Lik Jesus eller verden?

 

Det står mange formaninger i Guds ord om å følge i Jesus fotspor og at Guds barn skal vandre slik det er verdig for det kall vi er kalt med. (1 Pet 2,21, Ef 4,1 m.fl.)

Men Guds ord sier også noe om hvordan vi ikke skal leve. Vi skal ikke skikke oss lik med denne verden. Vi skal ikke stille våre lemmer til rådighet for synden (Rom 6.13, 12,2 m.fl.)

Jeg er vokst opp i et radikalt vekkelsesmiljø på bedehuset. Der var pietismen framtredende, med klare grenser for hva som var synd og ikke. De fleste adiafora spørsmål ble behandlet som synd, eller i hvert fall slikt som kristne ikke bør gjøre. Fiske, plukke bær, bruke kniv eller hammer var uaktuelt på en søndag. Søndagen skal helligholdes. Det skal være forskjell på helg og hverdag.

Å gå på kino og teater var synd. Å høre på verdens musikk fikk vi ikke lov til, og å bruke den på bedehuset var uaktuelt. All form for dans var bannlyst. Privat trim ble det sett positivt på, men kristne engasjerte seg ikke i bygdas idrettslag. Det var verdslig miljø. Mye mer kunne nevnes.

I dag snakkes det helst nedsettende om dette. Fariseisme og menneskebud blir det stemplet. Noen står fram og sier de har tatt skade både på psyke og kristenliv av å vokse opp i så strengt miljø. De anklagene må vi ta på alvor. Det var sikkert ikke like vist alt som ble sagt eller måten det ble sagt på.

 

Personlig opplevde jeg imidlertid omsorgen og gudsfrykten. Jeg fikk en klar forståelse av at jeg er en synder som ikke vil makte å holde Guds bud. Jeg trenger derfor å leve i syndenes tilgivelse. Samtidig var det en hellig uro for å leve et liv i strid med Guds vilje. Det er himmelen det gjelder. Vi må ikke innrette livet vårt slik at synden får overtak og vi går fortapt.

En av ungdomsarbeiderne brukte stadig bildet med sytråden som han bandt hendene sammen med. Tok du sytråden en gang rundt, var det ikke noe problem å komme løs. Tok du den 50 ganger, er det atskillig verre. Synden og verden er farlig. Det som kan virke lite og ufarlig, kan snart få overtaket.

Det viktige er ikke hvor langt ut i verden vi kan gå, og samtidig være en kristen. Det viktige for Guds folk er å komme nærmest sentrum, nærmest Jesus. Etter som den åndelige søvn brer seg i Guds folk, øker verdsligheten og frykten for å gjøre Gud imot avtar. Når jeg ser tilbake 30-40 år, er jeg ikke i tvil om når kristenlivet var friskest. Når trangen til å høre Guds ord var størst. Når frykten for å gjøre imot han som gav sitt liv for oss preget kristenfolket sterkest.

Må vi be om nåde til å våkne opp. Til å leve et liv omvendelsen verdig. Til å si verden farvel og et ydmykt ja og takk til Jesus.