Lovsangen følger Guds folk. I Bibelen har vi gjengitt
mange lovsanger og oppfordringer til lovsang, både i Det gamle og Det nye
testamentet.
Kong David var en konge etter Guds hjerte. Han
opplevde store fall og store seire. I Salme 103 minner han seg selv gjennom
lovsang om ikke å glemme Herrens velgjerninger. «Min sjel, lov Herren, og alt
som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle
hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine
sykdommer.» (Sal 103:1-3) Lovsangens emne er Jesus og hans verk for syndere.
Også flere steder i NT oppfordres Guds folk til
lovsang. Jeg tar med ett eksempel: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så
dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og
åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» (Kol 3:16)
Gjennom de 2000 år som er gått siden aposteltiden, har
lovsangen fulgt Guds folk. Form og melodier har variert, men noen perler er
bevart gjennom ulike tidsepoker. Mange av disse perlene er samlet i bedehusenes
sangbok, «Sangboken». Andre lever videre gjennom ulike sanggrupper og solister
som vitner om Jesus gjennom sin sang.
Her finner vi lovsanger med forkynnelse av både
forsoningen, rettferdiggjørelsen og helliggjørelse. Mange sanger minner om det kristne
håpet, mens andre kaller til omvendelse og tro. For mange gir denne
lovsangsskatten hjelp til å tolke det indre livet med Gud i en ytre bekjennelse
og vitnesbyrd.
På 1970-tallet begynte den karismatiske bevegelse å få
innpass i mange forsamlinger i Norge. Med denne bevegelsen kom det et nytt syn
på hva lovsang er. Den bygger på en annen teologi enn vår luthersk-rosenianske,
og er i stor grad lovisk. Svært forenklet kan man si at moderne lovsang er mest
opptatt av at «jeg skal gi Jesus min lovsang», mens i bedehussammenheng har
lovsangen i hovedsak vært et gjensvar og vitnesbyrd om hva Jesus har gjort for
meg. Den karismatisk-pregede lovsang er ofte korte setninger som gjentas mange
ganger. Jon Kvalbein skrev i en kronikk i Dagen 25.02.2002 etter å ha analysert
mye av denne karismatiske sangtradisjon: «De karismatiske lovsangene bringer
med seg et fremmed kristendomssyn.»
Til tross for dette, er det med vemod vi må konstatere
at den karismatiske lovsang begynner å få innpass på noen bedehus, på
bekostning av vår luthersk-rosenianske sangskatt. Det er bedehusmøter hvor det
knapt blir sunget fellessanger fra bedehusets sangbok. Det synges istedenfor
ulike varianter av karismatisk «lovsang» på melodier som er vanskelige å synge
for folk flest. Ofte starter slike møter med en lang bolk med sang, gjerne med
dominerende forsangere.
(foto: stordalsportalen.no)
Jeg vil tale varmt om den sangskatten vi har i bedehusets
sangbok. Her formidles sunn og velprøvd lære. Her formidles vitnesbyrd og
sjelesorg fra mennesker med erfaring fra livet med Jesus. Her er hjelp å finne
når dagene er tunge og vanskelige, og her får en hjelp til jubel og takk for
frelse og håp om himmelen. Vi trenger også nye sanger med utspring fra dette
kristendomssyn. Heldigvis reiser Gud opp nye nådegaver, med evne til å formidle
kristne sannheter og vitnesbyrd i versform.
Jeg har selv hatt gleden av å synge i ulike kor og musikklag.
Her: Namdal mannskor
Vi ønsker søndags formiddagsmøter på våre bedehus. Den
Norske Kirke er nå vranglærende i sin bekjennelse, noe som skulle øke
frimodigheten til å ha møter også i «kirketiden». På disse samlingene ønsker vi
at forkynnelsen skal være det sentrale. Vi ønsker å praktisere dåp og nattverd.
Og vi ønsker å fylle møtene våre med god, sentral og oppbyggelig sang. Så får
vi vokte oss for ikke å la «fremmede toner» fortrenge bedehuset velprøvde
sangskatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar