Utsyn og ikke-lutherske talere

Martin Luther (tegning: nvcc.edu)

 

I Utsyns lederartikkel 16.08.2013 forsvarer Espen Ottosen bruken av en pinsevenn som taler på årets UL. Han spør med rette: «Er vi blitt mindre lærebevisste i NLM?»

NLMs veiledning har historisk gått ut på at læreforskjellen mellom lutheranere og pinsevenner er for stor til at vi ønsker å invitere dem som talere til våre møter. De fleste bedehus har vært stengt for ikke-lutherske forkynnere, kanskje med unntak av utleie til spesielle enkeltarrangement.

På egne møter har vi ønsket å bruke forkynnere som står for det som vi som en luthersk roseniansk misjonsorganisasjon ønsker å forkynne. Våre stormøter, som GF, UL og kretsmøter, skulle være stormøter med sentral og vekkende forkynnelse. Når vi skulle finne forkynnere til disse arrangementene, søkte vi forkynnernådegaver med klart og frigjørende budskap. Som oftest ble forkynnerne hentet fra egne rekker, men også slike som sto oss nær fra andre lutherske sammenhenger ble brukt.

Nå trenger ikke alt gammelt være bra. Det er ikke sikkert at de som gikk foran oss hadde et klarere lys over Guds ords veiledning. Det er derfor grunn til å gå begrunnelsen nøyere etter i sømmene når konklusjonene blir ulike.

Store læreavvik

Selv om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan læreforskjellen være så stor at det ikke er naturlig å invitere disse som forkynnere på våre møter.

Et eksempel er nettopp pinsevennenes lære. De har et helt forskjellig syn på bl.a. dåpen, syndefallet, åndsdåp og helliggjørelse enn vi som bekjenner oss til den lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.

Dåpen er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro. Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt oppfordres til gjendåp. Lutheranere vil derimot si at dette er i strid med Guds ord. Det er kun en dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en forakt av dåpen som nådemiddel.

Bagatelliserer læreforskjellen

Jeg mener Ottosen på NLMs vegne bagatelliserer den læremessige uenigheten, og jeg beklager derfor hans veiledning om at det «er langt lettere å slippe til» pinsevenner på våre stormøter.

Ottosen skriver at vi i NLM «tenker vårt om hva Bibelen sier om både tungetale og barnedåp, men vi må også erkjenne at vår innsikt er begrenset.» Men det er ikke småting dette står om. Det står om sentrale lærespørsmål som arvesynden, helliggjørelse og dåpen som nådemiddel.

Det er ikke slik at vi bare «tenker vårt» om disse lærepunkt. Vi er forpliktet på en bekjennelse ut fra Guds ord. Og denne bekjennelse er så ulik pinsevennenes bekjennelse, at det er unaturlig å invitere dem som sentrale forkynnere i våre arrangement. Å invitere pinseforkynnere til våre sentrale arrangement, betyr etter min mening at vi verken tar pinsevennenes eller vår egen overbevisning alvorlig. Vi kan anerkjenne pinsevenner som gode kristne brødre og søstre, men læreforskjellen er så stor, at det ikke er naturlig å gi dem vår talerstol.

Det blir søkt å bruke sterkt vranglærende lutheranere som argument for å bruke pinsevenner som forkynnere. Det er ikke slik at jo større vranglæren blir på luthersk side, jo lettere blir det å invitere mindre vranglærende ikke-luheranere. Læreforskjellen blir ikke mindre på den ene siden, selv om den øker på den andre.

Mindre lærebevisst

Min konklusjon blir derfor at jeg dessverre må svare ja på Ottosens spørsmål om vi er blitt mindre lærebevisste i NLM. Dette er nok også i tråd med «tidens tenkning». Det er ikke mange som er opptatt av lærespørsmål i dag. Fokuset er desto sterkere på «det vi står sammen om» på tvers av organisasjoner og kirkesamfunn.

Dette bekreftes av Ottosens neddemping av viktigheten av tjenestedelingsspørsmålet i lederartikkelen. Han skriver at vi bør stå sammen, selv om vi har ulike syn på tjenestedeling. I 1991 gjorde NLMs GF vedtak om at ingen ansatt skulle kunne samarbeide med kvinnelige prester. Ansatte hadde heller ikke lov til å forkynne eller veilede i strid med organisasjonens lære på dette punkt. Dette på bakgrunn av at vi så på dette spørsmålet som et viktig lærespørsmål.

Ikke en hver uenighet om bibelske spørsmål bør medføre at vi ikke kan dele talerstol. Men i de spørsmål som her er tatt opp, er læreforskjellen så stor, at det må få konsekvenser. «Gi akt på deg selv og læren», minnet Paulus sin medarbeider Timoteus om. Det er en formaning vi trenger å minnes, ikke minst i disse siste tider før Jesus kommer igjen. En tid Guds ord beskriver slik: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret.» 2 Tim 4,3