Solberg bedehus på Tøtdal i Namdal
I flere av misjonsorganisasjonene på bedehusene er det
for tiden et sterkt fokus på danning av forsamlinger. Samtidig er mange små
foreninger litt urolige – hva med oss?
Det sterke fokus på forsamlingsarbeid, har etter min mening to hovedgrunner. Den viktigste er at noen ledere i enkelte byforsamlinger har vært i USA og besøkt store menigheter som har «lykkes» i å
samle enormt med folk. De har hentet inspirasjon fra menigheter som Willow Creek,
Saddleback og Bethel Church. Den andre grunnen er at mange småbarnsfamilier
ønsker en samling søndag formiddag der de også kan få praktisert både
forkynnelse, dåp, nattverd og konfirmasjon («full pakke»).
Denne prosessen har nok skapt en del forvirring med tanke
på begrep om menighet og kirke. Inspirasjonen fra kirkevekstmenigheter i USA
har i tillegg ført til en teologisk påvirkning som ikke er sunn.
Fra Namsos misjonsforsamling
Hvem er kirken?
Ludvig Hope var den store kirketeologiske tenker i
Misjonssambandet. Han holdt sterkt og klart fram at «kirken er Guds folk». Dette
har han bibelsk belegg for å si. Guds menighet er ikke en ytre organisasjon,
men levende gjenfødte personer. Kirker og organisasjoner er bare «stillas» som
Gud og hans menighet bruker for å nå ut med evangeliet.
Hope sitt kirkesyn har god støtte også i luthersk
kirketenkning. I bekjennelsesskriftet Confessio Augustana står følgende: «Kirken
er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene
forvaltet rett.»
Dette betyr at det er like mye Guds menighet, kirken,
som samles når 2-3 kristne samles om Guds ord, nattverd og bønn i en heim eller på et lite
landsens bedehus, som når en forsamling på flere hundre samles i en av byene.
Menigheten er de gjenfødte kristne samlet, ente det er mange eller få.
Menigheten på Arnøy i Nærøy
Forening eller
forsamling
Når en hører de mest ivrige forsamlingstalsmenn
argumentere, kan en noen ganger få inntrykk av at det er ulike trinn i Guds
menighet. Det er flott med foreninger, enda bedre med misjonslag der flere
foreninger går sammen om møtevirksomheten, men toppen på det hele er når en får
gå fra misjonslag til forsamling.
Jeg tror ikke det er mange som bevisst tenker slik,
men talemåten og argumentasjonen kan til tider lede tankene i den retning. Det
har jeg i alle fall møtt på små steder hvor de ikke har noen mulighet til å
organisere et forsamlingsarbeid på samme måte som på større steder. Der har jeg
møtt spørsmål som: «Hva skal vi gjøre, vi er for få til å danne forsamling?»
«Er det arbeidet vi driver på vårt lille bedehus, mindre viktig og mindre verd
enn misjonsarbeidet i de store forsamlingene?» «Vi kan ikke tilby dåp og
konfirmasjon, for vi er jo ikke forsamling!»
En annen kjent problemstilling er at på de fleste
bedehus er det gjerne 4-6 misjonsorganisasjoner som har sitt arbeid. Og hver
organisasjon består gjerne av noe få personer. På disse bedehusene er det god
tradisjon for å støtte opp om hverandres møter, selv om forpliktelsen er størst
når «min» organisasjon har sine samlinger.
Bjarne Mork på talerstolen i Namsos
Forkynn ordet!
Guds menighet sitt oppdrag her på jord er å vinne sjeler
for himmelen. Hvordan har Gud bedt oss gjøre det? Jo, det står tydelig i Guds
ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en
hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Vårt kall er å forkynne evangeliet
til store og små, og å legge til rette for forkynnelsen. For syndere blir
frelst ved å høre evangeliet forkynt, og Guds barn blir bevart ved å høre det
samme budskapet.
Dette er prioritet nummer en! For å gjøre dette
trenges ikke noe stort apparat og flott organisering. Og derfor er det så uendelig
viktig at Ordet blir forkynt i store byer og små bygder. Om vi organiserer
møtene forskjellig, om vi er mange eller få til å dele på oppgavene, det betyr
lite. Det viktige er at Ordet blir forkynt til store og små. Det er oppmuntrende
å møte trofaste misjonsvenner som år etter år legger til rette for hørelsen av
Kristi ord.
Stå sammen, ikke
slå sammen
På mange bedehus er organisasjonsbevisstheten
avtakende. Dette gjelder ikke minst blant ungdom og unge voksne. Vi møter
spørsmål som: «Hvorfor trenger vi ulike organisasjoner? Vi er så få at det er
best at vi står sammen.» «Er det ikke et dårlig vitnesbyrd utad, at vi er så
oppdelt i organisasjoner på bedehuset?»
Resultatet av slike spørsmål ser vi noen steder. Det
dannes «bedehusforsamlinger» uavhengig av organisasjonene. Hovedvirksomheten
drives av denne uavhengige bedehusforsamlingen, mens organisasjonene kommer inn
med sine møter innimellom. På andre bedehus har to organisasjoner dannet en
felles forsamling, gjerne organisasjoner som står nær hverandre teologisk.
NLM har ikke anbefalt slike løsninger, noe jeg
støtter. Som Guds barn har vi fått et større kall enn bare å nå våre
sambygdinger med evangeliet. Vi har fått et kall til å nå folk i andre land som
ikke har hørt om frelsens vei. Gud har gitt ulike kall til ulike
organisasjoner. Skal vi være tro mot dette vårt kall, må vi drive et
selvstendig arbeid.
En annen fare ved slike «fellesforsamlinger» er at lærebevisstheten lett kan svekkes. Vi lever i ei tid med sterke brytninger i
kristenflokkene. Vrang lære har gode kår. Her må vi være våkne og frimodige på
Guds ords grunn. Dette blir vanskeligere å profilere i en felles forsamling. Da
må en hele tiden ta hensyn til hva andre lærer, og dermed kan forkynnelsen lett
bli bundet.
Kjølvik bedehus
Samarbeid
Men dette betyr ikke at vi ikke kan eller bør
samarbeide. På bedehus hvor det er flere forsamlinger, bør en støtte opp om
hverandres samlinger så langt som det er mulig praktisk og teologisk.
Men også innad i NLM bør vi tenke frimodig på mere
samarbeid. I Suldal har flere bygder blitt enige om å ha to fellesmøter i
måneden. Disse bygdene når hverandre innen om lag en halv times kjøring. Hver
bygd har sine møteuker og enkeltmøter, men siden de er så få på hvert sted, er
det en oppmuntring å kunne samles noen flere på tvers av «bygdegrensene» annen
hver uke.
På Sola har to bedehus gått sammen om å ha felles
søndags formiddagsmøte og felles misjonsforsamling. Siden formiddagsmøter var
enklest å få til på det ene bedehuset, er disse møtene fast her. På det andre
bedehuset har de fortsatt de faste møteukene, men nå i samarbeid med
nabobedehuset. På Forsand har tre bedehus dannet felles misjonslag. Møtene går
på omgang på de ulike bedehusene, med flest samlinger på bedehuset i kommunesenteret.
Ja til flere
forsamlinger!
Mange steder har arbeidet på bedehuset fått en
oppsving etter at det har blitt faste møter søndag formiddag, der en også praktiserer
dåp. Ikke minst har en nådd flere småbarnsfamilier. Det har ført til en
styrking av søndagene som helligdag, der Guds ord skal være sentralt.
Dette er det grunn til å være takknemlig for. Det bør
også være en oppmuntring til flere bedehus om å vurdere eget arbeid og se om
det er noen ting som kan gjøres annerledes for å nå vårt store mål, å forkynne
evangeliet for flest mulig.
Mister vi ikke
motet
Guds ord sier: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i
og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.» (2 Kor 4:1)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar