Vekkelse eller kirkevekst?

Virksomheten på våre bedehus er inne i en omfattende endring. Mange steder er det opprettet forsamlinger med møter på søndag formiddag med tilbud om dåp, nattverd, konfirmasjon og også begravelser. I denne situasjon er det avgjørende viktig at vi tar vare på vår vekkelsesprofil.

Det snakkes i dag mye om å legge ny strategi for den videre satsing. Hvor skal vi satse og hvordan? Noen taler varmt om kirkevekst, menighetsplanting og om å finne en hensiktsmessig strategi for vekst. Det tales om suksess-faktorer, om endring og om «omvendelse fra frykten for endring». Det tales om å føre mennesker inn i den kristne forsamling osv. De som lykkes med å samle mye folk, blir holdt fram som eksempler til etterfølgelse.

Andre taler mer om vekkelse, omvendelse og gjenfødelse. Om at sjelene må gå fortapt i seg selv for å få bruk for Frelseren. At det ikke er nok å bli med i det kristne felleskap, en må komme gjennom til liv i Gud. Er der noen motsetning mellom kirkevekstlinja og vekkelseslinja?

Tilbake til røttene

Det er ikke vanskelig å se at mye burde vært annerledes i våre forsamlinger. Det er så få som blir frelst. Vi kristne preges av verden, dens underholdning og materialisme. Vi er selvsentrert og lite opptatt av å vinne sjeler for himmelen. Visst trenger vi å be Jesus om å forbarme seg over oss og vekke oss opp av vår søvn.

Hvordan kan dette skje? Jeg er overbevist om at kirkevekst-tenkningen ikke er veien å gå. Veien er å finne tilbake til røttene. Til Guds ord. Det ligger snublende nær for oss kristne når den indre krafta minker, og heller foreta en ytre oppussing. En arrangerer kurs og strategier, lager regler og ritual. Store apparat, fine bygg og kunstneriske virkemiddel. Men hva med det indre livet?

Jesus advarer oss om at i de siste tider skal mange være med i «den kristne forsamling», men likevel være på vei mot fortapelsen. Det er en stor oppmuntring når mange søker til våre møter. Vi må ikke slå oss til ro med å være få! Samtidig er det svært viktig å minne hverandre om at det ikke er frelse i å gå i en forsamling. Frelst er kun den som er født på ny, som har tatt imot Jesus som sin frelser.

(foto: willow creek)

Vi skal merke oss at i de fleste kirkevekst-sammenhenger blir det snakket om vekst, men lite om vekkelse. Men vi vokser ikke inn i Guds rike. I det riket må vi fødes inn. De uomvendte må vekkes opp av syndelivet og ta imot frelsen ufortjent av nåde. Her går en fra død til liv. En vokser ikke fra litt liv til stadig mer.

Guds ord er vår øverste autoritet. Gudsordet viser oss til forkynnelsen av evangeliet. Det enkle vitnesbyrd om Jesus. Hvordan kan folk blir frelst hvis ingen forkynner, spør Ordet.

Da Paulus sendte hyrdebrev til menigheten i Korint, skrev han: «Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» (1 Kor 2,2-5)

Forkynnelsen må prioriteres

Jeg har reist mange steder i landet vårt. Jeg er ikke i tvil om at der hvor forkynnelsen av synd og nåde stilner, går Guds rike tilbake. Fornyelsen og den sanne åndskraft kommer bare ved Ordets virkning. Når Ordet får avsløre oss som syndere, får vi bruk for Jesus og hans nåde. Denne vei måtte Paulus gå: «Min nåde er nok for deg. Min kraft fullendes i skrøpelighet.» Den er sterk, som er fattig i ånden.

Jeg er glad for fokuset på forsamlingsbygging. Jeg er glad vi har fått dåp, konfirmasjon og begravelser på bedehusa våre. Jeg er glad for alle som finner sin plass i forsamlingen og får tjene med den nådegave han har fått.

Men jeg er også urolig. Urolig for at vi holder på å bygge på kjødelig vis. Urolig for at forkynnelsens sentrum forsvinner i bredden. At vekkelseslinjen erstattes med kirkevekst. At et sterkt fokus på ledere og pastorer av ulike slag, fortrenger lekmannslinja. Jeg er også urolig for at den omreisende forkynneren ikke lenger blir prioritert like sterkt. Vi ser at antall forkynnere er sterkt redusert i forhold til andre ansatte-grupper i misjonene.

Jeg er urolig for at omorganisering og trange økonomiske rammer skal føre til at bygdene og småforeningene blir nedprioritert til fordel for noen få store forsamlinger. At vi vil komme til å ta fra de som har lite, for å gi til de som har mye av nådegaver og forkynnelse.

Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til ei sovende sjel. Jeg er derfor urolig for at lengre møteserier blir stadig sjeldnere rundt om i landet vårt. For 100 år siden var bibelkunnskapen stor i folket vårt. Det var mye «ved» som kunne ta fyr når Guds ord ble forkynt. Da ble det satset på lengre møteserier. I dag er bibelkunnskapen veldig svak, og møteukene holder på å forsvinne til fordel for enkeltmøter. Her trenges en kursendring.

Gud gav vekst

Hvem kan gi sann vekkelse og vekst? Det kan alene Gud. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4,6). Så er det nåde fra Herren om vi får være noen skrøpelige redskap i Mesterens hånd.

(Lett revidert artikkel fra 2010)

Etterord

På mine mange kjøreturer mellom Nord Norge og Rogaland, kjører jeg ofte gjennom Sverige. En gang jeg var på en slik kjøretur fikk jeg i Nord-Sverige inn en lokalradio, som overførte et møte fra en forsamling i en av de læstadianske retningene. Her var mye godt å høre, som jeg kjente igjen fra bedehuset. En ting merket jeg meg imidlertid. Både i vitnesbyrd og forkynnelse ble det sagt omtrent som følger: -Så godt å tilhøre forsamlingen. -Jeg er så takknemlig for at jeg fikk komme inn i forsamlingen. -Hva skulle vi gjort om vi ikke hadde forsamlingen?

Vel heime fra kjøreturen hadde jeg snart en god venn fra nord på tråden. Han hadde selv vokst opp i en læstadiansk forsamling, men brøt ut derfra i voksen alder og fant sin plass i NLM. Så lenge han levde, var han opptatt av at hans læstadianske venner måtte få se inn i friheten i Kristus, slik han selv hadde fått gjort. Jeg fortalte om møtet jeg hørte på kjøreturen og om de spesielle formuleringene som jeg merket meg. Da svarte han vemodig, fritt sitert slik: Å, ja! Du la merke til det. Det er dessverre mange læstadianere som trøster seg mer til forsamlingen enn til Kristus.