Avguden kunne ikke hjelpe!
Jeg har fått høre evangeliet og
tatt imot Jesus som min frelser. Mange millioner har ikke hørt Jesusnavnet
nevnt. De leter etter frelse uten å finne den.
Asbjørn Aavik var
misjonær i Kina og Taiwan for Misjonssambandet. I 1939 skrev han si første av
over 40 bøker. Boka hat ”De venter” og kom ut på Gry forlag. I boka forteller
han bl.a. om et møte med en kristen kineser:
”Vi kom til en landsby
herinne mellom fjellene. Det var første gang jeg var der, men evangeliet var
forkynt der, og der var en liten kristenflokk. Vi hadde møtene i et av de
kristne hjemmene, og der skulle jeg også bo. Den første kvelden ble jeg
sittende og snakke med den eldste sønnen i huset. Han var en kristen.
Han forteller hvordan
Gud vakte ham og frelste ham. Forteller hvordan Gud også har bevart ham gjennom
disse farefulle år i sitt samfunn. Men så med en gang blir han så stille. Sitter
bare og stirrer ned i golvet – som var han langt borte i en annen verden.
-Hva er det du tenker
på? Han våkner. –Det er dette med far.
-Dette med far, men han
er jo død?
-Ja, er nettopp det at
far er død – og far døde før evangeliet kom hit til denne landsbyen. Og dette
minnet om fars død blir jeg aldri kvitt.
-Vil du fortelle meg
det?
Sønnen flytter veken i
oljeskålen, så flammen stiger og blafrer i husets kalde gjenomtrekk. Og rottene
springer over golvet den sene kveld. Så fortsetter sønnen:
-Far ble dårlig, og
gammel som han var, tok sykdommen fort overtaket. Ingen doktor eller medisin
kunne hjelpe. Vi så det lakket mot slutten.
-Sønn! Ropte han en
dag. Jeg går bort til sengen. –Sønn, jeg skal dø snart. –Å nei, far, du blir
nok frisk igjen, sier jeg. –Nei, dette er slutten. Hørte du ikke hvor ravnene
skrek i natt? Min sønn, jeg er redd for å dø. Jeg tør ikke dø. Vil du hente
avgudspresten.
Og presten kommer. På
store gule papir skriver han mange underlige snirkler og tegn. Han skriver
mange ark. Han skal jo ha betaling pr. stykke. Han mumler til slutt noe
uforståelig over de ferdigskrevne arkene – og går.
Sønnen bretter arkene forsiktig
sammen og går til tempelet for å brenne dem. Først kneler han til den store
avguden i midten – slår pannen i golvet og ber ham være nådig mot hans gamle
far som nå skal ut på den lange reise gjennom andre verdener. Så brenner han
arkene i en urne. Og røken stiger under det sotete taket. Og sønnen tror som
alle hans fedre har trodd før ham – at røken stiger inn i den andre verden og
vekker åndene. Og røken blir igjen til gule ark som ligger foran åndene som
hersker på den andre siden. Så har de fått beskjed.
-Sønn! Roper far igjen
dagen etter. Og sønnen går bort til sengen. –Sønn, det hjalp ikke. Jeg er like
redd for døden. Hent avguden. Og sønnen henter avguden. Den står der bak
alteret i templet – flyttbar. Ved siden står en bærestol alltid ferdig. Og de
setter guden oppi og bærer den hjem. Og de støtter far opp i sengen, og far
slår de magre hendene sammen og ber:
Nå skal jeg inn gjennom
den sorte dør – og ut på den lange reise. Og ingen har vendt tilbake og fortalt
oss hvordan det er bak denne dør. Jeg ber deg – led meg – led gjennom alle
farlige pass, forbi alle piner og krav i den andre verden. Og før meg til sist
sikkert over broen ved enden av straffens land. Så skal det aldri mangle
røkelse på ditt alter.
Så bærer de avguden av
jord tilbake. Og det gikk to dager.
-Sønn, roper far igjen.
Sønn, det hjalp ikke. Og snart skal jeg dø. Og sønnen står ved fars seng. Og
sønnen kan ikke hjelpe. –Sønn, si meg, er her ikke mer?
-Nei, nå er her ikke
mer. Presten har vært her. Avguden har vært her. Her er ikke mer å hente. Og far
prøver å snu seg, griper etter sønnens hånd: Sønn, er her ikke noe mer!
Slik døde far.
Jeg har aldri kunnet
glemme dette. Og det vil følge meg livet ut. Hedningene leter – leter uten å
finne. Vi vet om dette ”noe mer”. Nei, det er mer enn ”noe mer”. Det er det
eneste. Men det vet ikke hedningen. Og over hedningens vide, store verden dør
det mange slike. De søkte, men fant ikke. Kan vi da ha ro med bare å ha det for
oss selv, dette som alle skulle eie?
Nei, vi må gå – så alle
bud kan få-!”
Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. (Joh 14,6)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar