Jåttånuten. (foto: wikipedia.no)
Jeg var fersk i tjenesten ved Jåttånuten
militærstasjon. En tjeneste jeg trivdes med, sammen med gode medsoldater, befal
og sivilt ansatte. En dag fikk jeg helt uventet en innkalling til
avdelingssjefens kontor.
Jeg trivdes veldig godt i militæret. Jeg var først
på rekruttskole på Madlaleiren, og fortsatte med et fjernskriverkurs på
Håkonsvern i Bergen. På Håkonsvern var systemet den gang slik at den soldaten som
fikk best karakter på kurset, fikk først velge tjenestested.
Ryktene gikk blant soldatene om hvor forferdelig og
umenneskelig det var på stasjonene i Nord Norge. Jeg jobbet derfor intenst, for
å unngå en slik plassering. Så feil går det an å ta. Sener i livet har jeg bodd
nesten åtte år i Nord Norge og har nesten utelukkende gode erfaringer med den
landsdelen.
Karakterene mine ble tålig bra. Når det var min tur
til å velge, var Jåttånuten fremdeles ledig. Jeg valgte den tjenesten, langt
inne i fjellet. Dermed ble det halvannet år i marinen, uten å ha vært på noe
marinefartøy.
Vel på plass på Jåttå, og godt innkjørt i oppgavene,
fikk jeg altså en innkalling til sjefens kontor. Ofte når slike innkallelser
kom, var det noe galt som var skjedd og som skulle refses. Jeg var nervøs og
lurte på hva galt jeg nå hadde gjort. Oppholdet på kontoret varte omtrent ett
minutt og brant seg fast i meg.
Sjefen satt og så i noen papirer når jeg i stram giv
akt kom inn på kontoret. Han ser opp på meg og sier omtrent ordrett følgende:
Jeg ser i dine
papirer at du har gått på bibelskole og er en kristen. Jeg pleier å være veldig
grov i målet. Det må du unnskylde meg. Jeg skal prøve å holde meg i tømme når
du er i nærheten. Det var det jeg ville si deg, du kan tre av.
Jeg fikk stotret fram en takk og gikk rørt og glad
tilbake på post. Det er unødvendig å legge til at respekten for sjefen var stor
etter det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar