Nord Norges første Kina-misjonær

Ole Mikkelsen Sama

Ole M. Sama var fra Harstad, og fikk sin lengste tjeneste som misjonær i Kina. Det ble mange rike år, men også år fylt med spenning og dramatikk.

Det var ettermiddag lørdag 14. mars 1914. I ei seng på sykehuset i byen Siangyang lå den 50 år gamle misjonæren Ole Mikkelsen Sama fra Harstad i Troms. Tankene hans denne ettermiddagen kranset ikke om sine egne skuddsår, men om vennen og medarbeideren Tønnes Frøyland som var blitt begravet i Laohokow tidligere på dagen. Frøyland var utdannet lege og kom til Kina som misjonær i 1909. Både misjonærene og kineserne var blitt glade i kollegaen fra Sokndal. Sorgen og fortvilelsen var derfor stor da han ble skutt av røvere 8 mars. Livet hans sto ikke til å redde.

Sama tenkte på alle misjonærene som var sendt ut for det unge Kinamisjonsforbundet. Siden han selv og åtte andre ungdommer forlot Stavanger i september 1891, hadde til sammen 74 voksne Kinamisjonens misjonærer ankommet Kina. Av disse var sju døde av sykdom. Ni hadde brutt med Kinamisjonen, de fleste på grunn av konflikten om liturgi og ordinasjon. Fem hadde måtte reise heim på grunn av sykdom og sju hadde reist heim av andre årsaker. Og nå var altså Tønnes Frøyland skutt og drept.

Tankene hans kretset omkrig Guds ledelse og veier, og Hans tanker som er så mye høyere enn våre tanker. Sama tenkte på alle som var villige til å reise til Kina for å forkynne evangeliet, og kostnadene som var høye for så mange. Han skulle så gjerne ha fulgt Tønnes Frøyland til graven. Sama var både Frøyland sin sjef og hans gode venn. Men han var selv hardt skadd av kuler fra røvernes våpen, så han måtte holde senga. Derfor fikk han ekstra god tid til å tenke på Guds ledelse og Guds nåde denne ettermiddagen.

Kinamisjonens første utsendinger. Ole M. Sama bak til høyre.

Det var den beryktede røverhøvdingen «Hvite ulv» med sin hær, som angrep Laohokow natt til søndag 8. mars 1914. Sama ble skutt da røverne plyndret misjonsstasjonen og tok med seg de andre misjonærene på misjonsstasjonen, Sofie Istad, Tønnes Frøyland og Ole Johannes Helland. Sama fikk hjelp til å komme inn i leiligheten og ned på en sofa. Tønnes Frøyland kom tilbake til stasjonen etter kort tid for å hente mer medisinsk utstyr. Han fikk samtidig se til, og stelle med sin hardt skadde kollega. De skiltes ved at Tønnes sa til Ole Sama: «Å – Sama, hvor jeg holder av deg. Du er den beste vennen jeg har på jord.» Ute på gårdsplassen ble Frøyland like etter skutt og drept av røvere. Dagen etter reiste røverbanden videre og igjen lå 1500 drepte kinesere og 4000 sårede. Ole Johannes Helland ble sluppet fri fra fangenskapet og fikk hjelpe Sama fra Laohokow til sykehuset i Singyang.

Aftenposten 17.04.1914

Det gikk bra med Ole Sama. Han fikk raskt kreftene tilbake, og kunne returnerer til Laohokow og gjenoppta tjenesten som tilsynsmann og styrer ved stasjonen. Mye av bygg og inventar var ødelagt av røverne. Det kunne imidlertid repareres, men Frøyland fikk de aldri tilbake. Han var forfremmet til herligheten.

F.v. Knud Stokke, Ole Næstegard d.y. og Ole M. Sama

Oppvekst i Troms

Sine første år, tilbragte Ole i det som nå er Harstad by. Da Ole ble født 18. januar 1864, hørte garden Sama til Trondenes og grenset opp til byen Harstad. Ole ble heimedøpt og dåpen bekreftet i kirken 31. juli. Han fikk navnet Ole Mathias Mikkelsen Sama. Ole vokste opp i en søskenflokk på 10 og foreldrene var Pernille Marie Olsdatter fra Kvæfjord og Mikkel Mikkelsen Sama. Sama var en lite gard, som hadde vært i slekta siden midten av 1700-tallet. Han vokste opp i fattige kår.

Ole M. Sama

Ole var en lærenem kar, og startet på skole på Harstad-garden ett år før sine jevnaldrende. Da han var blitt ni år, ble han flyttet til en morbror i Kvæfjord. Han hadde god kontakt med foreldrene, men ble boende hos morbroren til året etter at han ble konfirmert. Konfirmasjonen sto i Kvæfjord 14. juli 1878, med prestens attest «nesten god kristendomskunnskap og god oppførsel.» Da presten ba for Ole, rant tårene. Han lengtet etter å bli en kristen, men det ble ikke noe åndelig gjennombrudd da. Ole sin far døde da Ole var 11 år gammel. Han reiste derfor heim til Sama året etter konfirmasjonen og hjalp mora på garden. I tillegg drev han fiske om vinteren, både i Lofoten og Finnmark.

Ole M. Sama

Høsten 1883 kom predikant Jens Hetland fra Tysnes til Trondenes. Han hadde hatt møter flere steder i området, og mange var blitt frelst. 2. juledag hadde han møte i Harstad, og Ole var sterkt kalt av Gud. Etter noe dager ble han åndelig løst, og bekjente sin nye tro 1. nyttårsdag 1884. Han begynte straks å vitne om Jesus. Han hadde god sangstemme og spilte gitar og sang på møter. Flere av de kristne så nådegaven til Ole og oppmuntret han til å bruke nådegaven han hadde fått.

Høsten 1887 reiste Ole Sama til Ørebro i Sverige, hvor det var en bibelskole stiftet av pastor Ahlberg. Denne skolen fungerte også som en forskole for Fosterlandsstiftelsenes misjonsskole i Johannelund. Han fikk økonomisk støtte av misjonsvenner i Harstad, for å gå på denne skolen. På skolen måtte elevene prøvetale, og talen måtte skje på svensk. Ole hadde språkøre, og lærte å snakke flytende svensk. Bibelskolen var sterkt preget av roseniansk kristendomsforståelsen, noe som også satte sine spor hos Ole.

Emissærskolen 1889. Ole M. Sama nr.4 f.h midterste rekke

Vel heime igjen i Harstad, fikk han fortsatt økonomisk støtte til å reise som forkynner i Sør-Troms. Han opplevde å få stå i flere store vekkelser. Etter ett års forkynnervirksomhet, kjente han behov for åndelig påfyll. Han reiste derfor til Bergen, hvor Johannes Brandtzæg var styrer for ett seks måneders forkynnerkurs. I Bergen møtte Ole misjonskallet, og ble med på stiftelsen av den første Kinaforeningen i Bergen 4. mars 1890. Han reiste som forkynner i tiden etter forkynnerkurset. Da talte han også Kinamisjonens sak, med tanke på å få starte en misjonsorganisasjon som kunne sende misjonærer til Kina.

I pinsen 1891 var han med å starte den nye Kinamisjonen, «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund», og hadde allerede da meldt seg til tjeneste. Sommeren 1891 reiste han heim til Harstad for å ta farvel med slekt og venner. Han hadde mange møter både på turen opp og ned. I september var det så avskjedsfester langs hele Vestlandskysten, før endelig avreise mot Amerika og Kina 29. september.

Langt liv i Kina

Ole M. Sama var med i det første reisefølget av misjonærer for Kinamisjonen som dro fra Stavanger 29. september 1891. Han stanset ett år i Amerika, for å gå på Red Wing seminaret i Minnesota. Høsten 1892 satte han og flere kollegaer kursen mot Kina, og gikk i land i Shanghai 4. oktober. Misjonærflokken var tre dager i Shanghai, før de satte kursen innover landet mot Hankow. Her skulle de lese språk, men noe av tiden gikk også med til å bygge en misjonærheim.

Sama ble forlovet 8. juli 1891, like før han dro til Kina. Da han hadde lest språk i ett år, kom forloveden etter til Kina, i november 1893, og bryllupet sto i desember. Den utkårede het Caroline Volckmar og var datter av kjøpmann Patric Dall Volckmar og kona Marianne Walther fra Kristiansund. Caroline hadde gått Nissens guvernante-skole i Oslo og hadde også vært lærer ved Kristiansund høyere pikeskole.

Caroline og Ole M. Sama

7 mars 1894 var språkstudiene over, og Samas reiste til Laohokow. Her grunnla de misjonsstasjonen Liangigai, som var misjonens hovedset i Kina i alle år. Her hadde Ole sin tjeneste hele tiden han var i Kina. Byen hadde 100 000 innbyggere i 1893. Vel framme i Laohokow skrev Ole heim til Norge, og nærmest proklamerte: «Vi kommer for å bringe kineserne oppstandelsens store håp». Den første kineser som Sama fikk døpe, ble døpt høsten 1896. Han fikk også være med på å grunnlegge den første menighet på Kina-feltet, som ble organisert på nyåret 1898. Han var ellers kasserer for felte de første årene, og sterkt involvert i byggearbeid på stasjonen i Laohokow.

På grunn av bokseropprøret måtte Caroline og Ole reise til Norge sommeren 1900. De forlot Laohokow 25. juli, reiste via Amerika og kom til Norge like før jul. Allerede i november året etter satte de kursen mot Kina igjen, og ankom 3. januar 1902. Mens de var i Norge, reiste Ole som forkynner og misjonsinspirator. Flere nye utsendinger var med til Kina på denne turen, mens mange av de gamle misjonærene hadde forlatt Kinamisjonen på grunn av uenighet om ordinasjon og ritualer. Ole ble derfor valg til tilsynsmann like etter han kom ut igjen, og hadde denne lederstillingen helt til 1917 da han sluttet etter eget ønske.

Stillingen som tilsynsmann innebar at det ble mye reising rundt på feltet. Han skulle være rådgiver for de andre misjonærene, og være en som gikk foran i planleggingen av nye områder som misjonen skulle satse på å nå. Sommeren 1905 opplevde Ole en stor sorg. Kona Caroline ble syk, og livet sto ikke til å redde. Hun døde 22. juli og ble begravet i Kina.

Anna, Olav og Ole M. Sama

Året etter ble han gift på nytt. Denne gang med Anna Håland fra Varhaug. Hun var datter av Berte Malene Herigstad og Sivert Iversen Ueland. Anna fikk misjonærkall mens hun var husholderske i Stavanger. Hun tok et bibelkurs i Larvik ett år og tok deretter lærerskole i Stavanger. Etter det hadde hun to års studier i Amerika, før hun ankom Kina i 1893. Etter språkstudiene i Hankow, arbeidet hun i skole- og kvinnearbeid i Laohokow. Oles første ekteskap var barnløst, mens Anna og Ole fikk fire barn. To av dem døde som små, mens sønnene Olav (f.1909) og Arne (f.1912) vokste opp.

Ole M. Sama ut på ny tur med hesten Bruna. Anna og barna tar farvel.

Etter at Ole sluttet som tilsynsmann i 1917, fikk han mer tid til arbeidet ved misjonsstasjonen i Laohokow. Han fikk også være med å bygge ei ny kirke med plass til 1000. I hele sin misjonærperiode, skrev Sama mange artikler til misjonens blad «Kineseren». Han var på den måten med på, både å tenne og å holde ved like misjonsgløden i Norge. I januar 1924 ble Ole 60 år, og det var tid for oppbrudd fra Kina for godt. Han fikk følgende attest etter en lang periode i Kina: «Hans utdannelse var mangelfull, men det oppveides av hans sunde omdømme, hans sjeldne evne til å vinne andre i personlig omgang og hans store hjertelag og uslitelig gode humør. Kineserne kalte han for «den gode mann»».

Sama t.v. og Harstad t.h. 

Minneord i Dagen 02.05.1928

Siste år i Oslo

Da familien Anna og Ole Sama kom tilbake etter et langt liv i Kina, bosatte de seg på Fjellhaug i Oslo. Avreisen fra Kina-feltet var 7. mars 1924. De reiste via USA og ankom Norge i august. Det gikk ikke lang tid etter hjemkomst, før Ole var på farten Norge rundt for å forkynne evangeliet og misjonens sak. Han fikk også en lengre møtetur til heimslige trakter i Nord Norge, sommeren og høsten 1925. Det ble ikke noe ferieliv. Han skrev i en av sine mange reiseskildringer i «Kineseren» at han hadde hatt 351 møter første året etter hjemkomst. Da var ikke noen mindre møter og timene på Fjellhaug medregnet.

Omtale av Anna Sama i Aftenbladet 24.11.1955

Like før jul 1927 kunne familien flytte inn i egen bolig i Frognerveien 35 i Oslo. Like etter flyttingen begynte Ole å kjenne at formen ble dårligere. Dette økte på ut over våren 1928. 1. mai dette året satt han i stua og leste. Plutselig falt boka i gulvet, og Ole hadde blitt forfremmet til herligheten. Han ble 64 år gammel. Kona Anna fikk et langt liv. Hun døde i Oslo i 1960 og ble 92 år gammel.

Ole M. Sama

Aftenbladet 13. mai 1960

Kilder

Olav Uglem: O. M. Sama

Misjonsalbumet NLM 1891-1961

Bernhard Eide: Med livets rett. Bergen indremisjon gjennom 100 år

Johannes Kleppa: Til Herrens ære Bibelskolen Bildøy-Bergen 1888-1988

Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg

Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 100 år

P.S.Eikrem: Johannes Brandtzæg

Oscar Handeland: Misjonssambandet 75 år

Arne Odd Johnsen: Kristiansunds historie

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalmuseum.no

Lokalwiki.no