Hvorfor svikter det for oss?

I avisen Dagen 16. september var det et intervju med en nytilsatt prest som tidligere hadde vært ansatt i Misjonssambandet. Hvorfor mister vi gode medarbeidere?

Da jeg leste dette intervjuet, ble dette spørsmålet alvorlig for meg. Hvorfor svikter det for oss i NLM? Hvorfor velger noen å forlate oss? Det er og bør være en nød for oss!

I en så stor organisasjon som NLM, er det naturlig at noen finner andre steder å tjene i Guds rike. Men det er alt for mange som forlater oss, som absolutt fortsatt burde stå med i det kall og ansvar vi som misjonsfolk har fått i NLM.

Noen gjør som han som ble intervjuet i Dagen, og går aktivt inn i Den norske kirke. Vi har opplevde det ved Lekmannsmisjonen, Bibelsk Tro, Sarepta, KPK Ukraina, Den karismatiske bevegelse, Kirkevekstbevegelsen, Ny-Kalvinisme osv. Andre har kanskje blitt såret av behandlingen de har fått av andre medarbeidere, og forlot oss av den grunn. Og mest alvorlig, noen kom på avstand fra Jesus, og falt i fra. Ikke bare NLM, men også Guds rike.

Jeg vil gjerne ønske Guds rike velsignelse over alle greiner av Guds rike som forkynner evangeliet rent og sant. Samtidig kjenner jeg på et behov for å spørre hvorfor det svikter hos oss i NLM, siden mange ikke blir ved i det kallet vi har stått sammen om i vår organisasjon.

Jeg har ikke noe godt svar. Følgende punkt er tenkt til ettertanke og ransakelse for oss som fortsatt kjenner at NLM er vår åndelig heim. Svikter det for oss på noen av disse punkt?

Blikket festet på Jesus

Skal vi som misjonsfolk bli bevart i troen og under Guds velsignelse i tjenesten, er det avgjørende at vi får ha blikket festet på Jesus (Heb 12 og Kol 3,1-2). Israelsfolket levde av manna under hele vandringen fra Egypt til Israel. Vi som er Guds barn, trenger evangeliet hver dag. Skal kristenlivet holdes friskt og sunt, må fokus være Jesu frelsesverk for oss.  I Guds ords lys blir vi avslørt som syndere, og derfor blir vi totalt avhengig av nåden i Jesus.

Israelsfolket ble lei av mannaen. Det er et alvorlig tegn når Guds folk ikke har behov for å høre og lese evangeliet. Evangeliet blir vi aldri utlært i. Derfor er evangeliet det kjærest et Guds barn hører og leser.

 

Forkynnelsen

Guds ord sier at troen kommer av forkynnelsen en hører. Troen kommer første gang, og den vedvarer å komme, ved forkynnelsen av evangeliet. Derfor er forkynnelsen av Guds ord det sentrale når Guds folk kommer sammen. Forkynnelse og bønn hører sammen.

Når Gud sier han «fant det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap» (1 Kor 1), setter alle Guds fiender alt inn på å hindre at folk kommer under den sunne og sanne forkynnelse. Da blir alle andre ting viktig å fylle møtene med, mens forkynnelsen blir redusert eller fjernet.

Kamp mot kjødet, djevelen og verden

Guds barn har en alvorlig kamp mot tre hovedfiender, sine egen gamle natur, djevelen og verden. Alle disse fiender har et mål, nemlig å «myrde, stjele og ødelegge». De vil at alle mennesker skal gå fortapt. Da kan du gjerne bli opptatt med mye godt, bare du mister fokus på det viktigste. Da kan du gjerne stå hard og fast på den rette lære, bare livet har død ut.

Guds ord oppmuntrer menigheten til å ikle seg den fulle ristning (Ef 6,10ff) Gud har også gitt sine barn nådemidler som er til hjelp og vern i denne strid. Nattverd, bønn og ikke minst «de helliges samfunn». Det er ikke for ingen ting at Jesus formaner sine til «ikke å holde seg borte fra sin egen forsamling».

Vår tid preges av en form for åndelig egoisme. Jeg skal ha mine behov dekket. Får jeg ikke det i min forsamling, finner jeg meg en annen menighet. Dette er en farlig vei.

Klar basun

Guds forsamling formanes til å ta vare på den rette lære. Sannheten tro i kjærlighet. Gud har gitt oss sitt ufeilbarlige ord. I en «vis» verden, er det vanskelig å bøye seg for det som står skrevet i Bibelen. Tilliten til Guds ord har vært angrepet helt fra Adams tid. «Har Gud virkelig sagt.»

Derfor har Gud gitt sitt folk åndelige ledere som skal vise vei i en vanskelig verden. Det er viktig at det i forkynnelse, skrift og uttalelser blir gitt veiledning i spørsmål hvor troen og læren anfektes. «Og om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid?» (1 Kor14,8)

I en forsamling kan det bli en fare at en vil være «samlende» på feil premiss. For ikke å støte noen bort, blir en utydelig og forsiktig, også i saker der Guds ord taler klart. Et klart eksempel på dette er spørsmålet om tjenestedeling.

Lekmannslinjen

Alle Gud barn er prester (ikke hyrder). Gud gir sine nådegaver slik at alle som er frelst, får være med i tjenesten i forsamlingen og misjonen. Ansvaret for misjonens store sak ligger ikke på en pastor eller misjonslagsformann alene. Nei, alle kristne har et åndelig ansvar og kall. Dette må det legges til rette for, også når menigheten samles.

Vi ble før kalt for et myndig lekfolk. Er vi i ferd med å overlate det åndelige ansvaret til noen få ledere, og gjerne i tillegg kjøpe oss fri fra tjenesteoppgaver?

Varme og omsorg

Dersom forholdet til Jesus er rett, vil Guds menighet være preget av varme. Talen skal være klar, i omsorg og ikke i hardhet. Guds menighet er en samling av syndere. En vil derfor ikke vær opptatt av andres synder og feil, men takke for at det er nåde nok for en synder som meg.

I Guds forsamling vil en derfor vise omtanke og omsorg for hverandre. Når et lem lider, lider de andre med. En ofrer gjerne noen av sine egne kjepphester, for å ta hensyn til andre kristne brødre og søstre.

Preges din forsamling og forening av denne varme? Eller er det kritikk, misunnelse og mistenksomhet som preger forsamlingen? Menigheten er en hjelpestasjon, hvor vi skal hjelpe hverandre til å holde blikket på Jesus og det målet vi har i himmelen.

I Kristus

Hvorfor svikter det for oss i NLM? Jeg tror noen svar finnes i det som her er nevnt. Andre ting kunne også vært nevnt. Det er en smerte og en nød vi ikke lett blir ferdig med.

Paulus prioriterte klart og sterkt. Mi bønn er å få leve på den samme plass, «i Kristus». Da vil varmen og troen smitte:

Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde! Fil 3,7-11