Henrik Seyffarth - Kinamisjonær med tyske røtter

Henrik Seyffart

Henrik Seyffarth fra Mandal var pionermisjonær i Kina, men fikk sin lengste arbeidsbolk som forkynner i Norge.

Våren 1907 stod Henrik Seyffarth i et rikt misjonsarbeid i Kina. Han var en av lederne på feltet, og var en inspirator. Han og familien på seks, bodde på Poningai stasjon i Laohokow by, en stasjon som Seyffarth hadde startet. Plutselig får han et kraftig hjerteanfall og blir sengeliggende. Han hadde ført et svart aktivt liv, med lite tid til hvile. Nå ble det bråstopp.

Mens han ligger syk blir også to av barna syke. Sønnen Håkon var angrepet av kraftig lungebrann, og overlevde ikke sykdommen. Dermed ble det nok ei norsk grav i Kinas jord. Samtidig fikk Henrik klar beskjed fra legen om å reise tilbake til Norge. Hjerte hans var ikke sterkt nok til at han kunne fortsette som misjonær i Kina.

Store Elvegate 37 (t.h) som Carl Seyffarth bygde ca 1795 og solgte i 1800

Tyske røtter

Henrik hadde røttene på farssiden, fra Tyskland. Omlag år 1760 ble det født en gutt i Thüringen midt i Tyskland. Han fikk navnet Carl Friederich Seyffarth. I 1776-1779 tok Carl Friederich medisinsk utdannelse i byen Eisenach og praktiserte som kirurg i heimtraktene fram til 1787. Da brøt han opp og flyttet til Danmark, hvor han fikk arbeid som kompanikirurg i Det kongelige jyske infanteriregiment.

Denne Carl Friederich var nok en rastløs mann, for allerede året etter ankomst Danmark, tok han båt nordover, og ankom Mandal i 1788. Her startet han straks virksomhet som «chirurgus practicus», men hans utdannelse fra Tyskland var ikke godkjent i Norge. Han bygde et flott hus i Mandal, men solgte det i 1800 og flyttet til Farsund. Her ble han til 1804, da han flyttet tilbake til Mandal. Fogden i Mandal var ikke særlig begeistret for Seyffarths virksomhet. Han uttalte i 1798 at «jeg vil heller overlate meg i Guds og naturens hånd, enn i Seyffarths.»

I 1797 ble han stevnet for virksomheten sin, og dømt for kvakksalveri. Han flyttet så tilbake til Farsund i 1808, og her søkte han autorisasjon som kirurg. Utrolig nok ble søknaden innvilget, og han starte med lovlig legevirksomhet i Farsund. Han satte i 1811 i gang med systematisk vaksinasjon mot kopper. Han døde i 1813, og var da flyttet tilbake igjen til Mandal.

Carl Fiederich Seyffarth var gift to ganger. Med sin andre kone, Maria Berntsdatter, fikk han datteren Dorthea Elisabeth i 1799. Dorthea Elisabeth ble gift med Ole Andersen, og de fikk sønnen Carl Christian Olsen i 1830. Carl Christian ble gift med Christine Marhtea Christophersdatter fra Valle. De bosatte seg i Baggade 14 i Mandal. Carl Christian var «skibsfører uden examen» og var mannskap på en båt som gikk med trelast til Danmark og hadde med grønnsaker tilbake til Norge.

Henrik Seyffarth

Oppvekst i Mandal

Carl Christian var barnebarn til kirurg Seyffarth. Han og kona fikk minst fem barn. 17. juni 1868 ble deres barn nummer fire født. I Mandal kirke ble Gustav Henrik Seyffarth døpt, 9. august samme år. Han brukte senere bare navnet Henrik. I 1882 var det to konfirmasjonssøndager i Mandal. Henrik ble konfirmert 1.oktober og fikk attesten «nesten meget godt» i kristendomskunnskap. Henrik vokste opp i økonomisk trange kår, og sa selv at han hadde få minner fra oppveksten, og de han hadde var ikke særlig gode.

I Mandal var det en markert kristenleder som var lærer. Han het Laurits Nilsen og gav ut både bøker og et eget tidsskrift. Henrik likte læreren veldig godt og fikk et fortrolig forhold til han. Men han var lite glad i all puggingen læreren påla han. Henrik vokste ikke opp i noen kristen heim, men hadde respekt for kristendommen. Da presten ba for han ved konfirmasjonen, rant tårene til Henrik.

I 1885 gikk det en stille vekkelse over Mandal by. Mange ungdommer kom gjennom til liv med Gud. Henrik ble også kalt, og bestemte seg for å bli en kristen. Han trakk seg bort fra sine verdslige kamerater, men den første tiden ble det mye åndelig strev. Etter en tid ble han satt åndelig fri, ved at Jesu ord på korset «det er fullbrakt», løste han fra hans strev. Lærer Nilsen ble til god hjelp for han den første tiden som kristen.

Ungdommene som ble frelst i denne vekkelsen, kom jevnlig sammen i en forening. Her sang de sammen, ba, leste i Bibelen og i misjonsblad, samtalte om aktuelle tema og gav penger til misjonen. Foreningen fikk i 1890 navnet Misjonsarbeideren.

Seyffarth sin barndomsheim i Mandal

Kall til misjonær

Henrik Seyffarth begynte å vitne om Jesus, med det samme han var blitt frelst. Han hadde lett for å tale, var engasjert og ble lett rørt til tårer. Han stilte seg opp på trappa heime og vitnet om Jesus. Det samme gjorde han når ungdommene i Mandal samlet seg til dans. Han kjente også på et kall til å reise ut som misjonær, og lærer Nilsen rådet han til å søke misjonsskolen i Stavanger i 1887. Han gikk på et opptakskurs i Stavanger, men kom ikke inn.

En annen som ikke kom inn på misjonsskolen, var Ole Næstegård fra Hallingdal. Han hadde lest mye om misjon i Kina i Hudson Taylors skrifter og begynte å sende artikler om Kinamisjon til lærer Nilsens blad «Den lille samler». Næstegård ankom Kina i 1888 og var med sine artikler med på å tenne en brann i Norge for misjon blant kineserne.

Disse artiklene var også med å føre Henriks tanker mot Kina, og i 1889 satte Laurits Nilsen inn en annonse i bladet sitt der han ba om penger til en ungdom som hadde kall til å reise til Kina som misjonær, men som trengte penger til noe mer utdannelse. Pengene strømmet inn, og det var mer enn nok til at Henrik kunne ta middelskoleeksamen i Mandal, og et språkkurs i England.

Henrik hadde en god venn som var ett år eldre enn han. Vennen het Laurits Johnsen og han hadde også misjonærkall. Han hadde imidlertid ikke nevnt dette for noen, før han tilslutt fikk åpnet seg for lærer Nilsen. Dermed ble Henrik og Laurits knyttet enda sterkere sammen. Henrik var en periode ansatt på kontoret til lensmann Konsmo i Lyngdal, og fikk i den perioden spredt interessen for Kinamisjon også i Lyngdal.

Klar for utreise til Kina. F.v. Henrik Seyffart, O.M. Sama, Johs. Brandtzæg, 

Ludvig Johnsen, Kund Stokke og Giertine Aarrestad

Fram mot 1891 vokste kinamisjonsbevegelsen på Sør- og Vestlandet. Thormod Rettedal var flere ganger på forkynnerreise og samlet støtte for opprettelsen av et luthersk Kinamisjonsselskap. Det ble klart at et slikt selskap ville bli stiftet i 1891, og vennene Henrik og Ludvig fra Mandal meldte seg til tjeneste som misjonærer. Før selskapet ble dannet, reiste de på en talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd.

Pinsehelga 1891 var det i Bergen samlet en stor flokk Kinamisjonsvenner fra flere deler av landet. Henrik var utsending fra Misjonsarbeideren i Mandal. På dette møtet ble Det Norske Lutherske Kinamissionsforbund stiftet, og de åtte første utsendingene til Kina ble ansatt. Henrik Seyffarth og Ludvig Johnsen var to av de åtte. 15. september samme år var det avskjedsfest i Mandal, der det var like mye folk utenfor lokalet som innenfor.

Henrik Seyffarth

Til Kina

29. september 1891 la dampskipet «Fridhjof» fra kai med kurs for England. Om bord var ni ungdommer fra Norge, som hadde Kina som mål. På kaien var det stapp fullt med folk som ville ta avskjed. På bryggen var det en som nedba Herrens velsignelse over utsendingene, før hele flokken stemte i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.» De ni var i tillegg til Henrik og Ludvig, Johannes Brandtzæg som var lederen deres, Ole Mikkelsen Sama, Johan Albert Skordal, Gjertine Aarrestad, Brita Vestervig, Knud Stokke og Bertine Eriksen. Bertine var forlovet med Sigvald Netland, som var kommet til Kina i 1890.

Utsendingene skiftet båt i England, og seilte videre til Amerika. Her stanset fem av dem igjen for studier og kontakt med norskamerikanske kristne, mens Ludvig Johnsen, Gjertine Aarrestad, Johannes Brandtzæg og Bertine Eriksen fortsatt mot Kina og ankom Shanghai i november 1891. Henrik brukte vinteren i Amerika til studier ved Red Wing seminaret, men ankom Kina sommeren 1892. De første to årene var språkstudier hovedsaken, og bosted var innlandsbyen Hankow.

F.v. Henrik Seyffarth,  Nils Arnetvedt, Johan Albert Skordal og O.M.Sama

Våren 1893 reiste vennene Henrik og Ludvig fra Mandal, på en tur innover i Kina for å finne en by hvor Kinamisjonen kunne ha sitt hovedsete. Ludvig var da blitt gift med Gjertine Aarrestad. De var blitt anbefalt byen Laohokow, og etter et besøk i byen, ble det bestemt at her skulle hovedsenteret ligge. Det ble videre bestemt at Ludvig og Gjertine Johnsen skulle flytte dit nokså snart, men så ble Ludvig syk og døde etter kun to år i Kina. Han var da nettopp blitt far til datteren Lilli.

Oppstart i Laohokow ble derfor utsatt, men 25 mars 1894 ankom Henrik, Ole Mikkelsen Sama og kona hans byen. Her startet de det første selvstendige arbeidet for Kinamisjonen. Året etter startet Henrik et arbeid i en annen bydel av Laohokow, kalt Poningai. På denne misjonsstasjonen hadde han sitt virke hele tiden mens han var i Kina.

Marie Sandborg Seyffarth

I 1897-1899 var Henrik på heimeopphold i Norge. Disse to årene reiste han mye som forkynner, og fikk oppleve flere vekkelser. En annen viktig hendelse skjedde også disse årene. Han fant seg ei jente han ble glad i. Det var datter til kjøpmann Peter Thomas Sandborg i Ålesund, og het Marie Karoline. Marie var sju år yngre enn Henrik. Bryllupet sto 15. desember 1898 i Ålesund, med brudens far og overrettssakfører Olaf Røe som forlovere.

Kinamisjonens åtte først utsendinger. Henrik Seyffarth nr.3 f.v.

Nye utreiser til Laohokow

Ikke lenge etter nyttår 1899, satte de nygifte kursen ut til Kina. Mens Henrik var i Norge var det oppstått en konflikt mellom misjonærene og ledelsen i Norge om ordinasjon og kirkeritualer. Også i Kina var det urolig. Året etter at Marie og Henrik kom til Kina, brøt det såkalte bokseropprøret ut. Det medførte at det ble for farlig for misjonærene å bli i Kina, så alle ble kalt heim til Norge. Kun Edvard Masoni ble igjen i Kina. Marie var gravid under evakueringen, og deres første barn, sønnen Peter Thomas Sandborg Seyffarth ble født 24. oktober 1900 i Nagasaki i Japan. Ferden gikk fra Japan videre tilbake til Norge, men i 1902 var situasjonen blitt rolig, og misjonærene kunne igjen ta opp arbeidet på misjonsfeltet.

Tilbake i Kina økte familien Seyffarth jevnt og trutt. Aslaug Dorthea, Håkon og Gustav Henrik ble alle født i denne perioden, mens Håkon som tidligere nevnt, døde like før familien reiste heim for godt i 1907. Etter heimkomst til Norge fikk de ytterligere to barn, Carl Christian og Dagny Marie.

Henrik Seyffarth med en kinesisk venn

Ordinasjonsstriden

Ledelsen i Kinamisjonen arbeidet med å vedta ritualer for de kirkelig handlinger og for møtene på det nye misjonsfeltet. Det ble også et brennbart tema om misjonærene skulle ordineres til tjenesten, eller om de skulle innvies av misjonens hovedstyre. Hovedstyrets forslag ble behandlet i misjonærflokken mens Seyffarth var i Norge. Et samlet misjonærkollegium gikk mot hovedstyrets forslag. Misjonærene ville ha et ritual mye likt det som var i Den norske kirke, og de ønsket at misjonærene skulle bli kirkelig ordinert.

Seyffarth var dypt uenig med sine kolleger. Han sto fullt og helt på lekmannslinjen, og ble plassert «ytterst på den radikale fløyen». Vel tilbake i Kina talte han ledelsens sak. Dette skillet i misjonærflokken fikk også praktiske konsekvenser. Nils Arnetvedt var leder for misjonærflokken, og den som skulle døpe Marie og Henrik sitt første barn. Arnetvedt ville ikke døpe med det dåpsritualet som generalforsamlingen hadde vedtatt. Det førte til at Henrik valgte å døpe barnet sitt selv.

Henrik Seyffarth framme til venstre

Resultatet av denne striden ble at de fleste misjonærene sa opp sin stilling. Misjonsfolket ville innvie sine misjonærer selv, og de ville ha «minst mulig» ritualer og faste bønner. Dette kunne ikke de fleste misjonærene godta, og sa opp sin stilling. Kun noen få, Marie og Henrik Seyffarth inkludert, ble igjen. Men nye utsendinger var på vei, og staben økte igjen ut over 1900-tallet.

I 1918 skulle generalforsamlingen drøfte kirkeordning igjen. Seyffarth var (blitt?) prinsipiell frikirkemann og hadde et brennende innlegg i frikirkelig retning. Men da fikk han kontant svar fra Kårstad fra Sunnmøre: «Ein kvar pinseven eller baptis kunne ha tale med like stor salvelse som Seyffarth i dag. Ellers kan eg seia at eg har lese litt kyrkjesoge. Eg veit at det var ikkje noko anna samband mellom kyrkjelydane i Efesus og Korint enn det er mellom Kinaforeiningane i Bergen og Ålesund. Det var eit åndeleg samband. Noko meir var det ikkje. Og då må du ikkje koma her og binda vårt samvit.» Dermed var debatten avslutta.

Henrik Seyffarth

Vekkelsespredikant og misjonsinspirator

Den første tiden etter at familien Seyffarth kom tilbake til Norge i 1907, måtte Henrik bruke til å samle krefter. Han ble aldri kvitt hjerteproblemene, men han ble i mye bedre form og fikk kreftene tilbake. De bodde en tid på Devold gard i Grytten kommune, men i 1910 fikk Henrik kall til å bli kasserer for Kinamisjonen. Det medførte flytting, først til Bergen og andre etasje i Fosswinckelsgate 47, og deretter fra 1914 til Oslo. I Oslo slo de seg ned på Nordstand, hvor de ble boende resten av livet. I perioden Seyffarth var kasserer, var han med å opprette pensjonskassen for Kinamisjonens ansatte og var nestformann i styret for denne. Han var også formann i Bergen Fellesforening i to år, og i Oslo Fellesforening i to år.

Henrik Seyffart

I 1916 fikk han avløsning som kasserer og brukte resten av sin tid som forkynner og misjonsinspirator. Han var fremdeles en varm og følelsesmessig engasjert forkynner. Gamle Tønnes Bjerkrheim, Trygve Bjerkrheim sin far, hadde talerbesøk av Seyffarth i 1925. Etter det besøket skrev han i si dagbok: «Slik varm og bibelsk forkynnelse har neppe lydt i Høland.» Han var opptatt av at misjonen måtte ha et sterkt heimarbeid, for å kunne ha et sterkt ytremisjonsarbeid.

Henrik Seyffarth (nr.3 f.h. framme) med misjonsvenner.

Seyffarth fikk stå i mange vekkelser i løpet av sin forkynnervirksomhet. Ikke minst i Agder, Skien og Østfold hadde han god inngang. I 1918-1919 sto han i en stor vekkelse i Fredrikstad. Gamle Seiersten bedehus ble for lite, så misjonsfolket bygde et nytt og stort bedehus i forlengelsen av vekkelsen.

 Han var også en pådriver for kretsdannelser, dannelser av fellesforeninger og misjonsforeninger. Han var ofte brukt som taler på stormøter, sammen med blant andre Brandtzæg og Ludvig Hope. I 1919 var han taler på kretsmøtet i Stavanger krets, der hovedsaken var opprettelse av ny skole. Det store flertallet av utsendingen talte for opprettelsen av Tryggheim, mens kretsstyret var imot. Henrik blandet seg i debatten og sa: «Jeg forstår at det er et brennende ønske hos kinamisjonsvennene å få sin egen skole, og jeg vil anbefale at de stemmer for forslaget til Foldøen og Eiane.»

Avisen Agder 10.03.1933

I 1927 kom det opp spørsmål om Kinamisjonen burde få et nytt misjonsfelt. Det var stadig uro i Kina, så mange var opptatt av at organisasjonen burde ha et misjonsfelt til. Seyffarth var en varm tilhenger av opprettelsen av et nytt misjonsfelt, og han ble oppnevnt som medlem i en komité som skulle utrede saken. Komiteen anbefalte at Manchuria skulle bli nytt misjonsfelt, og dette ble vedtatt med noen små forbehold på generalforsamlingen i 1930. Endelig vedtak ble fattet av ledermøtet i 1932.

Da var Henrik Seyffarth nesten i mål med livet sitt her på jord. Han fikk på nytt problemer med helsa og sovnet stille inn 8. mars 1933, 64 år gammel.

Minneord over Henrik Seyffarth i Dagen 11.03.1933

Kilder

Olav Arild Abrahamsen: Farsund bys historie

Finn-Einar Eliassen: Mandal bys historie 1500-1850

Kinaforbundets arbeide i Bergen. Et 50 års skrift

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år

Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år

Misjonærer 1891-1941

25 aar. Kinamisjonens historie 1891-1916

August Vik: Pensjonskassen 50 år

Olav Uglem: O. M. Sama

Jakob Straume: Tro over lite

Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre

Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold

Kristelig Familiekalender

Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år

Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge NLM 75 år

Oscar Handeland: Kristenliv på Agder

Karsten Ådna: Kristenliv i Telemark

Fr. Grøvand: Lekmannsrøster på Sørlandet

Den evangelisk-lutherske frikirke gjennom 75 år

Tønnes Bjerkrheim: Dagbøker

NLM arkivet

geni.no

digitalarkivet.no

nb.no

aftenbladet.no

dagen.no