den nærmeste fremtid å besøke oss her i Bergen.»
22. oktober 1892 sto forlovelsesannonsen i Bergen Annoncetidende og ikke lenge etter var det tid for bryllup i Mysen kirke. Bryllupet ble feiret i heimen til Thinas foreldre. Det ble kort tid etter avklart, at Brandtzæg skulle overta som leder for Kinamisjonen. Det var derfor naturlig at de nygifte flyttet til Bergen. Her brukte de kr.23.000 av Thinas formue ti å kjøpe seg en stor villa på Fjøsanger.
Sorgen rammet i Norheimsund
Heimen til Thina og Johannes Brandtzæg ble snart en misjonsstasjon for misjonsfolket og Kinamisjonens forkynnere. Den senere så kjente forkynneren, Ludvig Hope, gikk ut og inn i heimen, nesten som en sønn. 14. februar 1894 var gleden stor i heimen. Da ble Fredric Heuch Brandtzæg født, og dermed var det to små i heimen.
Thina og Johannes så tidlig at det var viktig å gi misjonsungdommen utdannelse og kristelig påvirkning. Folkehøgskoletanken var begynt å våkne i Norge, og ekteparet ønsket å bruke noe av sin formue til å bygge en slik skole. Etter noen undersøkelser, kjøpte de Prestholmen på Vikøy utenfor Norheimsund. Her bygget de opp skolebygg og internat, og skolen startet allerede 1. oktober 1897, under navnet Framnes. Det var 51 elever i det første kullet. De totale kostnadene var på kr.93.000,- som alt ble betalt av Thinas formue. Men de var ikke blakk av den grunn, formuen var etter kjøpet på kr.150.000,-.
Men før skolen rakk å åpne, rammet sorgen på Vikøy. Lille Fredric fikk skarlagensfeber og livet sto ikke å redde. 27. mars 1897 døde den lille gutten, og far bar selv kista fra Framnes til Vikøy kirke. Kort tid etter ble Thina gravid igjen, og 20. februar året etter fødte hun sønnen Anton. Denne fødselen tok imidlertid alle kreftene til Thina, og hun kom seg ikke til hektene igjen. 26. juni 1898 sovnet hun stille inn og ble begravet ved siden av sønnen Fredric. Thina ble 34 år, og den 37 år gamle Johannes Brandtzæg satt igjen med ansvaret for den nyfødte Anton og stesønnen Halvor på 11 år.
Thina og Johannes Brandtzæg fikk knapt fire år sammen som ektefolk. Ekteskapet førte til at Johannes avbrøt misjonærtjenesten i Kina, men han ble i stedet en høyt aktet leder for den nye misjonen i Norge. Uten Thinas store formue, ville det ikke vært mulig for dem å starte Framnes og den store betydningen den skole fikk, både i Norheimsund og senere som Fjellhaug i Oslo. Thina Heuch Schou Brandtzæg fikk derfor, til tross for sitt korte liv, en uvurderlig betydning for den nye Kinamisjonen.
Johannes giftet seg på nytt i 1907, med Betzy Volckmar fra Kristiansund. Da var stesønnen Halvor flyttet til familien Schou i Oslo. Betzy ble derimot ei god mor for Anton og ei stor støtte for Johannes, både personlig og som leder av Kinamisjonen fram til sin død i 1931.
Halvor John flyttet ca.
1904 til Sinsen gard, hvor mormora og en ugift onkel bodde. Han ble gift med
Sylvia Hellesen og de fikk datteren Sylvia (1911-2001) og sønnen John
(1913-1941).
Anton utdannet seg til
ingeniør i Trondheim. Han ble gift med Gunhild Coldevin Frederiksen og de fikk
barna Brita Margrete (f.1930) og Eli (f.1933). Etter ulike jobber i
anleggsbransjen, ble han professor i anleggsdrift og havnebygging ved NTH i
1952.
Kilder
Axel Holst: Schous
bryggeri. Mindeskrift til hundreårsjubilæet (1921)
Carsten Hopstock:
Stabbestad: Kragerø-slekten Heuchs lystgård (1967)
Daniel Tharp: Familjen
Bonnevie 1715-1885 (1886)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus (1991)
Hanne Lillebo: Obstfelder
En biografi (2017)
Ivar Welle: Kirkens
historie (1948)
Jakob Straume: Johannes
Brandtzæg sigervinnaren (1967)
P. S. Eikrem: Johannes
Brandtzæg. Hans liv og virke (1934)
Sveinung Leirvik: Nærøy
bygdebok V (1991)
Martin Eikeland:
Kjærlighet i Kinamisjonens tid. Dagen.no (13.02.2019)
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar