Vekkelse føder misjon

Foto: Jorunn Hamre, Etiopia.

 

Misjonskallet, misjonsgløden og misjonsansvaret kommer gjennom vekkelse. Å bli en kristen skjer ved at du blir vakt opp og ser din synd, og at du får se at Jesus døde for deg. Gjennom dette som Bibelen kaller gjenfødelse, får du også nedlagt i deg en nød for de som ikke er frelst.

Jeg har i sommer lest boka «Bak sletter og fjell» av Fride Hylander m.fl. Den handler bl.a. om den svenske misjonens oppstart i Etiopia. Bakgrunnen for denne misjonsvekkelsen blir av Johan Hagner skildret slik:

Rosenius sitt budskap grunnfestet de vakte og førte dem inn i nådens omskapende makt. Kristi kjærlighet ble en tvingende makt. Nådegavene ble frigjort, og de troende fikk trang til å vitne. Det alminnelige prestedømme fulgte i vekkelsens spor, og det ble en ny tid i folket vårt, med nød for sjelenes frelse. Enkle lekmenn forkynte Ordet og folk søkte frelse. «Moses og Lammets visor» begynte å lyde over hele landet.

I en slik gjennomgripende landsvekkelse får misjonskjærligheten den rette grobunn. Nå blir ikke lenger misjonen bare en kristen plikt. Den er den personlige opplevelsen av Kristi kjærlighets tvingende makt som blir det avgjørende. Misjonen som tidligere for de fleste har vært en teoretisk forpliktende sannhet, blir nå en hjertesak. Dette må føre til en revolusjon blant de misjonsinteresserte og blant vekkelsens «lesere».

Misjonsfolket i Sverige fikk på en spesiell måte lagt Galla folket i Etiopia på sitt hjerte. Flere unge med ulik utdannelse prøvde med livet som innsats, å nå inn til det som da var et lukket land. De hadde et motto: «Til Galla eller dø». Det ble mer enn tomme ord. Flere av utsendingene døde i sine forsøk på å nå Galla. Misjonærene hadde møtt Jesus som sin frelser, og kunne ikke holde evangeliet for seg selv. Koste hva det koste ville.

For mange år siden fortalte en misjonsvenn at noen var blitt frelst i heimbygda hans. Gledens tårer rant. Det var ikke ofte de hadde opplevd slikt i denne bygda. Så fortsatte han å fortelle om den nød og omsorg de nyfrelste hadde for at andre skulle bli frelst. Da kom tårene på ny. Denne gang nødens tårer. For han var fortvilet over seg selv. Han hadde levd med Jesus i mange år, men han merket så lite til denne nøden for andres frelse i sitt liv. Han måtte spørre seg selv om han hadde åndelig sovnet.

Når vekkelsen stilner, blir det meg og mitt i sentrum. Når du får leve i et nært og godt forhold til Jesus, blir det som for Paulus: «Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom10,1)