Paavo Rotsalainen (h-y.fin)
Både Norge, Sverige og Danmark hadde sine store
vekkelsespredikanter første halvdel av 1800-tallet. Finnlands store forkynner
og åndelige leder het Paavo Ruotsalainen.
I Norge virket Hans Nielsen Hauge som forkynner i åtte
år, fra 1796-1804. På disse åtte årene ble Norge forvandlet. Hauge vandret
Norge på langs og på tvers, og hvor han kom brøt det ut vekkelser. I Sverige
var det Carl Olof Rosenius som gjennom sin forkynnelse og forfatterskap kom til
å prege kristenlivet framfor noen andre. Han virket som forkynner i perioden
1840-1868. Rosenius sine skrifter kom også til Norge, og ble til frigjørelse
for store kristenflokker. Gjerne slik som fra før var preget av Hauges noe mer
loviske kristendomssyn.
Historien om Hans Nielsen Hauge
I Finland var det bonden Paavo Ruotsalainen som var et
Guds redskap til store vekkelser i perioden 1800-1852. Jeg har tidligere
skrevet artikler om Hauge og Rosenius. I denne artikkelen vil jeg gi et lite
riss av Paavos liv.
Savolaks merket med rødt
Oppvekst
Paavo Ruotsalainen ble født i Savolaks, midt i Finland
i 1777. Han var sønn av en fattig småbonde og vokste opp i ei lita og trang
hytte. Det var veldig mye fattigdom og nød i Finland på denne tiden. Avlingen
ble stadig ødelagt av frost, og i tillegg var landet ofte rammet av ulike kriger.
Et nasjonaldikt sier det på denne måten: «Då kriget röt från dal til dal, då
frosten röt med hungers qual».
Paavo lærte seg å lese, men han kunne ikke skrive. Som
barn gikk han mye for seg selv. Han var en religiøs gruble og lest mye i
Bibelen. Av utseende var han høy og lang, med høy panne brede finske kinnben og
dype øyne under sterke øyenbryn. Kosten var ensidig og usunn. For det meste var
det barkebrød som sto på menyen.
Paavo blir frelst
Mot slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet gikk
det flere store pietistisk pregede vekkelser over Sør-Finland. Litt ut på
1800-tallet nådde vekkelsene også Nord-Finland. Her var det presten Lars Levi
Læstadius som var hovedredskapet Gud brukte. Vekkelsesfolket i nord ble kalt
læstadianere, men den første tiden fikk de kallenavnet «hihulitter». Dette navnet
fikk de fordi det lignet på deres bønnerop ved den såkalte «rørelse».
Vekkelsen kom også til Paavos heimbygd, og den kom
mens han enda var ung. Den første perioden var vekkelsen ledet av en predikant
som het Martikainen. Han var en mørk fanatiker som var lovisk i sin forkynnelse.
Men Martikainen mistet grepet om folket, og en tidligere soldat ved navn Lustig
overtok lederskapet i vekkelsen. Han var av den frilynte sorten, var løssluppen
både i liv og lære.
Paavo fant seg ikke til rette ved noen av disse
former. Han var i åndelig nød og mørke, og for å stille sin hjertenød, oppsøkte
han i 1799 grovsmeden Høgman som bodde et par dagsreiser borte. Høgman var kjent
som sjelesørger. Her fikk Paavo hjelp til å hvile i at «alt er av nåde». Han
fikk også et eksemplar av heftet «Kostelige honningdråper» av Tomas Wilcock.
Dette heftet ble til stor hjelp for Paavo. Han leste og siterte fra heftet
gjennom hele sitt lange liv.
På vei heim fra møtet med Høgman, kjente han en trang
til å dele med andre det han selv hadde fått. Han overnattet hos en familie der
faren var i sjelenød. Paavo fikk vitne for denne mannen, og den gamle fikk
hjelp. Mannens sønn fortalte senere at faren døde i troen på Jesus ikke lenge
etter møtet med Paavo.
Paavo som
predikant og veileder
Vel heime igjen var Paavo urolig for tilstanden blant vekkelsesfolket.
Han kjente på en trang til å veilede folket og hjelpe dem til frihet, og etter
lang betenkningstid fikk han mot til å ta ordet under et møte hvor Lustig
talte, og advarte mot Lustigs forkynnelse. Etter hvert vant han folkets tillit
og Paavo ble den nye lederen blant vekkelsesfolket på hjemstedet.
Etter dette ble Paavo oppsøkt av mange vakte fra
forskjellige steder i Finland, og han la også selv ut på mange reiser for å
forkynne Guds ord og å gi veiledning. Han ble snart vekkelsesfolkets store
leder og var redskap til å få vekkelsen i et sunt spor. Han foretok reiser
flere til steder i Sør-Finland, Karelen og helt til St. Petersburg. Forfatteren
av biografien om Paavo, sammenfatter forkynnelsen hans i ett par setninger: «Jeg
vet at jeg er en bedrager og morder, det er jeg i mitt hjerte i denne stund.
Men Gud tilgir det for Kristi skyld, og gir nettopp de usleste sin nåde.»
Tunge tider i
heimen
Paavo ble gift året etter sitt åndelige gjennombrudd.
Bruden han giftet seg med i år 1800 het Riita Ollikainen (f.1779). Riita var
ingen kristen og var sterkt imot at Paavo reiste og forkynte Guds ord. Når
Paavo kom heim etter slike turer var Riita sur og vrang. De fikk fem barn
sammen, fire jenter og en gutt. Familien var svært fattig, og avlingene slo
stadig feil. Dette gjorde ikke Riita mere medgjørlig.
En gang var nøden så stor at Paavo måtte ydmyke seg og
gå til storbonden i området for å tigge korn. Denne storbonden var sterkt imot
vekkelsene, og avviste først Paavo. Siden ombestemte han seg og han gav Paavo
det han ba om. Flere år senere fikk Paavo hjelpe storbonden til liv i Gud.
En annen gang gikk det rykter om at det var gode
forhold i Polen. Paavo bestemte seg for å emigrere, men familien ble stoppet på
grensen. Dette så Paavo som et tegn fra Gud om at hans plass var i Finland.
Vekkelsesfolket opplevde stor motstand, ikke minst fra
store deler av presteskapet. Også mange av de uomvendte var sterkt imot
vekkelsen og vekkelsens folk. Til tider opplevde de ren forfølgelse. Da Paavos
sønn, Johan, var 20 år skulle han kjøre et lass med korn til mølla. Paavo satt
på et stykke på vei. Underveis fikk de en god samtale om åndelige ting. For
første gang hadde Johan åpnet seg for faren og Paavo fikk gi han åndelig hjelp.
Paavo gikk videre alene for å tale for noen av vennene i ei nabobygd. Mens han
var her kom et sendebud med beskjed om at Johan var blitt myrdet. Hvordan det
skjedde ble det ikke klarhet i, men hesten hadde kommet heim på egenhånd, med
Johan sin døde og maltrakterte kropp hengende i et tau etter seg. Tauet var
budet rundt Johan sin hals.
Denne forferdelig hendelsen ble en vekker for Paavos
kone Riita. Ikke lenge etter ble hun alvorlig syk, og Paavo fikk hjelpe henne
gjennom til liv i Gud. De fikk derfor noen gode måneder sammen, før Riita døde
i 1833
Før Riita døde flyttet familien til en større gård i
Tahkomäki. Her møtte de mye motgang og vansker på grunn av Paavo sin
forkynnervirksomhet. De flyttet derfor videre til en holme, Aholansaari, hvor
de ryddet en større gard. Året etter Riitas død, i 1834, giftet Paavo seg på ny med den 25 år yngre Anna Lovius Savolainen, som var en levende kristen.
Presten Nils Gustav Malmberg som Paavo samarbeidet mye med.
Malmberg ble avsatt fra sitt embete i 1839 på grunn
av brudd på konventikkelplakaten.
Omfattende forkynnervirksomhet
På grunn av økende forfølgelse, ble det færre
forkynnerreiser på Paavo og han fikk dermed mer tid heime. Men han hadde
fremdeles noen preikturer, og i de fleste tilfeller var hans gode venn og
medarbeider Lauri Johan Niskanen reisefølge. Niskanen skrev ned glimt fra
vekkelsens historie og disse er bevart for ettertiden.
Ei stund etter at han var gift på ny, tok Paavo og
Niskanen en tur for å høre en prest som samlet mye folk. Presten het Nils
Gustav Malmberg (familien tok senere navnet Malmivara). Malmberg var preget av
vekkelsen, men hadde ikke kommet til klarhet i sin tro. Etter mange samtaler
med Paavo og Niskanen ble Malmberg vakt og de fikk hjelpe han inn på et sunt
spor. Nils Gustavs sønn Wilhelmi skrev sangen "Styr du min vandring, Frelser så kjær" etter å ha mistet kona og to barn i tyfus.
Presset fra motstanderne økte, ikke minst fra prester
og embetsmenn. Disse prøvde å stoppe forkynnervirksomheten ved hjelp av konventikkelplakaten.
I 1839 ble Paavo, fem prester som var nære venner og medarbeidere av ham og
mange lekfolk dømt for brudd på konventikkelplakaten. Paavo havnet aldri i
fengsel, men flere av hans prestevenner mistet sine stillinger. I de siste
årene virket Paavo mye i Østerbotten, område langs Østersjøen. Her var det
store flokker med vakte, ikke minst rundt presten Malmberg.
Paavo var av bondeslekt og oppførte seg som en bonde.
Han spøkte og lo, og var også til tider voldsom i sin uttrykksform.
Vekkelsesfolket gikk i vademelskjoler i mørkeblått lerret av gammelt finsk
snitt. På grunn av denne kledningen, ble de kalt «skjørtefolket» på folkemunne.
Paavo var veldig opptatt av at forkynnerne ikke måtte tale ovenfra og ned, noe
han ofte minnet sine mange prestevenner om. Vekkelsen rundt Paavo var preget av
det gode samarbeidet mellom lekfolket og de troende prestene.
Carl Olof Rosenius
Møte med Rosenius
På Nygård i Esbo, like utenfor Helsingfors, var det
dobbeltbryllup 3. juli 1843. Det var folk fra den pietistiske vekkelsen som
skulle gifte seg og Paavo og hans menn var selvsagt invitert. En annen gjest
satte også sitt preg på bryllupet, nemlig den svenske vekkelsespredikanten Carl
Olof Rosenius. Mange ønsket en styrket kontakt mellom vekkelsen i Finland og
Sverige. Slik skulle det ikke gå.
Istedenfor styrket samhold, ble det full skjæring.
Paavo og hans menn var ytterst kritisk til den ærverdige gjesten fra Sverige. De
mente at Rosenius forkynte tro uten omvendelse og at hans forkynnelse førte til
skinnhellighet. Rosenius på sin side mente at Paavo lærte at mennesket har nåde
hos Gud bare det øyeblikk det «kjemper ved nådestolen» og at han lærte at å
leve, tale og oppføre seg annerledes enn verden, var hyklernes måte å leve på.
Her kan du lese mer om Rosenius sitt liv og virke
Selv om det nok var en noe ulik vektlegging mellom den
finske og den svenske pietistiske vekkelsen, var det nok først og fremst store misforståelser
mellom Paavo og Rosenius. I tillegg var det store kulturforskjeller mellom den
grove bonden Paavo og den mer akademiske og dannede Rosenius. Uansett førte
dette korte møte til at Paavo og Rosenius gjensidig advarte mot hverandre. Mens
Rosenius sin forkynnelse førte til frigjøring inn i de Haugianske rekker i
Norge, fikk han liten innflytelse i Finland. «Paavos innstilling overfor
Rosenius ved dette høvet fjernet Rosenius for alltid fra gammelpietismen i
Finland.» (Orvala)
Paavo Routsalinens gravstøtte
Siste år
Helt på tampen av livet var Paavo en del syk og fikk
ikke lengre ta ut på de store reiser. Men han ble stadig oppsøkt av folk fra
hele Finland som ville søke råd og sjelesorg. Like før Paavo døde brøt det ut
en stor vekkelse i Kuopio. Han fikk gjeste denne vekkelsen og gledet seg
storlig over det som skjedde.
På dødsleiet opplevde Paavo anfektelser og åndelig
nød. Men like før han døde, lysnet det for han. I det han døde sa han: «Jeg
seiret likevel. Alt er forklaret. Nå får jeg dø. Jeg kan ikke takke Gud slik
som jeg ville, men vær du, Jesus Kristus, mitt takkoffer innfor Herren!»
Paavo Routsalainen sovnet stille inn i 1852, 75 år
gammel.
Kilder:
Auk. Oravala: Ødemarkens profet I og II. Biografi om
Paavo Ruotsalainen
Ivar Welle: Kirkens historie bind II
Sven Lodin: C. O. Rosenius
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar