Hva vil den englekledde fiende?

(Illustrasjon: norea.no)

Det hører med at den englekledde fienden får sjeler som alt har smakt de himmelske gaver, til å bli lei av Ordet om Kristus. De går trette av den lære som tjener til gudsfrykt, og får lyst på noe nytt. Noe som kan føre den høyere og videre inn i de store åndelige hemmeligheter.

Dette er et sitat av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. Han fikk forkynne Guds ord til frelse og oppbyggelse, vekkelse, formaning og dom. Under følger noen flere sitat som du gjerne må tygge litt på:

-Fienden vil føre den kristne i fall, helst store fall. Men han begynner disse storverk med noe ganske smått. La deg ikke lure.

-Alt for mange har aldri sett seg selv som fortapte syndere, derfor er de aldri blitt grepet av Jesu store kjærlighet. De er opptatt av sin egen åndelighet, de holder seg til Jesus for den åndelige rikdom de venter av ham, men Jesus er ikke hovedsaken for dem. Dette er den fineste fariseisme som eksisterer.

-Tegnet på at forherdelse er inntrådt, er at synden plager deg mindre og mindre. Du får mindre bruk for nådestolen, mens du blir mer og mer sterk i din tro, modig, selvklok og sikker.

-Den som vil vær predikant eller lærer og ærlig og oppriktig forrette sitt embete, han får derfor hendene fulle. Han skal forkynne Guds ord rent og klart, formane, be og våke, så at ikke djevelen skal få vekke skadelige partier og hindre han i tjenesten. Han må også be at han ikke selv må bli sår eller utålmodig over verdens utakknemlighet og onde tunger. Dertil må han stride med sitt eget kjød og med djevelen for å bli bevart i troen.

-Når det gjelder vårt liv, skal vi være engstelige og nøyeregnende, men her er vi som regel sikre og lettsindige. Men når det gjelder det å tro nåden hos Gud, skal vi være fri og trygge på Kristi fortjeneste. Men da er vi som regel alt for bundet og redde.

-Når en lir mere ved andres feil enn ved sine egne, da gir det grunn til å spørre om en virkelig hører til de grener som Herren renser.

-Åndens første frukt er kjærlighet. Denne kjærlighet blir til når Gud forlater syndene, og vi mottar Guds barmhjertighet.

-Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra ett sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg.

-Hvordan preke til helliggjørelse? Jeg vet ikke noen bedre vei til å preke til helliggjørelse, eller rettere virke til helliggjørelse, enn troens forkynnelse.

-Til den levende Kristi menighet, Jesu Kristi legeme, hører alle som i sin synde-elendighet, stor eller liten, har søkt etter frelse og til slutt funnet sin eneste trøst, sitt liv og sin salighet i Frelseren, bare i Frelseren. Han, Han, er da den eneste som gir hjertet fred, og som de lengter etter. Hjertets største sorg opplever de når de ikke finner Ham. Og den største gleden har de når Han er nær. Se, dette er kjennetegnet på bruden.

-Syndenes forlatelse gjelder alle synder, ikke bare tenkte og oppdiktede, men virkelige. Ikke bare små, men også store, ikke bare håndens og tungens synder, men også hjertets og tankenes. Ikke bare forbigagne, men også de nåværende, og som Luther så dristig sier: «Ikke bare de overvunne og avlagte synder, men også de som ennå er sterke og mektige i meg.»

-Til en rett syndserkjennelse hører en sann omvendelse. Ånden må få gjøre sin gjerning i hjertet, så en er bedrøvet over sin synd, fordi den er en forbrytelse mot Gud. Og derfor må en utøse sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om tilgivelse.

Mislykket misjonær med rike frukter - Brødrevennen Niels Johannes Holm

Maleri av en predikant og hans forsamling av den danske 

kunstner Anna Ancher. Det finnes dessverre ikke bilde eller 

tegning av Niels Johannes Holm.

Det som i menneskers øyne kan se lite og smått ut, kan se helt annerledes ut i Guds øyne. Han kaller dem som ingen ting er, og velsigner gjennom sitt ord.

En dansk misjonær kom til Norge i 1820. 14 år senere reiste han tilbake til Danmark trett og mismodig. I menneskers øyne kunne det se ut til å være et mislykket misjonærliv som ble avsluttet. I ettertid ser en at tjenesten hans bar rike frukter som til og med førte til velsignelse for lille Jørpeland.

Misjonæren het Niels Johannes Holm og ble født i veldig fattige kår i nærheten av byen Ribe helt sør i Danmark. Det var lite som i hans oppvekst tydet på at navnet hans skulle bli husket både i Norge og i Danmark i over 200 år.

Oppvekst sør i Danmark

Niels Johannes Holm ble født i Sønder Farup som ligger sju kilometer sørvest for byen Ribe. Fødselen skjedde 3. mars 1778 klokken ti om kvelden og foreldrene var Karen Nielsdatter og Johannes Clausen. Faren arbeidet som skredder, men dette gav lite inntekter. Niels Johanns vokste derfor opp i fattigdom. Foreldrene ble gift i 1770 og bodde den første tiden i Højer, helt på grensen til Tyskland i vest. Senere flyttet de litt lenger nord til Særbæk og videre nordover til Sønder Farup før Niels Johannes ble født.

Niels Johannes var nummer fire av åtte søsken, hvorav fire døde som små. Da han var åtte år gammel flyttet foreldrene på nyt, denne gang til øya Syld som nå tilhører Tyskland. Her bodde familien i to år før de flyttet tilbake til Sønder Farup i 1786.

Christiansfeld sett fra lufta. (foto Kolding museum)

14 år før Niels Johannes ble født, døde den kjente biskopen i Ribe Hans Adolph Brorson. Han var pietist og preget mye av kristenlivet i Sørvest-Danmark. I 1773 ble Christiansfeld brødremenighet startet. Christiansfeld ligger fem mil rett øst for Ribe. Også brødrevennene satte sitt tydelige preg på kristenlivet i Danmark. Han som var prest i prestedømmet hvor Sønder Farup ligger var brødrevenn. Det samme var Niels Johannes sine foreldre, som ofte var i prestegården i Hviding for å delta på prestens samlinger søndag ettermiddag. Og Niels Johannes og søsknene var med foreldrene på samlingene.

Den åndelige samtalen var et kjennetegn ved brødrevennene som preget Niels Johannes. Så snart noen av vennene treftes ble samtalen penset inn på åndelige spørsmål. Det var stor åpenhet og gjestfrihet blant medlemmene. Hadde noen av dem vært på besøk ved hovedmenigheten i Christiansfeld, kom de andre vennene på besøk for å høre hva som var blitt forkynt og også siste nytt. Da kunne stuen bli stapp full av folk.

I 1792 var familien til Niels Johannes igjen på flyttefot. Denne gang fikk de en leilighet like ved Tyrstrup kirke i Christiansfeld. Dermed var de midt i smørøye for virksomheten til brødrevennene. Akkurat da familien kom til Tyrstrup, kom det flere meldinger fra brødrevennenes misjonærer om vekkelser. Dette var med på å tenne og fornye misjonsgnisten blant menighetens medlemmer.

Niels Johannes var da blitt 14 år og måtte bidra til familiens underhold. Han fikk begynne i lære som hanskemaker og senere også som skredder. Men han hadde et vanskelig sinn og hadde ikke lett for å innordne seg. Han hadde derfor problemer med å få fast jobb.

Krevende ungdomsår

13. april 1794 var det tid for Niels Johannes å bli konfirmert. Han ønsket å bli tatt opp som medlem i brødremenigheten, men det lyktes ikke før 29. august 1796 i menigheten i Neuwied ved Rhinen. Han fikk imidlertid ikke gå til nattverd før i desember 1797. Før dette levde han et omstreifende liv, og søkte opptak i flere ulike menigheter både i Danmark og Tyskland. Hans egenhet og sta natur gjorde at han stadig kom opp i vanskeligheter.

Etter at han ble tatt opp som medlem, fant han venner som var jevngamle. Sammen med disse vennene levde han en livsstil som gjorde at de kom på kant med menighetens ledelse. Niels Johannes og flere av vennene hans var musikalske og det hendte de spilte til dans. Dette resultert i at Niels Johannes og flere av hans venner ble ekskludert fra menigheten 21. november 1801.

Kirkeneset i Christiansfeld (foto ukjent)

I 1805 kom han tilbake til Christiansfeld akkurat for sent til å treffe mor sin før hun døde. Heime fikk han arbeid som skredder og arbeidet med dette fram til 1808. Han ble ikke tatt opp igjen i menigheten før i 1816. Han hadde veldig god evner og studerte på både språk og andre fag. I perioden 1808-1813 var han huslærer først for barna til presten i Vigerslev på Fyn og deretter for prestebarna i Kolding. I 1812 døde også Niels Johannes sin far, og etter han arvet Johannes leiligheten og samlede verker av bøker utgitt av brødrevennene.

De tre neste årene var han medhjelper for presten ved lærerseminaret i Løjt ved Aabenraa. Han fikk ikke fast jobb, men fikk tatt lærereksamen etter selv å ha undervist vordende lærere ved seminaret. Han slet hele denne perioden med en indre kamp mellom et uryddig liv og ønske om å bli tatt opp i brødremenigheten igjen. Etter hvert fikk han mer tillit blant ledelsen i Christiansfeld og ble tatt opp igjen i menigheten 8. juli 1816.

Da han på ny var blitt en brødrevenn, ble han sendt som lærer til brødrenes kostskole i Fulneck i England. Her var han i fire år, og opplevde en gjennomgripende åndelig oppvåkning og fornyelse. På skolen underviste han i tysk, fransk og musikk, mens han på fritiden var søndagsskolelærer og predikant. Han ble en fengende forkynner som folk gjerne ville høre. I England fant han også henne han ville dele livet med. Det var svenske Marie Augusta Gierling.

Tegning av grev Zinzendorf som taler til folk fra ulike verdensdeler.

(foto snl.no)

14 år som misjonær i Norge

I 1820 var Niels Johannes blitt 42 år gammel. Den våren ble han sendt til Kristiania (Oslo) som hyrde for brødrevennene i Oslo og omegn. Han skulle også virke som misjonær. Marie Augusta og Niels Johannes reiste med båt fra Kolding til Drammen og ankom 13. mai. Fra Drammen gikk de til fots til Oslo og brukte to dager på den turen. Brødrevennene hadde et hus i Nedre Slottsgate hvor Holms bodde og hvor møtevirksomheten foregikk.

Det hadde vært brødrevenner i Norge fra omtrent 1730. Brødremenigheten, eller Herrnhuterne som de også kaltes, ble stiftet av greven og presten Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1727. De var sterkt Kristus sentrert i sin forkynnelse og hadde et markert misjonssyn. Den første kjente norske fra dette kirkesamfunnet var Cathrine Freymann som i 1730 samlet noen vakte til samlinger i Oslo. Denne flokken forble liten gjennom 1700-tallet. Like etter århundreskiftet kom to utsendinger til Norge fra Christiansfeld. Den ene slo seg ned i Vanse på Sørlandet hvor det var en liten flokk brødrevenner. Den andre het C. L. Clausen og ble forstander for brødremenigheten i Oslo og Drammen. Det var Clausen som Niels Johannes avløste i 1820.

En hilsen til et fadderbarn i Oslo fra Maria Augusta og Niels Johannes Holm

inne i et eksemplar av Holms sangbok Harpen (foto arneberge.wordpress.com)

På velkomstsamlingen for Niels Johannes og kona var omtrent 50 samlet. Da var det en del tilreisende fra andre steder, så forsamlingen i Oslo lå antakelig på rundt 30. Holm søkte med det samme han kom til Oslo, om å få lov til å ha disse samlingene til tross for konventikkelplakaten. Biskopen gav han lov til å ha offentlige samlinger kl.17.00 på søndager. Han oppsøkte også Hans Nielsen Hauge og opplevde møtene med han som positive. Hauge var også på besøk i Holm sin forsamling, men var noe mere reservert til brødrevennenes mer evangeliske forkynnelse.

Niels Johannes var ikke sterk helsemessig, men arbeidet likevel intenst. Godkjenningen fra biskopen til å ha møtene var ikke juridisk bindende så han søkte mer formelt til departementet om godkjenning av brødremenigheten og at han selv kunne få fortsette å forkynne. Han sendte søknaden sommeren 1821 og fikk svar året etter. Brødremenigheten ble ikke godkjent, men Holm fikk lov å fortsette med sine møter. I tillegg til møtene i Oslo, besøkte han også brødrevenner i Trondheim, Fredrikstad, Vanse og Stavanger.

Gabriel og Gustava Kielland (foto Rosfjord)

Samlingene i Oslo tiltrakk seg flere dyktige teologistudenter og ungdommer som tok annen utdannelse. Bant disse var ett par kamerater fra Stavanger, Gabriel K. Kielland og Søren Daniel Schiøtz. Begge ble tatt opp i menigheten til Holm og var brødrevenner resten av livet. Kielland ble prest først i Finnøy og senere i Lyngdal. Schiøtz ble fogd i Stavanger og Jæren og en sentral leder i brødrevennenes forsamling i Stavanger. Kielland var ofte på besøk i denne forsamlingen. Niels Johannes Holm var den første tiden en åndelig veileder for disse unge.

Forsamlingen i Stavanger var ikke stor, men lederne var markerte kristne personligheter. Kielland opplevde vekkelse på Finnøy og vikarierte også som prest i Strand. Han var også med da medlemmer i Stavangerforeningen startet Norges første misjonsforening i 1826. I Strand fulgte Ole Thoresen Svines (senere Barkved) og hans haugianske venner opp, og Norges tredje misjonsforening ble stiftet her i desember 1834. Strandbuen hadde tett kontakt med Kielland og brødrevennene i Stavanger.

Det var også brødrevennene i Stavanger som var pådrivere for å få startet flere norske bibel- og misjonsselskap. Sammen med haugianerne stiftet de et bibel- og traktatselskap på 1830-tallet som sendte ut kolportører og forkynnere, blant annet Ole Kallem fra Jørpeland. De hadde flere samtaler med John Haugvaldstad og hans haugianere om misjonens store sak. De fikk etter en tid overbevist de reserverte haugianerne om at det var Guds kall å drive misjon. Det norske misjonsselskap ble så stiftet i 1842 av haugianere, brødrevenner og noen positive prester. Det var også brødrevennene som starte Israelsmisjonen (1844) og Søndagsskolearbeid for barn. Dermed bar Niels Johannes Holm sin virksomhet rike frukter gjennom hans «disipler» i Rogaland.

Ole Kallem (foto wikipedia)

I Oslo gikk det derimot tyngre. Flere av Holm sine venner ble etter hvert preget av Grundtvig, noe som førte til større avstand mellom dem og Holm. En av disse var presten og salmedikteren Wilhelm Andreas Wexels. De to var nære venner de første årene, men det ble et skille mellom dem i 1831-32 da Wexels på grundtvigiansk grunnlag tok et oppgjør med brødrevennene. Men da Niels Johannes reiste fra Norge i 1834, hadde de fremdeles noe kontakt. Fem år etter at Holm hadde forlatt Norge sto en omtale Wexels hadde skrevet om sin venn i et tidsskrift og jeg siterer litt fra det han skrev (språklig forenklet):

«Holm er en mann med et oppvakt hode, adskillig kunnskap og varme følelser for Guds rikes anliggende. Hans muntlige foredrag om søndag ettermiddag besøkes av en del mennesker, vistnok ikke uten velsignelse. Så vel ved sitt muntlige vitnesbyrd som ved sine skrifter, har denne mann søkt etter beste overbevisning å virke til utbredelse av Kristi kjærlighets erkjennelse. Hans skrifter vil sikkert også kunne oppnå denne hensikt.»

Bilde fra sangboka Harpen 3. opplag 1850 (foto Ove Sandvik)

Annonse for et instrument som Niels Johannes Holm har funnet opp.

Dette instrumentet er til stor hjelp ved stemming av piano.

(Christiania Intelligentssedler 02.08.1828)

Som tidligere nevnt var Niels Johannes Holm musikalsk. Han spilte og sang, men han skrev også sanger og salmer. I 1823 gav han ut sangheftet «Tanker paa Hjemvejen» som inneholdt 32 salmer, mange av disse Holms egne. I 1829 var han utgiver av ei stor sangbok som han kalte «Harpen». Den hadde 366 sanger og også her var det mange som han selv hadde skrevet eller gjendiktet/omsatt fra andre. I bedehusenes sangbok er to av Holms sanger med, «Hvor salig er den lille flokk» og «Dei som med tårer sår». Begge disse ble først trykket i sangboken i 1829. Det var også i denne sangboken at adventssangen «Gjør døren høy» først kom på norsk. Salmen var fra 1642, men det var Holm som hentet den fram og omsatte og bearbeidet den. Han skrev til sammen 366 sanger og salmer i løpet av livet.

Niels Johannes Holm sitt misjonsblad Missions-Blad nr.5 1828.

Bladet ekeisterer enda under navnet Misjonsblad for Israel.

I tillegg til sangbøkene gav han også ut en rekke hefte med forkynnende innhold og også bøker for barn. Gjennom hele sitt virke hadde han en stor nød for at barna måtte få høre om Jesus. I 1827 gav Holm ut misjonsbladet «Det Norske Missionsblad». Bladet kom ut annen hver uke så lenge han var i Norge. I 1850 overtok fogd Schiøtz bladet og det ble et organ for Israelsmisjonen. Det skiftet navn i 1864 til «Missionsblad for Israel».

Øvert bilde av barneboka Holm gav ut i 1827. Nederst ei 

annonse for boka fra avisen Christiania Intelligentssedler 22.12.1827

Virksomheten i Oslo gikk tungt for Niels Johannes Holm. Han fikk etter hvert mye motstand. Dette skyltes blant annet at han ikke tok avstand fra svenskene i en tid der det var en sterk nasjonalfølelse i Norge og opposisjon mot unionen med Sverige. Holm sin kone var som nevnt svensk og Holm bad for svenskekongen på møtene sine. Etter hvert ble han fysisk og psykisk nedbrutt. På denne tiden var han med på et skipsforlis i Skagerak. To av passasjerene omkom, men Niels Johannes ble berget. Denne hendelsen førte til at de psykiske problemene hans forsvant.

I 1834 søkte han om å få flytte tilbake til Danmark og Christiansfeld. Denne søknaden ble innvilget og Niels Johannes, kona og deres adoptivsønn Johannes Christian forlot Norge. Niels Johannes var både trett og skuffet. Det som kunne se ut som et mislykket misjonsarbeid bar likevel rike frukter, ikke minst gjennom hans venner i Rogaland.

Niels Johannes Holm sin mest kjente sang

Hvor salig er den lille flokk. (foto Molland)

Siste år i Christiansfeld

De siste 11 årene av sitt liv tilbragte Niels Johannes Holm i hovedkolonien for brødrevennene i Christiansfeld i Danmark. Her hadde han ansvar for å forkynne Guds ord på kveldssamlingene. Søndagens gudstjeneste kl.11.00 foregikk på tysk så oppslutningen var ikke veldig god. Desto flere møtte opp på kveldsmøtene for å høre Niels Johannes, selv om han av en eller annen grunn talte på norsk. Han ble også tilbudt å bli prest i brødresamfunnet, men det avslo han. Han hadde ikke noe spesielt godt forhold til presteskapet.

I dette huset i Lindegade 14 i Christiansfeld bodde Niels Johannes Holm

og familien de siste årene. (foto udfordringen.dk)

Etter hvert lærte han seg flere språk og kunne både skrive, snakke og lese dansk, norsk, tysk, engelsk og fransk. Dette kom godt med når han skulle finne stoff til de tre misjonsbladene har redigerte. Det ene ble utgitt på tysk, ett var på engelsk og ett på dansk. Han gav også i denne perioden ut flere bøker.

I 1843 opprettet han Nordslesvigsk Missionsforening. Denne foreningen vokste raskt og skiftet senere navn til Brødremenighedens Danske Mission. Denne misjonsforeningen har nå kontor i Søstrehuset i Christiansfeld og driver misjonsarbeid både i Tanzania, Kongo og Albania.

Øverst ei minneplate over Niels Johannes Holm i Christiansfeld (foto wikipedia)

Nederst minnestøtten over Niels Johannes Holm (foto arkiv.dk)

Niels Johannes Holm døde 26.mai 1845 i Christiansfeld. Han ble 67 år gammel. Kona levde til 1866. De er begravet på Brødrekirkegården «Guds ager» i Christiansfeld. Den samtidige danske presten Koch skrev en gang om sine møter med Niels Johannes Holm: «Han var ikke høy av vekst, hadde så vidt jeg husker mørk hudfarge, svart hår og små, skarpe og mørke øyne. Han talte til meg bestemt og nesten umildt. I stua hans sto et bord hvor det lå fire forskjellige harpestrenger innrettet for buestrøk. Han og tre av hans venner spilt firstemmige koraler til Kristi pris når de kom sammen. Jeg hørte hans preken, men husker ikke noe av den. Hans uttale var ikke fin, den var eiendommelig og noe skrikende så langt jeg husker.»

 

Kilder

Bjarne Slapgard: Asbjørn Kloster (1959)

Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie (1967)

Chr. Ihlen: Den norske Israelsmisjons historie i hundre år (1947)

Chr. Svensen: Robert Raikes. Søndagsskolens stifter (1930)

Dagny Johnsen: Avholdsarbeidet i Oslo (1937)

Einar Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre (1979)

Gunnar Skadberg: Madla i fortid (1996)

H. G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende aarhundrede (1912-20)

Helge Aarflot: Framtid for Israel (1995)

Ingar Hagen: Barnet i norsk kristenliv (1947)

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Jens Holdt: Niels Johannes Holm 1778-1845 (1937)

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland (1952)

John Nome: Demringstid i Norge (1942)

John Nome: Det Norske Misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv (1943)

Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand

Kjølv Egeland m.fl.: Stavanger på 1800-tallet (1975)

Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg

Marit Karin Alsvik: Lagård gravlund 1834-1984 (1985)

Ole Kallelid m.fll.: Avholdsbyen (1996)

Oscar Handeland: Fram kristmenn, korsmenn! (1963)

Oskar Skarsaune: «Israels venner» (1994)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

P. Ree Pedersen m.fl.: Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum 1844-1944 (1944)

Theodor Dahl: Jæren i syn og minne (1943)

Thomas Schiøtz: Den norske slekt Schiøtz 1769-1992 (2000)

Wilhelm Andreas Wexels: Tidsskrift for kirkekrønike og christelig theologie (1839)

Ætt og heim 1996 og 2013

byhistoriskforening.org

digitalarkivet.no

Folkekirken.dk/tro/salmer/forfattere

Henri Nissen: Historien om Niels Johannes Holm. Udfordringen.dk (2021)

Lokalwiki.no

Lokalhistorie fra Rogaland. Facebook gruppe ved Erling Jensen.

Marcus uib.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Snl.no

Sveaas.net

Wikipedia.no

Ruth Havn – misjon og helse i Etiopia

Et bilde med dårlig kvalitet av Ruth Havn (t.h.) og hennes

medarbeidere Anne Høgetveit og Magnus Tausjø.

(foto Ut i all verden nr.2 1960)

I nesten 30 år var sykepleier Ruth Havn misjonær i Etiopia. Tusenvis av etiopiere har fått hjelp og pleie av den trofaste helsearbeideren fra Kolabygda.

Jeg har skrevet om alle misjonærer fra Strand som reiste ut før 1960, så langt jeg har oversikten. Ruth Havn ble født i daværende Forsand kommune, men ved kommunereformen som skjedde i 2020 ble den delen av Forsand som lå på nordsiden av Lysefjorden, slått sammen med Strand kommune. Dermed hører også Ruth Havn med i denne oversikten. Ruth bodde også på Tau under noen ferieopphold i Norge.

Havn i Lysefjorden (foto Forsandboka)

Røtter fra Havn og Heia

Havn var fra gammelt av en husmannsplass under garden Høllesli i Lysefjorden i Forsand kommune. Gardsnavnet er også skrevet som Habn og Hamn. Den første kjente bruker var husmann her rundt 1720. Mot slutten av 1700-tallet kom det en husmannsplass til og rundt 1850 kom en tredje. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet ble disse tre plassene selveiende bruk. Rasmus Havn ble født på bruk 1 i 1850 og i 1873 ble han gift med ei jente fra Tungland på Jørpeland. Hun het Berta Bjørnsdatter og hadde vokst opp på bruk 10 på Tungland (garden til Bertas nevø Rasmus Larsen Tungland).

Rasmus drev da garden sammen med mor sin som var enke og han overtok garden i 1875. Garden var ikke stor nok til å leve av så Rasmus drev også med fiske. Berta og Rasmus Havn fikk fem barn. Den eldste var ei jente som ble gift til Erevik. Nummer to var en ugift sønn som døde 24 år gammel. Også de to yngste var sønner som døde tidlig, henholdsvis 14 og 23 år gamle. Alle døde av tuberkulose.

Bertha Kristine og Børre Havn (foto Forsandboka)

Dermed ble det nummer tre i søskenflokken som overtok heimegarden. Han ble født 22. desember 1880 og døpt i Forsand kirke 30. januar i 1881. I kirkeboken er navnet skrevet Børre. 26. juni 1910 ble han gift i Strand kirke med Bertha Kristine Thorsdatter Melberg. Bertha var sju år yngre enn Børre. Bertha og Børre Havn fortsatte å bo på garden i Havn og de fikk skjøte på garden i 1914. Her fikk de sine seks første barn, Rasmus (1911-1926. Døde ved drukning), Klara (1912-1998), Torleif (1914-1961), Bergit (1918-1987), Alf (1921-2001) og Sverre (1925-1994).

Ruth Havn sin eldste bror Rasmus druknet i 1926

(Stavangeren 04.08.1926)

Under folketellingen i 1920 oppgav Børre at hans levevei var fiske, med småbruket som attåtnæring. Som fisker drev han med notfiske fra ei motorskute. Kona Bertha var husmor. I 1927 ble garden Brekke i Kolabygda (Meling) til salgs. Ingebret Brekke som eide garden var nylig blitt enkemann. Han solgte derfor garden og flyttet til Finnøy hvor han ble gift for andre gang. Familien Havn flyttet til Brekke i 1927 og her fikk de deres to siste barn, Ruth og Rasmus (1930-2010). Av Bertha og Børre Havn sine åtte barn, ble kun sønnene Alf og Rasmus gift.

Nest yngst i søskenflokken var altså Ruth. Hun ble født på Brekke 13. mai 1928 og døpt i Forsand kirke 26. august. Etter konfirmasjonen gikk hun på Tryggheim Ungdomsskole på Nærbø skoleåret 1948-1949. Våren 1950 gikk hun på Ryggjabø Husmorskule på Finnøy før hun tok utdannelse som sykepleier på Røde Kors sykepleieskole i Stavanger i 1950-1953. De tre neste årene arbeidet hun som sykepleier på Dale sykehus og på Rogaland sykehus.

Brekke i Kolabygda. Ruth Havn sin barndomsheim.

(foto Forsandboka)

Med kurs for Etiopia

Ruth hadde nok kjent på et kall til å bruke sin sykepleierutdannelse i misjonens tjeneste. Våren 1956 tok hun derfor et halvår på Fjellhaug bibelskole og fortsatte deretter med et år videreutdannelse som operasjonssøster ved Rikshospitalet. Hun ble ansatt som misjonær og tok et språkkurs i England før hun ble innviet som misjonær under generalforsamlingen til Misjonssambandet i Molde 28. juni 1958. Høsten 1958 satte hun så kursen mot Etiopia og det som skulle bli et langt liv som misjonær.

Ruth Havn og hennes kullinger på Røde Kors sykepleieskole.

Ruth nr.2 f.v i tredje rekke (Aftenbladet 17.09.1953)

Ruth skrev ikke mye offentlig. Jeg har ikke funnet noen artikkel i Utsyn eller andre aviser signert av henne. For å få en enkel oversikt over hennes tjeneste, har jeg derfor gått gjennom NLM sine årbøker i denne perioden og også lest hva andre misjonærer har skrevet.

Ruth Havn (foto Misjonæralbumet 1891-1968)

Fem år i Yirga Alem

Den første perioden hennes i Etiopia var 1958-1963. Hun ble da plassert på misjonsstasjonen Yirga Alem. Her arbeidet hun på misjonens hospital sammen med strandbuen Magnus Tausjø som var lege. Først i 1961 fikk Ruth satt av noe tid til å lære amharisk, språket som ble brukt av etiopierne i Sør-Etiopia hvor NLM hadde sitt misjonsarbeid. I årsmeldingen for hospitalet i Yirga Alem for 1960 skrev Tausjø blant annet:

«Så har endeleg sjukehuset fått lagt inn rennande vatn. Det er nå som me ikkje rett kan skjøna korleis me før kunne greia oss utan i så mange år. Endå om me må betala kr.4,30 pr. kbm, så er dette berre ikring halvdelen av kva det kosta då me fekk det frakta på eselrygg i seildukssekker.» Jeg tar også med et lite glimt fra årsmeldingen for 1961: «Då me tok til ved Yirga Alem hospital for 12 år sidan, var det berre 18 senger. I dag har me ca. 50 senger, men aldri har det vore så trongt om sengeplass som nå. Støtt må me leggja sjuke menneske på golvet fordi alle sengene er fulle. Dette er uverdig og ikkje tilfredsstillande korkje for dei sjuke eller for oss» Tausjø opplyser at det er satt i gang arbeid med å få bygge et nytt og moderne sykehus som erstatning for det gamle hospitalet.

Ruth Havn bærer minstebarnet til Oddrunn og Svein Tjåland til dåpen.

Tjålands t.h. Marie og Torleiv Vegge til venstre.

(foto NLMs Årbok 1965)

En periode med dramatikk og mye flytting

I 1963-1964 fikk Ruth et år fri heime i Norge, før hun var på plass igjen i Etiopia høsten 1964. Denne gang startet hun med å arbeide ett år på hospitalet på Neghelli misjonsstasjon. Her var Svein Tjåland fra Time på Jæren lege. Han og kona Oddrun hadde tre små barn da Ruth kom til Neghelli, og Ruth fikk bære deres yngste til dåpen høsten 1964. I årsmeldingen for 1964 skrev Tjåland bl.a. : «Kvar dag har vi om lag 60 pasientar som får lytta til bodskapen som vert boren fram gjennom høgtalarar og av evangelisten og bibelkvinna. Og vi har fått lov å sjå at også dette året har myrkret vike for ljoset frå evangeliet.» I tillegg til Tjåland og Ruth Havn var det også to andre norske sykepleier ved hospitalet og flere nasjonale medarbeidere.

Skoleåret 1965-1966 fikk Ruth endelig satt av tid for å kunne få konsentrere seg om å lære amharisk. Språkskolen lå i hovedstaden Addis Abeba. Kort tid etter at Ruth reiste fra Neghelli skjedde noe på denne misjonsstasjonen som preget hele misjonærflokken i lang tid. 13. september 1965 skulle være en festdag på Neghelli misjonsstasjon. Da skulle nemlig det nye kapellet innvies. Alle misjonærene og de lokale kristne var samlet i kirken, men Ruth sin gode kollega Oddrun Tjåland måtte være heime med deres tre små barn bra 1-6 år. De to minste var i seng da en fremmed mann kom inn i stua. Han hadde med seg våpen og skjøt Oddrun Tjåland foran øynene på hennes seks år gamle sønn. Etter dette reiste mannen Svein, og deres tre barn heim til Norge og Magnus Tausjø overtok ansvaret for klinikken.

Etter året på språkskolen ble Ruth Havn plassert på misjonsstasjonen Agre Selam hvor Kristoffer Hetland fra Stavanger var stasjonsstyrer. I årsmeldingen for 1967 skrev Hetland at det var vekkelse rundt stasjonen. 11 nye organiserte kristenflokker hadde vokst fram. På klinikken var det behandlet 15 000 pasienter. Året etter meldte han at 2220 nye var blitt kristne på ett kvartal. Det ble også dette året innviet en ny stor kirke i området.

Det nye sykehuset i Yirga Alem sto ferdig i 1968 og ble innviet av selveste keiser Haile Selassie I den 14. mars. Fra Norge deltok nestformann i hovedstyret for NLM Tore Tungland, opprinnelig fra Jørpeland, og assisterende generalsekretær Birger Breivik. Ruth Havn hadde blitt omplassert fra Agre Selam til Yirga Alem for å være sykesøster på det nye sykehuset, med Magnus Tausjø som sjef nok en gang. Hun ankom Yirga Alem før innvielsen og fikk dermed være med å starte arbeidet på det nye sykehuset. I 1969 behandlet sykehuset 32.700 pasienter, mens klinikken hadde ca.48.000 behandlinger av nye pasienter og pasienter på oppfølging.

Ruth Havn (t.h.) og kollegaer. (foto Erik Kjebekk 

i Setesdølen 28.03.2008)

Lang og tro tjeneste

Sommeren 1969 var det tid for Ruth å ha ett år i Norge, men høsten 1970 var hun på plass igjen i Etiopia. De to første årene arbeidet hun på klinikken på misjonsstasjonen Dilla sammen med Karen Berland og ekteparet Sigrid og Kristoffer Hetland. I 1971 behandlet de 17 000 pasienter på klinikken og hjalp til ved 213 fødsler. De to siste årene i denne perioden, 1972-1974, hadde Ruth Havn sitt arbeid på Gata misjonsstasjon. Her var Torleiv Vegge fra Lyngdal stasjonsstyrer. I Gata distrikt var det på denne tiden 76 menigheter og 6783 kirkemedlemmer.

Neste Norgesopphold var på to år og da bodde Ruth på Tau. Her hadde hun søsteren Bergit. Ruth kom til Norge sommeren 1974. De to årene Ruth var i Gata var det en alvorlig tørkekatastrofe i Etiopia. Denne forsterket misnøyen med keiser Haile Selassie, og han ble styrtet i et kommunistisk kupp i 1974. Det ble innledningen på 20 år med kommunistisk diktatur og sterk kristendomsforfølgelse. Mange misjonærer ble omplassert til andre land, men noen valgte å fortsette i Etiopia.

En av disse var Ruth, som dro tilbake til Etiopia høsten 1976. Denne gang ble det kun ett år og hun arbeidet da på klinikken i Konso. Medarbeiderne hennes der var Brit Signe og Ketil Fuglestad, Ingibjørg og Jonas Thorisson og Liv Jenssen. Det ble et nytt Norgesopphold i 1977-79, men høsten 1979 var Ruth tilbake i Etiopia. Hun startet denne perioden med ett år på hospitalet i Gidole sammen med legen Knut Breivik og hans kone Liv, Liv Kleppa og Sigrunn Stangeland.

Bansa menighet hilser heim til Norge

(foto Odd Åge Ågedal i boka Men Gud var ikke død)

De to neste årene arbeide hun på klinikken i Konso. En stor meslingepidemi skapte et enormt arbeidspress i 1981. Fra årsmeldingen for Konso for 1981 tar jeg med at det ble behandlet 53 426 polikliniske pasienter. 939 pasienter var i løpet av året innlagt på klinikken og de hadde bistått ved 83 fødsler. Denne perioden var preget av at de kommunistiske myndighetene drev en sterk forfølgelse og fengsling av nasjonale kristne ledere.

Under heimeoppholdet i 1982-1983 arbeidet Ruth på Rogaland sykehus. Høsten 1983 dro hun imidlertid nok en gang til Etiopia. Denne perioden skulle bli hennes siste. Det første året var hun plassert på Dilla misjonsstasjon. Resten av perioden fra 1984 til 1986 hadde hun ansvar for klinikken på Bansa stasjon. Dette var en avsides stasjon som lå omtrent åtte mil fra nærmeste norske misjonærer. Men hun var ikke alene på Bansa. Familien Lillian og Odd Åge Ågedal var hennes gode medarbeidere.

I boka «Men Gud var ikke død» forteller Odd Åge Ågedal om en hendelse ved stasjonen i Bansa den 23. januar 1986. Det var da fremdeles kommunistregime i landet. Den 22. januar kom myndighetene på inspeksjon på misjonsstasjonen. De forlangte at korset og Jesusbildet som hang i kirken skulle fjernes. Staben på misjonsstasjonen ble samlet og de ble enige om å la bildet og korset henge.

Om kvelden hadde Lillian og Odd Åge Ågedal og Ruth Havn ei bønnestund slik som de pleide. Ruth leste Salme 37,12-13: «Den ugudelige pønsker på ondt imot den rettferdige og skjærer tenner mot ham. Herren ler av ham, for han ser at hans dag kommer.» Etter at hun hadde lest ferdig kom myndighetenes vaktmann med Jesusbildet. Han ba også om et laken for å dekke til korset. Det ville misjonærene ikke gi ham. Vakten gikk og fant selv et teppe som han dekket korset med, og hengte også opp politiske slagord på kirkeveggene.

Ruth Havn (foto Misjonæralbum 2000)

Neste dag kom de politiske lederne for å se på det som var gjort og de var veldig fornøyd. 300 fra menigheten var da samlet i kirken og den politiske lederen sa at fra nå skulle kirken brukes til politiske møter. Det var varmt ute og flere vinduer ble åpnet. Ute var det vind og denne tok tak i teppet som dekket korset og blåste det ned. Plutselig skinte korset som aldri før. Det ble en mektig opplevelse for misjonærene.

Siste år på Madla

I juni 1986 kom Ruth Havn heim fra Etiopia for godt. Hun var da 58 år gammel. De siste årene før hun ble pensjonist hadde hun arbeid utenom misjonen. Samtidig deltok hun på fritiden både på møter, foreninger og leirer. Ruth ble 88 år gammel og døde 20. mai 2016.

Dødsannonse Ruth Havn

(Aftenbladet 24.05.2016)

 

Kilder

Arne Nordheim: Festskrift til 50 års jubileet for Tryggheim ungdomsskule (1969)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Misjonæralbumet NLM (1968)

Odd-Åge Ågedal: Gud var ikke død (2024)

Olga Handeland: Da tiden var moden (2002)

Per Ove Aarseth: Jenta fra høyfjellet og andre fortellinger (2014)

Sigleif Engen: Forsandboka (1981)

Steinar Hunnestad: Sidamo i morgenlys (1969)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Utsyn flere årganger

Årbok NLM 1958-1990

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Sofie Ur Gard – Kinamisjonær fra Nordre Strand

Sofie og Bjørn Gard. (foto Misjonæralbumet 1891-1961)

Sofie Ur ble gift med en kar fra Talgje som het Bjørn Gard. Hun fikk mesteparten av sin tid i heimen, mens Bjørn arbeidet som diakon både i Kina og i Norge.

Starten av 1900-tallet var ei vekkelsestid i Ryfylke. Det hadde vært flere store vekkelser ved ulike emissærer blant annet på Jørpeland og på Fiskå. På Fiskå sto Sven Foldøen i en stor vekkelse på nyåret 1909. Ryktene om vekkelsen nådde også til det som ble kalt Sundgarene, tre garder som på den tid var veiløse og som ligger mellom Fiskå og Årdal. Gardene tilhørte Årdal kommune, men de ble overført til Strand kommune i 1965. Gardene heter Ur, Sørskår og Døvik.

Det var den 62 år gamle enka Marie Dige som ba Foldøen komme til Sørskår. Marias foreldre var kvekere og hadde emigrert til Amerika i 1889. Marie kunne ikke ta imot predikanten selv, så hun oppsøkte Serina og Knut Ur for å få dem til å ta imot Foldøen. Knut var akkurat klar til å reise på vårsildefiske, så Serina sa at skulle predikanten bo hos dem måtte Knut bli heime. Og slik ble det.

Foldøen kom tirsdag 16. februar 1909, men han kom ikke alene. Han hadde med seg broren Fredrik, Thorvald Ladstein og søstrene Gjertrud og Elisabeth Hovda. I tillegg møtte flere av de nyfrelste fra Fiskå opp og Racin og Ivar Høyland deltok med sang. Etter møtet gikk mannfolka heim til Serina og Knut, mens Hovda-jentene fikk husrom på en annen gard.

Maleri av Sven Foldøen

Vel heime ble det spenning mellom den aktverdig, men ufrelste Knut Ur og Sven Foldøen. Det var få fra Sundgardene på det første møtet, men det økte på ut over uka. Etter møtet og kveldsmaten på lørdags kvelden sa Foldøen at gjestene ville bøye kne og be til Gud, men sa at Knut bare måtte sitte om han heller ville det.  Men da tok Knut en stol og satte den midt i stua og bøyde kne og ba: «Kjære Gud, nå må du frelse meg. Du ser jeg har kone og sju barn, og jeg selv er på vei til helvete.» Søndag kveld bøyde han kne også på møtet på skolehuset og ba ei bønn, men han hadde ikke fått se inn i evangeliet. Det skjedde på et møte noen dager senere. Da hørte han en stemme inne i seg som sa: «Det som Jesus har gjort er nok til frelse for deg. Du er fri!»

Etter den dagen var Knut helt forandret. Nå var det om å gjøre for han å vitne for andre om det han selv hadde fått. En gang han var på vei heim med rutebåten, var han så ivrig i samtalen med folk om bord at han glemte å gå av båten på Sørskår og måtte følge med båten til Årdal. Senere ble også Serina og flere av barna frelst. En av disse var Sofie, som da var 14 år gammel. Før vekkelsen regnet man med at det kun var en person som var frelst i Sundgardene. Etter vekkelsen var hele bygda omsnudd. Vekkelsen hadde berørt alle heimer.

Serine og Knut Ur med barna. Sofie framme t.h.

(foto Alsvik)

Fra Ur til Årdal

Det var Sofie sin farfar som overtok Ur-garden i 1863. Farfar og familien bodde da på Byrkja i Hjelmeland, men inngikk et makebytte med eieren av Ur. Den eldste gutten deres ble gift til en gard på Sedberg i Årdal og var både lærer og lensmann i tillegg til bonde. Det ble derfor sønn nummer to, Knut, som overtok Ur etter foreldrene, og det skjedde i 1891. Dette var samme året han ble gift med Serine Holgersdatter Førland fra Jørpeland. Serine og Knut Ur fikk ni barn, hvorav to døde som ungdommer.

Sofie var nummer to i søskenflokken og ble født 9. juli 1895. Hun ble døpt i Årdal kirke 28. juli og faddere var ifølge kirkeboka «Madam lensmann Ur, Karoline Ur, folgemann Johannes Ur, Rasmus R. Fjelde, Ole L. Skår, Rakel H. Førland». 14 år senere sto Sofie konfirmant i samme kirke. Datoen var 17. oktober 1909 og karakteren i kristendomskunnskap var «meget godt». Hun gikk på Framnes Ungdomsskole i Hardanger skoleåret 1912-13 og fortsatte derfra til Volda hvor hun gikk lærerskolen i 1913-1916.

Sofie Ur (foto Misjonæralbum 1891-1941)

Etter at hun hadde bestått lærerskole flyttet hun heim igjen til Ur og fikk jobb som lærer i Årdal. Denne stillingen hadde hun fram til 1921. Da tok livet hennes en helt ny kurs. På Framnes hadde hun truffet en kjekk gutt fra Talgje som skulle bli hennes livsledsager «til døden skilte dem ad».

Bjørn Larsinius Larsen Gard fra Talgje

Talgjebuen som Sofie traff på Framnes het Bjørn L. Gard. Far hans var bonde og skipsfører Eli Tobias Larsen fra Østebø på Talgje og mor hans het Anna Kristoffersdatter Gard. De fikk kjøpe halve heimegarden til Anna (bruk 10) og tok etternavnet etter garden. Tobias hadde en bror som het Larsinius. Han kjøpte en eiendom på Fiskå, hvor han startet mølle. I 1885 ble han gift, men i julen samme året druknet han og en reisekamerat på vei heim fra Talgje til Fiskå. Enken beholdt eiendommen noen år, men solgte den senere til tre brødre Nordbø som var nevøer av Larsinius og dermed søskenbarn til Bjørn Gard. Disse brødrene skulle bli grunnleggere av den kjente bedriften Brødrene Nordbø og senere Fiskå Mølle.

Talgje skole 1898. Bjørn Gar nr. 3.f.v. fremme.

(foto Ryfylke folk og natur)

Bjørn var nummer fem i søskenflokken på sju. I tillegg hadde de en bror som kun ble to år gammel. Bjørn ble født på Talgje 28. mars 1892 og da han ble døpt i Talgje kirke, fikk han også navnet til sin avdøde onkel Larsinius. Da far Tobias var blitt 67 år gammel, skulle han borde rutebåten. Da han la inntil skipssiden, kom en fing i klemme. Det gikk infeksjon i fingen og Tobias døde. Bjørn var da 19 år gammel. Det var Bjørn sin eldste bror Lars Gard som overtok heimegarden og den eies nå av Lars sitt barnebarn Thorild Vårdal og mannen Åge.

Familien Gard ca.1893. Bjørn på mors fang.

(foto Ryfylke folk og natur)

Bjørn ble konfirmert 30. september 1906. Samme året var Sven Foldøen på Talgje, og det ble en stor vekkelse. Jeg vet ikke om Bjørn ble berørt av denne vekkelsen, men seks år senere søkte han seg til Kinamisjonens Ungdomsskole på Framnes. Dette tyder på at han var en kristen, eller i alle fall ønsket å være det på denne tiden. Det var skoleåret 1912-13 han gikk på Framnes og hvor han traff Sofie. I 1915 startet han på Bjørn Langfeldts handelsskole i Stavanger og gikk der i to år. Da han var ferdig på handelsskolen, flyttet han til Oslo og begynte på Diakonhjemmet for å utdanne seg til diakon. Han ble innviet diakon 8. mai 1920.

Presentasjon av Bjørn Gard og Sofie Ur i Kineseren nr.32 1921

14 år som Kina-misjonærer

1. september 1920 meldte Stavanger Aftenblad at Sofie og Bjørn var forlovet. Året etter var alt klart for at de skulle reise sammen til Kina, men bryllupet ville ikke stå før etter at de hadde lært seg kinesisk. Misjonærinnvielsen var 7. september 1921 på Fjellhaug og det var generalsekretær Johannes Brandtzæg som var forkynner. To dager etter innvielsesfesten gikk Sofie og Bjørn om bord i Stavangerfjord med kurs for Amerika. Her skulle de være i Chicago ett års tid før turen gikk videre til Kina.

I midten av oktober gikk de så om bord i skuta som skulle føre dem til Shanghai i Kina. De hadde reisefølge med en annen fersk misjonær, Kristine Nes. Hun var fra Sand og var utdannet jordmor. Bjørn skrev en liten reiseskildring fra denne turen som han sendte til misjonsbladet Kineseren. Her skrev han bl.a.: «Turen over havet via Honolulu, Hawaii og Yokohama, Kobe og Nagasaki, Japan var både interessant og deilig… Hver søndag var det gudstjeneste om bord av amerikanere, men jeg var enig med en som etter gudstjenesten sa: «Jeg tror ikke at han som skrev teksten, tenkte der skulle tales slik over den.»

Leger som var kollegaer med Bjørn Gard på "Dr. Frøilands minne".

F.v. Olaf Olsen, Gabriel Lende og dr. Han. 

(Foto Han falt på slagmarken)

Vel framme i Shanghai ble de tatt imot av to misjonærer som skulle heim til Norge på ferie. Det var Marie Monsen og Helen Willanger. Marie og Helene hjalp nykommerne til å finne fram i storbyen Shanghai, og til å få dem installert på båten SS «You Yang Maru» som skulle ta nykommerne elveveien til Hankow. I Hankow ble de møtt av Marit Staurset fra Romsdal og Karen Eikeskog fra Tysvær. De skulle hjelpe dem videre til misjonens hovedsenter i Laohokow. Underveis fikk de kraftig medvind. Marit Staurset ble helst litt engstelig, mens de fire fra Ryfylke frydet seg. De hadde vært i båt før. Marit sytes de andre tok situasjonen altfor lettsindig og spurte om alle ryfylkinger var lik dem. Vel framme i Laohokow tok Marits bror Even Staurseth, kona hans Anna Mathilde og deres lille sønn Erik imot dem og de gikk rett til Dagai stasjon.

Vel på plass i Laohokow var første oppgave for de nyankomne å lære seg kinesisk. Det tok normalt ett par år. Da Sofie og Bjørn var nesten i mål med språkskolen, var det endelig tid for bryllup. Datoen ble fastsatt til 30. juni 1924. Den norske visekonsulen i Kina kunne i ettertid melde til kirkekontoret på Talgje at vielsen var skjedd ved pastor Albert Andersen og med misjonær Olaf Olsen som forlover. I løpet av perioden 1925-1930 fikk Sofie og Bjørn fire barn, Aslaug (1925), Sigrid (1926), Torolf (1927) og Solveig (1930). Aslaug og Sigrid bodde senere på Tau, Solveig i Stavanger og Torolf i Oslo.

Sørskår skole våren 1937 på tur til Tysdalsvatnet.

Torolf framme t.h. Astrid bak t.v. Sigrid nr 2 rett foran Astrid.

(foto Alsvik)

Etter språkstudiene tok Bjørn en kinesisk tannlegeutdanning og var deretter klar for å gå inn i tjenesten ved «Klinikken i Storgata» i Laohokow. Denne var en del av Dagai misjonsstasjon. Denne misjonsstasjonen ble bygget av den svenske misjonæren for China Inland Mission dr. Lagerquist. Da han reiste fra Kina, solgte han misjonsstasjonen til Kinamisjonen som bygde den om til klinikk. Denne sto ferdig i 1921. Det var legen Tønnes Frøiland fra Sokndal som startet med klinikkarbeid for Kinamisjonen i Laohokow. Han ble imidlertid skutt av røvere i 1914.

Misjonærene i Kina hadde en egen ferieplass, Haishan, som lå i et fjellparti. Sommeren 1924 sende misjonæren Lars Lande fra Feda et glimt derfra til Kineseren, og han skrev blant annet om Bjørn Gard: «Enkelte av misjonærene har en ekstra jobb her oppe. Tenk bare på Bjørn Gard, tannlegen vår. Han står der dag etter dag med bor og drill, og alle slags gruelige instrumenter, som sikkert ble oppfunnet på inkvisisjonstiden. Bare for å holde «munntøyet» vårt noenlunde i orden. Han klager over at misjonærene ofte er sørgelig «stygge i munnen!!»

Misjonærer i Kina fra Rogaland 1933

(foto ukjent)

Klinikken i Storgata var tenkt som en midlertidig base, mens et nytt og større hospital var under planlegging og bygging. Dette var ferdig i 1928, mens Sofie og Bjørn var på ferie i Norge. Hospitalet fikk navnet «Dr. Frøilands minne» og lå ved Liangigai misjonsstasjon. I 1927 var det et stort opprør i Kina, og misjonsstasjonene i innlandet måtte evakueres. Klinikken i Storgata ble okkupert av kinesiske soldater, mens misjonærene måtte trekke ut mot kysten. Mange reiste også til Norge på ferie. Det gjorde også Sofie og Bjørn Gard.

Etter hvert roet opprøret seg, og misjonærene kunne komme tilbake til misjonsstasjonene. Da de kom til Storgata, måtte de få soldatene ut av klinikken før de igjen kunne ta imot pasienter. Men da var «Dr. Frøilands minne» så godt som ferdig, og hospitalet ble innviet langfredag 1928. I januar 1929 gikk familiene Gard og Ørstavik og Ella Hovda ombord i båten «Saarbrücken» i Hamburg med kurs for Kina. Vel framme kunne Bjørn starte opp igjen sin tjeneste som diakon og tannlege i helt nye lokaler.

Solveig Gard fotografert sammen med et nytt

røntgenapparat i 1934.

(foto Torolf Gard)

I Kineseren nr. 18 for 1932 skrev Bjørn Gard en rapport fra helsearbeidet i 1931. Han skrev blant annet at «en svært ondartet malaria herjet, ofte sammen med dysenteri. Dødsprosenten var høy, nesten som spanskesyken i Norge i 1918. På sine steder er det vanskelig å få de døde begravet på grunn av for lite hjelp.» Videre tok han med litt statistikk: «I 1931 er der på hospitalet behandlet 898 pasienter med til sammen 13951 liggedager, herav har 71 pasienter ligget fritt med til sammen 2234 liggedøgn. Det er utført 292 operasjoner. I klinikken er det behandlet 10059 nye pasienter med 16562 gjentakelser.. På sykehuset har vi hatt 189 pasienter flere enn i fjor og 40 flere operasjoner.»

Hospitalet "Dr. Frøilands minne".

(foto Han falt på slagmarken)

Til Norge i 1936

Periodene på misjonsmarken var lange på denne tiden. Først i 1936 var det tid for familien Gard til å reise tilbake til Norge. Denne gang ble det for godt. De kom heim like før jul i 1936 og bodde de første månedene heime hos Sofie sin slekt på Ur. Her gikk barna på skolen på Sørskår. På nyåret 1937 ble Bjørn ansatt som diakon på Opstad Tvangsarbeidshus på Nærbø og familien flyttet dit antakelig sommeren 1937. I stillingen til Bjørn lå det også et ansvar inn mot Nærlandsheimen.

I 1948 fikk Bjørn en ny stilling i Oslo. Denne gang ble han ansatt som overdiakon ved fengselssykehuset i Oslo. Dermed flyttet familien fra Jæren til Sofienberggate 63 i hovedstaden. Her ble Sofie og Bjørn boende resten av livet. Bjørn døde 9. juli 1969, mens Sofie døde 10. oktober 1973.

Dødannonse Sofie Gard

(Aftenbladet 12.10.1973)

Kilder

Arnvid Lillehammer: Ryfylke folk og natur (1978)

Bjørg Lunde Rugland: Bertha og Christopher Gård deres forfedre og etterkommere (1990)

Erik Kjebekk: Kallet fra Kina (1999)

Erik Kjebekk: Han falt på slagmarken. Martyrmisjonæren Tønnes Frøiland (2009)

Fridtjov Birkeli m.fl.: Norsk misjonsleksikon (1967)

Jakob Straume: Og stjerner ble tent II (1948)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Josef Tungland: Sven Foldøen (1978)

NLM: Misjonæralbumet (1968)

Oscar Handeland: Det norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1946)

Torolv Gard: Leserinnlegg i Strandbuen 24.05.1996

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket.no